fredag 1. april 2011

Og ei flaske med rom!

- Gå på teater! Ta deg en teatertur! Bli med på teater! er egentlig oppfordringer jeg både vil gi og høre langt oftere. For det er jo så moro! Og for de som bor i de store byene bør det ikke finnes noen unnskyldninger; teatrene har forestillinger hver eneste kveld, har mjuke stoler, kafeer og koselige aulaer, hyggelige ansatte og mange nysgjerrige og engasjerte besøkende. Skru av tv-en og pell deg ut!

Men for de som bor langt unna et godt teater, blir det brått et tiltak. Billetten koster jo penger. Og når bussen koster dobbelt så mye, og du både må smøre matpakke og regne inn et pizzastykke på kiosken på stasjonen mens du venter på nattbussen, blir det fort dyrt. Særlig hvis du i tillegg ønsker å be med deg en venn. Da er det fort gjort å bli hjemme. Sjøl om Skatten på sjørøvarøya frister aldri så mye. Men: av og til er det verdt det. Å spare penger, å ta den treige bussen, å be vennen betale sjøl, å komme seint hjem og å være skikkelig trøtt på jobben eller skolen dagen etter. Teateropplevelsen sitter i, den. Det kan en ikke si om Paradise Hotel.

Det er Sebastian og Preben Harris som har laga et musikalsk teaterstykke ut av den gamle romanen til Robert Louis Stevenson fra 1883. Agnes Ravatn har oversatt det hele til nynorsk, sånn at det passer inn i språkdrakta som kreves på Det Norske Teatret. Regi og omarbeiding er ved Audny Chris Holsen, og hovedrollene spilles av Frank Kjosås og Paul-Ottar Haga, som sammen med 11 andre skuespillere både rocker, roper, hoier, skriker og tåkelegger hele scenen med røyk fra kruttlappistolene sine. Det har alle forutsetninger for å være kjempebra, og det var virkelig ikke så verst. Men jeg har noen innvendinger.

Bandet, som også kommer opp på scenen i fullt piratkostyme, spiller så det suser. Men hvorfor i all verden er lyden, og da særlig fra perkusjon, bass og gitar, så høy at jeg ikke kan høre Paul-Ottar Haga brøle på nynorsk? Ikke før en halvtimes tid uti stykket blei lyden regulert sånn at det var mulig å høre mer enn "'emtn 'annå dø'annssjiste" av låtene. Slurv? Jeg håper det. For flere av ungene jeg så i salen, holdt seg tidvis for øra. Det kan umulig være en fordel når deler av handlinga formidles via låtene. Ellers må det sies at det fenga skikkelig da alle skuespillerne var i sving, de synger knallbra og er svært presise. Det er moro!

Skuespillerne ga virkelig alt da jeg var og så stykket. Jeg hørte få feil, et par bokmålsord glapp ut av en og annen ukonsentrert pirat, et plastsverd fløy ut av skjeftet og noen "gullpenger" blafra lykkelig bortetter scenen, dog ingen krise. Det virker som om det aller meste gikk akkurat som planlagt. Paul-Ottar Haga er grøssende god som den manipulerende og aldri tydelige Long John Silver og har en imponerende timing, både i snakking, sang og dansing. Når han sniker seg fram fra kulissene i fullt kostyme, svarthåra og buskete som bare det, raller skikkelig på latteren og fekter vilt med sverd eller kniv, synes til og med jeg det er skummelt. Frank Kjosås synger helt reint og er flink til å spille opp mot de andre, men det virker som om han ikke har noe mer å spille på enn å være engstelig guttunge. Det er ikke Kjosås det er et problem med her, misforstå meg rett: i denne versjonen er Jim Hawkins svært stivt og statisk framstilt, og har en delt skuespiller/fortellerrolle som dessverre ikke fungerer så godt. Kjosås gjør en sympatisk og hederlig innsats, men kan ikke gjøre gull av gråstein.

Oversettelsen til Agnes Ravatn, det vil si, det jeg fikk med meg, innimellom tilfeldig brøling, høy musikk og smelling med pistoler, var fornøyelig. Og her må jeg legge til: for en voksen. Til å være en familieforestilling er dette en produksjon som ikke tilgodeser barna. Det er et voldsomt tempo fra starten som forutsetter bakgrunnskunnskaper om fortellinga, og pangstarten, med å kline alle sjørøverne på scenen så fort det lot seg gjøre, dreper spenning og nysgjerrighet heller enn å skape den. Her burde regissøren tatt et annet valg - en litt roligere introduksjon til universet ville vært å foretrekke for mange. En må jo tenke på målgruppa!

Videre er det som formidles et voksent perspektiv, voksen humor, voksne problemstillinger og voksne utfordringer. Barnet Jim Hawkins kommer ikke fram, sjøl om det tydeligvis er forsøket når Kjosås trer fram på scenen i sine klaustrofobiske, angstskapende monologer i bleikt lys. Ofte er det her ikke sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig budskap, noe som kan skape konflikter i avkodinga hos de svært små barna som er i salen. Det er ikke all handling som kan gjenfortelles godt med pipende bakgrunnsmusikk. Videre synes jeg at denne formen for "fortelling" (altså av Jim) blei brukt for ofte - det hadde vært mye bedre om den blei holdt igjen til Jims indre vendepunkt og moralske kvaler (som forøvrig blei via alt for lite tid her). Da hadde det blitt utrolig virkningsfullt, særlig om Kjosås hadde fått mulighet til å spille ut litt mer.

Et element var dessverre også totalt uten funksjon og burde vært kutta: under et sangnummer tidlig i stykket dukker det opp ti syngende skuespillere, som med en meget enkel koreografi sto og veiva langs benkeradene i sine heldekkende, svarte kapper (det eneste som stikker fram er hvite hender). De vimer såvidt ned på scenen før de forsvinner ut mellom sceneteppene. For en voksen er det tydelig symbolikk her (døden, for den som henger etter), men for barna? De barna jeg satt i nærheten av blei forvirra av disse svarte skikkelsene som de såvidt så i mørket (Pappa! Hvem er det?), og var mye mer opptatte av dem enn av det som foregikk på scenen. Når låta i tillegg er så dominert av perkusjon og det ikke er sjans å høre hva som blir ropt, er det, til barnas forsvar, også lett å la oppmerksomheten fare annetsteds. Ja, det var mye godteposekrasling.

Sist, men ikke minst: all ære til det velsmurte maskineriet av mekanikk og mennesker som står bak kulissene! Enkel og flott bruk av dreiescenen og små forhøyninger i scenegulvet som fort blei til skipsdekk eller jungeljord. Skatten på sjørøvarøya, og jeg påpeker her at det er fritt etter boka, for det var jammen ikke alt som var som forventa, er på mange måter en spennende og flott forestilling - først og fremst for ungdommer. Barn under 12 år bør helst ikke være med, og i alle fall ikke fireåringer, som jeg så krype sammen i setene sine like etter stykket var i gang. Det Norske Teatret kan også vurdere å legge inn pauser i familieforestillingene sine, i løpet av halvannen time med intenst teater er det mange små som blir urolige, må på do, er sultne og lignende - og mange foreldre, besteforeldre og eldre søsken måtte opp underveis for nettopp dette. Ei pause hadde gjort underverker, og hadde slett ikke svekka forestillinga. Til det er den alt for spennende!

3 kommentarer:

  1. Du skriver så utrolig grundig. Det er alltid veldig interessant å lese på bloggen din, uansett hvilket tema du skriver om.

    Jeg har et spørsmål: Tidsskriftet jeg er redaktør i skal utgi et nummer med tema tragedie/komedie i september. Kunne du tenke deg å skrive noe der? Mailadressen er tidsskriftet.biblioteket@gmail.com, så ta gjerne kontakt for mer informasjon!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hyggelig kommentar og forespørsel! Veldig koselig:)

    Sjølsagt kunne jeg tenke meg å skrive litt! Jeg skal sende deg en e-post.

    SvarSlett
  3. Så gøy! Da gleder jeg meg til epost:-)

    SvarSlett