Bokhyllelesing 6: Oppfølgere

I sjette runde av Bokhyllelesing 2016 hadde vi fokus på oppfølgere. Den kunne være bok to av to, to av tre, den siste i en kvartett eller nummer tjuesju i en lengre serie. På alt annet stod en helt fritt til å velge forfatter, tematikk, språk, epoke, sjanger og litterært nivå. Utfordringa kunne derfor gjøres svært enkel, med å lese for eksempel serielitteratur eller ei lita barnebok, eller ganske mye mer kompleks, som for eksempel ved å lese Ringenes herre, Torborg Nedreaas, Sigrid Undset eller lignende. Med andre ord ei utfordring som kunne passe fint overens med ferieslutt og studiestart.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med oppfølgerne:

Åslaug leste Hvite spor av Emilie Schepp

Gro leste Kronprinsen av Alexandra Beverfjord

Hedda leste Innsirkling III av Carl Frode Tiller

Berit leste Husfrue av Sigrid Undset

Ida leste Charlie og den store glassheisen av Roald Dahl
Monika leste Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Her var det mange blanke påmeldinger! Femten stykker hadde meldt seg på, men kun ni hadde valgt bok. Etter noen omrokkeringer, bytter og beskjeder om bokvalg, er det altså kun fire stykker som har lest og skrevet, mens de to andre har gitt beskjed om at de leser, men at det går litt trått om dagen. De øvrige deltakerne, Elisabeth, Silje, Elida, Tone, Beathe, Pia, Birthe, Ingalill og Silje, har jeg ikke hørt noe fra. Noen av dere hadde valgt bok, men de fleste ikke. Har augustlesinga blitt helt borte i sommerslutt, høstregn og hverdagskav? Eller er det noen av dere som ferierer nå?

Jeg har endelig lest ferdig trilogien Innsirkling av Carl Frode Tiller. Endelig! Den siste boka har hengt over meg i lengre tid, og jeg har virkelig kjent på at det er ei bok jeg burde ha lest for lenge sida. Men jeg er ikke akkurat en stor tilhenger av tvangslesing, det tapper både bok og leser, så det er bedre å vente på riktig tidspunkt. Nå hadde jeg uansett venta lenge nok. Og med Bokhyllelesings spark bak, kom jeg fort godt i gang med en overraskende humoristisk roman. Boka er svært solid skrevet, Tiller turnerer historia utmerket og det er spennende når vi endelig får møte David "på ordentlig". Men slutten er en nedtur og bærer preg av at dette verket bare måtte bli ferdig.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 39, fra 26. september til 02. oktober. Da skal vi lese et skuespill skrevet av en norsk forfatter. Og for de av dere som i den forbindelse bare tenker på Henrik Ibsen og Jon Fosse, kan jeg også anbefale dramatikk av Hulda Garborg, Cecilie Løveid, Sigmund Løvåsen, Jens Bjørneboe, Barbra Ring, Aslaug Vaa, Ludvig Holberg, Marit Kaldhol, Vera Henriksen, Edvard Hoem, Dagny Juel, Arne Lygre, Lise Knudsen og Maria Tryti Vennerød. Og naturligvis er det enda flere å velge i også! 

Jeg skal mest sannsynlig lese Sigmund Løvåsen denne gangen. Men også i mine ulesthyller står det verker signert Henrik Ibsen. Og det er klart det er fristende, han skriver jo så godt! Vi får se hvilken vei leselysta svinger når det nærmer seg lesestart. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er ei bok skikkelig seig, og en blir skuffa. Av og til er det fryktelig vanskelig å komme i gang med ei bok, fordi en tror den er seig. Noen ganger stemmer det, leseropplevelsen trekker ut i det uendelige, og en må motivere seg sjøl for hver side, om en da ikke bare gir opp og legger boka bort. Men noen ganger stemmer det heldigvis ikke. Noen ganger er bøker gode, sjøl om en frykter det motsatte. Og da kan det bli ganske så herlig å lese.

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet å lese en oppfølger. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg da skulle ta for meg siste bindet i Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller (f. 1970), i alle fall om jeg ikke hadde klart å gjøre det tidligere. Men det viste seg at jeg trengte et skikkelig spark bak. I nesten ett år har jeg hatt Tiller på leselista, uten å ha klart å komme i gang med sisteboka. Den stod i hylla, den lå på skrivebordet, på soverommet, på stua, som for å friste, men hver eneste gang klarte jeg å finne noe annet å lese. Jeg var redd boka skulle fange meg inn i en ulykkelig. nedadgående spiral, en undergangsfortelling prega av vold og vonde ord, med skildringer av tjuverier, mobbing, depresjoner, fattigdom, manipulasjon, ondskap og psykisk ustabile mennesker. Det er ikke godt å lese slike bøker, jeg blir så prega, og når bøkene er så godt skrevet som Tillers, vekker de til og med fysisk ubehag.

Men til slutt var det bare å åpne boka og begynne. Trebindsverket Innsirkling åpner med ei avisannonse fra 2006. David har mista hukommelsen, og folk som veit hvem han er, bes om å skrive brev til han for å hjelpe han med å huske. Tiller deler slik inn hver bok i tre bolker, der vi får høre fra tre ulike personer. De lange brevene disse personene skriver til David, kryssklippes med skildringer av deres dagligliv den samme sommeren. Slik blir vi ikke bare kjent med verkets hovedperson, David, og hans oppvekst og spesielle bakgrunn, men også med de ulike brevskriverne og deres lokalmiljø både nå og da. Tiller skildrer familier i oppløsning, store konflikter, vonde minner, folk som blir tråkka på og folk som tramper på andre samtidig som han gir utsnittene en viss tidskoloritt. Mye er lagt til 1970- og 1980-tallet, og vi befinner oss stort sett i trøndelagsområdet.

I tredje bindet av Innsirkling får vi, som i de foregående titlene, høre fra tre ulike personer. Men forskjellen her er at den aller siste personen er David sjøl. Vi får endelig alle bitene i puslespillet, og vi som leser kan begynne å sette det hele sammen. I teorien, i alle fall. I mitt tilfelle er det så lenge sida jeg leste den første boka, at jeg ikke husker alle detaljene. Andre bok blei lest før jul i fjor, og sjøl om jeg husker mye, er det også en del som ikke er på plass. Derfor er det vanskelig å kommentere eller kontrollere intertekstualiteten, de konkrete sammenhengene mellom historier, versjoner, virkeligheter, bipersoner, kulisser, steder og så videre. Men at det er mye her som henger sammen, og at det er bevisst og profesjonelt utført, er tydelig. Teknisk sett ligger Tiller på et svært høyt nivå, noe han viser når han for eksempel skaper spenning i Davids bolk. Alt peker mot at David har klikka totalt og gjort noe dramatisk, men forfatter og hovedperson samarbeider om å lure leserne. Løsninga er derimot både skuffende og billig, slik at leseropplevelsen, som fram til dette var svært god, sank mange hakk. Dessverre.

Jeg kan ikke si så mye om handlingsgangen i boka uten å ødelegge eventuelle framtidige leseropplevelser. Derfor vil jeg holde meg til dette: Den første brevskriveren er Marius. Han og David kjenner hverandre ikke, men de har levd hverandres liv. Hans brev skal komme til å få store konsekvenser. Den andre brevskriveren er Susanne, en ekskjæreste fra studietida i Trondheim. Susanne og David var sammen i en lang periode, og de reiste flere måneder sammen i Sør-Amerika, hun som student, han som forfatter. Men hennes valg om å reise med David fikk fatale konsekvenser for henne, og hun er fortsatt sint, mange år etterpå. Hun klandrer David for det som skjedde, for valget hun tok. Susanne er involvert i helheten på en finurlig og uforutsigbar måte, og er en direkte, fiktiv katalysator for det prosjektet som hele romanserien i realiteten er.

Men hvem er så David? Han kommer sjøl til orde i siste bolk av boka, og han er kanskje litt annerledes enn hva en skulle tro. Brevskriverne har lagt vekt på alt det David gjorde som var utafor det normale. Hvordan han vokste opp, hva slags forhold han hadde til mora si og familien sin, hvor kreativ han var, innelåst i leik og fantasi, at han var styrt av følelser. I tenåra var det mye som endra seg, han blei nærmest følelsesløs, han var respektløs overfor autoriteter, at han fant ei kriminell løpebane ganske fort og gjorde det godt der. Men: Han var smart og ville mer, ville noe annet. Så han kom inn på universitetet, der en kombinasjon av arbeiderklassebakgrunn, drikkfeldighet og kreativitet førte fram til et ønske om å bli forfatter. Eller kanskje ønsket alltid var der, men at han nå fikk mulighet til å forsøke seg.

Uansett er det der han er når vi møter han. Forfatter. Uten særlig stor suksess. Han drikker fortsatt mye og gjør mye dumt. Han skriver lite. Han er sint og bitter, desperat og lei. Det nøkker til stadighet hjemme. Han går i terapi. Han overtolker, han føler, han blir redd, han trekker seg, han skylder på andre, han vrir og vender og vil og vil ikke. Kort sagt: Han er et komplekst menneske. Og han er fint skildra, der han er, midt i et slags oppgjør. For hva vil han med livet? Vil han være enboksforfatteren som blei en snakkis på universitetet, men som nå lever på kona og svigerfar og som aldri klarer å realisere noe som helst?

Brevene stila til David er ofte følsomme, fulle av minner, de inneholder ønsker og realiteter, håp og drømmer. Menneskene som skriver er fanga i en grim virkelighet, men slik er det jo gjerne når en stopper tida og ser: Hva er det som skjer med meg, akkurat nå, akkurat her, i dette øyeblikket? Når en tar med alle detaljer, ikke glemmer noen stemningsleier, tanker eller konflikter? Brevskriverne har ofte likevel en utvikling å vise til, for de forteller om et da og lever i et nå som kan være ganske forskjellig. Og tida, tida leger og glemmer og forsterker og forvrir. Slik er det alltid. Men de åtte brevene preges av et dystert perspektiv på livet. Det er mange morsomme scener, men de har dobbelt bunn - alltid er det trist også. Tiller har skrevet inn mange saftige kommentarer, men de sårer. Han makter å gjøre alt både-og, ikke et selskap uten frustrasjon, sinne og latter, ikke en relasjon uten usikkerhet, tårer og glede.

Men er det slik i virkeligheten? Ganske ofte er det kanskje slik, og sånn sett er romanserien realistisk. Men samtidig er det lett å se at de åtte brevskriverne mangler et bestemt feste i livet, de mangler noe oppbyggende, noe fast, de mangler det positive å se fram mot, å glede seg til, det de kan strekke seg etter, de mangler mestringsfølelse og følelsen av egenverdi, og de mangler denne noen som gjør en bedre, som støtter en, som en kan stå sammen med i alt, og som en kan være helt sikker på. Og sånn sett er ikke verket realistisk.

Men tilbake til David. For med David er det slik at sjøl om han har det kjipt og ikke klarer å skrive noe særlig, så er det som om det verste har letta. Skildringene av disse åtte andre livene er vonde, fordi menneskene sitter fast, de tar dårlige avgjørelser, de aksepterer vold, manipulering, angst, hat, frykt. De flirer sjøl om de er redde, for det er slik de kommer videre, bortsett fra at de ikke kommer videre, de overlever bare, de lever ikke. Jeg opplever at skildringene er oppriktige, sannferdige og ganske deprimerende over lang tid. Tonen hos David, med David, til David, er annerledes. Den er lettere. Han er ikke en av dem, ikke nå lenger. Han iscenesetter konflikter, han er seg pinlig bevisst sine egne nedrige handlinger, det skildres med en ironisk distanse, og resultatet er lattervekkende. Det er den dagen da svigerforeldrene kommer på besøk, og alt bare går galt. Kan hende det er jeg som ikke klarer å lese dette uten å se humoren, kan hende det er Tiller som har gått ett steg lenger, eller ikke klart å være like tett på, eller kanskje jeg var humørløs og seriøs tidligere og ikke så det morsomme i første og andre bok - uansett er det som om David ikke står midt i den eksistensielle nedgangen som alle de andre. Hans liv er på vei opp.  

Verket om David er et verk om ei oppvekst og et liv i et privilegert land. Likevel kan våre personlige problemer bli store og av alvorlig art. David får svi for andres feil. Han må bære synd og skam, usikkerhet og uvisse. Han er utagerende, angrende, overlegen, flau. Han får en livsendrende beskjed, men er ikke i stand til å gjøre noe med saken. I møte med andre mennesker blir alkoholen ei krykke. Og tvilen rundt egen identitet blir gjort så stor at den fyller alt. For hvem er han? Og hvor mye betyr opphavet vårt, valgene som blir gjort for oss? Hva er identitet, og hvordan definerer det et menneske? Hvordan definerer fortida oss i dag? Kan en komme seg unna, begynne på nytt? Tiller skildrer mange mennesker som ikke kan, som ikke makter. Men oppi alt sammen er det noen som skinner, noen som tar tak, noen som våger. David er en av dem.

Bøkene er skrevet på et lett tilgjengelig, drivende og saftig nynorsk, prega av repetisjoner og muntlighet, med mange skildringer av pusting, smiling og vagging på hodet. Og naturligvis skulle også dette innlegget vært skrevet på nynorsk! Men det gikk litt fort - slik er det når en tar notater på bokmål. Ei innvending må jeg likevel komme med, sånn på tampen: Når det er ni personer som slipper til med seg og sitt, skulle jeg ønske at stemmene deres var mindre unisone. Jeg skulle ønske Tiller hadde endra rytme, vokabular, temperatur og temperament i enda større grad mellom tekstene. Slik det er nå, stikker Susanne seg ut, for hun er så sint, Ole stikker seg ut fordi han er så lei seg, men de andre går stort sett i samme dur med samme språklige vendinger. Men jeg ser også at forfatteren har anstrengt seg for å gjøre dem ulike, og jeg berømmer han for det. Trilogien er solid, men ikke storslagen, og den er absolutt lesverdig, dog ikke så obligatorisk og epokedefinerende som så mange vil ha det til.

Høstlesing

Da vi var ute i går ettermiddag, fant vi det første gule bladet. Et lite knallgult bjørkeblad som lå midt i veien. Det hadde blåst langt av sted, men etter litt leiting fant vi opphavstreet. Og der var de, så forsiktig innimellom alt det grønne: Flere gule blader, nesten gylne i sola. Og om morgenen er det begynt å bli kaldt, ei stripe grått siver stille ut av munnen, vi ser etter rimfrost i gresset, og disse fuktige, små duggdråpene som henger på baksida av et blad, i akset på et strå. Og ute på engene leiker tåka, tett, tett, til sola bryter igjennom og den blir lett, lett.

Carl Frode Tiller

Hurra, her kan det endelig innhentes lesekryss! Jeg har lest, men ikke skrevet, og er strålende fornøyd med å ha lest en (for meg) seig oppfølger, som slettes ikke var så seig likevel. Bokhyllelesing er smart, altså, for med denne runden, der vi skulle lese nettopp oppfølgere, fikk jeg det sparket jeg trengte til å fullføre Innsirkling-trilogien. Hipp, hipp!

Alexander L. Kielland

Og da må det vel bære rett videre til denne karen? Nuvel, det spørs. Det er så mye som frister, og etter å ha vært dyster med Tiller, ønsker jeg nok noe muntrere. Men hvem kan by på det? Ikke Kielland, tenker jeg, og dytter han litt lenger ut i måneden.

Flatøybok

Flatøybok har også, mot min vilje, blitt ei ventebok. Dessverre. Det er både fordi den er krevende, og fordi jeg koser meg så innmari med lesinga! Jeg vil veldig gjerne kose meg videre med den i høst, og satser på å få tid til det, snart.

Vera Henriksen

Sammen med Birthe brukte jeg mange varme sommertimer på å lese den sterke trilogien om Sigrid Toresdotter, ei knalltøff dame fra vikingtida som faktisk har levd. Og det var flott lesing! Her kan du lese mer om de tre titlene Sølvhammeren, Jærtegn og Helgenkongen, samt ett innlegg om Sigrid og Kristin. Super samlesing!

Brit Bildøen

Boka om den unge dokumentarfilmskaperen Adam Hiorth og miljøverneren Jon Utskott, som sykler Norge på tvers, ligger klar, og en dag jeg føler for litt gøyal vestlandshumor, begynner jeg å lese. Håper jeg.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel for august leste jeg om 1800-tallets friske og festlige kvinner, kvinner med bein i nesa og stål i armene, damer med vett og vidd, frøkner med mot og medlidenhet, i det hele tatt en hel haug kvinner som har kjempa en lang, seig og hard kamp mot makt, menn, vindmøller, lover, normer, regler, dobbeltmoral, sedelighet, fordommer, sedvane og rykter for at vi i dag har det så bra som vi har det. Husk dem, takk dem og gjør ære på dem! 

David Nicholls

Og ut av hylla spratt plutselig lettvekteren Nicholls med bestselgerboka En dag. Jeg leser, og mannen min ser fram til at jeg endelig kan få sett og sletta den tre år gamle filmversjonen med samme navn som ligger på dekoderen. Jadda.

Jens Bjørneboe

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av høsten gyve løs på Jens Bjørneboe og romanen Drømmen og hjulet, som handler om Ragnhild Jølsen. Tidligere har jeg og Birthe lest flere av Jølsens verker sammen, og nå blir det spennende å lese hva en annen forfatter skriver om henne. Jeg har ikke lest Bjørneboe sida jeg i tenåra var helt oppslukt av Bestialitetens historie, så dette ser jeg fram til. Om du vil være med, du også, er det bare å lese!

Bokhyllelesing

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016, fra 26. september til 02. oktober, skal vi lese dramatikk skrevet av en norsk forfatter. Jeg er ikke helt sikker på hvem det blir enda, men Ibsen er sjølsagt et stødig alternativ. Men også Tiller (igjen) og Løvåsen fins i ulesthyllene her, så dette blir spennende.

Faglitteratur

Elisabeth Aasens flotte og særprega utgivelse om 1800-tallets kvinner faller i en typisk sakprosasekk, og kan derfor passere som månedens faglitterære alibi. Men bortsett fra den, har jeg latt huet hvile og kost meg med skjønnlitteratur med god samvittighet.

Håper dere alle får en super bok- og lesehøst!

Bøker eller ikke bøker...

Noe av det morsomste jeg veit om, er å kikke i andres bokhyller. Ikke smugkikke eller spionere, altså, men titte helt åpenlyst, og gjerne stille noen spørsmål også. Så mens barna leiker, står jeg og ser, og mens barnebursdagen går sin gang med pølser, kake og skattejakt, blar jeg i de titlene jeg finner mest interessante, dersom det sømmer seg. Jeg syns ofte at utvalget i hyllene, og hyllene sjøl, gjenspeiler noe hos de som eier bøkene, og som regel er det noe som de er helt ubevisste på sjøl (sånn er det sikkert hos meg også). Og så er det jo en fin måte å få snakka sammen på - om annet enn barn, naturligvis.

Men hvordan har vi det egentlig, i bokhyllene våre? Mine sju reoler er delt i to: Bokhyllene for uleste titler, og bokhyllene for leste titler. De uleste står kronologisk etter år, de eldste øverst i fakket og de nyeste i stabler på golvet - det er jo ikke plass til dem enda. De leste deles først inn i skjønnlitteratur og faglitteratur, deretter deles de inn etter sjanger, som for eksempel romaner eller lyrikk, eller etter fagområde (historie, språk, litteratur, kultur). Til slutt blir de alfabetisert. Jeg leiker stadig med tanken om å gjøre om i bokhylla, å sortere etter lesetidspunkt i stedet, men jeg er redd det blir rotete. Derfor er det som det er, med klassisk sortering og kjedelig alfabetisering. Men så er jeg også et ordensmenneske, og jeg liker å vite hvor jeg har bøkene mine. Hvordan ordner du dine?

Mamma har lenge hatt det sånn at hun oppbevarer leksikon, oppslagsverk og bruksbøker i stua. Der står de lett tilgjengelig for alle som måtte lure på noe. De øvrige bøkene, og de er mangemangemange, er å finne på arbeidsrommene, i loftstua og på biblioteket. Også der er de flinke til å sortere, og de har for eksempel en hel reol med kunstbøker, en reol med engelskspråklig litteratur og en reol med lyrikk og dramatikk, samt mange, mange med romaner. Slik er det lett å finne fram, bøkene møblerer så fint og flotte reoler luner i store rom.

Hos mormor, derimot, er det helt annerledes. Der både jeg og mamma kjøper bokhyller i kvalitet som skal vare lenge og bære tungt, velger mormor ei hvitmalt, knirkende bokhylle i noe som ser ut som fletta bast. Og alt står om hverandre, her fins verken sortering eller alfabetisering, bøker og blader og halvløste kryssord får selskap av høyhælte sko, en hatt, noen smykker, pyntesteiner, stearinlys og cd-plater. Men mormor er mye mer intuitiv, vil hun nok hevde, og har sitt eget, naturlige system. Så syns hun dessuten at jeg og mamma er dørgende kjedelige og provoserende konforme. Dette gjenspeiles naturligvis også i utvalget av bøker i den knirkende hvite hylla: Hos mormor fins nesten utelukkende sjølhjelpsbøker, populærpsykologiske utgivelser, det jeg på pent kaller helsebøker, kokebøker og andre åndfulle titler.

Et vennepar av oss har likevel den verste bokhylla jeg noensinne har sett. Den ser aldri lik ut, noe som kan tyde på at det ikke er et system i hylla, noe som også reflekterer paret. De er mildt sagt rotete, men på en sjarmerende måte. Når det kommer til bokhyller, er det dog ikke så sjarmerende lenger - men det er mulig det er nevrotikeren i meg som mener det. Hylla er flott, den er bygd inn i veggen, den er veldig romslig og solid og står midt i stua. Men herlighet, for et rot. Bøkene ligger og står, oppå hverandre, under, bak og foran, de står riktig vei og opp-ned, de vipper på kanten og kan når som helst falle ned, eller de er dytta helt inn i veggen, de står bak-fram, uten omslag eller med feil omslag. Der fins det vrengte billigbøker fra kiosken på flyplassen og helt nye biografier side om side med bøker fra antikvariat. Krigsboka står ved siden av boka om høysensitive barn, som igjen hviler seg på ei bok av Knut Nærum, som ligger oppå Arundhati Roy, som halvveis skjuler ei kokebok signert Fedon Lindberg. Det er et kaos uten like.

Og sjøl om et slikt rot gir meg frysninger, og en intens lyst til å rive ut alt og rydde opp en gang for alle (muligens litt upassende oppførsel midt i barnebursdagen), er det mye verre med de husa der bøkene uteblir totalt. Da begynner jeg for alvor å lure på hvem jeg er hjemme hos. Jeg ser til stadighet rundt meg, leiter med øya etter hylla, eller stabelen, eller boksen, eller ei flate med plass til bøker, eller bare et glimt av et ark, ei side, noen trykte ord. Men til min store skrekk så fins det ikke. Bøkene er bare borte. Og jeg vil hjem.

Det ene venneparet har tv-en på absolutt hele tida, og de signaliserer en ettertrykkelig multimedialitet. De leser nesten ikke sjøl, og de er i alle fall ikke opptatt av at barna skal lese. Veit dere hva dere gjør, har jeg lyst til å brøle, veit dere hvilket valg dere tar på vegne av barna deres, veit dere hva dere frarøver dem, hva dere går glipp av, alle sammen?! Men det er ikke sikkert de hadde hørt meg, gjennom støyen fra tre nettbrett i stua, flatskjermen på veggen, stereoanlegget på full guffe og hjemmekinoen i kjelleren. De er nemlig sånne som snur seg bare noen sier "litteratur" og ikke "bøker", og da mener jeg med ryggen til, altså.

Det andre venneparet har et mye roligere hjem, uten musikk og tv og nettbrett på hele tida. Heldigvis. Og det fins flere bøker på barnerommet. Heldigvis! Og foreldrene liker å lese. Heldigvis! De har bare ikke bøker i stua. Og det var veldig rart, første gangen jeg var der. For hun snakka om disse bøkene, men jeg kunne jo ikke se dem. Så slo det meg at ikke alle er like ivrige bokkjøpere som jeg, at boksamlingene som regel er mindre enn min, at folk både låner og gir bort og selger og leser på brett. Og det må en jo sjølsagt bare gjøre. Men jeg er nok ikke aleine om å ha et intenst forhold til de fysiske bøkene mine, også de dårlige. Det er som om de blir en del av meg.

Hva sier så disse bokhylleløse hjem meg? Jo, hvis det var noen tvil: Bøker gir dybde. Ikke bare i hjemmet og rommet, men også i opplevelsesnivå og refleksjon, i samtale og ikke minst i personlighet. Bøker stimulerer, utvikler, utfordrer, foredler. Bøker danner, omdanner og skaper - hele mennesker. Og nå skal jeg slå av - og lese ei bok.

To sterke kvinner: Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter

Etter å ha lest to monumentale trilogier med handling fra middelalderen, har jeg gjort meg mange tanker om verkene. For det er jo slik, i alle fall for meg, at det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skulle sette disse opp mot hverandre. Det er naturligvis mulig å lese bøkene uten å sammenligne dem, men ofte viser det seg at slike sammenstillinger er ganske interessante, og at det får en til å tenke annerledes rundt litteraturen en har lest. Verkene det gjelder er naturligvis trilogien om Kristin Lavransdatter, skrevet av Sigrid Undset (1882-1949), som består av bøkene Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922), og trilogien om Sigrid Toresdotter, skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), som rommer titlene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Som en ser av årstallene, er altså Undset først ut, men fordi Henriksen har lagt handlinga i sine bøker til første halvdel av 1000-tallet, mens Undset konsentrerer seg om første halvdel av 1300-tallet, begynner jeg med Henriksen.

Bildekilde: Bokelskere

Sigrid Toresdotter er ungjenta som blir gifta bort til den mye eldre Olve Grjotgardsson, et ekteskap som skal vise seg å bli godt. Men det varer ikke lenge. Olve blir drept, og Sigrid giftes bort på ny, til den jevngamle kongsmannen Kalv. Sammen med han må Sigrid starte på nytt, men hun klarer ikke å la fortida ligge og søker stadig hevn for drapet på Olve. Til slutt lykkes hun, men det blir ikke som hun hadde tenkt. I tillegg til skildringene av Sigrids liv, konsentrerer forfatteren seg om den store trosomveltninga i Norge på 1000-tallet, overgangen fra hedendom til kristendom. Kristningskongene skyr ingen midler i sitt kall, og det blir tidvis svært brutalt. Overgangen er utfordrende for Sigrid, som strever med å godta en guddom som skal være sterkere enn skjebnen, en guddom som ikke krever blot, men bot. Sigrid er sterk og stri, men slutter aldri å leite etter agape, denne kjærligheten som ikke krever gjengjeld, en kjærlighet større enn mennesker kan begripe.

Bildekilde: Bokelskere

Kristin Lavransdatter er ungjenta som trosser sine foreldre, forkaster troloveden, følger sitt eget hjerte og velger sin egen ektemann. Hun er i Oslo når hun møter Erlend, som både er en del eldre enn henne og allerede tobarnsfar. Kjærligheten mellom dem er svært sterk, den er altoppslukende, den er sjølutslettende, den er intens, nesten farlig. For plutselig er Kristin villig til å gjøre hva som helst for han, til og med såre sin egen far og gå i mot Guds bud. Kristin får sin vilje og går i brudeseng med barn i magen. Det er ikke før seinere at hun forstår at hun har handla ille. Hun går på pilegrimsferd med den vesle sønnen sin i armene, og søker bot for oppførselen sin. Men Erlend lar seg ikke påvirke av synd og Guds ord. Han holder fram slik han pleier, med svirebrødre og en dårlig skjøtta gård, og Kristin står aleine med barna, med sorg, savn og skyld. Hun plages ikke med hevntanker, men med dårlig samvittighet, og er redd for at sønnene skal ta etter faren. Kristin strever også i forhold til Gud, men klarer til slutt å finne ro.

De mest åpenbare fellestrekkene ved trilogiene er naturligvis at begge er skrevet av norske kvinner, voksne kvinner som på skrivetidspunktet har egen erfaring fra ekteskapet, der plikter overfor mann og barn ofte går mot ens eget behov som yrkesaktiv kvinne med et skapende kall som forfatter. Verkene bærer også preg av djup innsikt på dette området. Begge kvinner er også katolikker, Undset konverterte i voksen alder, Henriksen er jeg usikker på. Men bevisstheten deres rundt tro, og trosvalget, gir dybde når nettopp tro og tvil tematiseres skjønnlitterært. Hovedpersonen i begge trilogier er også kvinner, og dette er et bevisst valg. Sagalitteraturen er svært mannsdominert, forfatterne er fascinerte av epoken og ønsker å belyse den fra et annet ståsted. Både Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter ses utenfra og skildres i tredjeperson. Tilfeldigvis er også begge trilogier utgitt av Aschehoug.

Når en så begynner lesinga, er det en rekke andre momenter som stiger fram. Begge trilogiene er lagt til norsk middelalder som historisk epoke, som dateres til omtrent 500-1500. Henriksen åpner sitt verk rundt år 1000, altså i vikingtida, Undset rundt år 1300, det vil si i høymiddelalderen. Begge følger hovedpersonene livet ut, i om lag femti år framover. Men de tre hundre åra som skiller det historiske bakteppet i verkene, er vesentlig. Mye skjer. Den middelalderepoken Sigrid Toresdotter levde i, er ikke den samme som Kristin Lavransdatters. Dette skyldes flere ting, hovedsaklig at Sigrid Toresdotter er en virkelig historisk person. Hun dukker opp i ulike historiske kilder og vi veit med stor sikkerhet at hun har levd. Henriksen må derfor forholde seg til det lille vi kjenner til av biografiske fakta, som det at Sigrid bodde på Egge og at hun var søster av Tore Hund. Undset, på sin side, har i større grad dikta opp sin Kristin Lavransdatter og stiller slik sett noe friere.

Henriksens verk åpner langt nord i landet, på den lille øya Bjarkøy. Undset åpner i Sel i Guldbrandsdalen. Begge ungjentene bor hjemme på gården og de er kommet i gifteferdig alder, noe som vil si at de er rundt 15-16 år gamle. Foreldrene til Sigrid er døde, så hun tas vare på av storebror Tore. Kristins foreldre Lavrans og Ragnfrid er høyst oppegående, men de har mista sønnene sine, noe ekteskapet bærer preg av. Begge fedre er høvdinger i sitt område, noe som vil si at de er respekterte menn med klokskap, ære og materiell rikdom. Dette har kanskje gjort døtrene noe stolte, gode gifter som de er. Kristin er eldst, mens Sigrid er yngst i søskenflokken.

Sjøl om kjærlighetshistoriene er svært ulike, med tanke på at Sigrid bortgiftes til en eldre mann valgt av broren, mens Kristin tvinger foreldrene til at hun skal få velge sjøl, har de også noen åpenbare fellestrekk. Som jeg allerede har sagt, er både Olve og Erlend eldre enn konene sine. De har en del erfaringer, Olve som viking, fra krig, reiser og prestelære, Erlend fra reiser, handel og som maktmann, men også som far. Olve har et godt rykte som hovgode og lovseiemann, Erlend har et dårlig rykte som skjørtejeger og sviregutt. Slik sett er det kan hende ikke så overraskende at Erlend har ei frille. Men at Olve har ei frille, kommer som et sjokk på Sigrid. Frillehold var så absolutt ikke uvanlig, i alle fall ikke for en stormann, men at Sigrid og Kristin føler seg krenka, sier mye om statusen deres og hvordan de ser på seg sjøl. Men friller eller ikke - ektemennene sitter med makt, og de står muligens litt for nær maktas sentrum. For når det virkelig gjelder, velger de feil side. Olve drepes, Kalv rømmer, Erlend tas til fange, tortureres og må nesten bøte med livet.

Vera Henriksen.
Bildekilde: Aschehoug

Men nå foregriper jeg begivenhetene. Før vi kommer så langt, sendes både Kristin og Sigrid igjennom hver sin ildprøve: Svangerskap og fødsel. Det er ensomme og traumatiske opplevelser for dem begge. Etter at de har gifta seg med hver sin stormann, bærer det ut på ei reise til deres nye hjemsted. Denne foregår både med skip og til hest. Sigrid, som er sjøvant og har lært å seile av broren Tore, liker å være i båt. Kristin hater det og strever med svært sterk kvalme, av to årsaker. Sigrid kommer fram til Egge i Trondheimen, en storgård med utsikt og rike egner. Kristin kommer til Husaby, også i Trondheimen, som ligger noe høyere og i et goldere område. Her skal de være husfruer, her skal de finne seg til rette. Men det blir vanskelig, for begge to, og det hjelper ikke at de går gravide med sitt første barn samtidig som de skal takle alt det nye: Nytt sted, nye mennesker, ny status, nye arbeidsoppgaver, mann, samliv, forventninger, press, skuffelser. Plutselig blir det for mye for dem - Kristin trekkes mot skogen, Sigrid går i vannet. Men så går det jo bra, både med kvinnene og barna som fødes. Det blir gutter på begge to, Kristin får Nåkkve, oppkalt etter Erlends far Nikolaus, og Sigrid får Grjotgard, oppkalt etter Olves far. Slik ser vi lett at navneskikken er den samme.

Midt oppi stadige svangerskap, fødsler, følelser, kroppslige forandringer, ammeperioder og et noe turbulent samliv, blir både Sigrid og Kristin voksne. Det å bli mor skyter virkelig fart på denne utviklinga, de finner stabilitet og ro i seg sjøl, og trygghet i morskjærligheten. Dette er nok ikke bare lett for ektemennene, som kanskje tenkte at ei ung kone er lett å forme. Men der tok de feil. Disse damene veit godt hva de vil, og de gir seg ikke i konflikter som betyr mye for dem. De krever mye av seg sjøl og av mennene sine, og de setter sitt rykte inn på å være gode kristenfolk med rette dygder. De får solide posisjoner i bygda og er vel ansett av annet storgårdsfolk. Begge hjelper sjuke og fattige når de kan, de er rause med mat og klær, Kristin veit alt om urter, Sigrid er sårkunnig, og de tilkalles gjerne som barselkoner. Men med en stor barneflokk på gården og et digert nøkkelknippe i lomma, er det ikke bare lett å komme fra. 

Sigrid får seks barn, fem med Olve og ett med Sigvat. Ekteskapet med Kalv er barnløst. To av barna dør i sott som små, en tragedie som like etter overdøves av at Olve drepes. De to eldste guttene hogges ned i halvvoksen alder, i forsøk på å hevne faren. De to siste lever opp og Sigrid får endelig gleden av å se ætta leve videre. Kristin og Erlend får sju sønner sammen før han forsvinner. Deretter følger en lang periode der de er adskilt. Så følger det jeg tolker som en spontanabort, før Kristin får ett barn til. Men dette barnet dør. Seinere opplever Kristin å miste flere sønner, men også å bli farmor. Da er Erlend også død, han hogges ned, i likhet med Olve, og hun er aleine. 

Men sjøl om Sigrid og Kristin er rette kristne som strever for å forstå Gud og legge sin vilje innunder hans, sjøl om de i perioder har prester fast boende på gården og kirke eller kapell i umiddelbar nærhet, feiler de. De bryter bud og normer, de synder og sviker. Og de sliter med skam og skyld etterpå, for de lot seg lokke, de stod ikke i mot, de var svake -. Sigrid er utro mot ektemann nummer to, det blir barn av det, og hun skylder på den andre, helt til hun forstår at skyld ikke kan deles. I tillegg later hun som om barnet er Kalvs. Kristin har brutt løfter til sin egen far og til Gud, hun har gitt seg hen til Erlend før bryllupet har stått; de har bedrevet hor. Begge kvinner pålegges bot av prestene, og begge ilegger seg sjøl strenge straffer for å forsones med Gud. Kristin tar pilegrimsstaven og går barfot til Nidaros og hellig Olavs skrin. Sigrid piner seg med lite mat og lite søvn for å se om det gjør at hun kommer nærmere Gud.

Og med dette med religion er vi midt inne i en hovedtematikk i begge trilogier. Henriksen fokuserer på trosovergangen og hva dette betyr for menneskene i deres daglige liv. Vi får skildringer av helgendager og julefeiringer, og folk rister på hodet: Hvordan skal det gå med avlingene når vi skal feire noen og ha arbeidsforbud hver tredje dag? Og denne fastinga, hva er den godt for?! Det er fristende å holde seg inne med begge trosretninger, bare sånn for sikkerhets skyld. Litt korsing og en liten bønn den ene dagen, et smugblot den neste. Slik lever hedendommen videre, i det skjulte. For hva er rett? Hvordan kan kristendommen, som legitimerer uriktige drap på gode menn, være mer riktig enn hedendommen? Hvorfor forbyr kristendommen hevn? Hvorfor skal en ikke få lov til å gjenopprette en balanse i samfunnet, i ætta, i seg sjøl, forlikes, komme videre? Sigrid stenges inne, ikke bare mellom kristendom og hedendom, men også mellom egen ætt og mannens ætt, mellom de hedenske æreskodeksene og de kristne normene, mellom ei sterk, eggende og hedensk kvinnerolle og ei mjuk, forsonende og kristen kvinnerolle. Og hun tviler, på alt. Men hun døpes, og er kristen reint formelt, sjøl om hun ikke alltid er så sikker i sitt indre.

Sigrid Undset.
Bildekilde: bjerkebek.no

Når Kristin vokser opp, er kristendommen det eneste reelle trosalternativ. Alle er kristne, sånn er det bare. Men likevel fins spor etter hedendommen forsatt. I gamle fortellinger og sanger, i historiene fra fortida, i drømmer og i syn, i riter, i overtro. Kristin korser seg, men søker likevel kontakt med de underjordiske når Simon Darre står i fare for å miste ungen sin. Og en må passe seg, særlig i den mørkeste tida på året, for da er alle ute og farer. Unger kan lett bli forbytta, så det haster med dåp etter fødsel i mørketida. Og når noen dør, er det viktig å få dem ut av huset med hodet først. Kristin har en visshet om at hun er kristen. Men er hun godtatt av Gud? Kristin tviler også, særlig når hun har synda. Har Gud virkelig tilgitt henne, når hun ikke har tilgitt seg sjøl? Og hva med Erlend, som ikke skrifter eller gjør bot, er han fortapt? Også Kristin kjenner på dette med å stå mellom to ætter, mellom to menn, faren og ektemannen. Og av og til tvinges hun til å velge side. Men velger hun rett?

Innimellom kvinneliv og trosliv, klemmer stormaktene og politikken seg på, helt til den brått er å finne på Husaby og Egge. Mennene går med i dragsuget, mens kvinnene, som ikke har politisk makt på samme måte, som ikke er hærførere, leder for opposisjoner eller opprør, som ikke skriver brev og ikke beordrer utrusting av nye skip, stort sett får gå i fred. Men når Olve drepes, tas Sigrid som gissel. Og hun må vente hos kongen til han har funnet en passelig mann til henne. En mann som kan sette henne på plass, og holde henne der. En mann som er mer lojal mot kongen enn mot henne. Men der feilvurderte kongen både Sigrid og Kalv, og en kan si at hans bane begynte der. For Sigrid egger. Hun egger sønnene sine, brødrene sine, Kalv og husfolket på gården. Og de lyer, og slik gir de henne politisk kraft og makt. Og når Kalv er borte, sitter hun der, og styrer alt med fast og myndig hånd. Helt til de må flykte, begge to. I utlegd starter de på nytt, og Sigrid forsøker å finne mening i tilværet mens Kalv legger seg ut med storfolket.

Når Erlend tas, klarer Kristin i siste stund å gjemme unna bevisene. Hun virker uskyldig, barna likeså. Det er bare han som anklages for komplott. Men gården tas også, slik at Kristin må reise hjem. Og derfra fortsetter hun sin kamp for å få Erlend reinvaska og fri, hun drar fra sønnene sine for å være med han i fangehullet, og hun skyr ingen midler for å få han fri, i likhet med at Sigrid bruker alle midler for å få hevn over Olve og sønnene. Og Kristin og frendene hennes lykkes. Her får altså ei umyndig kvinne politisk påvirkningskraft. Men etterpå? Da kommer bitterheten og sorgen og lengselen etter et annet liv. Og de krangler, og Erlend drar. Vekk fra Kristin, sønnene, gården, alt. Etter alt hun har gjort! Og hun sitter aleine igjen med ansvaret og barna. Igjen. Hun som har valgt han, og bare han, og som siden har gjort bot for både han og henne -. Så er han plutselig ikke mer, og Kristin gråner. 

De vanskelige ekteskapene, de utilfredsstillende samlivene, de mange barna, alt ansvaret, husfrueverdigheten og nøklene - det er rart Sigrid og Kristin ikke bukker under. Men det gjør de altså ikke. De står støtt, enda de vakler i sin tro og tviler på sin konge, de står sine menn bi og nøler ikke. De har tatt et valg eller et valg er blitt tatt for dem, og de innfinner seg med konsekvensene på en moden måte. Visst kan de krangle og skrike, provosere og klage, mase og sutre, kverulere og argumentere, og de får seg en kinnhest som smaker blod, begge to. Men de blir. Og de blir med verdighet og stolthet, og de vinner ære og respekt. Begge forfattere får godt fram dette at umyndiggjorte, gifte kvinner straffes når mennene deres er i opposisjon mot kongen, blant annet med beslagleggelse av eiendom. Og både Sigrid og Kristin er innom tanker om hvor urettferdig det er.

Når de overlever sine menn, kan de endelig puste ut. De får se seg tilbake og kjenne etter på hvem de var og hvem de har blitt. De benytter anledninga til å endre fokus, til å endelig gjøre noe for seg sjøl. Sigrid tar seg av noen foreldreløse barn. Hun syns synd på dem, og det gir mening og innhold å være til stede for dem. Hun jager ikke lenger etter Gud, men lar han komme til seg. Og endelig kjenner hun freden og roen senke seg. Kristin går på nok ei pilegrimsreise, og hun går i kloster, det hun egentlig ville da hun møtte Erlend, hennes livs kjærlighet. Hun ber, reflekterer, arbeider det hun kan og hjelper til å pleie de sjuke. Det er godt å gi seg hen til Gud. Så blir det 1349, og antall byllepestofre øker fra dag til dag. Til slutt tar pesten livet av Kristin også.

Som en kan se av gjennomgangen over, er det tydelig at trilogiene har en del fellestrekk. Det som kanskje skiller dem mest fra hverandre, er nivået i bøkene. Sigrid Undset har lagt lista utrolig høyt, hun skriver svært godt, skildrer presist og sanselig, hun har med interessante detaljer og mange historiske fakta, uten at det blir tørt og uinteressant. Hun skriver med varme og klokskap, og hun forsøker å forklare de religiøse problemene til Kristin på en gjenkjennelig måte, samtidig som hun ikke tapper dem for innhold. Personene i bøkene er komplekse, konfliktene er djuptloddende og vonde, løsningene nødvendige. Men mest av alt er det en episk kjærlighetshistorie hun har skrevet fram. Vera Henriksen har for det første et mye enklere språk. Den første boka preges av at det er en debut, men hun henter seg inn igjen til neste bok. Hun strammer opp skildringene, luker ut forfatterkommentarer, det blir mindre forutsigbart og mer undertekst. I bok tre hever hun nivået igjen, og det er mildt sagt en imponerende utvikling. Men Sigrid Undset troner hele veien over med sin Kristin, ei kvinne så levende at jeg syns jeg kan se henne, der hun snur seg i den mørke kappa, lyset faller på ansiktet hennes og hun smiler, ung og varm, der under hetta i den kjølige kvelden. Hun har nettopp møtt Erlend -.

Begge trilogier er solide og lesverdige, prega av stødige forhåndskunnskaper og genuin interesse for den valgte historiske perioden. Bøkene har seriøse og triste øyeblikk, og det fins god humor og lune kommentarer. Det er tragedier og grusomheter, men også varmende vennskap og sterke ættebånd. Og ikke alle stormenn faller en i ryggen, heldigvis. Trilogien om Sigrid Toresdotter anbefales varmt til alle som liker gode historiske romaner. Og liker du den, er du definitivt klar for neste nivå og trilogien om Kristin Lavransdatter. God les!

Favorittbøker: W

Jeg har faktisk kun én tittel i hylla som begynner på W, og det er Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe. Men jeg tenkte meg godt om, for sjøl om jeg liker boka og mener den både er lesverdig og viktig, er den nok ingen umiddelbar favoritt. Derfor måtte jeg bli litt mer kreativ for å få til ei favorittbok på bokstaven W. Og etter å ha vridd huet i noen minutter, kom jeg fram til at det måtte bli denne. I det minste har den W et sted i tittelen!

Bildekilde: Bokelskere

Garman & Worse

De fleste kjenner nok tittelen på det som er Alexander Lange Kiellands (1849-1906) definitive gjennombrudd som forfatter, nemlig romanen Garman & Worse fra 1880. Det er en realistisk roman lagt til en navnløs by som gjenkjennes som Stavanger. Tiåret er 1870, og det er svært mye som utspiller seg på og mellom linjene i boka. Det er en ganske tett og handlingsdrevet roman.

Garman & Worse åpner med naturskildringer og kyststemninger fra Bratvold, der vi møter den unge Madeleine og faren hennes, amtmannen Richard Garmann, som er fyrvokter på Bratvold. Men når Madeleine kommer litt for tett på en av de lokale guttene, bestemmer han fort at hun må sendes bort, til byen og godset Sandsgaard der storebroren hans, Christian Fredrik Garman, holder hus, og hvorfra han styrer familiefirmaet Garman & Worse med myndig hånd. Madeleines ankomst setter i gang en hel mengde hendelser både i og utafor det Garmanske hus, og ikke minst for Madeleine sjøl, som er helt ukjent med et slikt embetsstandsliv. Hun strever med å finne mening i nydelige kjoler, hatter, bånd, sløyfer, etikette, hilsninger, formelle replikker og korrekt kroppsspråk. I det hele tatt er det mye nytt, og savnet etter Bratvold og fyret og faren og havet og gutten gjør det ikke bedre. Jammen bra at hun blir venn med Fanny, hennes søskenbarn Morten Garmans kone. Eller kanskje ikke?

Fanny vil nemlig bare bruke Madeleine til sin egen fordel, for jentungen er verken pen eller tekkelig, mener hun. Det er derimot Fanny. Og sett ved siden av en grå andunge, blir Fanny selv enda mer vakker. Men når Madeleine introduseres i det gode selskap, er det likevel hun som får oppmerksomhet. Fanny er sjokkert, hvordan er det mulig? Og intrigemakeriet er i gang.

Etter hvert som boka skrider fram får vi også vite mer om familien Worse, som i sin tid gikk i kompaniskap med Garman. Men Worse trakk det korteste strået, solgte seg ut, og når han like etterpå døde, var han også konkurs. Det var omtrent den verste skjebnen en kunne få innafor embetsstanden - et sosialt fall som det var ikke til å overleve. For ikke å snakke om alle ryktene -. Men der andre klager, ordner fru Worse opp. Og hun har oppdratt en sønn, skaffa han utdannelse og skjøtta et firma i mange, mange år. Og nå er sønnen på plass i byen igjen, klar for å gjøre en innsats. Han må naturligvis legge veien om Sandsgaard, han også. Og slik henger alt sammen.

Men boka rommer naturligvis mye mer enn bare visitter mellom familien Garman og familien Worse. Arbeiderne er for eksempel ikke til å komme utenom, som kontrast, kulisse og de som driver verden videre. Gutten Madeleine forelsker seg i, er arbeider. Firmaet Garman & Worse har ansatt massevis av arbeidere. Og de bygger et digert skip i nærheten av Sandsgaard, og de bor i sine stusselige trehus langs vannet. De går i gatene, de drikker, de dukker opp på godset. Den sosiale nøden kommer uhyggelig nær når Kielland skildrer det harde arbeidet, den alt for knappe inntekten, dunster og fukt, trekkfulle netter og våte klær. Og alle disse barna, da, møkkete, tynne, uten sko -. Den forfina embetsstanden forsøker å holde sin distanse, men det er ikke alltid det går som ønskelig. Som for eksempel under ei gravferd.

Kielland har også et ekstra blikk for kvinnene i denne romanen. Han skildrer deres stilling som totalt umyndiggjorte i ekteskapet, og som dømt til å gå under i arbeiderklassen, enten i barsel eller i arbeid. Gjennom den intelligente Rachel kommer mang en radikal tanke opp til overflata. Hun våger å sette krav som datida fant høyst uhørte, men som Kielland sjøl tydeligvis hadde sansen for: At også kvinner må rå over seg sjøl. Madeleine blir det fremste eksempelet i så måte. Hun kunne hatt det fint med arbeideren sin ute på Bratland. Men hun jages inn i et ulykkelig ekteskap med en ektemann som har amputert hele hennes livlige og naturlige personlighet. Til og med hennes egen far kjenner henne ikke igjen. Hva har egentlig skjedd med Madeleine? Hva gjorde Sandsgaard med henne? Rachel, derimot, får det som hun vil. Er det klassebakgrunn, utdanning eller personlighet som gjør utslaget?

Romanen framstår som elegant og naturlig, den har et godt plot der ingenting overlates til tilfeldighetene, og alle tråder nøstes opp til slutt. Boka er gjennomtenkt og solid, pent vevd, den er vittig og krass, skildringene er overbevisende, personene likeså. Kielland veksler mellom det store og det lille, som ideologier, tro og klassetilhørighet på den ene sida, og middagsselskaper og fyllekuler på den andre. Han makter også å føye det hele sammen, slik at hovedpersonene trer fram fra et rikt persongalleri og et troverdig, blanda, støyende, angende og stemningsfullt bakteppe. Det er nesten så en kan lukte det, at de stryker forbi -.

Hva er din favoritt på W?

Ja, du heller kanskje mer mot Wilhelm Meisters læreår? Eller ei anna, noe sjelden bok på W? Det er ikke mange av disse titlene, med mindre en leiter rundt på engelsk og finner skatter som Wuthering Heights, for eksempel, eller War and Peace, eller Winnie the Pooh. Heldigvis for Alexander L. Kielland blei han en del av de fire store, og dermed er han sikra en evig plass i pensumbøkene. Det fortjener både han og Garman & Worse! Da jeg gikk på ungdomsskolen, lå fokuset på novellekunsten hans, og disse var min inngang til Kiellands forfatterskap. Men også i dramatikk og romaner viser han fram sin glitrende penn - han observerer skarpt, skildrer godt, har sans for finurlige intriger, oppkomlinger og sterke damer og er ofte både vittig og samfunnskritisk. Han setter problemer under debatt, slik en skulle på den tida, og slik sett har han fortjent sin plass som en av fire storheter.