Når menn skriver om kvinner

Fröken Julie er ett naturalistiskt sorgespel, skriver forfatteren og dramatikeren August Strindberg i forordet til sin tragedie fra 1888. Han har ikke forsøkt å gjøre noe nytt, skriver han videre, men frøken Julie er en moderne karakter (eller sjel, Strindberg mener begrepet karakter er misvisende, han kaller personene for "mina själar"). Dette slår han fast, i likhet med mye annet, og avslører videre i forordet ikke bare sin egen tankegang rundt dramatikk generelt og hans drama spesielt, men også sitt litteratur- og teatersyn, menneskesyn, kvinnesyn, sin oppfatning av "det moderne" og "det moderne mennesket". Han viser en nokså stolt og bestemt side av seg sjøl hvor han virker lite tilgjengelig for diskusjon, samtidig som han avslutter forordet sitt med linjene: Här är ett försök! Har det misslyckats, så är tid nog att göra om försöket! Disse linjene vitner for meg om en ydmyk holdning, om så bare for en stakket stund.

Men Fröken Julie blei ikke endra på, i alle fall ikke såvidt som jeg veit. Det blei oppført for første gang i København i 1889, med Strindbergs daværende kone i hovedrolla (det gikk ikke så bra, Strindberg skyldte på kona og skilsmisseforhandlingene begynte i 1890). Ikke før i 1906 fikk stykket premiere i Sverige. Forsinkelsen er uten tvil på grunn av stykkets naturalistiske og deterministiske tendenser, samt debatten både dette stykket og andre lignende verk utløste i samtida.

Fröken Julie handler om en fallen kvinne, skriver Strindberg. Men jeg oppfatter ikke frøken Julie som fallen, jeg synes hun er ung og søt, forventningsfull og forvirra. Hun er vokst opp med to sett oppdragelser; ett fra mora og ett fra faren, og havner derfor midt i mellom. Det virker ikke helt som om hun veit hvem hun er eller hva hun vil ha. Hennes endelige undergang presenteres tidlig som eneste mulige utvei, uten at det blir gjort før helt til slutt. Veien dit er kronglete og mye gjentas flere ganger.

Ved sida av Julie er det bare tre sjeler til i dramaet; den manipulerende Jean og kokka Kristin, samt greven, Julies far og Jeans og Kristins arbeidsgiver, som aldri dukker opp på scenen. Jean benytter hvert sekund med Julie til å gjøre henne usikker, sint, fortvila, lei seg, glad, misunnelig, hatefull og så videre - mens han egentlig er forlova med Kristin. Han driver Julie nærmere og nærmere stykkets slutt uten å bry seg om hva han gjør og hvem det går utover. Jean vil bare komme seg opp og fram. Ved stykkets slutt tar han på seg jobben som Gud og beordrer Julies sjølmord.

Naturalistisk, sier Strindberg. Javel? Hvilke naturalistiske krefter er det som trekker i Julie og gjør at hun tar livet av seg? Det er utelukkende Jean. Julie er født inn i en fornem familie, vanker i visse kretser, har visse forutsetninger og visse krav på seg og sin person. Ingenting i hennes fortid, bortsett fra disse oppdragelsene som viser til en konstant indre konflinkt, peker mot hennes undergang. Jean jobber hos greven, er litt eldre enn Julie, og er kort og godt misunnelig på hennes utsvevende liv, på hennes mot, og ser med avsky hvordan Julie ber menn opp til dans. Han fordømmer alt hun gjør.

Hvis jeg sammenligner Fröken Julie med andre naturalistiske verk, er det enda lettere å se at det fatale som skjer i Strindbergs tragedie først og fremst er overfladisk, kun i replikkene, og deretter menneskeskapt. Frøken Julie tar riktignok sitt eget liv i fortvilelse, men de andre som står igjen, sies det svært lite om. Naturalismen, som kommer fra Jean, rammer derfor bare Julie. Hos Ibsens Gengangere (1881) er tragedien fatal, den rammer alle som er på scenen, og både fortid, nåtid og framtid er sammen om menneskenes undergang. Både kjente og ukjente faktorer trekker menneskene ned. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket (1887-98) er også naturalismen sterkt til stede, og også her er det elementer som menneskene sjøl ikke kan råde over som avgjør om det går bra eller dårlig - det er forutbestemt, det er skjebnen. At frøken Julie tar sitt eget liv "fordi Jean sier det" blir for meg alt for enkelt.

Sorgespel, skriver Strindberg. Ja, det er et sørgespill, en tragedie. Det ender ikke godt. Men det er en enkel tragedie, bygd rundt enkle elementer, med visse oppfatninger av kvinner og menn som grunnlag. De tre sjelene har hver sine basisfunksjoner, de kommer og går på scenen som stive skikkelser, leser opp replikkene og skifter sinnsstemning for hver linje. Hvem er det som er sånn? Skal det skildre det moderne mennesket, den moderne kvinna? Vel er Julie forvirra, men hun er vel ikke bipolar? Og Jean, hvor får han dette hatet sitt fra? Denne trangen til å makte seg, til å trampe på andre mennesker? Skal det være den moderne mannen? Sjelene i denne enakteren framstår som endimensjonale, fordi så lite av det indre virkelig blir forklart, det er påklistra og uvirkelig. Sjelene reflekterer ikke utafor boksen, utafor seg sjøl.

I mine øyne har Strindberg gått i den tradisjonelle mannefella. Han skriver om kvinner uten å ha peiling, uten å virkelig se, uten å snakke med noen, uten å sette seg inn i deres stilling. Med andre ord: han skriver om kvinner fra et mannlig og mannsdominert perspektiv. Det kan aldri bli rett. Det samme finner jeg igjen i Gustave Flauberts Madame Bovary (1857), også der er kvinna et offer, en som tar sitt eget liv. Hvor kommer disse stusselige, elskovssjuke, svake kvinnfolka fra? I alle fall ikke fra virkeligheten.

Gjenlesing, del VII

Så var det endelig den siste boka i serien Legenden om Narnia av C. S. Lewis. Ei bok jeg ikke har lest tidligere, bare hoppa over gjentatte ganger (av uvisse grunner). Etter umiddelbar endt lesing var det mange elementer jeg måtte gruble lenge på.

For det første: dette er ikke lystig lesing. Det er mørkt og dystert hele veien, det er blodig, brutalt og enda mer alvorlig enn tidligere. All sjarm er borte, og tidligere muntre bifigurer er erstatta av den nokså trauste kong Tirian, Narnias siste konge, den onde apen Listig, som setter i gang maskineriet, det stakkarslige eselet Virre, som er offer for Listigs slu planer, og en gjeng krigshissige hærførere og soldater fra Calormen. Det er som om hele boka, og forfatteren, lader opp til Narnias siste dager og endelige undergang. Jeg nøler med å kalle Den siste striden ei barnebok på grunn av måten forfatteren legger fram stoffet på.

Tristheten preger både de som allerede er i Narnia og de som kommer til Narnia. Jill og Eustace snakker om å dø, og er enige om at de gjerne ofrer seg for Narnia. Våre helter er nemlig underlegne i den avgjørende siste striden, og utfallet kan bli døden. Men de gir seg ikke. Kampen er brutal og verre enn noen av de foregående; dvergene inntar en mellomposisjon og dreper på begge sider. De talende hestene, som har blitt brukt som alminnelige trekkdyr og slaver for Listig og krigerne fra Calormen, står bundet. De blir befridd av smågnagerne. Men når de kommer galopperende for å hjelpe til, blir de skutt rett ned.

På hvert sitt vis blir Tirian og hans folk kasta inn i stråhytta, som er veldig sentral i denne boka, bare for å oppdage at de ikke er i ei stråhytte. Aslan har brukt magien sin igjen (som han ikke bruker for å redde liv på slagmarka) og gjør stråhytta til en ny verden, ett nytt Narnia, for de gode som kommer inn. For de onde blir stråhytta deres verste mareritt, representert av menneskerovfuglen og den satanlignende Tash. Det blir ikke forklart hvordan denne stråhytta er for eselet Virre, som tilbrakte mest tid av alle der inne.

Det religiøse motivet og Aslan som en Kristusfigur er noe som har vært mer eller mindre tydelig hele veien. I denne boka tar Aslan steget opp og blir en slags gud. I Den siste striden holder nemlig Aslan dommedag over mennesker og dyr, og deler dem inn etter godhet. Med andre ord; de slemme overlever ikke. De gode sendes videre inn i det "nye" Narnia, de onde blir igjen i det Narnia som forgår. Ikke særlig hyggelig, men kanskje et resultat av forfatterens opplevelser under andre verdenskrig og hans behov for å skape noe godt?

Susan får ikke være med. Sjøl om hun lenge var dronning i Narnia og har vært i landet to ganger, får hun ikke være med i denne boka. Begrunnelsen er at hun ikke lenger tror på historia, hun husker ikke Narnia, hun tror det er en leik de fire Pevensie-barna leika da de var yngre. Dette synes jeg er litt over grensa. Særlig når det kommer fram at de andre Narnia-farerne og Pevensie-foreldrene i virkeligheten er døde, de kom ikke til Narnia ved hjelp av Aslans magi, som vanlig, de kom fordi de døde og Narnia er himmelen. C. S. Lewis spanderer ikke ei eneste linje på Susan; ingen har tid til å tenke på henne som er den ensomme etterlatte. I en bokserie som ellers formidler intens medmenneskelighet og kjærlighet, og som til og med har med ett tilgivelseselement i hver eneste historie (denne gangen var det eselet Virre som blei tilgitt av Aslan), synes jeg dette er rart.

Det er Narnias siste dager. Det blir gjort klart helt fra begynnelsen av. Undergangen skal komme, må komme. Men ingen veit hva som kommer til å skje og at Narnia egentlig består, bare i en fotoshoppa variant. De som er gode, de som tror, blir spart. De opplever ingen smerte, de får se Narnia forgå. De får se hvordan Aslan deler inn sin nye verden i to motsetninger; godt og ondt. I det "nye" Narnia er alt så mye bedre, maten smaker bedre, fargene er klarere, barna kan løpe så langt de vil uten å bli slitne, og de er heller ikke i stand til å føle redsel eller sorg. De blir, i mine øyne, redusert som mennesker. Hvordan er det forsvarlig?

Jeg synes Legenden om Narnia som helhet er en flott serie som formidler mange gode, fantasifulle, rørende, morsomme og spennende historier. Men er virkelig den totale undergangen og tilhørende frelsa nødvendig? Og må alle, unntatt Susan, dø, sjøl om de ikke egentlig dør? Sjøl om det skrives side opp og side ned om hvor fint de har det i det nye Narnia, tror jeg ikke helt på det. Hvordan kan noen omfavne noe nytt uten å ofre det gamle en eneste tanke? Jeg skulle ønske legenden endte annerledes og at C. S. Lewis var mer nyansert og inkluderte flere elementer enn det svarthvite troende - ikke-troende, snill - slem, frelse - undergang. For verden er faktisk grå.

Bydrømmen og bygdedyret

I 1950 kom Alf Prøysens (1914 - 1970) eneste roman ut, ei bok som i løpet av de neste to åra hadde solgt i 52 000 eksemplarer (boka var fram til 1988 og Anne Karin Elstads Maria, Maria den mestselgende boka i Norge). Trost i taklampa er tittelen, og boka tar et kraftig oppgjør med bygdenorges gode og dårlige sider.

Den korte romanen er helt gjennomført skrevet på hedmarksdialekt, litt vanskelig å komme inn i for noen, kanskje, men ikke så gæli når en finner rytmen og sjargongen. Prøysen skriver direkte og ujålete, det er behagelig å lese ei hel bok som er fri for språkblomster, men som likevel er rik på farger, lyder og skildringer, og som gir rom og tid til de forskjellige menneskene som får komme til med tanker og handling. Det er ei bok som også er befriende fri fra vårt hektiske og moderne tempo, sjøl om det skjer mye på få sider. Prøysen skriver så upretensiøst og samla, og handlinga triller langsomt framover.

Det er Gunvor som er hovedpersonen, jenta som flykta fra bygda for å bo og jobbe i byen. Nå har hun ferie og skal overraske familien hjemme med besøk. Hun skal gi dem gaver, kaker og sukkertøy og de skal bli glade og stolte, alle sammen. Slåttekara skal snu seg etter henne når hun går nedover veien, og hun skal stråle og smile og vise at hun kan reise fra bygda, leve i byen og ikke havne i uløkka, nei, Gunvor er ei fin dame! Men ingenting går helt etter planen. Bygdefolket finner seg i å bli leika med, men bare ei lita stund. Så er det tilbake til hverdagen igjen, til det tunge gardsarbeidet, til vaner.

Flukta fra landsbygda blei sett på som et stort problem i Prøysens samtid, og det var et tema som stadig var oppe til debatt. Også i Trost i taklampa diskuteres flukta; noen er sinte og vil ha ungene sine til å være i bygda, de skal jo arve jorda! Andre skjønner at ungene ikke vil slite så hardt som de alltid har gjort. Men hva er egentlig best? Være bonde og eie jorda, eller være fabrikkarbeider med støv i lungene? Det er jo til og med ei aktuell problemstilling i dag, denne utfarten fra bygdenorge til de store byene. Veit folk hva de gjør når de drar? Hvor vanskelig det blir for dem som er igjen? I boka avvikles det mot slutten et stort stevne hvor mange røster skal snakke ungdommen tilbake til sans og samling og bygda. Med på stevnet er det flest utflyttere.

Gunvor kommer tilbake for å vise seg, vise at hun er fin og glad og vellykka. Hun vil ha blikk og beundring, hun spiller og forvirrer gutta og gjør bygdejentene usikre og sinte. Hun vil ha de andre ungdommene med seg til byen og lover å skaffe både den ene og den andre plass i industrien. Hun vil vise dem at de kan følge drømmene sine og leve sitt eget liv, hvis de tør! Men til slutt er det nok. Og Gunvor går tilbake til å være trosten, som hun var på skolen, men hun har hodet høyt hevet. Romanen er både trist, sår og morsom, og det er ikke vanskelig å forstå at boka fort blei både teater, musikal og film.

De unge menn

Å, disse unge menn! Disse tidløse, unge menn med verden for sine føtter! I to bøker rett etter hverandre har jeg hatt den tvilsomme gleden av deres mer eller mindre deprimerende selskap; først den navnløse hovedpersonen i Sult (1890) av Knut Hamsun, så Daniel Braut i Arne Garborgs Bondestudentar (1883). Det var egentlig ikke meninga å lese disse bøkene såpass parallelt, og hadde jeg kunnet gjøre det annerledes, hadde jeg gjort det, men det var altså sånn det blei. Og når det først er gjort, så ser jeg jo at disse bøkene har en del mer til felles enn jeg først trodde.

Den navnløse hovedpersonen i Sult vandrer omkring i Kristiania og tenker, betrakter, fryser og sulter. Han er forfatter, eller prøver å være, men distraheres hele tida av mennesker og lyder, av tanken på suksess, penger og god mat, som det går lenger og lenger mellom hver gang han får. Det er seint på 1880-tallet, i byene er det mange fattige. Romanen, som er skrevet i førsteperson, gir leserne en nesten klaustrofobisk nær relasjon med jeg-personen, og kan for mange resultere i en tett og intens leseropplevelse. Å skildre et menneskes sinn på den måten, så nært og uten filter, var helt nytt da boka kom i 1890. Handlingsforløpet strekker seg over noen kalde høst- og vintermåneder. Språket er så godt som dansk.

Daniel Braut begynner riktignok ikke i Kristiania, men han kommer dit. Han er student, bondestudent, det er en gang på 1870-tallet og boka skildrer politikk, samfunnsmessige omveltninger, konflikten mellom kirke og stat, målfolka og riksmålsfolka og så videre. Den unge Braut vimser omkring oppi det hele og er ikke sikker på hva han mener, ikke sikker på hva han skal eller bør eller må, og det ender litt for ofte med øl og toddy. Tilslutt har heller ikke Braut mer penger igjen, og han ender opp med å gå rundt i Kristiania og fryse og sulte, han også. Men han kommer seg ut av det. Tredjepersonsfortellinga blir naturlig nok ikke så nær som førstepersonsfortellinga, og romanen gir mer ei brei samfunnsskildring enn et psykologisk portrett. Handlinga strekker seg over flere år, hvor enkelte perioder får mer plass enn andre. Språket er landsmål.

Hos Knut Hamsun har den unge mannen et svært voksent og profesjonelt alvor, men han oppfører seg likevel uansvarlig som et barn og er trassen og stolt når han absolutt ikke bør være det. Han er også barnslig arrogant til tider. Daniel Braut har ungguttens nysgjerrige og forventningsfulle blikk, men mister alt for mye av seg sjøl i den felleskverna han kjøres igjennom. Og når han endelig kommer ut på andre sida har han fortsatt en del av umodenheten med seg, sjøl om han til slutt manner seg opp til å skrive frierbrev.

Det som jeg lurer på oppi dette, er: hva er det med de unge menn? Disse sjølsentrerte, sjølbevisste unge menn? De har tanker, drømmer, ambisjoner - de surrer og virrer og bruker mer tid på å fantasere enn å gjøre. De tror de er flottere, klokere, kjekkere og mye bedre enn alle andre, de tror de har all verdens muligheter, de drømmer om å få penger isteden for å tjene dem sjøl, de vil bli belønna sjøl om de ikke har løfta en finger. Også tar de en skål til, om ikke på det, så i alle fall noe i nærheten. Og dette er på 1870-tallet! Sist jeg sjekka er det likedan her i landet nå. Det har med andre ord skjedd pent lite på de siste 140 åra.

Ungdommen nå til dags, er det en del folk som sier. De skulle bare visst.

Problemfylt gjenganger

Jeg begynner, sakte men sikkert, å bli mer og mer komfortabel med å både lese dramatikk og med å lese Ibsen. Det er faktisk ganske moro! I alle fall når det er så bra som det er.

Siste leste tragedie nå er Gengangere fra 1881, et stykke som jeg har på pensumlista i høst. Jeg hadde ikke lest, hørt eller sett Gengangere fra før, men fikk akkurat med meg, før jeg begynte å lese, at Gengangere er det Ibsendramaet som har fått hardest medfart med tanke på resepsjon. Ramaskrik er vel kanskje det rette ordet; Gengangere tematiserer blant annet kjønnssykdommer, utroskap, aktiv dødshjelp, kjønnsroller, kvinnekamp, hykleri og dobbeltmoral i tillegg til relasjoner mellom mann og kone, mor og sønn med mer. Det er rett og slett en sniktitt inn i ei borgerlig stue som helst vil holde almuen og jungeltelegrafen langt unna, og som absolutt ikke vil vedkjenne seg at slike uhørte skandaler eksisterer hjemme hos dem.

Gengangere blei nekta oppsetning i Norge da tragedien kom i bokform, faktisk var det ingen i Europa som ville ta sjansen på å sette opp stykket. Det var mer enn nok at det kunne kjøpes i forlagsutsalget og at det blei omtalt, anmeldt, hengt ut og debattert i samtlige aviser. Første oppsetning var derfor i Chicago i 1882, og det skulle gå over ti år før stykket kom til Europa som scenedramatikk.

Jeg, som ikke tilhører en borgerlig familie i Ibsens samtid, må justere leserforventninger og forsøke å riste vekk mine egne samtidsklisjeer før jeg begynner å lese. For det første, Gengangere er et drama. Mye ligger mellom linjene, mye forblir usagt. Det er en annen måte å lese på. For det andre, i 1881 er det mye som ikke er en klisjé (eksempel: mannen i huset ligger med tjenestejenta - temmelig oppbrukt i romaner og på film i dag, temmelig vanlig på 1800-tallet, men ikke i datidas medier!). Jeg må også huske på at forfattere som levde på 1880-tallet som regel hadde et forhold til Georg Brandes, godt eller dårlig, og hans tese om å sette problemer under debatt. Denne problemlitteraturen gjør sitt inntog for fullt på 1880-tallet, og Ibsen er en viktig og vesentlig del av maskineriet med sine samtidsdramaer.

Den utgava jeg har lest er utgitt av Vigmostad & Bjørke. Fordelen med den er at den er forenkla språklig, den er lett å lese, og bak i boka følger et langt essay om Gengangere samt ei årstallsliste over Ibsens liv og virke. Ulempene er at dette blir litt for moderne. Når dramaet er såpass språklig modernisert, mister det noe av sin gamle gnist og gode stemning, i alle fall for meg. Sjøl om det er Ibsen som har skrevet det, er det ikke den følelsen jeg får når jeg leser. Dessverre. Jeg må nok låne meg en eldre versjon også.

Gjenlesing, del VI

I nattens mulm og mørke, mens de første virkelige vindkasta med høstlukt i seg piper i luftventilene og buldresuser rundt hushjørnet, sitter jeg våken med beina trekt oppunder meg i sofaen, med ullteppet dratt godt opp til haka og leselampa på full styrke en halv meter unna. Det er innspurten nå, nemlig, Eustace, Jill og Dysterpytt har funnet prins Rilian i verdenen under jorda, de har løst han fra trolldommen, de har drept den grønne heksa og befridd jordmennene, men kommer de seg opp til jordas overflate i tide? Under dem stiger nemlig vannet og de få lyktene som finnes slukker én etter én.

Sjølsagt går det bra denne gangen også. Men, for aller første gang, var jeg faktisk usikker på akkurat hvordan det kom til å ende. For denne boka veit jeg at jeg ikke har lest før, og ikke har jeg hørt den heller (tror jeg). Rett og slett: ikke egentlig en gjenlesing, men en ordinær lesing. Men det må sies: enkelte elementer hadde jeg vage inntrykk av, lagra langt baki huet, fra den tidligere nevnte BBC-serien. Jeg huska for eksempel ei vandring i myra med Dysterpytt. Men egentlig ikke så veldig mye mer.

Med Sølvstolen opplever jeg at C. S. Lewis går tilbake til sin opprinnelige eventyrformel, isteden for å lage en slags kristen barnebokversjon av noe annet (forrige bok, Reisen til det ytterste hav minna litt for mye om Homers Odysseen). Og det er jeg veldig glad for. Her er det mye mer som er på plass og jeg opplever at hovedpersonene Eustace, Jill og Dysterpytt har et felles mål som de jobber sammen for å oppnå, framfor en masse små historier som er heller tilfeldig sammenvevd, som inntrykket kan bli i Reisen til det ytterste hav. Målet, og forhindringene underveis, er spennende og fascinerende. Her finnes hekser og kjemper, dverger og ugler, myrvrikkere og løver. Trolldommen ligger tjukk over Underverdenen, men når Aslan lurer i kulissene er det ikke vanskelig å gjøre det riktige valget.

Når det kommer til personene, synes jeg Eustace er en matt versjon av seg sjøl i forhold til i Reisen til det ytterste hav. Av de tre hovedpersonene er han den som er minst aktiv, både fysisk og verbalt, og fortellerstemmen ligger så å si aldri hos han. Den eneste som gjør et enda veikere inntrykk enn Eustace er prins Rilian, som til hans forsvar ikke dukker opp før to tredjedeler av boka er lest (med ett unntak). Jill er en høyst ordinær figur som gir meg inntrykket av å være litt dum, men ellers sympatisk. I forhold til Susan og Lucy, som er godt etablerte og utbygde som karakterer, blir inntrykket av Jill veldig smalt. Bortsett fra at hun og Eustace går på samme skole, får vi vite så godt som ingenting om hvem hun var før Narnia. Det er kanskje ikke viktig, men hvordan kan leserne ellers følge med på den indre reisa hennes og nikke anerkjennende av den hun blir? Ikke at utviklinga hennes er forrykende, men jeg bare spør.

Dysterpytt synes jeg er en fornøyelig skikkelse, som med sine mørke og pessimistiske kommentarer hele tida klarer å gjøre situasjonen hakket verre for barna (men morsommere for den ikke fullstendig bokstavelige og alvorlige leseren). Og akkurat her er jeg glad for at C. S. Lewis har tatt den helt ut og faktisk skriver at Dysterpytt blir, av de andre myrvrikkerne, omtalt som en som ikke tar livet alvorlig nok og som alltid skal sprelle og skråle. Også er han så langsom og tung i humøret! Men det skal sies, Dysterpytt trår alltid til når det trengs.

Et lite tankekors: etter seks bøker i denne serien er det fortsatt ingen som har spurt seg om hvorfor ikke Aslan, den store løven, den virkelige kongen av Narnia, med all verdens magi i sin makt, kan ordne opp i alt dette tullet om hvem som skal regjere og om heksene skal kastes ut og finne igjen forsvunne prinser og grever og så videre, sjøl? Men da hadde det kanskje ikke blitt noen bøker...? Jeg lurer i alle fall på det, for jeg opplever ikke at alle konfliktene og utfordringene karakterene møter er relevante eller utviklende, det er mer som om de er der kun for spenningas skyld. Og da mister bøkene en veldig viktig dimensjon for meg.

Bortsett fra at Gyldendal fortsatt ikke har spandert på seg verken korrekturlesere, gode trykkere eller en redaktør med en viss kontroll på når det sømmer seg å ha et linjeskift, og bortsett fra at Aslan her for meg blir litt for stilisert og karikert, og bortsett fra C. S. Lewis' litt vel politiske agenda med å skrive nedsettende om Eksperimentskolen side opp og side ned ikke en gang er forsøkt skjult, og for å ikke glemme den alltid like intenst kristne linja hans som er enda mer dominerende her, så synes jeg at denne boka er god. Men for meg er det altså Dysterpytt som redder historia.