Biografi: Lars Hertervig

Bilete: Samlaget
Framside: Lars Hertervig

Tida er komen for den sjuande runda i biografilesesirkelen til Ingalill, og eg ligg som vanleg litt etter (dei andre blogga om sundagen, trur eg). Men denne gongen skuldast det ikkje ein ytre faktor, slik som stress, sjukdom eller intenst arbeid med eksamen eller studium, det er faktisk boka i seg sjølv som har synt seg å ta lengre tid enn eg trudde då eg byrja på ho. Under skal eg grunne kvifor opptil fleire gongar. Temaet hjå Ingalill denne gongen er det eg kallar fiksjonsbiografiar, altså bøker der forfattarar skriv om menneske som har levd ein gong, samstundes som dei freistar å leve seg inn i korleis han eller ho hadde det utover ålment kjende historiske fakta. Soleis vert grensene mellom røynda og fiksjonen noko uklåre, og resultatet vert korkje ein rein, tradisjonell biografi eller ein historisk roman, men noko midt i mellom. Og då tenkte eg at det passa å lese eit nådelaust, messande og suggererande prosaverk av Jon Fosse (f. 1959): Melancholia I frå 1995, som handlar om den norske landskapsmalaren Lars Hertervig (1830-1902).

Men Melancholia I er ei bok det tek tid å lese. Ho er så intens, på ekte Fosse-vis, med mange gjentakingar og repetisjonar, han kjem stadig attende til det same, men steg for steg leggjer han til nye, ørsmå element. Verda utvidast uhyre varleg. Tida står mest stille, så langsomt går det, og det er tankane som dominerer, ikkje gjeringane. På eit vis kan skrivestilen minne litt om den svenske meistaren Per Olov Enquist (f. 1934) og måten han forteljer på, men der Fosse køyrer på med det same og mest tappar orda for meining på veg mot å skape eit press og ei kjensle hjå lesaren, lar Enquist kvart einaste ord, og det kvite rommet i mellom dei, med nett meining. I Melancholia I er kommaene mange, det vert rytmisk, andande, og ei einaste setning kan lett fylle ei side eller to eller tre. Det gjer at det er umogleg for ein lesar å stoppe midt i, ein må lese til eit punktum, og når det først kjem, er det ofte satt slik at ein må lese vidare. Men stoppe må ein, om ikkje anna så for å ande sjølv. For forteljinga om Lars Hertervig pressar på så det somme tider vert vondt og stressande.

Den unge mannen Lars Hertervig, som i 1853 bur på hybel i Düsseldorf i Tyskland og går på Kunstakademiet same stad, har nokre problem som gjer det sosiale til ei utfordring. Den dagen vi kjem inn i handlinga, til dømes, ligg han på senga i den lilla fløyelsdressen sin og vil ikkje møte opp på skulen. I dag skal Hans Gude (1825-1903) kome. Og han skal sjå på bileta deira, hans bilete, og bileta til alle dei andre studentane, malarar som ikkje kan male. Men han, Lars Hertervig, frå Borgøya, frå Hattarvåg i Noreg, han kan male. Og Hans Gude kan male. Og Tidemann (1814-1876). Men ikkje dei andre, dei er malarar som ikkje kan male. Og no skal Hans Gude kome, og han kjem til å seie at biletet er dårleg, han kjem til å seie at han, malaren Lars Hertervig, ikkje kan verte kunstmalar. Han kan berre fare heim att til Stavanger og der kan han male hus og veggar. Slik held han på, Lars Hertervig. Han lullar seg heilt inn i tankane sine der han ligg, han vert heilt overtydd om kva som skal hende, kva han skal gjere, kven han er. Og slik held han mest på med alt.

Nokre gongar er ikkje tankane så dominerande, er ikkje redsla så sterk. Då kan han prate litt med folk. Men nokre gongar vert tankane levande, det vert for mykje av alt og alt han kan sjå er svarte og kvite klede som kjem mot han og som trekkjast frå han, og mot han på ny, om att og om att. Somme tider kjem dei svarte og kvite kleda heilt nær, dei vil presse seg inn i munnen hans, men det må ikkje hende. Mest alltid tenkjer Hertervig, og tankane hans hektar seg inn i kvarandre som moskene i eit strikkety, til dei er umoglege å skilje. Det sausast i hop, fortid, notid og framtid, familien heime, malarane som ikkje kan male, Hans Gude. Berre eitt element skiljer seg ut: Helene Winckelmann. Ho er den 15 år gamle dottera i huset der han leiger, og ho har slege ut det lange lyse håret for han, ho har sett på han, dei har halde rundt kvarandre, dei er kjærastar. Men så kjem onkelen til Helene Winckelmann og seier at han, Lars Hertervig, den norske malaren som ligg på senga og røykjer i den lilla fløyelsdressen sin, må flytte ut. Med ein gong.

Og eg kan ikkje seie at det er her og no det går utfor med Lars Hertervig. For han var jo allereie greitt utpå, annleis og rar, før han fikk melding om å flytte. Men no vert det verre. Han har ingen stad å vere, og alle må vere ein plass, seier han, og det er jo sant. Han vert mest desperat eller panisk inni seg, men handlar som i transe. Han ber med seg dei to koffertane sine til ølkjellaren Malkasten, der han aldri har vore før denne haustkvelden. Han vert plaga av dei andre malarane, malarar som ikkje kan male. Og han er heilt åleine. Men i hovudet høyrer han stemma til Helene Winckelmann. Han kan sjå ho med, ho er ei av mange synkvervingar, der ho står attmed vindauget og slår ut håret. Han kan sjå far sin også, og systera Elizabeth. Dei dukkar opp av ingenting, han har lange samtalar med dei, samstundes som andre verkelege menneske freistar å prate med han. Resultatet vert somme stunder tragikomisk av di han svarer i hytt og vær, men mest av alt er det berre trist.

Og det blir ikkje betre. Hausten 1853 skildrast som ille hjå Jon Fosse, men våren 1854 er Lars Hertervig så sjuk at han ber sin norske velgjerar, Hans Gabriel Buchholdt Sundt (1800-1881), om å få kome heim att. Då har han gått på Kunstakademiet i to år, før det på Den kongelige Tegne- og kunstskole i Christiania (1850-52). Svenneprøva tok han allereie i 1849, og han byrja i lære i så tidleg som i 1838, då han berre var åtte år. Det er ikkje utan grunn at Lars Hertervig vart kalla eit stort talent og at det var sagt han hadde ein særskilt gåve. Hans Gude sjølv, som hadde Hertervig som privatelev, uttala at han forventa mykje meir av Hertervig enn av alle andre. Vart presset for stort, vart det for mykje? Mykje kan tyde på nett det. Men eg trur ikkje at slike lidingar som Lars Hertervig hadde, til dømes hallusinasjonar, tvangstankar, ulike maniar og angst, berre dukkar opp ut av det blå. Mykje hugrørsle, skapartrong, høge forventningar til seg sjølv frå seg sjølv og mange andre, sjølvmedvit, genar, oppseding og liknande faktorar, verka saman og pressa Lars Hertervig ut av vår verd og inn i sin eigen. Då han seinare vart innlagt, var han vanskeleg å diagnostisere. Til slutt vart det melancholia - og der fann også Fosse tittelen sin.

Tematisk sett er Melancholia I overraskande lik den forrige romanen eg las, Kjærlighet ved første blikk av britiske Ian McEwan (f. 1948). Men der McEwan pragmatisk leggjer opp til ein forskars syn på det heile, der han freistar å forklare korfor og korleis dette hender, sett utanifrå, tek Fosse steget heilt inn i Hertervig. Han vert Hertervig, og det vert stundom ei klaustrofobisk leseroppleving for den kjenslevare. Når dei svarte og kvite kleda kjem, vil eg berre lese fort for å verte ferdig med det. Men eg kan ikkje. Jon Fosse insisterar på lågt lesetempo, slik at han skal kunne mane fram kleda for meg òg. Og sjølv om han skriv det same om att og om att, må eg stundom lese det om att og om att med, for å få rett rytme, rett kjensle. Og det er ille, eg må ha mellombels opphald. Difor har nett denne boka teke tid.

Boka, som i alt er på 276 sider, er delt i tre. Ein kan ikkje kalle det kapittel, akkurat, av di dei vantar "vanleg" kapittelstruktur med overgangar og spenningskurver og liknande. Dei tre delane kastar på kvar sin måte lys over malaren Hertervig og forfattarens prosjekt. Frå side 7 til 182 er vi i Düsseldorf i Tyskland, ein lang ettermiddag seinhaustes 1853. Her følgjer me Hertervig. Og han held fram i neste del, som er frå side 183 til 245 og utspelar seg på Gaustad asyl om morgonen, julaftan 1856. I siste del av boka mellom side 246 til 276, flyttast fokuset vekk frå Hertervig, og vi følgjer forfattaren Vidme på Åsane i Bergen ein kveld seinhaustes 1991.

For meg var denne inndelinga berre delvis vellukka. På side 245 var eg langt inne i livet til malar Hertervig og rekna med at forteljinga om han ville halde fram i del tre. Eg vart difor litt skuffa då ein heilt annan person dukka opp, ein person som ser det heile utafrå, ikkje innafrå som Hertervig. For hoppet er ikkje berre geografisk og i tid, ikkje berre i person og yrke, men også i synsvinkel og då sjølvsagt også i mentalitet, rytme, språk med meir. Eller bør vere. Dei to delane om Lars Hertervig forteljast i førsteperson. Det er eg-et Lars Hertervig, malaren Lars Hertervig, som pratar ustanseleg. Forfattaren Vidme (eller Jon Fosse, som eg likar å kalle han) skildrast i eit tett tredjepersonsperspektiv. Og då skulle ein tru det var store ulikskapar mellom Hertervigdelane og Vidmedelen. Men det er det ikkje. Både språkleg stil, ordtilfang og rytme er langt på veg det same, og det gjer at siste del misser litt av det boka elles har mykje av: truverdigheit. Det som binder dei saman, både delane i boka og dei faktiske menneska som skildrast, er eit utvatna blodsband og at dei båe er kjenslevare - dei dels har, dels søkjer, dels får, dels skapar eit lys, eit glimt, gjennom kunsta si. Eit lys, kanskje guddommeleg, dette noko, som gjer at dei held ut, at dei skapar, at dei lever. Det er reint magisk, noko ein som sjåar eller lesar kan ta del i ved å sjå bileta til Lars Hertervig og lese bøkene til Jon Fosse.

For dei som ynskjer å vite eller sjå meir, kan eg rå dykk om å oppsøkje denne sida, med ein kort biografi og mange nydelege bilete av Lars Hertervig, eller denne sida, med ein lengre biografi, men utan bilete. Ja, og sjølvsagt må dykk også lese Melancholia I.

Nobelprisen, 1911

I 1911 er det klart for nok en utdeling av Nobels litteraturpris. Verden har naturlig nok enda ikke tenkt på grusomhetene som skal innfinne seg om kun tre år, sjøl om opptakten til første verdenskrig har begynt og de politiske spenningene innad land, mellom land og mellom ulike verdensdeler er mange. Hvordan treffer årets litteraturpris i dette urolige klimaet? Blir det en forverring eller en forbedring av situasjonen? Er De Aderton helt upåvirka av politikken, som de bør være, eller tenker de strategisk? Og er politikken på sin side helt upåvirka av De Aderton? Det er vanskelig å si før vi med sikkerhet veit hvem som stikker av med den gjeve prisen. Det eneste jeg kan garantere, er at det er en av dem på lista under.

De nominerte i 1911 var:

5. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
2. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
2. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
1. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
9. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
1. Albert de Mun (1841-1914), fransk politiker
5. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1. Gustav Fröding (1860-1911), svensk poet
1. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
4. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
2. Molly E. Seawell (1860-1916), amerikansk forfatter
7. Emil Frida/Jaroslav Vrchlicky (1853-1912), tsjekkisk forfatter
3. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
3. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Marie von Ebner-Eschenbach (1830-1916), tysk forfatter
1. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
1. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
3. Martin Greif (1839-1911), tysk poet
1. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
4. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
7. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
2. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1911 var det 29 nominasjoner, fordelt på 26 unike kandidater. Med andre ord nokså likt som året før. Men naturligvis er det visse endringer fra år til år, både små og store. Ser du hvem som mangler? Det er ikke lett å legge merke til at fjorårets vinner ikke er med på lista denne gangen. Han var tross alt bare nominert én eneste gang! Dessuten var han én av tolv førstegangsnominerte. Denne gangen er det nede i ti. Vil en av dem ha like mye flaks som fjorårets vinner, eller blir det en listetraver denne gangen?

Kjønnsfordelinga er i beste fall nokså skral, i verste fall en bevisst ekskludering. Kun ei dame, svenske Selma Lagerlöf (1909), har mottatt prisen så langt, mot ni menn. Da hadde hun vært nominert til prisen hele seks ganger. Også i 1911 gjenspeiles dette, med kun to kvinner blant de 26 kandidatene. Og jeg kan avsløre at ingen av dem mottar prisen dette året heller. Som vi veit tar det svært lang tid før denne vinden snur, og noen vil kanskje spørre seg om den i det hele tatt har snudd, sjøl om det har blitt jevnere de siste åra. Når en trekker fra årets to kvinner, gjenstår 24 menn, hvorav hele fjorten av dem er over 60 år. Det er med andre ord fortsatt en høy snittalder på både kandidater og mottakere. For eksempel var fjorårets vinner Paul Heyse 80 år da han innkasserte prisen, og han trekker dermed opp snittalderen fra 64,9 år til 66,5.

Men hvem mottar prisen for 1911? Kanskje disse hinta kan hjelpe deg litt nærmere:
1. Prismottakeren er ikke blant de eldste, men han er heller ikke den yngste
2. Årets mottaker er ikke fra en av de mest dominerende nasjonene, faktisk er det første gangen dette europeiske landet får en Nobelprisvinner i litteratur
3. Han har vært nominert tidligere

Og med det kan vi i alle fall delvis besvare spørsmåla jeg reiste innledningsvis, og en viktig konklusjon her er at prisen ikke blir gitt som et forsøk på forsoning eller forebygging - for De Aderton vektes kun litterær kvalitet. Men hvem er den heldige i 1911? Legg igjen ditt svar i kommentarfeltet under.

For flere Nobel-innlegg, se her.

Bokhyllelesing: Ian McEwan

Bildekilde: Gyldendal

En av mine favorittforfattere, som jeg nesten alltid er klar for å lese, er britiske Ian McEwan (f. 1948). Men likevel har bøkene hans hopa seg opp i hyllene - og til min store skam er de attpåtil aldeles uleste. Nå i mai, da jeg fant ut at hele tre av dem var på vent, måtte jeg bare ta tak. Dessuten fikk jeg en gylden mulighet: I den fjerde runden av Bjørgs lesesirkel denne uka, er temaet å lese forfattere som opprinnelig skriver på engelsk. Det burde være en smal sak for de fleste bokelskere, inkludert meg sjøl, som har flerfoldige hyllemeter med uleste titler. Og denne gangen har jeg altså valgt og lest Ian McEwan.

Boka det gjelder er en roman fra 1997 ved navn Enduring Love, norsk oversettelse samme år ved Knut Ofstad (f. 1957), med tittelen Kjærlighet ved første blikk. Tittelen kan få de fleste til å tro at dette er skikkelig klissete saker fra matbutikken, eventuelt en episk kjærlighetshistorie, men den er faktisk ingen av delene. Dette er en roman om hvor galt det kan gå når de to elskende som vanligvis utgjør et par faktisk ikke er et par, men hele tre personer. Og det er ikke bare kjærlige følelser involvert, for å si det forsiktig. Hovedpersonen er den middelaldrende populærvitenskapelige forfatteren Joe Rose, som forteller det hele til leseren i førsteperson. Hans fortelling er tett og detaljert, språklig presis, nokså subjektiv, men også reflektert og rasjonell, sympatisk og forsøksvis objektiv. Og sjøl om Joe skildres konsekvent i preteritum, unngår McEwan elegant den sedvanlige etterpåklokskapen som har det med å punktere enhver spenning, som ellers belemrer samtlige mindre talentfulle forfattere og deres verk. Eksempler på det er alle bøker der reaksjonen (årene mine fryser til is, jeg stivner, jeg rødmer, jeg ler, jeg stirrer, jeg tror ikke hva jeg hører eller lignende - forfatteren forbereder leseren på at noe viktig straks blir sagt) av en eller annen grunn kommer før handlinga som faktisk framkaller reaksjonen. Det at McEwan er så konsekvent og har stålkontroll på både form og innhold, i tillegg til det lett belærende og så smått underholdende språket, interessant tematikk og en uvanlig vanlig hovedperson, gjør dette til en nokså uforutsigbar roman.

Joe Rose er gift med Clarissa Mellon på sjuende året, og de har ingen barn. Hun har vært ute på ei lengre reise i forbindelse med et forskningsarbeid innafor litteratur, han skal hente henne på flyplassen og planen er å gjenforenes over en romantisk piknik i skogen. Han har kjøpt alt hun liker, kurven er klar, han er ute i god tid og Clarissa lander uten problemer. Kjøreturen går fint, skogturen likeså. Problemene dukker bokstavelig talt opp ut av det blå idet Joe skal åpne ei flaske vin. For bare noen hundre meter unna svever en diger varmluftsballong, på størrelse med et hus, og i tauene, under kurven, halvt slept og halvt båret over jordet, er det en mann.

Mannens rop påkaller ikke bare Joe og Clarissas oppmerksomhet. Også andre i området kommer settende, og totalt er det fem menn som løper mot ballongen. Så lander den, og mannen, som er vikla fast, kommer seg løs. Oppi kurven ligger det en forskremt guttunge på ti år. Men før han får kommet seg ut, tar et kraftig vindkast med seg ballongen igjen. De seks mennene griper fatt i hver sin tauende mens ballongen stiger. De må da kunne klare å holde den nede? Men det klarer de ikke. Vinden tiltar i styrke, ballongen fortsetter å stige. Og plutselig er det en av dem som slipper. Like etter slipper fire til, og ballongen, med gutten og den siste mannen, spretter flere titalls meter til værs. Og mens ballongen ledes mot høyspentledningene av vindkastene, blir menneskene på bakken vitne til at mannen i tauet slipper taket.

Slik starter romanen, og både Joe, Clarissa, de andre vitnene og leseren blir kasta ut i ubehagelige etiske problemstillinger. Er Joe og de andre mennene, direkte eller indirekte, ansvarlige for mannens død? Hvem slapp først? Av feighet eller redsel? Skulle de, burde de, måtte de, slippe? Kunne det hele vært unngått? Men for McEwan er ikke dette nok. Når Joe og Clarissa endelig legger seg til å sove etter en svært lang og begivenhetsrik dag, ringer telefonen. Klokka er rundt to på natta, og stemmen i den andre enden tilhører et av de andre vitnene til ballongulykka. Han sier: "Jeg ville bare du skulle vite at jeg forstår hvordan du føler det. Jeg føler det også. Jeg elsker deg." Og dagen etter oppdager Joe at han får uønska oppmerksomhet - han blir rett og slett spionert på. Først i skjul, deretter helt åpenlyst. Og gradvis strammer forfatteren grepet rundt Joe og Clarissa.

Kjærlighet ved første blikk er altså ingen romantisk tåreperse. Den er heller ingen ellevill satire over desperate mannfolk eller en erotisk klappjakt på neste erobring. Den er en godt komponert spenningsroman hvor spenninga stort sett ligger på et psykisk nivå, ikke et handlingsmessig. For mens McEwan beskriver hvordan leiligheten til Joe og Clarissa beleires, hvordan Joe invaderes, overvåkes, nedringes og nedskrives, skjer det samme med leseren. Graden av intensitet øker stadig, det er nesten så det blir trangere her i sofaen også, og en føler seg delvis som den utsatte Joe, delvis som en kikker, en som er vitne til, men ikke gjør noe med denne ubehagelige saken. For hva kan en egentlig gjøre? Ingenting, kommer Joe etter hvert fram til. Absolutt ingenting.

Det at Joe er så "uvanlig vanlig" er et smart grep fra forfatterens side. Det gjør at det er utrolig lett å identifisere seg med han og hans ordinære liv. Like fullt blir det lett å se at dette kan ramme de aller fleste, og at hva som helst kan utløse slike invasjoner fra andre med en litt trøblete psyke. Men McEwan spiller et dobbeltspill. For etter hvert som situasjonen blir verre for Joe og Clarissa, stiller han også spørsmålstegn ved Joes psyke. Hvem er det som innbiller seg hva? Hvem kan en stole på i dette? Skillelinjene mellom virkelighet og fantasi blir uklare, og grensene mellom interesse og besettelse viskes ut. I tillegg legger hele situasjonen et enormt press på forholdet mellom Joe og Clarissa, og mye gammelt grums kommer opp. Vil forholdet briste eller bære? Spenningene ligger på mange ulike nivåer boka igjennom, også på et åndelig plan.

Om en tar ett skritt tilbake og ser på Ian McEwans samla forfatterskap fra debuten i 1978 og framover, ser en at de uvanlig vanlige hovedpersonene som kommer ut for uvanlige hendelser er et fellestrekk. Unggutten Leonard i Den uskyldige (1990) er så alminnelig at det nesten blir litt latterlig. I Svarte hunder (1993) forteller den svært gjennomsnittlige Jeremy om hvorfor hans svigerforeldre gikk fra hverandre. Kan én enkelt hendelse endre alt? For Joe Rose er svaret ja, for alt begynte med ballongulykka. Eller hva med den litt kjedelige, halvgamle legen Henry Perowne i Lørdag (2005), som får svært ubehagelige og ubedte gjester? Hva skjer med enkeltmennesker og nære relasjoner når de settes under et ytre, ukontrollerbart press?

I Joe og Clarissas tilfelle skildres en ekstremvariant av dette presset, men like fullt er romanen full av advarsler også når det kommer til mindre dramatiske tilfeller enn Joes beundrer. For eksempel harselerer McEwan ganske grundig med new age-bevegelsen og dens mange avarter, og kritiserer en økt "privatisering" av Gud og Jesus, som er ytterst problematisk. Det britiske samfunnet og dets overvintra hippier får også noen velretta spark. Men forfatteren er aldri slem eller foraktfull. Det psykiatriske tilfellet som skildres, og medfølgende diagnose, behandles alvorlig. Jeg opplever at forfatteren ønsker å forstå og forklare hvordan og hvorfor slikt skjer, og at en djup og oppriktig interesse for den menneskelige psyke ligger bak. Prosjektet er sympatisk og solid, samtidig som boka både er velskrevet, interessant og tidvis nervepirrende.

Jeg kjøpte boka sammen med åtte andre titler på Norli i Oslo i juni 2010, og har med dette brukt nesten akkurat fire år på å komme igjennom hele haugen. Jeg skal innrømme at det er i overkant treigt, og at Ian McEwan har fått ligge litt for lenge. Men gode bøker tapes heldigvis ikke med tida - og den tematikken som McEwan problematiserer og diskuterer her, har dessverre kommet for å bli. Og uavhengig av eventuell aktualitet, er denne boka av ekte britisk kvalitet.

Favorittforfattere: Oppsummering

I forrige måned kom jeg i mål med min favorittforfattergjennomgang. Prosjektet har jeg holdt på med sia mars 2012, og det har altså tatt drøye to år totalt. Det inkluderer to surremåneder, hvor det ikke kom noen innlegg, samt to mer diskuterende samleinnlegg nå mot slutten, som egentlig ikke konkluderer med noe endelig. Det har vært både moro, interessant og spennende å holde på med gjennomgangen, sjøl om jeg ikke akkurat er forbausa over resultatet. Utfordringa har vært en form for logistikk, slik at alle de viktige forfatterne (forhåpentligvis) har blitt inkludert. Jeg har primært gått etter første bokstav i forfatterens fornavn, men sett meg nødt til å supplere med første bokstav i forfatterens etternavn ved behov. Jeg har også forsøkt å holde en viss kjønnsbalanse ved å velge en kvinnelig og en mannlig favoritt på hver bokstav. Innimellom har det vist seg vanskelig, eller umulig, men jeg håper resultatet ikke er så innmari skeivt. Geografisk spredning eller ulike nasjonaliteter har jeg ikke vært fokusert på i det hele tatt, og det vil kanskje synes temmelig godt i oppsummeringa under.

Her er altså en komplett oversikt, inkludert lenker til begrunnelsene. Nasjonaliteten angis i parentes. Mine favorittforfattere er som følger:

A: Amalie Skram (1846-1905, N) og Arne Garborg (1851-1924, N)

B: Brit Bildøen (f. 1962, N) og Bjarte Breiteig (f. 1974, N)

C: Charlotte Brontë (1816-1855, B) og Carl Frode Tiller (f. 1970, N)

D: Charles Dickens (1812-1870, B) og Marguerite Duras (1914-1996, F) 

E: Emily Brontë (1818-1848, B), og Ernest Hemingway (1899-1961, A)

F: Jon Fosse (f. 1959, N) og Marita Fossum (f. 1965, N)

G: Geoffrey Chaucer (1343-1400, B) og Gerd Brantenberg (f. 1941, N)

H: Henrik Ibsen (1828-1906, N) og Herbjørg Wassmo (f. 1942, N)

 I: Ian McEwan (f. 1948, B) og Irène Némirovsky (1903-1942, R/F)

J: Jane Austen (1775-1817, B) og Johan Falkberget (1879-1967, N)

K: Knut Hamsun (1859-1952, N) og Karen Blixen (1885-1962, DK)
L: Selma Lagerlöf (1858-1940, S) og Sigmund Løvåsen (f. 1977, N)

M: Margaret Atwood (f. 1939, C) og Merethe Lindstrøm (f. 1963, N)

N: Torborg Nedreaas (1906-1987, N) og Marta Norheim (f. 1955, N)

O: Oscar Wilde (1854-1900, I) og Olav Duun (1876-1939, N)

P: Per Olov Enquist (f. 1934, S) og Per Petterson (f. 1952, N)

Q: -

R: Ragnhild Jølsen (1875-1908, N)

S: John Steinbeck (1902-1968, A) og Kim Småge (f. 1945, N)

T: Tarjei Vesaas (1897-1970, N) og Tove Jansson (1914-2001, FI/S)

U: Sigrid Undset (1882-1949, N)

V: Virginia Woolf (1882-1941, B) og Vera Henriksen (f. 1927, N)

W: William Shakespeare (1564-1616, B)

X, Y, Z: -
Æ, Ø, Å: -

Da sju bokstaver var nokså umulige og tre bokstaver kun resulterte i én forfatter, står jeg nå igjen med totalt 41 favorittforfattere. 22 er kvinner og 19 er menn, hvorav hele 23 er norske, åtte er britiske, to er svenske og to er amerikanske, mens de resterende seks forfatterne er fordelt på tilsvarende seks nasjonaliteter: fransk, russisk, dansk, canadisk, irsk og finsk. Ikke størst spredning, men akseptabelt - jeg er jo norsk og både norsk språk og norsk kultur er viktig for meg. Det er fint at det avspeiles her også. 25 av forfatterne har levert sine siste manuskripter for lenge sida, mens 16 fortsatt lever i beste velgående, sjøl om flere av de eldre ikke er så produktive. Likevel har jeg svært mye å se fram til, for noen av disse er jeg såvidt blitt kjent med, mens andre har jeg fulgt i over et tiår. Likt for dem alle er uansett at de har skrevet bøker jeg ennå ikke har lest. Og det er vel noe av det beste som fins, å vente - å glede seg til - den neste favorittboka. Og med det fant jeg tema for neste gjennomgang her på bloggen. Følg med! 

Kvitebjørnen

Bilete: Bokelskere

Det har allereie gått ei stund sidan eg las ut denne stutte boka, men inntil no har eg ikkje hatt høve til å skrive om ho. Slik er det støtt i desse eksamenstider - alt du vil gjere, må vente, og alt du eigentleg vil vente med, må gjerast. Og helst måtte det gjerast i går, noko det fort vert stress av. Men no er eg endeleg ferdig med båe eksamenar, no har eg tid til å lese og skrive kva eg vil, no har eg tid til å tenkje på noko anna enn barndomsperspektiv og kva som gjer ein ting til kulturarv; no kan eg vere meg att. Og eg byrjar med å skrive om Kvitebjørnen frå 1906 av Rasmus Løland (1861-1907) - ei av pensumbøkene frå i vår, men like fullt ei skjønnlitterær tekst eg kan trekkje fram her.

Den vesle barneromanen Kvitebjørnen er ifølgje mange Lølands beste. Det er ofte dei same som seier at Løland er ein av dei beste barnebokforfattarane som har vorte fostra i dette landet - ein av dei fremste frå barnelitteraturens gullalder (1890-1915). Og nett det kunne eg ha skrive noko om viss eg hadde samanlikningsgrunnlag frå same periode, noko eg ikkje har. Å samanlikne før og no er også vanskeleg, for det er heilt andre stilkrav og innhaldskrav til barnelitteraturen i dag. Om det er ei bra eller dårleg utvikling kan ein støtt krangle om, eg vil ikkje gjere det her og no. Til sist kan eg eigentleg ikkje skrive noko om kva som er Lølands beste bok heller - mest av di eg ikkje har lese noko av han før, men og fordi nett denne utgåva eg har lese, den einaste dei hadde på folkebiblioteket her eg bur, er ein sensurert (!) variant frå 1961. Tru det eller ikkje, men her manglar det opptil fleire kapittel!

Det eg då kan skrive om, er kva boka inneheld og korleis eg tolka ho. Sjølv om det var ein ovstutt, oppkappa utgåve eg las, som var særs stram i forma, var ho samstundes medvite og godt komponert. Det er to brødrepar frå same vestlandstunet som står i sentrum av hendingane, hovudpersonen Pål og vetlebroren Kolbein, og nabogutane Gunnar og Andres. Eg er ikkje heilt sikker på kor gamle dei er, men Pål går på skulen, kan lese og les for dei andre, som ikkje er så røynde lesarar. Av di hendingane er lagt attende meir enn hundre år frå vår tid, då skulen enno ikkje var den same i by og bygd, og med døme på kva gutane faktisk gjer og seier i boka, tenkjer eg at Pål og Gunnar er omkring 10-12 år, medan dei andre er litt yngre. Og det heile tek til den kalde hausta då ho bestemor vert sjuk og døyr.

Det er særs rørande å lese om korleis gutane er med den bleike, sjuke bestemora, kva dei tenkjer om ho, der ho ligg i senga heile dagen, korleis det er å sjå ho for aller siste gong og dinest vere med på førebuingane til likferds. Dei vaksne er annleis, dei har svarte klede og "tala liksom så lågt", gutane veit mest ikkje kva dei skal gjere av seg, det vert fort fullt i halsen. Når likfølgjet drar frå gardane for å fare til kyrkja, som er eit godt stykke unna, dei må tilmed ro, står gutane att oppi lia og berre stirar. Derfrå kan dei sjå følgjet bukte seg nedetter sjøen, dei høyrer den vene salmesongen og ser sola som blenkjer i snøen. Då dei vender seg heim att, er dei kalde av vinden, og svoltne, men dei går seint og stilt. "Det var så mangt dei måtte tenkja på i dag."

Med dette innleier Løland ei tett og varm forteljing om fire smågutar, som han på ein lett og liketil måte skriv fram mest frå deira perspektiv. Det er ungane som er viktige, det er deira røynsler og kjensler han skildrar, det er deira utfordringar som må meistrast. Dei vaksne er berre bak der ein plass, avsendarar av refsande ord og mottakarar av snøballar. Løland lèt røynd og fantasi gli i hop, han lar gutane sulle med treige misjonsblad (som dei gjennomskodar rimeleg raskt) og spanande eventyr, har lèt dei fundere over religiøse spørsmål og lokkast mot Svartetjørna, dei byggjer ein diger snøbjørn som dei kan vere inni alle saman, bryt isen oppi elva og finn på kva det måtte vere. Og når boka er slutt, vert det vår. Det er herlege barne- og barndomsskildringar som kan gjere eitkvart vakse menneske nostalgisk og full av lengt til denne frie, opne og magiske tida, då alt kunne hende.

Men er dette noko for ungar i dag, vil kanskje mange spørje om. Når ei bok opnar sterkt med at eit menneske døyr, vil ho med eitt verte litt skummel eller trugande i særs mange foreldreauge - vi ynskjer å verne ungane våre mot alt vondt, også sorg. Men boka er ikkje vond. Løland syner ungane at lengt og lått går i eitt, at det er greitt å sakne, vere trist, at livet, som alt anna, har ei ende. Samhaldet gutane i mellom vert berre sterkare av ei slik felles sorgoppleving, og dei nyttar eventyrverda og naturen som abstrakt og konkret plass for å takle kva som har hendt. Og dei får tilmed høve til å verne bestemoras minne.

Skildringane i boka er særs realistiske og lågmælte - så er også Løland eit døme på ei av si tids store heimstaddiktarar. Det er mykje kjensler i teksta, men dei er ikkje dominerande eller skildra i detalj. Mykje er halde attende slik at lesarane kan leve seg inn i kva som hender. Det same gjelder spenninga, som ikkje er av det ytre slaget. For ein vaksen lesar som likar både språk, stil og rytme, var dette ei fin bok å lese på ein stille maikveld. Yngre lesarar må nok jobbe litt meir med å kome inn i teksta, for her vert verken spenning, intriger eller humor kasta på deg. Men viss dei kjem seg gjennom første kapittel, viss dei lèt seg gripe - då er det berre å halde fram. Ei skildring frå "gamledagar" er kanskje nett det ein treng for å setje i gong fantasi og leik, med ord, fiksjon, eventyrelement og med kvarandre.

Sommerlesing

Det er endelig juni og sommer, hurra! Vel, egentlig kan jeg vel ikke slippe jubelen løs helt ennå, for jeg er ikke i mål med eksamenene mine. Men snart! Ikke det at jeg på noe vis kan gå rett ut i ferie. Jeg skal fortsette med masteroppgavearbeidet en måned til, så stenger barnehagen og jeg må være mamma på fulltid i mange uker. Da skal vi naturligvis feriere og gjøre hyggelige familieting, men noen husmorferie med alle mine favorittforfattere blir det ikke snakk om i år. Jeg får skvisje dem inn innimellom alle mulige andre gjøremål i steden.

Ragnhild Jølsen
Er som vanlig med på lista, og som vanlig har jeg et mål om å komme i gang med de to siste utgivelsene fra hennes hånd. Mye går når eksamenene er over, så en skal aldri si aldri!

Margaret Atwood
Atwood er fremdeles et planlagt samlesingsmål for meg og Birthe, men nå er romanen Flommens år atter utsatt, denne gangen til juli, for at vi begge skal ha godt med tid og muligheter til å konsentrere oss om boka. Jeg ser fram til å begynne lesinga! Før det håper jeg å lese noen dikt av den fenomenale canadiske dama, helst nå i juni.

Sturlason & Henriksen
Fortsatt Snorre og Vera, fortsatt et pågående lesemål. Regner med å holde på med disse to i noen måneder framover, supplert av andre sagaer, litteraturhistorie og historie. Ja, også vil jeg få med meg den historiske romanen Kongespeil av Vera Henriksen, helst allerede i sommer.

Cora Sandel
Den nydelige romanen Alberte og Jakob blei ferdiglest på tampen av forrige måned, mens innlegget kom i starten av mai. På et seinere tidspunkt vil jeg svært gjerne følge opp med del to og tre av trilogien om den følsomme, stolte og sjølstendige embetsstandsdatteren Alberte Selmer. Dessuten ga boka lesekryss, bloggkryss og 1001-kryss i ett! Lesinga inspirerte også til dette innlegget om ei kvinnelinje i norsk litteratur.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel for månedsskiftet april-mai, skulle vi lese europeiske klassikere fra vår egen bokhylle. Jeg valgte meg Bildet av Dorian Gray for tredje gang, en roman som blir større og større for hver lesing. Og i tilfelle noen lurte, så var romanen aldeles vidunderlig denne gangen også! Dette er også ei 1001-bok, i tilfelle noen der ute samler på kryss.

Erich Maria Remarque
Maiboka i Lines lesesirkel var Intet nytt fra Vestfronten fra 1929 av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Det er første gang jeg har lest noe av forfatteren, og det var både fantastisk og forferdelig å være med på hans opplevelser ved den tyske fronten under første verdenskrig. Anbefales ikke til sarte sjeler, men vil nok åpne noen dører for en del mindre leseglade mannfolk. Dette er enkel, men stor litteratur. Og den gir kryss.

Karen Blixen
Ett av flere lesemål for mai var Karen Blixen, men hun er jammen meg blitt forbigått i noe som minner om stillhet. Likevel henger hun med videre, ja, det kan jo hende jeg brått får litt ledig tid? Boka er kort, men fortellingene er store.

Rasmus Løland
En som derimot klarte å snike seg inn i lesekøen for mai måned, var Rasmus Løland. Mest fordi han var en del av pensum, litt fordi boka var kort. Men den som sniker i lesekøen må unngjelde, og nå står han i skrivekø, den sniken. Ingen kryss på meg enda, altså.

Ian McEwan
For juni har jeg mange lesemål, og ett av dem dikteres av lesesirkelen til Bjørg. For denne runden, som skal gjennomføres innen neste uke, skal vi leite i hyllene våre etter ei bok av en forfatter som opprinnelig skriver på engelsk. Burde ikke være for vanskelig for de fleste av oss. Og jeg trekker atter fram en av mine yndlinger, nemlig den stilige briten Ian McEwan, og er allerede godt i gang med Kjærlighet ved første blikk, som slettes ikke er en tradisjonell kjærlighetsroman. Han gir forresten også et 1001-kryss, når jeg tenker meg om.

Jon Fosse
Hos Ingalill skal vi i denne månedens biografirunde lese det jeg kaller fiksjonsbiografier, nemlig bøker der forfatterne lever seg inn i skjebnen til faktiske historiske personer og beveger seg fram og tilbake mellom fakta og fiksjon. Her er grensene for hva som kan leses svært vide, og for en gangs skyld slipper jeg å tøye dem. Jeg har mye nemlig flott å velge i på den fronten, og falt til slutt ned på Jon Fosses to bøker om den norske maleren Lars Hertervig. Gleder meg veldig!

Jane Austen
Også fra Lines lesesirkel fins et lesemål for denne måneden, nemlig Mansfield Park av Jane Austen. Jeg har aldri lest boka før, men har den naturligvis i hylla, og er som vanlig med på alt som er britisk. Ved nærmere ettersyn viser det seg at romanen er en tjukk sak på nesten fem hundre sider. Det betyr at jeg må få opp farta med alt dette andre for å få plass, og tid, til Austen. Gulrota får være at hun gir kryss, hun også.

Og før alt dette er lest, fordøyd og omtalt, vedder jeg på at vi skriver første juli og vel så det. Med andre ord: Det er bare å sette i gang. Riktig god lesemåned!