Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.

Frøken Island

Bildekilde: Bokelskere

Året er 1963, og den unge kvinna Hekla Gottskálksdóttir sitter på bussen. Hun er på vei bort fra alt vant og kjært på Dalir, og på fanget har hun en skrivemaskin. Målet for reisa er Reykjavik. Der skal hun leve, arbeide, bo og skrive. Skrive alt hun kan, og det er bare det hun vil. 

Men det er ikke så enkelt. For kvinner kan jo egentlig ikke skrive. Kvinner skal servere kaffe og kaker og få klaps på rumpa. De skal stå i klesforretninger og bli tafsa på mellom stativene. Kvinner skal til nød arbeide på biblioteket, der de skal få sleske kommentarer når de strekker seg eller bøyer seg for å finne ei bok. Helst skal de være hjemme i huset, der de skal stelle og rydde og vaske og sy gardiner og koke fisk. Aller helst skal de føde barn, som de skal ta vare på og oppdra mens mannen er på arbeid på andre sida av Island, eller ute på fiske, eller ute på rangel. Og hvis de må, kan de ta buss, der de må finne seg i å bli trakassert av den fremmede sidemannen, og villeda med påmelding til skjønnhetskonkurransen Frøken Island. Det er jammen bra Hekla ikke lar seg villede.

For Hekla skal skrive. Hekla må skrive. Og hun er som et godstog av rein vilje, hun verken kan eller skal stoppes. Hun flytter sammen med en homofil venn, og sammen finner de ei rytme, et slags samliv, der han er på sjøen og hun passer katten, der han kjøper pene klær til henne, og der hun vasker og steller sårene hans når han kommer hjem fra rangel. Hun jobber og skriver. Han lider og drømmer om en annen verden, der homofile ikke blir sett på som sjuke avvikere, der homofile ikke blir banka opp på gata og etterlatt i en søledam aleine, der homofile får lov til å leve slik de er. Skriv om meg, sier Jón John, skriv meg slik det skal være. 

Og Hekla skriver. Hun jobber på dagtid, er smørbrøddame og serverer i skjørt, ikke i bukser. På kveldene og på nettene skriver hun. Og av og til besøker hun venninna si, Ísey, som har fått et lite barn, datteren Thorgerdur. Ísey vil også skrive. Hun kjøper seg notatbøker som hun gjemmer i vaskebøtta, og hun skriver både dagbok og om det som ikke er sant. Det bare skjer, og plutselig har hun skrevet om noe som virkelig ikke skjedde! Hun forteller i fragmenter, mens Hekla drikker te og barnet pludrer og Ísey, med svarte ringer under øya, ordner og steller. Ísey skriver, delvis skamfull, delvis desperat, delvis av ensomhet. Og hun skjuler det for mannen. Slik vil ikke Hekla ha det. Men gjennom Ísey får Hekla et innblikk i livet til ei ung, gift kvinne, som lager fiskeboller, gjør innkjøp, triller tur, syr gardiner, ommøblerer, stadig ommøblerer. Og som er helt aleine, og ikke har mulighet til å realisere seg sjøl, som ikke har tid, som ikke har ork, som ikke får det til. Det er det kvinnelivet hun også er forventa å ha. Men det vil hun ikke ha.

Men så får Hekla kjæreste. Han er dikter. Han er forfatter. Han er upublisert, men mener like fullt at han er forfatter. Han skriver ikke så mye, noen dikt, men sier likevel at han er dikter. Det understrekes ved at han kun kalles Dikteren. Og Dikteren tilhører ei gruppe med unge menn som gjerne møtes ute på stamstedet, hver dag, og drikker og svirer og leser høyt for hverandre og skåler og er svært fornøyde med sin mandige fortreffelighet. Dit får ikke jenter og sånt komme. Der er det bare plass til de seriøse, alvorlige, genierklærte forfatterne. Hekla holder han litt unna gjennom å bo med Jón John. Men hun merker forventningene. Hun skal lage mat. Hun skal sy gardiner. Hun skal stelle og stulle og ta vare på han. Og hun skal være med hjem til mamma til jul og finne seg i alt denne mammaen sier. Så Hekla skriver, i skjul. Sier ikke et ord om at hans drømmer også er hennes drømmer, om at hun arbeider mye mer enn han, mer seriøst, kompromissløst, intenst. Han surrer, tuller, drikker og styrer. Helga skriver. Og det er Jón John som syr gardinene, på symaskina si. Og maten kjøper hun eller har med hjem fra jobb. Og han får da stelle seg sjøl. Slik går det på et vis fram til han vil at hun skal flytte inn. 

Nei, det er ikke bare bare på Island. Og verre er det for de jentene som tror på skrønene om Frøken Island, som også er tittelen på boka. Disse jentene dukker opp i kulissene, og deres såre historier vitner om et nokså brutalt og mannsdominert samfunn, der gamle griser gjør hva de vil med unge jenter mot falske løfter om penger og berømmelse. Det er det vi i dag omtaler som #metoo, mens det egentlig har eksistert til alle tider og handler om makt, sex og utnyttelse. Helga ser dette klart og tydelig og holder seg unna, men kontrastene mellom hennes insistering på et eget liv, og Íseys fastlåste virkelighet, mammaen til Jón John, som oppdro sønnen aleine, Jón Johns opplevelse av et evig eksisterende fengsel og Frøken Island-jentenes skjebner, er stor. For Jón John er det etter hvert umulig, han må reise. Og for Helga er det nesten ikke til å bære. Hun må også dra.

Det er den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) som har skrevet Frøken Island (oversatt til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2019). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at deler av denne romanen må være basert på forfatterens egne opplevelser. Kanskje ikke akkurat på denne måten, men den intense følelsen av å måtte skrive, dette ustoppelige behovet for å skape, denne trangen til å ta kontrollen over sitt eget liv og følge sin egen vei, det tror jeg er noe Ólafsdóttir også har kjent på. Og ikke minst tror jeg at hun også måtte finne seg i blikk og kommentarer, og holdninger som tydelig formidler at kvinner ikke kan skrive, eller at de bør holde seg til å være pene og seinere få barn og stelle huset. Men så er det jo det de gjør - både Hekla og Ólafsdóttir. De skriver.

Romanen er følsom, stemningsfull, poetisk og nokså rolig på overflata. Men under ulmer det, med store emosjoner, tøffe livsvilkår og drømmer som brister. Ólafsdóttir skildrer disse to barndomsvennene, Hekla og Jón John, som lever fra hånd til munn og nesten ikke klarer seg. Mens de holder på med hverdagslige gjøremål, snakker de tilsynelatende lett om de store spørsmåla. Det er lengselen etter et virkelig liv, et fritt liv, etter å leve ut den en egentlig er og vil være. Det er trangen til å bli sett, hørt og satt pris på, behovet for å elske og elske tilbake, på like vilkår. Er det så vanskelig? Det er vanskelig.

Og de har samme strategi, Jón John og Hekla. De fornekter, fortier og tildekker. Den de er, den de vil være, det de gjør, det de håper på. Jón John fordi det ikke er mulig å være åpent homofil, Hekla fordi det ikke er mulig å være åpen om drømmene hun har. På sett og vis er han umann, hun ukvinne. Han må se på at alle de andre kan være lykkelige og forelska. Hun må høre på Dikterens snakk om fantastiske prosjekter, snarlige utgivelser og drømmer om å bli den neste store. Men Jón John kan ikke være lykkelig i et lite, lukka samfunn på Island, der homofile er ekle attraksjoner andre har det gøy med å denge løs på. Og Hekla ser at Dikteren aldri får det helt til, det er bare snakk. Kanskje er det stagnasjonen som får dem begge til å forstå at slik går det ikke an å ha det. Hit, men ikke lenger. De nekter å akseptere samfunnets stramme rammer. 

I Frøken Island fortelles det i førsteperson, og det er Hekla som er fokaliseringsinstansen. Hun forteller hva hun gjør - vandring i gatene i Reykjavik, besøk hos Ísey, hun ser seg ut bøker hun vil kjøpe i bokhandelen, det er dager på arbeid med servering, og at hun i smug skriver ned noen setninger på serviettene. Men likevel slipper vi ikke helt inn. Det er som om forfatteren holder oss på avtand, hun viser fram, men hun vil ikke ha noen innblanding. Derfor blir barndomserindringene til Hekla viktige, og telefonsamtalene med faren. Der får vi komme litt tettere på, og vi som leser forstår mer av Hekla. 

Ólafsdóttirs romaner er ofte stillferdige, samtidig som hun, uten klisjeer og store ord, skildrer et følelsesmessig kaos, identitetskriser, opprør, reiser over store geografiske avstander og livsendrende møter. På mange måter handler bøkene hennes om å akseptere egen identitet og åpne seg for muligheter, inkludert kjærlighet. Hun ansvarliggjør personene sine, gjør dem i stand til å ta valg, og modige nok til å ta sjanser. Det er i alle fall slik i både Stiklingen, Regn i november og Arr, i tillegg til i Frøken Island. På en annen måte kan en si at hun danner og utdanner personene sine, at de modnes og blir voksne, eller blir seg sjøl, den de skal være, gjennom handlinga i bøkene. Men endringa skjer langsomt, glidende, slik at det nesten er umulig å sette ord på hva som foregår. Slik fanger hun opp og skildrer dette skjøre og svært menneskelige, der balansen er sår og utfallet er uvisst og avhengig av alt for mange faktorer: Utvikling. Og langt på vei er det jo det livet handler om, å være i utvikling, i stadig endring.

Dei sju dørene

Bilete: Bokelskere

Nina Wisløff er ei heilt vanleg dame, tilhøyrande øvre middelklasse og busatt i Bergen. Ho er framleis i arbeid som litteraturprofessor, godt gift med helsebyråd Mads Glaser, dei har barn og barnebarn i nærleiken og om kort tid skal dei flytte. Ikke av di dei vil, men av di dei må. Huset dei bur i, barndomsheimen til Nina, skal rivast. Slik sett er det flaks at dei har eit hus til. Men det leigar dei ut. Og dessutan vil Ingeborg, legedottera deira, meir enn gjerne overta ekstrahuset. Ein dag vert leigebuaren til Nina og Mads, ei ung kvinne med ein liten son, borte. Og det verkar mest som om Nina er den einaste som er interessert i å finne ut av kva som hende med ho.

Raskt byrjar Nina å søkje på leigebuaren, Mari, på internett. Gjennom bilete i avisa og det ho sjølv veit om Mari, koblar ho raskt at Mari Nilsen og Mari Bull er same person. Ho og Mads har jo sett Mari Bull fleire gongar - til dømes i Grieghallen! Mari spelar fiolin, og i mange år var ho særs god. Men så slutta ho. Kvifor? Og kva hende? Kven er far til sonen hennar? Og korleis ende ho opp som leigebuaren deira? Slik dykkar Nina ned i livet til ei framand kvinne for å finne ut kva som kan ha hendt med ho. I byrjinga peikar mykje mot eksmannen til Mari. Men gong på gong snur historia, slik at Nina, og lesaren, stadig må leite etter nye spor, tenkje i nye baner og tolke det me trudde me visste, på nytt. 

Og slik held forfattar Agnes Ravatn (f. 1983) fram heilt til siste side. Difor vil eg ikkje skrive noko meir om handlinga, av di eg ikkje ønskjer å avsløre for mykje. Men det eg kan skrive, er at dette var ei artig, spennande og underhaldande roman frå byrjing til slutt. Det er sjeldan eg les ei bok såpass fort, og det er sjeldan eg humrar medan eg les. Hovudhandlinga, det vil seie kva som har hendt med Mari, er ei godt uttenkt intrige, og oppnøstinga til Nina er logisk og engasjerande. Sjølv om eg ikkje trudde på alle vendingane undervegs og nokså raskt tenkte meg fram til riktig "løysing", var det like fullt gøy å lesa, og Ravatn holdt interessa mi oppe gjennom det som er ein enkel, men på same tid ei svært vellukka bok.

Om du har lese noko av Ravatn tidlegare, som til dømes debuten Veke 53 (2007), vil dette vera i kjend stil. Om du berre kjenner ho gjennom romanen Fugletribunalet (2013) eller som essayist eller spaltist i Dag og Tid, vil dette vere noko annleis. Fugletribunalet er mykje meir alvorleg i stemninga og i handsaming av tematikk og lagnaden til hovudpersonane. I essaya er Ravatn ofte frittalande og satirisk. Her er ho korkje. Dei sju dørene (2019) er ei stramt komponert bok der kapitla er medvite satt saman, slik at lesaren stadig opplever progresjon, men ikkje på same stad heile tida. Me er med Nina i mest alt ho gjer, men Ravatn vel ut nokre hovedliner som er viktige, og desse lar ho lesaren få vere med på. Difor er me med når ho er med barnebarnet Milja, når ho og Mads er på husjakt, me er med på jobb og me er med på hytta, attmed alt ho gjer som handlar om Mari. Og når me er på veg mot slutten, viser det seg at mykje hengjer nøye saman. 

Komposisjonen og strukturen i boka er stram, utan at det er for stramt. Boka kunne ikkje ha vore særleg mykje kortare, medan mange andre forfattarar ville ha skrive meir. Eg likar at Ravatn ikkje har skrive meir. Det er herleg å lesa noko som kjennest effektivt, men som ikkje er heilt utan innhald. Her er det mykje symbolikk og mykje intertekstualitet for den som likar slikt. Intriga som boka byggjast rundt, er mykje meir enn det ein først skulle tru. Det likar eg også. Slik får Ravatn godt fram forteljartalentet sitt, og ho er særs flink til å gje lesaren ein og ein puslespelbit. Samstundes er Ravatn morosam på mange ulike nivå, ho hengjer ut dei ho skildrar, men utan at det vert ondsinna. Nina og familien vert skildra som privilegerte, vindrikkande kulturposørar som går i Grieghallen for å pludre og vise seg fram, dottera er heilt uspiseleg og den mest karikerte, medan Mari er mystisk, slik ho skal vere. Mannen Mads får eg ikkje heilt taket på, men så er han ein travel helsebyråd, då. Som drikk. Nina er alt i alt eit godt val av hovudperson, då ho er sannferdig, samstundes som ho er litt naiv og litt for enkel å vill-leie. Men slik er det jo når ein ser intertekstualitet, spor og samanheng overalt! 

Hovudtema vil eg seie er kjærleik - og at det er ekstremt mange ulike former for kjærleik, som gjer at me gjer ekstremt ulike handlingar. Kjærleiken er, som oss menneskje, mellom anna avhengig av korleis han vert sett, høyrt og tolka. Slik speglar Ravatn prosessen som Nina sendast igjennom tematisk. Ho, som arbeider som litteraturprofessor, og som må tolke tekstar heile tida, vert her utfordra konstant. Og då er det ikkje fritt for å spørje seg om kva som er røynd og kva som er fantasi. Skapar Nina samanheng som ikkje finst? Eller ser ho berre det som andre vil at ho skal sjå? Eller er ho så fokusert på å finne noko, at ho finn kva som helst? Eller er det vinen?

I store delar av boka er det ei uro, ei spenning, som liggjer mellom linene. Uvissa til Nina, og trongen hennar til å vite, pressar på, slik at lesaren også berre må vite, og difor må lesa vidare. Konteksta, også den faglege, er viktig, og gjev ein observant lesar nyttige tips til korleis alt hengjer i hop. Detaljane er, som i dei fleste kriminalromanar, særs viktige. Og Ravatn leggjer seg rimeleg tett opptil sjangeren, utan at ho går fullt inn i krimverda. 

Mi einaste innvending er at dette er fort gjort. Fort lese, fort gløymt. For dette er litt meir underhaldning enn roman. Men det verkeleg moro, og verdt tida, og Ravatn er ein forfattar eg gler meg til å lesa meir av.

Den store Gatsby

Bildekilde: Bokelskere

Det er få bøker som har så ikonisk status som Den store Gatsby fra 1925 (på norsk for første gang i 1927) - det måtte i så fall være Redderen i rugen fra 1951. Men den tittelen klinger ikke like godt, i alle fall ikke på norsk. Gatsby er derimot en tittel og en referanse som de aller fleste tar. Og det er ikke uten grunn. 

Før jeg leste boka, var mine assosiasjoner til uttrykket "Gatsby" først og fremst knytta til de glade tjueåra, med bekymringsfri og overlegen amerikansk sosietet svinsende og svansende rundt på et enormt, nybona dansegolv i sjakkrutemønster. Legg til fjær i håret, rysjer og dusker, smoking, pomade og jazz, sigaretter, ymse cocktailer, digre hager og svømmebasseng til nattbading, og kulissene er satt. Og denne svinsinga er naturligvis en viktig del av bakteppet i romanen. Men desto viktigere er tankene om og enda mer kravene til "Den amerikanske drømmen", og idealet om en "self-made man". Når en så legger til det som er både en rein tragedie og en tragisk kjærlighetshistorie, blir historia om Jay Gatsby mye mørkere enn jeg forventa.

Vi begynner i 1922, men blir i løpet av boka tatt med tilbake til hendelser fra før vår fortelling tar til. Disse hendelsene er egentlig ganske ordinære - en ung soldat og ei ung jente forelsker seg i hverandre, men får ikke gifte seg. Han, som elsker henne mer enn noe annet, er henne ikke verdig. Hun kommer fra en langt rikere familie enn han, og derfor er ekteskap og samliv utelukka. Kjærligheten får bare ha det så godt. Slik var det nok for mange på den tida, slik det har vært for mange til alle tider, og her kunne historia endt. Men det gjør den ikke. For forfatteren trekker fortida med inn i nåtida gjennom at hun og han møtes igjen noen år etterpå. Han, det er ingen ringere enn Jay Gatsby. Og hun, det er hans ungdomskjæreste og livs kjærlighet, Daisy, som på romanens nåtidsplan er gift og har ett barn med den rike Tom Buchanan. Det sier seg sjøl at forviklingene ikke er langt unna.

Hva disse forviklingene går ut på, ønsker jeg ikke å avsløre her. Men det er viktig å presisere at dette ikke er "vanlige" amerikanske forviklinger av typen rask, lettbeint, romantisk og underholdende, som en gjerne kjenner fra oversatt litteratur, filmer og tv-serier. Dette er djupt alvorlige og tragiske forviklinger, som endrer livene til alle de involverte, og som får ringvirkninger langt utover romanens sider. Samtidig peker romanen på utfordringene og problemene med en slik type livsstil som skildres, en livsstil forfatteren etter hvert kjente svært godt. 

Den store Gatsby, her oversatt av Kari (1932-2021) og Kjell Risvik (1941-2021), er den tredje av totalt fire romaner skrevet av forfatter Francis Scott Key Fitzgerald (1896-1940), mest kjent som F. Scott Fitzgerald. Fitzgerald skreiv i tillegg til romanene, over 160 noveller og utga flere novellesamlinger. Fitzgerald opplevde å bli populær i sin samtid, men fikk ikke anerkjennelse som forfatter før etter sin død. Videre er han kjent for å ha levd stort - langt over evne og hva han burde - og mange menter at det til slutt kosta han livet. Noe jeg ikke visste, var at mye av det han skreiv, tok utgangspunkt i hans eget liv, enten det gjaldt spesifikke hendelser, kvinneskikkelser, konflikter eller utfordringer. Det gjelder også for Den store Gatsby. Fitzgerald fikk for eksempel ikke gifte seg med sin store kjærlighet fordi han var for fattig, en sårhet han bar med seg hele livet. Kanskje hans fascinasjon for rikdom og behovet for å være verdig stammer derfra? Det er i alle fall et viktig element i romanen.

Når en så kombinerer dette med ei interesse for særegne personligheter, og en evne til å skildre disse nokså nøytralt, begynner vi å nærme oss hovedtrekkene i Den store Gatsby. Videre er det på nåtidsplan ei lineær historie med forholdsvis enkel handling. Det legges opp til et dramatisk høydepunkt når det er som varmest og støvet er som verst, men dette blir et annet enn forventa. Deretter følger et etterspill som gjør at det vi tror og håper i løpet av bokas innledning, når vi blir kjent med myten om Gatsby og Gatsby sjøl, kommer ennå lengre unna. Ingen av de involverte har hele sannheten, mens leseren får vite (nesten) alt.

Men det som gjør at romanen om Gatsby blir litt mer interessant, er fokaliseringsinstansen. For det er ikke Gatsby sjøl som forteller historia si til oss. Han, hans rykte, hans vesen, hans bakgrunn og hans person, blir betrakta, vurdert, analysert, avslørt og gradvis avkledd av den fattige naboen Nick Carraway, som forsøker å gjøre det stort på børsen i New York. Han, som alle andre, har en drøm om å bli rik. Og da er det naturligvis svært spennende med en nabo som er så rik at det knapt fins ord for det. Han holder selskap etter selskap, det er overdådig og luksuriøst og det mangler ikke på noe, og det skildres i boka hvordan tjenerskapet knapt er ferdige med å rydde opp etter en begivenhet før leverandørene kommer med utstyr, mat og drikke til den neste. Gatsby sjøl holder seg utafor selskapelighetenes sentrum, som om det som foregår i huset hans, ikke interesserer han. Og når han først dukker opp, er det bare for korte perioder, før han må besvare en telefon fra en annen side av verden. Slik bevarer han mystikken rundt egen identitet.

Det med identitet opplever jeg som ganske sentralt i romanen, sjøl om det på mange måter ikke direkte er en viktig bestanddel i hovedintriga. Likevel henger alt sammen, fordi Gatsby ikke ville blitt den han er om det ikke hadde vært for hans bakgrunn. Gatsby lar myter, rykter og sladder jobbe for seg, og opprettholder en fasade for en hver pris - et stilig, men svært ensomt liv. Avstanden, pengene og ryktebørsen gjør at alle som er noe i sosieteten i New York og dens forsteder, er nysgjerrige og lengter etter å komme inn og ta del i begivenhetenes sentrum. Fokuset på en overdådig livsstil er i begynnelsen noe vi nesten lures inn i, for Carraway er også fascinert. Men etter hvert er det som om noen tar hull på ballongen, og den siger sammen i takt med at fasaden til Gatsby raser. Bit for bit får vi se det usunne, det grelle, og den alltid tilstedeværende sannheten: At kjærlighet, lykke og et godt liv ikke kan kjøpes for penger. 

Og det er det egentlig viktigere enn noen gang å huske på, i våre dager med en vrimmel av glatte fasadebilder overalt på sosiale medier, et evig jag i hamsterhjulet etter mer, mer, mer, forventninger om økt forbruk og stadig oppgraderte klær, telefoner, pc-er, biler, hus og kroppsdeler, det er helikopterforeldre, barn som tror de kan bli hva som helst og som blir knust og havner på NAV når ikke de heller blir popstjerner, og det er påvirkere som lever av hele dette falske fasadespillet og som tjener penger på å holde løgnene gående. Men du trenger ikke nødvendigvis verken å følge påvirkerne eller å lese boka for å reflektere rundt nettopp det (men om du er i tvil, velg boka). De aller fleste finner greit ut av det ved å legge vekk skjermene og ta seg en tur ut i naturen. På en gressflekk i sola er det lett å finne både mening og ro.

Oppdateringar frå lykkelandet

Bilete: Bokelskere

I 2007 kom det ut ei kul, raud bok på Samlaget: Røff guide til samtidslitteraturen. Ho var skriven av litteraturkritikar Marta Norheim (f. 1955), og tok for seg den nyare norske litteraturen. Kriteria var få og tydelege: Boka skulle handle om den nye, norske skjønnlitterære prosaen. Forfattarane måtte ha debutert etter 1990 og ha gitt ut meir enn ei bok. På berre 313 tette sider greier Norheim å måle eit godt bilete av kva som rører seg i litteratur-Noreg: ulike forfattarar, tendensar i forfattarskap, tendensar i litteraturen, sjangrar, tema, ulike tematiske liner, og eit rikt utval lesingar og tolkingar. 

Ti år seinare gjer same dame det på ny. Denne gongen heiter boka Oppdateringar frå lykkelandet medan undertittelen er Røff guide til samtidslitteraturen. Og ho er knall gul! Boka kom ut på Samlaget i 2017. Oppskrifta er den same: Den nye, norske skjønnlitterære prosaen og nye, norske forfattarar, hovudsakeleg dei med meir enn ei bok, som har debutert etter 2005. Godt etablerte forfattarar, som til dømes Carl Frode Tiller og Brit Bildøen, er ikkje med her, sjølv om dei var med sist. Også her gjer Norheim reie for kva som finst i samtidslitteraturen nett no.

Og det er ikkje eit lite arbeid ho har lagt ned. Det er klårt at ho allereie veit og kan mykje av dette, grunna arbeidet som kritikar gjennom fleire tiår. Slik sett er det smart at ho nytter dei same unike kunnskapane minst to gonger; først i bokmeldingar og omtalar, vere seg skriftleg eller på radio, dinest i bokform, som her. Men eg misunner henne ikkje ryddearbeidet. Ti år med eit utval norsk skjønnlitteratur er mange hundre bøker, om ikkje meir enn tusen. Ei utfordring er å lesa alle, eventuelt lesa nok til å kunne seie noko om bøkene, dinest samle, rydde og setje rett bok i rett kategori, lage omtaler, analysere, vise til intertekstuelle liner med meir. Omfattande er ikkje dekkjande! 

Norheim har seksten hovudkapittel med tilhøyrande tematiske overskrifter der ho freistar å sortere litteraturen. Døme på overskifter er mellom anna Klimakrisa. Dystopiar og avmakt, Kunst på tørre nevane, Gamle folk i ei ny tid, Kroppslege kriser og mental kollaps eller omvendt, Livet er ein helt annan stad og Den store kjærleiken og den vesle dritungen. Ut ifrå overskriftene og kva som er hovudtema i kvar enkelt bok, får me så nokre døme på kva forfattaren skriv (om det til dømes er ei bok eller fleire med same tema), korleis ho eller han skriv (utdrag frå ei eller fleire bøker) og korleis Norheim les bøkene (kontekst, komparasjon). Nokre utdrag får meg til å ville lesa meir, medan andre får meg til å halde meg langt unna både forfattar og bok. I båe tilfelle er eg glad for at Norheim har lese.

Ei slik oversiktsbok er naturlegvis ikkje interessant om du ikkje er oppteken av litteratur, og då særleg samtidslitteraturen i Noreg. Men for oss som er det, er dette verket, og den første boka, reine funn. Merk at desse bøkene ikkje er oppslagsverk, og heller ikkje bør verte nytta slik. Til det er bøkene alt for gode. Men etter lesing kan ein, enkelt og greit, finne att gode stikkord og ryddige skildringar, slik at ein slipper å lesa alle bøkene sjølve. Om ein arbeider med litteraturformidling, som eg gjer, kan ein også nytte boka som utgangspunkt for kva bøker eller tema ein kan snakke om i formidlingssituasjonar, korleis ein kan ordne bøker kring ulike tema og kva ein kan lage bokutstillingar om. Boka er også ein framifrå referanse for ulike diskusjonar og spørsmål ein kan ha kring den norske samtidslitteraturen. 

Eg tenkjer at Norheim må vere eit særs ryddig menneskje. I boka har ho i alle fall stålkontroll på alt frå titlar og forfattarar til tema og hovudpersonar. Ho tenkjer godt og klårt, har ein god penn og evnar å strukturere materialet og skrive om det slik at det vert aktuelt, spennande og interessant å lesa. Den einaste innvendinga eg har, er at lesaren må akseptera at alt som vert lagt fram i boka, er verdsatt av ein litt stram vestlending. Sjølv om ho er ein skarp lesar og ein makelaus dugande kritikar, er ho ikkje heilt objektiv, ho heller, og ein annan kritikar ville naturlegvis tatt andre val. Eg må også påpeike at eg likte den fyrste boka litt betre - der har Norheim eit verkeleg overskudd å ause frå. Her er det hakket meir nøkternt. Men ho har gjort eit imponerande stykke arbeide, igjen, eg kosa meg med å lesa og eg ønskjer neste bok over same lest høgst velkommen, og satsar på at ho er å få tak i innan tre år.