Neste års leseforsetter

Mange synes jeg har lest mye nå i 2010, men i forhold til virkelige storlesere er mine 67 titler bare småtterier. Jeg ønsker å lese enda mer i 2011, gjerne dobbelt så mye (sjøl om det neppe skjer). Men jeg synes ikke "å lese mer" holder som leseforsett aleine, og tidligere, når jeg har tenkt akkurat det samme, så har det blitt litt borte mellom sofaputer, matlaging, familieselskaper og støvsuging. Derfor:

I 2011 vil jeg lese mer. For å få tid til å lese mer, vil jeg se mindre på tv. Jeg ser ikke mye på tv, det kan gå flere dager mellom hver dag jeg er borti skjermen, men ofte når jeg har sett på tv er jeg ikke særlig fornøyd etterpå. Jeg føler at jeg har kasta bort tid, og er grinete på meg sjøl for at jeg ikke henta fram ei bok isteden. Det er så mye dårlig tv som lages! Og jeg vil ha gode opplevelser. Ergo: når jeg er sliten skal jeg hvile ordentlig, ikke sløve, når jeg er opplagt skal jeg lese.

I 2010 blei det alt for få damer på meg, og mer enn nok av mannfolk! I 2011 vil jeg at det skal snu; jeg vil lese minimum én, helst to, kvinnelige forfattere i måneden (altså sjølvalgte romaner - pensumlitteraturen kan jo ikke jeg råde over, verken i kjønn eller omfang) og ved årets slutt ønsker jeg at andelen med leste, kvinnelige forfattere skal være så høy som mulig, men i alle fall over femti prosent.

I lang tid nå har jeg først og fremst fokusert på romaner, både gamle og nye, oversatte og norske, men med et klart tyngdepunkt på vestlig litteraturarv og britisk romantradisjon. Og jeg har hatt stor glede av veldig mye av det. I 2011 vil jeg vende fokuset litt vekk ifra alle samtidsromanene som sjeldent er svært gode, og heller lese mer barne- og ungdomslitteratur. For der finnes det så mye fint! Og det trengs å bytte ut det litterære landskapet av og til.

Jeg synes også det er veldig spennende med adaptasjoner. Derfor vil jeg i 2011 la være å se alle mulige underholdningsprogrammer som ikke engasjerer meg, og heller "spare meg" til gode, litterære filmatiseringer og tv-serier med høy kvalitet. Lille Dorrit kan jo ikke være aleine! Men underholdningsbobla er diger og lokkende og det er lett å bli lurt inn og limt fast i sofaen, særlig etter en slitsom dag. Sida jeg ikke støtter Nasjonal Fordummingsplan vil jeg ikke være med i den massive underholdningsbobla, jeg vil se det som er bra og ellers lese det som er bra.

Godt nytt leseår!

En students kamp mot vindmøllene

Jeg har et problem. Eller, egentlig har jeg flere, men alle problemene knytter seg opp mot det samme studiestedet og de samme menneskene. Derfor: ett problem. Og nå synes jeg problemet begynner å vokse meg litt over hodet. Hva kan jeg gjøre? Jeg er ikke i tvil om at jeg har retten på min side, men jeg må jo hele tida sloss for å få svar! Jeg må sende e-poster og brev, purre, klage, ringe, henvise til lovverket og i det hele tatt drive et lite kontor hjemmefra - midt i juleferien. Er det virkelig sånn det skal være?

I høst har jeg vært student ved to ulike studiesteder her i landet. Det ene er et veletablert, velkjent og godt drevet universitet med mange fornøyde studenter. Jeg er kjempefornøyd med dette studiestedet. Jeg har kost meg i hele høst med pensum, oppgaver, forelesninger og eksamen. Jeg har lært mye! Og det har vært spennende, stort sett hele tida. Det er moro å lære, og jeg synes det er utrolig gøy at jeg faktisk kan se at min kompetanse øker, at jeg utvikler meg, at jeg blir flinkere og bedre. Da er det givende å studere. Det er da jeg får lyst til å studere mer.

Det andre studiestedet mitt er opprinnelig en høgskole som nylig har klart å gnåle seg til universitetsstatus. Det er en enorm forskjell på et universitet og et "universitet": ved dette studiestedet er det stort sett bare rot. Ved semesterstart forelå verken komplette pensumlister eller fagplaner, og å få en dato på første innleveringsoppgave var bortimot umulig. Det tok over ei uke før disse formelle papirene, som skulle ligge ute fra første skoledag, kom på plass. Med andre ord: alle på kurset fikk en dårlig start, og vi blei forsinka i studieprogresjonen fra dag én. For en ivrig student som meg tok ikke dette livet av innsatsviljen, men skeptisk, det blei jeg.

Den digitale læringsplattformen er ClassFronter. Ved mitt studiested har dette systemet vist seg fra sin aller verste side: i hele høst har jeg hatt tilgang til andre studenters personlige mapper (hvem veit hvor mange som har hatt innsyn i min), og tilfeldige studenters oppgaver er ved uhell blitt sendt rundt på e-post, publisert midt i Fronterrommet til alles forlystelse og så videre. Jeg, i likhet med mange andre, har flere ganger gitt beskjed til studieansvarlig, men ingenting blir gjort. En liten opprydning, som sorterte stoffet i mapper, kom i løpet av oktober.

Så til oppgavene. I løpet av første semester kunne vi studenter velge mellom tre eller fire oppgaver hvorav to måtte leveres i løpet av høsten. Jeg tok til med den første oppgava og leverte i god tid før fristen i september. Nå, i desember, har jeg fortsatt ikke fått tilbakemelding på denne oppgava, enda det har blitt lovt flerfoldige ganger. Jeg har sendt e-poster og ringt, studieansvarlig har lovt tilbakemelding og at hun skal se på det, men Albert Åberg er reine drømmen i forhold til henne. Etter å ha venta på tilbakemelding i snart fire måneder begynner jeg virkelig å lure på hva hun gjør på kontoret. For det kan umulig være å sjekke e-posten sin jevnlig, ta studenters henvendelser på alvor, lese igjennom oppgaver, rydde opp i Fronterrommet, publisere fagstoff og fagplaner i tide eller noe sånt. Jeg har i snitt forsøkt å kommunisere med henne en gang i uka fra september til nå, så hun kan umulig ha glemt meg! Men nedprioritere, det er noe hun definitivt gjør.

Neste oppgave var å skrive et refleksjonsnotat. Det er i og for seg helt greit, bortsett fra at det ikke var definert om hva. Og det var for meg et aldri så lite problem. Jeg sendte e-poster og ringte, men fikk ikke svar. Fire dager før oppgava skal leveres får jeg beskjed om at hun som er ansvarlig for leksjonen og oppgava er sjukmeldt på ubestemt tid, og tydeligvis var det ingen som fungerte som hennes stedfortreder. Hun som er ansvarlig for kurset i sin helhet (studieansvarlig) kunne heller ikke svare på spørsmåla mine, da hun ikke visste hva som var ment med oppgaveformuleringa. Ergo fikk jeg ikke levert oppgave nummer to.

Oppgave nummer tre var nok et dypdykk i inkompetansens mange fallgruver, sjøl om det her både var nytt fag og ny faglærer. Først fikk vi beskjed om at pensumlitteraturen ikke var nødvendig. Ei uke seinere var den visst nødvendig likevel, men kun ei bok eller to (her må jeg legge til at de pensumbøkene jeg benytta var de som det ikke var henvist til). Resten kunne vi visst finne på nettet, på de og de sidene. Men vi hadde jo ikke passord til de aktuelle sidene, så det blei i lengden litt vanskelig likevel. Endelig fikk vi passord og tilgang til de sidene vi hadde behov for, og da var det bare å sette i gang med den obligatoriske, digitale øvingsoppgava. Og det gikk greit, det var jo bare å huke av ved riktig svar som på et annet spørreskjema.

Deretter er det tid for eksamen (fjerde oppgavealternativ forsvant visst). Husk at vi stadig her er forsinka i studieprogresjonen i forhold til det som er ideelt, og når eksamensdatoene så blir endra, kjenner jeg at ei grense er nådd. Det resulterer nemlig i at jeg må ha to eksamener på samme tid. Jeg tar kontakt med studiestedet i god tid, ringer og sender e-post til forskjellige lærere og studieansvarlig. Jeg får kun svar fra én, hvor mitt spørsmål om å få utsatt eksamen med et par dager (eventuelt begynne noen dager før) blir ignorert. På telefon er det ingen som veit opp eller ned, og jeg blir satt over og satt videre og satt ut.

To eksamener på samme tid går greit det, med lite søvn og mye stress og full isolasjon. Og jeg får levert begge eksamener i god tid, hvilket jeg er fornøyd med. Det kjennes også ut som om det har gått ganske bra. Jeg tar juleferie med god samvittighet, purrer noen ganger på septemberoppgava (jada, skal se på det i morra), og venter på sensuren. Den er på dagen innafor "universitetets" tidsfrist. Og det har gått fint. Men jeg ønsker å få en begrunnelse på karakteren min, derfor sender jeg e-post til faglærer og studieansvarlig. Jeg spør hvordan jeg skal gå fram da jeg på "universitetets" hjemmesider ikke finner noe informasjon om begrunnelse på eksamenskarakteren. Hva slags svar får jeg? Studieansvarlig, som fortsatt ikke har gitt meg tilbakemelding på septemberoppgava, fortsetter med sin ignorering av mine henvendelser. Den andre svarer at det ikke er vanlig praksis å gi begrunnelser for en eksamenskarakter.

Kjære vakre vene, er dette virkelig et studiested i Norge? Et universitet? Som er meget stolt av sin universitetsstatus, som flagger den høyt, som skryter og som stadig ønsker flere søkere til sitt fantastiske lærested, med nye bygg og ny kantine, velfungerende studentorganisasjoner og en fantastisk lærerstab? Å bli student er i alle fall ikke særlig vanskelig; alle kommer inn. Jeg lurer på om akkurat det samme gjelder lærerne. Hva 2011 angår, så finnes det ikke lenger forhåpninger hos meg. Dette er bare rot, surr og tull, det er uprofesjonelt, svært byråkratisk, inkompetent og utrolig skuffende. Som student er jeg demotivert og sliten av å hele tida sende e-poster og henge i telefonrøret. Det som er verre, er at jeg heller ikke har lært noe nytt.

Julefangsten 2010

Jeg er så heldig! I år igjen har jeg fått utrolig mye flott; klær, opplevelser, bøker og ting jeg ikke visste at jeg ønska meg eller trengte, men som er fryktelig logiske og litt savna idet jeg pakker dem opp. Jeg blir sjølsagt glad for nesten alt sammen, men det er først og fremst bøkene som er spesielle for meg. Det er så mye hygge og kos i bøker! Jeg er nemlig en av dem som bruker mye tid på og med bøker, på tenking, lesing, sortering og rydding, på snakk og skriving om bøker og litteratur, i bokhandelen og på biblioteket. Jeg må omgi meg med bøker, på en eller annen måte, daglig.

Årets bokfangst er kanskje ikke så stor, men den er allsidig og interessant, nyttig, informativ, spennende og, forhåpentligvis, veldig fin. Det frister å lese, men det er så mange andre titler i køen, så mye annet som jeg har hatt lyst til å lese lenge, som jeg vil lese først. Derfor kan det nok ta sin tid før nettopp disse bøkene blir lest:

Jane Austen - The Complete Novels

Mytekalender vinter

Mytekalender vår

Fremmedord og synonymer

Graviditet og fødsel

Solar

Meg eier ingen

Innsirkling 2

Mysterier

I år bytter jeg ikke! Men jeg har en aldri så liten tilståelse å komme med, sånn på tampen: i tillegg til julegavene som jeg har fått av andre, har jeg også spandert noen på meg sjøl. Bøker, så klart. På salg! Men de må vente, de også. Helt til jeg endelig gir etter. De skal komme i posten i løpet av romjula. Jeg gleder meg!

Når du må sloss for alt

Etter mye att og fram er jeg endelig i mål med På tvert. Jeg mener ikke "endelig" på den måten at boka er dårlig, for det er den ikke, det har rett og slett bare tatt lang tid for meg å komme igjennom. Det har vært så mye anna nå den siste tida, mye skolearbeid, mange juleforberedelser og mye tid med familien (og helt ærlig har jeg kost meg med det). Men når jeg går ei stund uten å lese begynner jeg å kjenne det. Som en litt utålmodig, prikkende følelse, et krav om egentid, om ro, om å koble hjernen inn i et anna modus og ikke bruke skjerm (det blir fort for mye skjerm...). Og noen ganger har På tvert vært litt vanskelig å komme inn i igjen, den er intens og krevende og absolutt ikke sengelektyre. Da har boka ofte blitt liggende litt til, med forhåpninger om å få lest noen kapitler dagen etter.

På tvert av Olav Duun (1876 - 1939) er delt inn i tjuefire små kapitler, men bør likevel leses mest mulig i ett. Hele romanen handler om hovedpersonen Danel og hans vanskelige liv. Vi som lesere kommer inn i historia når Danel er ni år gammel og er til seters med mor si, Dåret setertaus. Han er en god gjetergutt, sjøl om han har en fot som står på tvert. Denne sommeren vekkes en kraftig respekt og kjærlighet for naturen hos Danel, noe han kommer til å bære med seg livet ut. Dels fordi han har et ønske om å temme det ville, tror jeg, og dels fordi han er fascinert av den kompromissløse, fantastiske og vakre naturen. Skildringene i begynnelsen av boka, blant anna en episode med en sint okse, er flotte, og viser fram naturens nesten kvelende grep om en ung gutt.

Mora dør tidlig, og Danel blir kasta ut i et samfunn der det eneste som betyr noe, som gir anerkjennelse, er hardt arbeid. Han lengter tilbake til setra og skogen, det ville og frie, men får ikke reise. Han presser ned trangen til å løpe til skogs helt til han nesten ikke kjenner det lenger. Han biter seg fast i den vesle bygda og jobber hos de som synes synd på en morløs lausunge. Seinere følger vi Danel som unggutt og voksen, vi er helt inntil når han sitter bak disken i krambua si og betrakter Ane, og vi kjenner skuffelsen hans når hun går uten å ta med seg det flotte, blå kjolestoffet som han har kjøpt bare til henne.

Danel har skikkelig ståpåvilje, sterk arbeidsmoral og et utrolig overlevelsesinstinkt. Han karrer seg opp og fram, på tvers av det folk hadde trodd, han ordner opp, kjøper skog og elver, bygger hus og hytter, men han taper også mye penger og har det i perioder hardt. Historia hans er fortalt på en forsiktig, men likevel veldig bestemt måte, og det er det psykologiske hos Danel som hele tida er det viktigste. Hvorfor gjør han som han gjør? Hva er det i Ane som rører ved han, og hva er det i han som får han til å risikere alt for henne? Og hva er det som gjør at han reiser?

Danel er ikke det vi i dag ville kalt et moderne eller et postmoderne menneske. Men han var det i Duuns samtid. Danel tar sjanser, følger med på teknologien, ser hvor det er behov for hva. Han er en god forretningsmann fordi han er strategisk, lur, veit litt om alle og klarer å legge bånd på sine egne følelser. Men ovenfor Ane skjer liksom aldri det han ønsker, men han gir ikke opp av den grunn. Danel drives av et intenst behov for å bli sett, hørt og elska, kombinert med sin egen hevnlyst. Han skal vise dem! Han skal vise henne! Han er ingen stakkar de skal synes synd på, han er ingen morløs byrde, han skal jobbe tre ganger så hardt som alle andre for å bevise det, han skal tjene penger og bli bygdas fineste mann!

Men det går ikke alltid som en drømmer om. Andre elementer, eller makter, for å si det på en duunsk måte, spiller inn og endrer livets kurs. Fortellinga om Danel er på mange måter realistisk, og da tenker jeg særlig på skildringa av hans innbitte væremåte og bestemte replikker, bygdesamfunnet som fortsatt ligger midt i mellom gammel og ny tid, og hvordan det faktisk går med Danel til slutt. Men det er også en tragedie, for det ender jo ikke godt. Danel knuses av seg sjøl, av samfunnet, av økonomien, av Ane og Borghild, av naturens voldsomme krefter.

Den tradisjonelle oppfatninga av På tvert er at det er en psykologisk roman, som ifølge baksideteksten "syner meisterhanda til forfattaren". Jeg synes også den kan leses på andre måter, for eksempel som en kjærlighetsroman, som en moderne, realistisk roman i tradisjonen Garborg og Hamsun innleder, og ikke minst som et viktig og solid samfunnskritisk verk. Samfunnet gjør de svake svakere ved å synes synd på dem. Konstant undervurdering og å aldri få anerkjennelse gjør mennesker harde og etterhvert følelsesløse, men også ensomme og misforståtte. Tilslutt klarer de ikke å gjenkjenne det gode når det kommer, og de forblir i sin egen, vonde virkelighet.

Olav Duun skriver fram et menneske som lever fjernt fra vår tid, men som likevel kjenner på mye av det samme som vi føler. Danel kjenner fremmedgjøringa og ensomheten, han lengter etter samhold og glede, men det nærmeste han kommer, er naturen. Jeg har ikke hatt glede av denne boka, for det er virkelig ikke hyggelig lesing. Men det har vært interessant, en studie i stil og språk (fortsatt urgammelt nynorsk med mye dialekt) og av menneskesinnet. Og jeg ønsker å lese mer av Duun.

Tommel opp!

På tampen av året en oppfordring til alle som er ivrige etter å holde seg oppdaterte, glade i å lese, interesserte i litteratur, og da særlig barne- og ungdomslitteratur: sjekk jevnlig nettsteder som Barnebokkritikk! Her er det nemlig veldig mye bra. Og dette er også veldig interessant. Og ikke minst dette. Heia Inger Østenstad og Guri Fjeldberg!

Årskavalkade 2010

Leseåret 2010 er snart omme. Jeg har lest en del, synes jeg, og bortsett fra den tidligere nevnte mangelen på leste bøker av kvinnelige forfattere, er jeg ganske fornøyd. Her er en kjapp gjennomgang av det jeg mener er de beste og de dårligste bøkene, og mine beste og dårligste leseropplevelser.

Januar

Høydepunktet var Brakk, som blei lest på sydenferie. Det er ei bok jeg virkelig likte å være i, og som behandler sorg og livet med sorgen på en respektfull og ydmyk måte. Da jeg kom hjem kjøpte jeg Nyryddinga, forløperen, som jeg ikke har fått tid til å lese enda, men som jeg gleder meg til.

Nedturen var uten tvil Elskerinnene. Bok og forfatter er i mine øyne hausa opp bortenfor gjenkjennelse, og jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor Jelinek fikk Nobelprisen i litteratur. Om noen der ute vil forsøke å overbevise meg, så sett i gang.

Februar

Massiv opptur med fargeklatten og energibunten Tonje Glimmerdal! Jeg er så glad for at Maria Parr skriver barnebøker, og dersom det ikke allerede er sagt, vil jeg gjerne understreke at Vaffelhjarte er på ønskelista. Blant barnebøkene som utgis i Norge i dag finnes det svært mye dårlig (og de oversatte barnebøkene er enda dårligere), men hurra for de sjeldne skattene som denne!

Mars

Deretter; ekstrem nedtur, omtrent til Kina tror jeg, med brevromanen Der regnbuen ender. Det skal gå laaaang tid før jeg tar i et glansa omslag igjen. Fysj! Noen forfattere bør så absolutt holde seg til å skrive dårlige sitcomer, lusne reportasjer og anna ukebladsøppel, ikke spy det ukritisk ut i bokform. Og enkelte forlag burde gått dukken under finanskrisa.

Oppsving, igjen, denne gangen med nord-Europas dystreste forfatter, Per Olov Enquist, som i Musikantenes uttog slenger agitator Elmblad veggimellom, og utnytter og nesten sulter ut de allerede overarbeida, lutfattige og magre arbeiderne i Bureå. Et nett av historier fortalt på en særegen og sjeldent god måte.

April

En heller monoton og intetsigende leseropplevelse med den halvkommerse hybriden Uskyld. I denne boka er det aller meste sausa sammen, og resultatet er ikke helt heldig. Flott for de som er lei av rein kiosklitteratur og for dem som ikke orker å lese skikkelig litteratur. I den minste leste jeg en del om William Blake etterpå, og det var fint.

Mai

Enda en dyster roman ga meg min neste store leseropplevelse. Å være med John Steinbeck på vei 66 var absolutt fantastisk! Jeg smakte støvet, lukta eksosen, og kjente det inni meg da bestefaren og bestemora døde, da den gamle pastoren blei slått ihjel, da ungen til Saronsrose blei født død. Og de siste scenene var det bare å strigrine av. Vredens druer er skrevet på en usentimental og ujålete måte, som leser er en helt nær familien Joad og katastrofene som de såvidt overlever.

Juni

Jeg hadde ikke så høye forventninger til Overvintring, en roman om Sylvia Plath og hennes siste måneder. Men den var ikke utleverende, ikke pretensiøs, ikke sladrete, ikke krenkende. Den var veldig fin, tett og fin. Forfatteren har laga seg en skikkelse som hun kaller Sylvia Plath, som gjennomlever det samme som Plath gjorde, og som tar livet av seg på samme måte. Om det virkelig var sånn det var får vi aldri vite, men det er ikke viktig. Det viktige er at boka sier noe om hva det vil si å være kvinne, kunstner og mor, og at presset som følger med, og som en legger på seg sjøl, er skadelig og farlig.

Juli

Her er oppturen rett og slett tv-serien som er basert på boka med samme navn, Lille Dorrit av Charles Dickens. Mesterlig, fantastisk og herlig! Jeg gleder meg veldig til å se den igjen.

August

To gode bøker fra årets siste sommermåned: Av måneskinn gror det ingenting og Eugénie Grandet. Den første opplevde jeg som intens, kompromissløs og utrolig velkomponert, den andre var lystig i fortellerstemmen, men ikke i innhold, og formidla en spesiell historie om en svært spesiell familie. Balzac er nå oppdaga for alvor, og målet er rett og slett bare å lese mer. Nedreaas er innkjøpt.

September

Enda ei vond bok (leseåret 2010 er ikke et lystig år, egentlig): Sult. Jeg var helt med og syntes dette var grusomt vondt og fantastisk godt, på samme tid. Og jeg skjønner hvorfor Hamsun hadde så høye tanker om seg sjøl, for dette er virkelig et mesterstykke. Jeg er imponert og Mysterier er neste.

Oktober

Jeg er tydeligvis på toppen av en god lesebølge nå, Gengangere er neste bok ut, og jeg blir sittende i nesegrus beundring etter endt lesning. Dette er så bra, bra, bra! Og jeg gleder meg til å lese enda ett teaterstykke av Ibsen. De gamle er eldst, er det noen som sier, og de gamle mesterne er virkelig, uten tvil, best. Jeg heier på de gamle karer!

Og så blei det tamme greier med Døren, gitt. Snakk om magaplask. Etter velkomponerte, fininnstilte tragedier, får jeg noe jamrende greier fra Ungarn. Nei takk.

November

Humlehonning var ingen god leseropplevelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det var klissent og ekkelt, gammelt og illeluktende, og hele historia henger, i mine øyne, i en alt for tynn tråd. Likevel skal jeg gi Torgny, som jeg så ofte har trodd er ei dame, en ny sjanse. Men ikke på denne sida av jul. Til det har jeg denne boka for friskt i minne. Avsky er ordet.

Poetikken. Trenger jeg å si noe mer? Det var herlig å lese ei bok forfatta av en med klar tanke, klar tale og klar skrift. At han levde omtrent samtidig med dinosaurene bryr jeg meg ikke noe om. Dette er stramt og interessant. Og faen ta bibliotekbrennerne, for her kunne det vært mye mer!

Desember

Mager lesemåned, derfor særskilte ingen opp- eller nedturer så langt. Men det skal sies at det var nokså fornøyelig å lese De tre musketerer. Nå skal jeg rett og slett gå for å lese enda litt til. Hepp!

På rundtur i bygda

Jeg leser Olav Duun (1876-1939). Og, for å være ærlig, går det ganske langsomt. Jeg har ei utgave der noen fortellinger, Løglege skruvar og anna folk (1907), står først, og Duuns første roman, På tvert (1909), kommer til sist. Det er ei fin bok, stemningsfull forside og behagelig innbinding. Men jeg er ikke så glad i noveller og fortellinger. Da skal jeg være i et spesielt humør, i rett stemning. Og det er jeg ikke så ofte. Derfor tar det tid.

Mange sier at fordelen med noveller og fortellinger er at en kan lese en nå og en da, i eget tempo. At det ikke er en sammenheng, ei ytre rammehistorie, de samme menneskene, de samme konfliktene, men at alt er nytt fra gang til gang. Noen få minutters leseglede i en hektisk hverdag. Jeg føler meg ofte litt snytt når jeg har lest ei fortelling eller ei novelle. Sjøl om jeg leser langsomt og grunner på det som står og ikke står, sjøl om jeg leiter etter mening og indre sammenheng, etter intensitet både i språk og mennesker. Jeg finner det sjelden. Noveller er vanskelig.

Fortellinger er enklere. Der er det ikke så store krav til form, stil og innhold. Forfatteren kan skildre, gi innblikk, vise fram et menneske, eller flere, kanskje til og med et helt samfunn, skildre et sårbart menneskesinn, si noe om en bestemt hendelse for så å trekke seg helt vekk. Fortellinga kan ende plutselig og uten forklaring, uten å kommentere seg sjøl eller andre. Fortellinga kan ha en åpen slutt, være uferdig, være lukka, ende med replikker eller et trekk på skuldra. Fortellinga kan ende nettopp der den starta.

Olav Duun skildrer mennesker. De er som oftest litt på utsida av bygdesamfunnet og har en eller annen skavank; de er landsbyidioten, stedets original, de stammer, halter og er paranoide. Et annet eksempel er den ganske gamle ungkaren som flyr etter ungjentene uten å forstå at han er litt for gammel, og uten å forstå at ungjentene bare gjør narr av han. Menneskene til Duun har til felles det at de står på utsida, og at de lager seg ulike overlevelsesstrategier. Noen bedriver et dobbeltspill. Andre kjefter. Noen kommer til enighet med seg sjøl etter å ha prøvd en annens børse. Noen bryter ut fra helheten for å være sammen med en på utsida. Men de aller fleste juger for seg sjøl for å komme igjennom den tøffe hverdagen i bygde-Norge rundt år 1900.

Fortellingene er innafor det samme universet og byr på liten variasjon fra gang til gang. Duun skildrer tanker, handlinger og ytringer på en måte som virker troverdig og naturlig. Gjennom tekstene kommer det fram at forfatteren har stor respekt for mennesker og deres livssituasjon. Bevisst gir Duun annerledesmenneskene en stemme og viser fram dårlige kår, hardt arbeid, stor urettferdighet og undertrykkelse. Men han kommer også med en forsiktig kritikk av kirke og prest, fut og fant, rikfolk og bønder. Derfor blir det litt vanskelig å forstå nettopp hva som er Duuns agenda. Hvis målet er å skildre et samfunn, klarer han det. Om målet er noe djupere, noe større, synes jeg at fortellingene representerer for mye av det samme til å kunne si noe om samfunnet som helhet. Og for å påpeke det også: vel finnes det mange originaler, men det vanlige arbeidsmennesket, bonden uten lyter og med et godt forhold til kona, med en vanlig sønn, ikke en dum en, medgjørlige kyr og litt poteter i åkern, han kommer ikke til orde her. Og det er dem det er flest av, er det ikke?

Jeg liker språket til Duun. Jeg liker å lese gammel, krøkkete nynorsk langsomt, jeg liker å lese gamle dialektord og fundere på hva som er rett uttale. Det gir fortellingene autensitet. Men jeg gleder meg til å bli ferdig med fortellingene, til å begynne på romanen. Det er det formatet jeg liker aller best.

Storm før stillhet

Det går langsomt nå. På lesefronten, mener jeg. Det er min første friuke i desember, og det er stadig noe som skal ordnes. Sånn er det jo når du eier et sted å bo, skal spise middag hver dag, rydde, vaske og i tillegg er datter, kjæreste, barnebarn, søster, venninne, medhjelper og samtalepartner. I tillegg kommer alle juletinga, smått og stort som skal gjøres i hemmelighet eller sammen med noen, alt ettersom. Også vil jo gjerne jeg har litt tid til meg sjøl når jeg har fri; aleinetid, kjærestetid og vennetid. Da har bøkene det med å bli liggende.

De er plukka fram, det er de alltid, de ligger på stuebordet, kjøkkenbordet, nattbordet og på sjenken, i tillegg til at de omringer meg på kontoret. De er plukka fram etter tematikk, forfatter, omslag eller omtale, etter størrelse og innbinding. Reiseboka kan gjerne være liten og nett i formatet og blir ofte ei pocketbok. Ellers i heimen kan de tjukke, tunge bøkene ligge aleine eller i stabler. Men det hjelper ikke så mye når de knapt blir sett, alle disse titlene som er henta ut fra kontoret og som jeg har ambisjoner om å få lest før kalenderen viser 2011.

Det er Torborg Nedreaas, Torgny Lindgren, Olav Duun og Ola Wikander. Det er Anna Gavalda og Erik Bjerck Hagen, Daphne du Maurier og Per Olov Enquist. Og E. M. Forster, Sigrid Undset og Herbjørg Wassmo. Å tro at alt vil bli lest i løpet av noen uker er å være svært optimistisk. Jeg har vel allerede innrømt ovenfor meg sjøl at det ikke går og har planer om å gå på boksanking i leiligheten en av dagene; snappe med meg bøker som ligger hist og pist og legge dem tilbake i haugene på kontoret. De får jo en ny sjanse før eller seinere. Og kanskje tre-fire titler er et mer passende mål? Etter at det verste julemaset har lagt seg, når det er romjul og alle er mette, utpakka, fornøyde og overbesøkte, det er da lesetida starter for alvor.

Full galopp gjennom Frankrike

Året er 1625. Hestehovene slår hardt mot den tørre bakken. Rytteren er ung og fryktløs, han har ett eneste mål og sterke ambisjoner om å nå det. Han rir som besatt på den gule hesten sin mot hovedstaden Paris. Bak hesten dannes en gyllen støvsky. Han er gascogner, sønn av en laverestående adelsmann. Gascognere er kjent for sitt mot, sin iver, sin hissighet og sitt skryt. Den unge mannen har et anbefalingsbrev med seg, adressert til hr. de Tréville, sjefen for kongens musketerer. Det er musketer han vil bli, d'Artagnan. Men veien dit er alt annet enn enkel.

d'Artagnan kommer etter mye styr til Paris og klarer på klumsete vis å fornærme de tre adelsmennene og musketerene Athos, Aramis og Porthos i tur og orden (intensjonen var å være høflig, men den gang ei - som sagt er d'Artagnan en gascogner, en hissig en). Det ender med tre dueller, og om d'Artagnan ikke hadde vært så snarrådig kunne boka vært rimelig kort. Tilfeldighetene vil ha det til at duellantene isteden for å sloss med hverandre sloss mot en felles fiende, nemlig kardinalens soldater. Og d'Artagnan blir en betydelig del av miljøet rundt musketergutta, sjøl om han ikke blir tatt opp i kongens tjeneste der og da.

Det virker som om livet har stått mer eller mindre stille for de tre musketerene før d'Artagnan ankommer Paris. Aramis skal stadig snart tre inn i de geistliges stand, noe tjeneren Bazin er uhyre godt forberedt på. Athos er såra etter et sammenstøt med kardinalens menn kvelden i forveien og er helst hjemme i taushet med sin Grimaud. Porthos drikker og spiller og tjeneren Mousqueton får nøye seg med skorper. De er alle ti-femten år eldre enn d'Artagnan og veldig "satt" til soldater å være. Ungstuten på nitten-tjue år blir et forfriskende bidrag til deres vaneprega liv, og før de veit ord av det er de ute på, ja, nettopp: eventyr.

Hva sannsynlighet angår, er dette er ord som absolutt ikke er relevant. Her er det fortellerglede og leserglede som er det viktigste, formidlinga av de ulike oppdraga d'Artagnan og musketerene begir seg ut på, og de mange historiene som fortelles innad musketerkorpset. Det er også massevis med politiske og kongelige intriger, og flere eksempler på feilslått stormaktspolitikk. De fire adelsmennenes hovedfiende er lenge kardinalen sjøl, som har litt for mye makt over kongen og som stadig opponerer mot dronning Anna av Østerrike etter at hun avslo å bli hans elskerinne. Men den virkelige hovedfienden viser seg å være en helt annen, og historia tar raskt en litt overraskende og uventa retning.

Kvinnene i denne boka er heller endimensjonale og statiske, det er grining og sutring, voldsomme humørsvingninger og litt for mye "gnistrende øyne". Deres ære skal beskyttes, de skal kurtiseres grundig, de kan brukes ved behov og stues vekk dersom de er i fare (og er kvinnene "onde" er de nesten det samme som en reinkarnasjon av Satan, tvers igjennom). Hvis de først stues vekk kan det bli ganske stilig, for da får fire kjekke karer også mulighet til å redde damene igjen og bli helter. Likevel vil jeg si at de virkelige heltene ikke er musketerene, det er dronning Anna av Østerrike og ikke minst søte fru Bonacieux, som virkelig ofrer alt.

De tre musketerer av Alexandre Dumas d.e. (1802-1870) blei først utgitt i 1844 som en føljetong i et tidsskrift. I bokversjon består den av to hoveddeler, første og annen del, som har henholdsvis 30 og 36 kapitler. Romanen er på totalt 580 tettskrevne sider, så det tar tid å lese, sjøl om stoffet er lett. Det fortelles i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen ligger ofte hos hovedpersonen d'Artagnan. Brått kan den like lett ligge hos en av hans tre musketerkamerater; Athos, Aramis og Porthos, eller en av deres fire, alt for snille og trofaste tjenere; Grimaud, Bazin, Mousqueton og Planchet. Jeg opplever ikke at jeg kommer innpå disse mannfolka helt på ordentlig, Dumas tegner ikke psykologiske portretter og han gir heller ikke rørende skildringer av ekte vennskap mellom menn. Dette er overflate hele veien, reint eventyr og skikkelig morsomt.

Det sies mye om Dumas, blant anna at han skreiv så mye at han ikke hadde tid til å lese igjennom sine egne verk (noe som kan forklare enkelte langdryge transportetapper og det at noe informasjon kommer flere ganger). Noen hevder også at mesteparten av De tre musketerer stammer fra et verk fra 1600-tallet, en musketers memoarer. Andre igjen sier at det er begrensa hvor mye av boka som virkelig er skrevet av Dumas, da han hadde 73 assistenter i sin forfatterfabrikk og blant dem en historiker som gjorde alt det historiske forarbeidet. For meg spiller det egentlig ingen rolle hva som er sant og ikke, for det at Dumas virkelig kunne skrive blei bevist lenge før forfatterfabrikken hans var et faktum. Med De tre musketerer har han foreviga en mannlig stereotypi, som lett har glidd inn i litteraturen og seinere underholdningsindustrien som helhet. Og sjøl om det her er mye utroverdig og morsomt, noe teit og noe direkte latterlig, er det også noe nobelt og høvisk over disse mannfolka, som gjennom sitt motto "En for alle, alle for en!" gir alt for å redde kompiser, dronning og fedreland.

Juleforberedelser

Hvert eneste år bruker jeg mange timer i bokhandlene i nærheten, samt på kjedenes, forlagenes og bokklubbenes hjemmesider. Stort sett kikker jeg for moro skyld, for å se om det har kommet noe nytt og spennende, for å orientere meg i gode forfatteres forfatterskap, sjekke om noen klassikere endelig kommer i nye utgaver eller for å undersøke hva som er populært akkurat nå. Og ikke minst, noe som alltid hviler bak i hjernen: for å finne gaver.

Jeg bruker tid på å finne gaver hele året. Særlig bokgaver. Før var jeg nok ikke så nøye som jeg burde vært, men de siste åra har det blitt mer og mer viktig for meg å "treffe". Det har nok sammenheng med at mine nærmeste er veldig flinke å finne gaver til meg. Julegavene begynner jeg å jobbe med allerede i januar, når jeg har fått tilbakemeldinger på fjorårets julegaver. Noen er nemlig ærlige og sier; jeg liker ikke den og den forfatteren så godt, men den og den. Da sitter jeg klar for å notere. Mamma kommer med ønsker hele året, og da er det kjekt å ha klisterhjerne eller ei notatbok lett tilgjengelig. Noe hun vil lese i februar er ofte glemt innen august, nemlig. Broren min er nærmest umulig ukene før jul og hans egen bursdag, da aner han aldri hva han kunne tenke seg. Men særlig på sommertider sitter skravla litt løsere og jeg kan til og med få avslørt noen forfatterfavoritter.

Denne høsten har jeg tråla mye, og jeg har vært innom flere av de største, og visstnok beste, bokhandelkjedene mange ganger. Nesbø ligger i stabler ved sida av Samartin, og Lindell bunkrer seg opp med Hellstrøms nyeste bidrag på kokeboksida. Follett opptar mye plass med sine mange og tjukke bøker, og Ahern får såvidt en snei ved sida av. Tilbudstorgene er fulle av "gammel" litteratur; julebøker fra nittitallet, kokebøker fra 2003, bestselgere fra 2008 og så videre. Men jeg er ikke interessert i noe av det. Min lit er dermed satt til pockethyllene, men også der er det mangel på mangfold: Kinsella og Keyes dominerer hver sin hylle, enda så nær hverandre de er i alfabet og sjanger, Hislops tåreperser frontes fortsatt trofast, og Mankell kaster skygge over alle andre på M.

Redninga i år blei nettet. Etter mye fram og tilbake er jeg snart ferdig med alle gavene, resten venter jeg tilsendt i posten. Og noen av bokskattene som kan finnes under ymse trær i år er blant anna:

Mors og fars historie

Fyrsten

Anton Reiser

Boken om salt

Babettes gjestebud

Den lille økologiske matboken

Livets øyeblikk

R - ei urokråke i språket

Broken english

Djevelens fjær

Blått som Alentejo

Thor Heyerdahl - mannen og verden

Enigma

IQ logikktrening

Storm og jentungen

Et mannfolkår

Årets siste måned banker straks på døra. Her hvor jeg bor, har snøen lagt seg for lenge sida og kulda gjør det vanskelig å være ute særlig lenge av gangen. Vi har fyrt jevnt med ved sia september og godstolen foran peisen er veldig ettertrakta når jeg på lange, mørke kvelder skal lese.

I tida framover veit jeg av erfaring at det blir lite tid til lesing. Jeg er ikke helt ferdig med eksamen enda, og julemaset er godt i gang. I snart to måneder har enkelte butikker mast med plakater, tilbud, vindusutstillinger, dekor og ymse skranglete julevarer fra Kina. Sjøl om jeg som regel alltid begynner tidlig, er det ofte enkelte gaver som gjenstår sjøl om kalenderen viser både første og tjueførste desember. Og når en kan legge til kakebaking, husvask, julekort, pynting, pakking, besøk og treff, sier det seg sjøl at fritida krymper, også for en som stort sett bare skal feriere i desember. Med andre ord tar jeg sjansen på å starte med mine oppsummeringer av leseåret 2010 allerede nå.

Et mannfolk år, ja. De bøkene jeg har lest hittil i år er stort sett skrevet av menn: av sekstifem titler er førtisju skrevet av menn, atten av kvinner. Er det bevisst? Nei, det er egentlig ikke det. Men jeg har tenkt på det ei stund, for jeg merka det allerede i sommer. Og så forsvant det igjen, mellom Per Petterson og Ian McEwan. Mange av titlene, som fagbøkene og det skjønnlitterære pensumet til studiene, er det jo ikke jeg som har valgt - og der dominerer mannfolka i stor grad. Ellers har jeg i år forsøkt å lese en del av de "gamle" bøkene jeg har hatt liggende, altså bøker som er kjøpt helt tilbake i 2004 og som har forsvunnet nedover og nedover i bunken for de uleste bøkene. Noen av dem har faktisk blitt helt borte... Og mesteparten er altså skrevet av menn.

Men er det greit, da? Med en sånn skeivfordeling altså. Egentlig ikke, synes jeg. Jeg vil jo helst at det skal være jevnt, jeg prøver å lese gammelt og nytt, kjent og ukjent, stort og smått, kvinner og menn, kritikerrost og utskjelt. Jeg synes det er viktig med variasjon i bredde og dybde. Men i år har jeg ikke klart det. Det har blitt mye ny og gammel litteratur om hverandre - men stort sett av menn. Eksempler er Det er greit for meg og Sult. Kjent og ukjent har det også blitt, som for eksempel Peer Gynt og Brakk. Til og med stort og smått er på plass, med Havets stjerne og Jeppe paa Bierget. En kritikerrost roman er Skråninga, mens Gengangere fikk gjennomgå da den kom.

Dersom en ikke liker serieromaner og ikke setter pris på lettbeint underholdning mellom stive permer heller, så er det faktisk mange færre kvinnelige forfattere å ta av. Og også i år er tendensen at det utgis flere bøker skrevet av mannlige forfattere enn kvinnelige. Jeg behøver vel ikke en gang komme innpå den berømte kanoniseringa; om ikke den tradisjonelt sett er skrevet av menn, valgt av menn og ment på menn, så veit ikke jeg. Virginia Woolf er en av få en ikke kan komme utenom i engelskspråklig sammenheng, her hjemme er det heldigvis litt flere: Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset. Men deretter blir det stille.

For å bevisst lese kvinnelige forfattere må en bevisst oppsøke bøkene. En må huske på forfatterne fra år til år, for de aller fleste har jo ikke bok fire ganger i året som Knausgård. Har en først fått seg noen favoritter er det kanskje like greit å skrive ned navna. For kvinnene blir fort borte i den maskuline jungelen som dominerer både under kulturnyhetene, på anmelderplass, på nettsidene, i bokklubbene, på lister over kritikerroste og prisbelønte titler, i hyllene og på de digre butikktorga nå før jul. Husk på kvinnene og jevn ut hylla! Det trengs.

Uferdig og kommersiell

Australske Kate Morton debuterte i 2007 med den historiske kioskromanen Tilbake til Riverton. Hennes neste bok, Den glemte hagen (2008), er på mange måter så lik at den nesten kunne gått for å være en oppfølger. Hovedpersonene er sjølsagt noen andre, men de tenker og snakker så likt at det både er lett å blande dem med hverandre og med de forrige romanfigurene. Miljøet er så smått endra, men også her kommer vi til et gammelt gods, som, mot alle odds, mange år etter at hendelsene fant sted, framdeles skjuler mange spor.

Morton har sansen for store familiehemmeligheter og tilhørende tragedier, eldgamle damer som hvisker noe uforståelig mens de ligger på sitt dødsleie, iskalde og grusomme mødre, lange reiser på kryss og tvers av verden, eventyrlystne ungjenter med langt rødt hår, endimensjonale barn og mannfolk som enten er unge og kjekke eller gamle og litt ekle. Det er kort mellom klisjéene og de fleste karakterene er ikke særlig mer levende enn ukokt spagetti. Skildringene ligger totalt utapå, forfatteren bruker nesten helt konsekvent vedkommendes fornavn når hun skriver om dem, også når det er deres innerste tanker, lengsler og følelser som «skildres». Dette skaper en påklistra distanse som absloutt ikke er til det beste for boka, og som også lugger veldig underveis i lesinga. Bruker virkelig hovedpersonene sitt eget navn når de tenker om seg sjøl?

Fortellerstemmen, som da altså er i tredjeperson, er så allvitende at den skifter fokus og endrer retning midt i avsnitt og setninger. Noen perspektiver er så godt som umulige. At dette har sluppet igjennom viser bare at det i bånn ligger dårlig håndverk og dårlig redaksjonsarbeid; her har ønsket om en økonomisk gevinst virkelig gått foran alt som kan minne om kunstnerisk integritet, faglig profesjonalitet og gleden av et helstøpt forfatterhåndverk.

Likevel er dette ei bok som mange kjøper, leser og liker. Den er lettlest, mange vil nok kalle den spennende, og den er for de fleste heller ikke kjedelig: over de sekshundre sidene skjer det noe stort sett hele tida. Sjangeren historisk kioskroman fungerer altså. Men for meg blir det dødt og upersonlig. Jeg får jo ingen motstand! Er det meninga at alt bare skal inntas rått, uten å tenke? Når Cassandra eller Nell gjør sine oppdagelser eller forteller om en av sine mange døde slektninger eller noe i den retninga, er jeg ikke det minste overraska eller rørt. Forfatteren tillater meg jo ikke å komme hovedpersonene nærme nok, hun foretrekker at jeg sitter i et anna land, tror jeg. Og når det dør flere i denne boka enn i et par avsnitt av islendingesagaene, blir det rett og slett teit.

Handlingsforløpet spenner over omtrent 125 år, og gjenfortelles med en underlig klar erindring. Mange historier, som hver for seg bærer på en emmen bismak og helt tydelig ikke er sterke nok til å kunne være ei bok aleine, veves sammen til et tynt lappeteppe av statisk fleece. Alt fortelles, alt skrives rett ut, her finnes ikke undertekst eller virkelige skjulte hemmeligheter. Mot slutten blir sjølsagt hver minste tråd nøsta opp. Ingenting skal savnes! Alt skal gå opp, alle skal få sitt, og det er sjølsagt delt inn etter om du er god eller ond eller uheldig - det finnes ikke ytterligere alternativer. Progresjonen i de mange historiene som fortelles er så treig og forutsigbar at jeg undrer meg på om noen virkelig kan kose seg med dette. Hintene som Morton legger ut er tjukkere enn juleribbe, og hun gjentar dem såpass ofte at en skal være på grensa til retardert for å ikke forstå. Var det virkelig noen som blei overraska da de «endelig» fant ut hvem Nell er datter av?

De kapitlene som er skrevet fra et barns perspektiv, er uten tvil de dårligste. Her viser Morton at hun knapt eier innsikt i hva det vil si å være et barn. «Barnekapitlene» er prega av en ekstremt nedlatende holdning (som jeg tror er ubevisst); dette er så tydelig ei voksen kvinne som drømmer/skriver om hvordan det er å være et barn på fire år (i 1913) som har en overfladisk og påklistra intens glede av et støvfnugg. Det hjelper heller ikke at barnet konstant omtales som «den lille piken». Eller enda mer usmakelig: en fattig ti-elleveåring som har dilla på å leike Jack the Ripper sammen med tvillingbroren i Londons tåkefylte brosteinsgater på 1890-tallet.

Bortsett fra de problemene som allerede er nevnt, og at store deler av denne boka er nokså usannsynlig, fungerer hovedhistoria på mange måter. Og det er tydelig at Morton koser seg med å velte seg i tårer, død, affærer og hemmeligheter. Det er bare synd at ingen har sett materialet som virkelig ligger i boka, og hjulpet Morton til å få det fram på best mulig måte. Det kunne nemlig vært veldig bra! Jeg skal også innrømme at det akkurat nå, i eksamensstresset, var litt befriende å lese noe som var veldig lett og som ikke krevde djup konsentrasjon. Nedturen var at det blei for lett.

Ellers er det sjølsagt ikke vanskelig å se hvem Morton har henta inspirasjon fra. Litteraturarven og idealene etter f.eks. Austen og søstrene Brontë gir tydelig gjenklang i denne boka. I tillegg kan flere nålevende forfattere nevnes; Ian McEwan, Margaret Atwood, Tracy Chevalier, Diane Setterfield. Men Morton og Den glemte hagen er langt svakere. På mange måter minner hun og boka om Sadie Jones' Utskudd, som også er ei uferdig bok. Det må også nevnes at Den glemte hagen er skrevet totalt uten humor og sjarme, i motsetning til mange av sine forgjengere.

Den glemte hagen kunne gjerne vært korta ned og stramma inn med for eksempel to hundre sider. Det hadde vært mye mer interessant å lese dersom forfatteren ikke la ut feite åter og dersom noe faktisk gikk litt djupere. Et annet valg av synsvinkel hadde vært verdt å forsøke, eller i det minste en veksling. Små, men konkrete grep hadde kunnet løfta denne boka opp over den veldige jungelen av overfladiske slekskrøniker. Men sånn som den er, blir den, dessverre, fort glemt. Før Kate Morton går i fella enda en gang synes jeg noen bør lære henne at «less is more». Sjøl om det er aldri så gøy å skrive.

Eksamenslitteratur

Eksamensoppgavene er kommet i hopetall, og jeg har vært på biblioteket og henta forsterkninger:

Nokon kjem til å komme

Namnet

Naustet

Vakkert

Barnet

Mor og barn

Sonen

Lilla/Suzannah

Songar

Raudt, svart

Dikt 1986-2000

Gjengangere

Peer Gynt

En folkefiende

Villanden

Hedda Gabler

Et dukkehjem

Samlede værker, bind seks

Deweys desimalklassifikasjon

Da jeg stod i skranken på biblioteket og skulle låne dette, presterte faktisk bibliotekaren, etter at alle bøkene var scanna og jeg hadde fått dem i poser, å spørre om hva jeg leste. Nei, det går mye i Ibsen og Fosse, da...

Like før eksamen

Eksamenstid. Oppgavene blir presentert hvert øyeblikk, og etterpå er det bare å isolere seg. Jeg er motivert og forberedt og har stabler med faglitteratur liggende klar ved sida av skrivebordet. Men jeg regner med å måtte ta en tur eller to på biblioteket også. Foreløpig har jeg klart å stå i mot den fristelsen det er å begynne på ei ny, skjønnlitterær bok. Jeg tenker at det er fint å være så klar som mulig i hodet, klar for oppgavene og ikke full av stress, oppvask, støvsuging, julegaveinnkjøp og annen litteratur. Det kan forstyrre. Eller det kan gå helt fint. Det veit jeg ikke før oppgavene kommer...

Uansett er dette litt av det jeg har liggende. I tillegg kommer artikkelsamlinger og en haug ulike kompendier, forelesningsnotater, skuespill og romaner:

Norsk litteraturhistorie

Verdenslitteratur

Etterkrigslitteraturen

Mimesis

Norske tekster. Prosa

Norske tekster. Lyrikk

Lyrikkens liv

Narratologi

Å lese drama

Litteraturvitenskapelig leksikon

Nå braker det løs!

Uten kunnskap og respekt

Jeg har den siste tida fulgt med på ei rekke andre blogger, særlig de som handler om litteratur og lesing. Det er et utrolig stort og spennende felt! Jeg blir aldri lei av å lese og synes mange forskjellige typer litteratur er god. Det er jeg helt sikkert ikke aleine om. Men leseglede eller ikke, det er også mange problemer knytta til dette med litteratur. Det er så personlig. Folk liker akkurat det de liker og ser ikke grunn til å endre på det. Og den gjengse oppfatning er at alle skal ha rett til å si sin mening, kvalifisert eller ei.

Nettopp ytringsfriheten er det jeg skal fram til her. På bloggene kan en finne anbefalinger og frabefalinger. En finner hjertesukk av typen "Denne boken traff meg midt i hjerterøttene, altså" og djup fortvilelse ala "Synes det var så dårlig gjort at han måtte dø". Disse menneskene legger ut rubbel og bit, smått og stort. Ofte uten å ha lest igjennom en ekstra gang, ofte uten å ha tenkt seg om. De avslører dårlige og overfladiske lesninger, og kommer med tolkninger som en umulig kan forsvare. Er det virkelig greit at noen etter to kapitler av ei bok ikke orker mer og legger ut "Denne boken var veldig dårlig og den fenget ikke meg i det hele tatt" eller etter hundre leste sider av fem hundre lekser opp om hvorfor boka er et makkverk når en ikke en gang kan stave forfatternavnet riktig? Og hva med dem som ikke legger ut en begrunnelse i det hele tatt, de som bare skriver "Æsj"?

Folk skal få lov til å blogge, mene, lese, skravle og skrive så mye de vil. Jeg skal i alle fall ikke hindre noen, jeg vil bare ikke forpeste meg sjøl med å lese sånt babbel; "bokanmeldelser" og "omtaler" fra mennesker som ikke veit forskjellen på Anna Gavalda og Arne Garborg og som egentlig ikke husker det de har lest et par dager etterpå. "Boken var bare skikkelig fin, altså, du må nesten lese den for å skjønne hva jeg mener. Men den er trist også, liksom." Men: bare fordi vi er på nettet, bare fordi identiteter kan skjules og en er fri til å blogge under pseudonym, så betyr ikke det at en kan behandle forfattere og bøker helt respektløst. Særlig ikke når en aldri kunne klart noe lignende sjøl. Men det er vel kanskje der det ligger.

Tilbake til antikken!

I de siste fem åra, om ikke dobbelt så lenge, har jeg hatt undervisning, forelesninger, lærere og fagbøker som i det store og det hele har støtta seg på én fyr når det kommer til litteratur: Aristoteles. Men Aristoteles har aldri vært pensum, og det har heller aldri vært snakk om å gå tilbake til originalteksten for å sikre seg en grundig sammenheng. Isteden er det utdragene som gjelder; lærebokforfattere og forelesere har snekra sammen det de har trengt, laga en framstilling som støtter deres egne teorier, og slengt inn noen sitater fra Aristoteles. Dette er gammelt nytt, sier de, sånn er det, sånn sa Aristoteles at det var, han delte inn sjangrene i verdens første poetikk. Og det har vært helt trygt. For ingen har lest Aristoteles. Og sånn som foreleserne pakker han inn i vanskelige begreper og mer eller mindre utilgjengelige setninger, er det ingen som gidder å lese Aristoteles heller. Nei, for det er så vanskelig. Og gammelt. Og tørt. Og hvem er det som egentlig veit hva dityramben er? Hvem bryr seg om Agamemnon?

Men nå! Nå har jeg gått til primærkilden og jeg har lest Poetikken, eller Om diktekunsten, som den også blir kalt. Og jeg har lest nøye. Jeg har lest alle fotnotene, jeg har lest om alle de gamle, døde dramatikerne, jeg har lest om spott og ros, om jamber og heksameter, om epos, tragedie og komedie. Det var mye enklere enn det jeg trodde, Aristoteles er krystallklar i skrift og tanke, og slett ingen forelda greker! Inndelingene er logiske, det er konkret og presist, og avgrensinga til andre kunstarter eller litterære sjangre er tydelig. Eksemplene er mange og lettfattelige. I min utgave fulgte det også med et innledningsessay som var veldig interessant og som er med på å plassere Poetikken enda tydeligere.

Mitt spørsmål er da: hvorfor er ikke Aristoteles pensum? Hvorfor er det ikke han vi skal lese, når det han skriver fortsatt er så tydelig og gjeldende, særlig med tanke på dramatikk og tragedie? Hvorfor skal jeg isteden lese alle teoretikerne som på en eller annen måte støtter seg på Aristoteles, videreutvikler Aristoteles eller fordømmer Aristoteles? Det er nemlig ikke til å komme bort ifra, Aristoteles var først. Men jeg er klar, jeg nå. De kan bare komme, forleserne og lærebokforfatterne, med sine ufullstendige versjoner og sine løsrevne utdrag. Jeg veit hva som er originalt og riktig.

Når nokon kjem

Jeg har ikke lest så alt for mye av Jon Fosse. Jeg vil gjerne, men det var det der med tida, da. At den må strekke til. Og det er jo så innmari mye jeg har lyst til å lese! Denne høsten stod, endelig, Jon Fosse på pensumlista mi. Hurra! tenkte jeg da jeg så det, nå får jeg mulighet til å bruke lang tid på et dramastykke, og jeg får en grundig innføring i både forfatterskap, stykke og tematikk av foreleseren.

Nokon kjem til å komme er dramaet som stod på pensum. Jeg leste det så treigt jeg kunne, både hovedtekst og sidetekst, jeg leste til og med flere repeterende passasjer om igjen, bare for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noe. Men, seriøst, er det mulig å gå glipp av noe i et stykke av Jon Fosse? De samme setningene, orda, gjentas et utall ganger, sjølsagt med en monoton, messende og insisterende effekt, men orda blir også litt tappa. Etter n-te gangen med "Nokon kjem til å komme" (seier Ho eller Han) er det ikke noe særlig spennende lenger. Utsagna om at de vil være "aleine saman" og "aleine i kvarandre" blir for meg fort noe klisjéfylt og drømmeaktig, som om hovedpersonene har hørt det et sted, men ikke helt veit hva det innebærer.

Han og Ho er redde for at noen skal komme. De har kjøpt et hus og der skal de være aleine sammen, aleine i hverandre. De har reist vekk fra alle andre, de andre som bare forsøker å ødelegge. Men denne redselen for at noen skal komme gjør dem nærmest handlingslamma. Og så kommer det noen. En som er ufarlig, men som de innbiller seg er farlig og truende. Vil de egentlig være i det forfalne, gamle huset, vil de egentlig være aleine sammen, aleine i hverandre? Jeg tror ikke de vil det. Og det er skummelt å være i et parforhold som en har satsa på, og finne ut at en egentlig ikke vil. Men er de ikke voksne nok til å si ifra? Nei. Isteden lar de Mannen, og angsten for Mannen, dominere.

Jeg tviler ikke på at Jon Fosse er en fantastisk dramatiker. Og jeg har fortsatt veldig lyst til å lese mer av han, både romaner, dramatikk, essays, dikt. Men jeg liker at det er noe i det jeg leser, noe mer enn en postmodernistisk, angstfylt stillstand. For jeg tror ikke på at verden er sånn, at menneskene er sånn. Jeg liker også at personene trer fram som hele mennesker, ikke bare som små biter av noe knust. Det er ikke spennende med personlighetsflak, men med komplekse mennesker som tenker, føler og reagerer akkurat som jeg. Å gjemme seg for naboen, å ligge krølla sammen i fosterstilling på divanen er begge tydelige uttrykk for angst, men er det virkelig sånn en mann i femtiåra håndterer livet? Ingen jeg kjenner er sånn.

Tynt, er vel ordet. Eller minimalistisk, på fagspråket. Det er kun tre personer som er med, det er få rekvisitter, forholdsvis få replikker som går i noe som minner om evige sirkler hvor det samme gjentas, Huset er for meg et nesten overtydelig symbol, det er lite som gjøres og observeres, men det er mye som føles (sjøl om det, i mine øyne, er mye av de samme følelsene om att og om att). Jeg blei rett og slett litt skuffa. Etter en så flott leseropplevelse som jeg hadde med Morgon og kveld blei dette veldig lite i forhold. Jeg veit at jeg mister noe ved å ikke se det på scenen, men på samme tid: skal ikke dramatikk også kunne leses? Det er jo det som er så spennende, at dramaet må fungere på to ulike plan, hele tida. Som lesestykke ga dette meg mye mindre enn for eksempel Gjengangere, sjøl om stykkene har mye til felles.

Jon Fosse kunne skrevet fram det samme på veldig mange andre måter, med en helt annen effekt på for eksempel meg. Men jeg får jo tro at han vil noe med den angstfylte stillstanden sin, at han vil si noe om relasjoner, moderne mennesker, at det ikke går an å leve helt uten andre folk, at sjølpåført isolasjon ikke nødvendigvis er en idyll, sjøl om en gjerne vil. Men når jeg ikke kjenner meg igjen, blir det vanskelig for meg å være en god leser.

En stum maktkamp

Torgny Lindgren kobler i Humlehonning en kvinnelig forfatter, midt i førtiåra og temmelig enslig, sammen med to gamle brødre, som ikke har snakka sammen på mange, mange år, sjøl om de er naboer. De har hver sin sjukdom (henholdsvis kreft og problemer med hjertet) og hadde dødd for lengst, hadde det ikke vært for at de begge er like sta og har hamstra matvarer for en ny verdenskrig. Deres eneste og store mål er å overleve broren, det vil si kjipingen i nabohuset. Inn i dette vikles forfatteren, som både rydder, vasker, mater, tømmer bøtter med avføring, leiter, snakker med og på en slags måte både forsoner og tar livet av de to gamle og sjuke.

Boka er kort, usentimental og lett, ført i et enkelt språk hvor replikkene sjelden markeres. Det virker derfor som om teksten kommer i en strøm. Den kan også leses i ett, det er verken spesielt slitsomt, utfordrende eller underholdende. Det er heller ikke noe særlig trist, sjøl om det som faktisk hender ikke er muntert, og historiene som gjenfortelles er prega av sorg og savn. Men jeg synes ikke det er morsomt heller, enda det er ordet som ofte blir brukt om Torgny Lindgrens bøker. For meg drar han det akkurat litt for langt hver gang, sånn at jeg isteden for å tro på det han skriver, blir skeptisk.

Hovedhistoria er som følger: brødrene Hadar og Olof forteller sine historier til den kvinnelige forfatteren, som danner seg et bilde av hva som tidligere har hendt og hva som er årsaken til at brødrene ikke lenger snakker sammen. På sett og vis ordner hun opp mellom de to, samtidig som hun skriver på sitt nye romanprosjekt. Etter at livshistoriene er fortalt og begge brødrene oppfatter seg sjøl som seirende, det vil si den lengstlevende, dør begge to, omtrent samtidig, og forfatteren kan trygt reise.

Den faktiske forfatteren Torgny Lindgren opplever jeg som nesten helt fraværende i denne boka. Det er den kvinnelige forfatteren som er fokaliseringsinstansen, og gjennom henne forklares og formidles hva som skjer i de to, nesten identiske trehusene. Det jeg likevel har problemer med her, er: hvorfor velger en ensom, kvinnelig forfatter, som er ute på en dårlig besøkt foredragsturné, å bli hos en gammel mann som lukter så vondt at hun nesten brekker seg? Hvorfor velger hun å bli igjen hos Hadar, enda hun fint kan reise etter det første snøfallet?

Jeg forstår hvorfor Torgny Lindgren må ha henne der, hun skal jo forsone Hadar og Olof der hun går fram og tilbake i vinterkulde, snø og vind, hun blir enda ett element de to brødrene har til felles, men til forskjell fra andre mennesker og dyr, dør hun ikke fra dem. Dessuten er det hun som formidler historiene, og det kunne hun jo ikke gjort om hun ikke var der. Men sjøl om hun er ensom og aleine, sjøl om hun ikke har noe bedre å ta seg til, så går jeg ikke helt med på det. Hvorfor tenker hun ikke høyt rundt det, sånn som med alt annet? Leseren får være med på brev til forlaget, nye skriveprosjekter, ideer, utdrag fra en helgenbiografi, men ikke tanker rundt brødrene, hva de vil med henne og hvorfor hun blir. Ville hun ikke tenkt på det i virkeligheten?

De tre hovedpersonene (ja, jeg oppfatter det som tre, sjøl om den kvinnelige forfatteren på mange måter er såpass tilbaketrukket at hun bare er en forteller) tenker og snakker veldig likt, noe som er med på å gi boka en monoton grunnstemning. I tillegg er det et ganske dominerende (og befriende) fravær av teknologi, det mest spennende som skjer er at avisa kommer, men den leses ikke, den brukes bare til å fyre i peisen med. Fordi det er så mye som gjenfortelles og så lite som faktisk skjer, opplever jeg at "spenningskurven" nærmest står stille gjennom hele boka. Men det gjør egentlig ingenting. Det monotone og stillestående reflekterer brødrenes lange, seige liv, deres ensomhet og ulykkelighet.

Når Hadar og Olof dør og den kvinnelige forfatteren endelig reiser, kunne jeg puste letta ut. Romanen er en av de absolutt snåleste jeg har lest på lenge, full av elementer som jeg verken forstod eller likte, avsnitt som er groteske, ekle og usannsynlige, for eksempel: hvorfor runker den kvinnelige forfatteren Hadar? hvorfor lar hun seg overtale til å smake på Olofs verkebyller? hvorfor blir historia om humlehonningjakta fortalt flere ganger? hvorfor hadde Hadar et behov for å skjære Minna? Jeg må også legge til følgende spørsmål, som jeg grunna fælt på da hovedkonflikten blei rulla fram; hvorfor har ikke brødrene klart å forsones? Jeg opplever at Lindgren her tar en enkel utvei med å beskrive et hat, som ikke er hat, men sorg.

Humlehonning er langtifra så søt som tittelen antyder, og ikke så god som både forlag og anmeldere hevder på bokomslaget. Jeg deler heller ikke Cecilie Engers tydelige begeistring, som dominerer forordet. Men jeg skal gi Torgny Lindgren en sjanse til, likevel. Han er jo tross alt en av "De Aderton".

Kvalitetsforskjell

Nå nærmer det seg eksamen! Fortsatt har jeg en del igjen å gjøre; lese Nokon kjem til å komme av Jon Fosse, følge forelesninger om Jonny Halberg, Henrik Wergeland og Jon Fosse, lese dikt, kortprosa, en rekke artikler og ett kapittel til med dramateori, gjøre øvingsoppgaver og ikke minst; følge svenskkurset som er en obligatorisk del av det ene emnet jeg tar. Det siste er i grunn ikke et problem, fordi foreleseren er så god! Men når hver forelesning varer i omtrent én time og det er fjorten av dem, så tar det tid...

I det andre emnet jeg tar er det stille. Helt stille. Her er det langt og lenge mellom hver forelesning og hver oppgave, pensum er lite og de obligatoriske oppgavene som blei levert inn i midten av september er det fortsatt ingen som har fått tilbakemelding på. Jeg tror jeg har sendt seks eller sju påminnelser og beskjeder, uten at det hjelper. For å si det på en annen måte: jeg tar ett emne ved et godt etablert og gammelt universitet, og ett emne ved en tidligere høgskole, som nå har grini seg til å bli kalt et universitet. Noen som vil gjette hva som er hva?

Nei, tilbake til gode forelesere og interessante forelesninger: nå er det Sveriges store stolthet Carl Michael Bellman (1740 - 1795) som gjelder. Og etterpå skal jeg lese Aristoteles.

Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.

Hvilken bok vil du ha i Happy Meal-en?

Ei smal spalte i Aftenposten kunne for to dager sida fortelle meg at nå skal plastlekene på McDonalds byttes ut - med barnebøker. Min første reaksjon var å riste på huet. En helt forferdelig dum idé! Skal virkelig bøker reduseres til noe en får når en kjøper mat? Noe som gis vekk fordi du spiser ett gitt sted, som en premie? Boka skal ikke lenger bare være et produkt og en kommersiell vare, men en gratisvare.

Hvilke signaler om litteratur og bøker blir da sendt til barn og unge? Jo, at bøker er noe en får. Noe en ikke behøver å betale for. Noe en kan bla i med fettete fingre mens pommes frittesen er halvkald og burgern er spist opp. Noe som det ikke er så farlig med, den kan gjerne ligge igjen på bordet sammen med ketsjupflekker og tomme saltposer når du går, eller den kan kastes i søpla sammen med smelta ost, sylteagurk og klissete papir. Og hvorfor følger det ikke med bøker når en kjøper burgere rett fra frysedisken, egentlig? Barn og unge som venner seg til at bøker er gratis, at bøker kan kastes, at bøker er en forbruksvare, rein underholdning, tidsfordriv mens du spiser; disse barna vil aldri gi 398 kroner for ei bok som voksne.

Så kom min andre tanke: ved å gi bort bøker som en del av Happy Meal-ene kan en vekke leselyst hos barn og unge som kanskje ikke kommer seg så ofte på biblioteket eller til bokhandelen (altså et barn med foreldre sånn omtrent som Matilda i Roald Dahls bok med samme navn). Og i de få tilfellene kan boka, eller bøkene, som mottas sammen med usunn ferdigmat, være avgjørende. Å lese er noe av det absolutt viktigste vi lærer, og å lære og sette pris på bøker, historier og fortellinger er den største gave.

Men, tenkte jeg så, det er svært sjelden at sånne begavelser finnes, og enda sjeldnere at to nokså uskolerte og lite litterære mennesker får et våkent og kunnskapstørst barn - i alle fall har jeg utallige eksempler på familier hvor barna blir omtrent like kloke som foreldrene (men for all del, det skjer). Disse menneskene er ikke interesserte i bøker. De veit ikke forskjellen på høy og lav litteratur. De setter ikke pris på kunst. De vil ha underholdning, det skal være kjapt og spennende og helst skal en slippe å bruke hjernen underveis. Leser de noe, er det kioskromaner og av og til en krim. Men de vil helst se på tv. Barn som vokser opp med slike foreldre og som vil noe mer, finner ikke løsninga på et grisete spisested med steikeos, fettflekker og plastmøbler. Utveien deres blir et menneske de kan relatere seg til og snakke med, en god lærer, ei klok bestemor, en hyggelig nabo. Mennesker. Ikke McDonalds.

En massiv mediekarusell

I Aftenpostens kulturbilag onsdag 20. oktober vies det et dobbeltsideoppslag til anmeldelser av høstens nye barnebøker. Riktignok innrammer annonser og reklame tre av fire sider rundt disse såkalte anmeldelsene, så i faktisk spalteplass får barnelitteraturen akkurat litt mer enn ei helside. Raust.

Uansett, anmelderne Morten Haugen og Mette Hofsødegård deler likt; tre bøker til hver (om jeg legger til omtalen av den nyeste Pitbull-Terje-boka på side 13). I antall ord virker det også som om det er jevnt. Men hva er det som egentlig omtales? Og hva er det som sies? Overskrifta er Gjensyn med gamle helter og i ingressen hevdes det at "Lykken er å finne en seriefigur å oppslukes av." For hvem?

Første bok ut er Bendik og Maria. Mesterskapet, intet mindre enn bok fem i serien om Bendik og Maria, skrevet av Sverre Henmo, utgitt av Cappelen Damm. Bok nummer to er Kirkegårdsboken av Neil Gaiman, utgitt av Schibsted. Boka omtales som spøkelses-varianten av Rudyard Kiplings Jungelboken, og er på forlagets hjemmesider kategorisert som en ungdomsbok. Videre finner jeg bok seks om Markus, den nevrotiske og usikre helten til forfatteren Klaus Hagerup. Boka har fått tittelen Markus er konge, og er som vanlig utgitt av Aschehoug. Bok fire er Stavangermysteriet, enda en heseblesende Kunstdetektivbok av Bjørn Sortland, som helt klart har funnet sin nisje. Også utgitt av Aschehoug. Siste bok på dobbeltsideoppslaget er Erlend Loes siste Kurtbok, Kurt kurér, som er utigtt av Cappelen Damm. Boka er forøvrig en slags moderne variant av Jules Vernes Tsarens kurér. Og på side 13 kommer en sammenklemt omtale av Endre Lund Eriksens siste Pitbull-Terje-bok: På sporet av den tapte far. Det var det.

Her omtales altså seks mannlige forfattere, seks mannlige forfattere som gang på gang velger enkle utveier, holder seg til sitt etablerte univers, sine faste karakterer, intriger og løsninger (unntaket er Gaiman - som på mer enn en måte stiller i en annen klasse: han er nemlig den eneste oversatte hanen i kurven, de fem andre er norske). Anmelderne påpeker svakheter i kun to utgivelser (hos Henmo og Loe, altså én negativ replikk per anmelder), resten er bare fryd og gammen, virker det som. Det er jo spennende! Men hvorfor er det ingen som påpeker hva dette faktisk er? Hvorfor er det ingen som skriver at dette er billige løsninger, enkle utveier, kjipe versjoner av gamle klassikere, hvorfor er det ingen som skriver at dette er formellitteratur? Og hvorfor er det ingen som påpeker at forfattere bør holde seg for gode til å resirkulere verdenslitteratur på et så simpelt vis?

Jeg opplever at Aftenposten og deres anmeldere igjen er ukritiske, at de igjen lukker øya for hva de faktisk bør fokusere på og det de bør si. Seks bøker, som absolutt ikke er et representativt utvalg for høstens norske barnelitteratur, ei heller for høstens norske formellitteratur for barn, blir vist fram. Seks bøker får ufortjent gratisreklame. Hvorfor? Det er vel fordi forlagene har solgt dem inn til avisa. Det handler nemlig ikke lenger om kvalitet lenger, men om hvor godt ei bok kan selge, hvor stor inntjening boka står for hos forlaget, hvor mange enkle mennesker som kjøper boka fordi de har hørt om den før, dette er en slags litteraturbranding, altså merkevarebygging innen litteraturen, som ikke er til litteraturens beste! Og mediene, avisene, som før har stått for en kritisk innfallsvinkel, som før har rydda opp i godt og dårlig, som har ordna i rekkene og kalt en spade for en spade, de er nå med på mediekarusellen og villeder lesere og bokkjøpere til å igjen kjøpe noe simpelt, framfor noe godt.

Jeg synes dette er pinlig, både på litteraturens, forfatternes, avisas og "anmeldernes" vegne. Men det verste av alt er at dette blir akseptert. Det er ingen som får komme til i Aftenposten, som får si at dette er feil. Artikler, replikker og kronikker blir høflig, og noen ganger en smule arrogant, avvist. Denslags synspunkter ønsker redaksjonen ikke. Underholdningshelvetet er ikke bare et helvete, det er også udemokratisk og det knebler ytringsfriheten.

Overnaturlige og umulige forbrytelser

Mitt første møte med John Dickson Carr (1906 - 1977) kom denne høsten, og første bok ut var Sort messe (The Burning Court, 1937, på norsk i 1941). Jeg er ikke en som leser mye krim, og jeg er heller ikke forferdelig glad i krim, men akkurat Carr har jeg lenge hørt mye godt om. Han blei berømt mens han levde, særlig for å skrive og løse nesten uløselige mysterier, ("det lukkede roms mysterium"). Sort messe går for å være en av Carrs beste. I min utgave, som er en Gigantbok fra Aschehoug, har jeg også Stemmen som hvisket (He Who Whispers, 1945, på norsk i 1950) og Heksesabbat (Below Suspicion, 1949, på norsk i 1951).

I Sort messe er det ikke bare ett rom, men to, som framstår som lukkede (soverommet og krypten), og mysteriet kan på den måten nesten sies å være dobbelt så vanskelig å løse. Men det er det sjølsagt ikke, i alle fall ikke når eksperter, mot slutten av boka, kommer med sine vel uttenkte teorier. Vitner som har sett ei mystisk kvinne forsvinne ut gjennom en skjult dør i veggen, og et lik som er forsvunnet, viser seg å ha en naturlig forklaring. Men er det den korrekte løsninga?

Carr benytter seg av historiske elementer i Sort messe: flere ganger henvises det til Marie d'Aubray (Madame de Brinvilliers), hennes kompanjong Sainte-Croix og deres onde gjerninger på 1660-70-tallet. Giftmord og heksekunster på 1800-tallet blir også nevnt. Dette er med på å gi romanen, som er lagt til 1929, en mystisk og dunkel atmosfære, hvor spørsmål om svartekunster og hekseritualer fort melder seg. I Sort messe er det arsenikk-forgiftning som er dødsårsaken, men motivet er, for meg, ikke helt tydelig. Og det trenger det kanskje heller ikke være. Det mest interessante med boka er slutten - her vris nemlig hele historia fra ordinær til spesiell. Med den lille epilogen ser jeg brått alle hendelsene i et nytt lys.

I Stemmen som hvisket er det to nye mysterier som må løses, og denne gangen dukker en av Carrs helter opp, dr. Gideon Fell. Han er kriminolog, er belest og trimmer gjerne de små grå ved å løse umulige forbrytelser, både for Scotland Yard og på privaten. For Fell har det aller meste en logisk årsak. Stemmen som hvisket går også for å være en av Carrs beste, men jeg synes helt tydelig at denne boka er svakere enn Sort messe. Det er både på grunn av intrigene (forbrytelsen før krigen er forutsigbar), personene (ikke alle er den de gir seg ut for å være) og måten det hele blir fortalt på (mot slutten av romanen er det mange sider sammenhengende med dialog/monolog som forklarer hva som har skjedd på en veldig lite spennende måte). Jeg synes også at sjølve forbrytelsen i Stemmen som hvisket er mindre fascinerende, og gjerningsmannen grenser til det karikerte.

I Stemmen som hvisket er dødsårsaken i forbrytelsen før krigen et djupt knivstikk, og etter krigen (ikke drap, men drapsforsøk) er rett og slett skremming, på en nokså utspekulert måte. Motivet er egoisme, aggresjon, det å ville være fri, og til slutt å skjule sin forhistorie.

I Heksesabbat er det også dr. Gideon Fell som må trå hjelpende til, men boka, som er den lengste av disse tre, domineres totalt av en blære av en advokat, Patrick Butler, som til stadighet sier "Jeg tar aldri feil". Han er mer opptatt av å vinne sakene sine enn hvem som har gjort hva, og bruker støtt sitt intellekt på å pønske ut alternative løsninger på forbrytelser slik at hans klienter kan gå fri. I Heksesabbat er det to giftmord, med en måneds mellomrom, som er til hodebry. Små hint, som dr. Fells omtale av det ene som død og det andre som drap kan være med på å gi tidlige ledetråder på hva som egentlig har skjedd. Motivet i denne boka er hevn og makt.

I disse tre bøkene ligger fokaliseringsinstansen som regel hos en mann. Disse mannfolka er sjølsentrerte, egoistiske, innbilske, forfengelige, litt enkle (men de tror de er utrolig glupe) og de er totalt uten sjølinnsikt. I tillegg lar de seg lett forføre av pene damer, som enten bare er pene eller som er pene og spiller offer. Jeg synes det er ille at Edvard Stevens, Miles Hammond og Patrick Butler er såpass like. Er virkelig det et godt utgangspunkt for en kriminalroman? På mange måter ja, i og med at den virkelige løsninga alltid kommer svært overraskende, men det blir endimensjonalt, på grensa til kjedelig og litt karikert. Alle bøkene har, på grunn av dette (velger i alle fall jeg å tro) samme mangel: humor. Jeg synes også det blir litt mye når hver eneste bok må spille på noe overnaturlig (spøkelser, gjenferd, svevende ansikter, vampyrer, hekser). Jeg kunne ønske at forlaget hadde tatt et annet utvalg for å vise fram mer av forfatterskapet; de overnaturlige elementene gjør bøkene enspora og litt teite.

Kvinnene i disse bøkene er som regel alltid pene (i alle fall hvis de befinner seg i fengsel eller er beskyldt for noe hårreisende), med mindre de er husholdersker, da er det liksom ikke så farlig. De jobber som regel ikke, men blir underholdt av sine ektemenn. Det konservative kjønnsrollemønsteret som Carr også privat var tilhenger av, er svært tydelig og helt gjennomført - men veldig sjarmløst og matt. I alle bøkene befinner vi oss også i en øvre middelklasse eller overklasse; mennesker som i mellomkrigstida og etter andre verdenskrig har råd til pels, hus på landet, flere biler eller privatsjåfør, smykker og som alltid har mye alkohol i hjemmet. Det er kun noen av personene som ikke deler denne bakgrunnen, blant annet to kvinner som i hver sin bok er svært sentrale når det kommer til kriminelle gjerninger. Tilfeldig?

Bøkene er skrevet i tredjeperson og er svært handlings- og dialogdrevet. Mye av det som tidligere har skjedd gjenfortelles av mer eller mindre upålitelige fortellere, noen ganger over flere kapitler. Gjenfortelling synes jeg er et godt grep, og det fungerer ganske bra her. Ellers er det teknisk veldig stramt, men enkelte avsnitt i alle bøkene bærer preg av hastverk eller upresishet; det er for eksempel flere totalt ulogiske og uforklarlige synsvinkel-brudd. Jeg er glad for at det er en del skildringer i disse bøkene, men savner faktisk enda mer; når en dialog først settes i gang kan den gå over flere sider nesten uten stopp. Bøkene hadde vært tjent med flere pauser.

Et annet element som er viktig å nevne, er at det er tre forskjellige oversettere. Sort messe (N. Chr. Brøgger) opplever jeg som stram og presis og med få formelle feil. Stemmen som hvisket (J. R. Sverdrup) er hakket slappere, mens i Heksesabbat (L. Strøm) går det enkelte steder over stokk og stein. Jeg er heller ikke helt komfortabel med den språklige rytma som Strøm har valgt. Om disse formelle feila utelukkende er oversetterens slurv veit ikke jeg, men jeg tipper at setting, trykking og manusvask også har mye med saken å gjøre. Det er uansett irriterende å lese feilstavinger og oppleve at det mangler punktum eller stor bokstav, samt at avsnittet kommer midt i setninga eller lignende. Det burde vært null feil! Reint språklig er det ett ord som går igjen i de tre bøkene: svelgjet. Hvorfor er ikke dette redigert?

Bøkene til Carr er nokså spennende, handlingsdrevne og stort sett godt håndverk. Det er solid underholdning, i alle fall om en ikke er så nøye på at det blir ensidig. Jeg synes også det er fint at bøkene er såpass lite blodige og groteske, verken forfatter eller hoved-personer velter seg i ekle hendelser. Distansen, som følger av synsvinkelvalget, er komfortabel. Likevel merker jeg at jeg har fått mer enn nok nå, og regner med at de blir svært lenge til jeg leser krim igjen.

Å pynte en gris...

I Aftenpostens kulturbilag onsdag 13. oktober har Mette Hofsødegård, som av en eller annen uforståelig grunn er bokanmelder i Aftenposten, et dobbeltoppslag med et utfall mot (eller for) «litteraturen i matbutikkene». Hennes lille innføring i kiosklitteratur på side 10 gir meg absolutt ingenting; hun verken avgrenser eller nyanserer, diskuterer eller kritiserer. Hun forsøker ikke en gang å si hvorfor underholdningslitteratur er og blir underholdningslitteratur, hun ramser bare opp det som er typisk for seriene som er utgitt på kommersforlaga Cappelen Damm og Schibsted. Det er snakk om bøkene som finnes på butikken, på kiosken, på bensinstasjonen og på flyplassene, helt konkret serielitteratur, som oftest skrevet av og for kvinner.

Resten av dobbeltsideoppslaget er brukt på en kjapp gjennomgang av fire romanserier, antagelig basert på en overfladisk lesing av første bok i de hver serie. Det er fire ulike serier med fire forskjellige forfattere, henholdsvis Frid Ingulstad med Sønnavind, Trine Angelsen med Hverdagshelter, Ellinor Rafaelsen med Polarnetter og Bente Sandberg med Gabriels hus. Hvorfor nettopp disse forfatterne og seriene er plukka ut vites ikke, da Hofsødegård verken begrunner eller forklarer noe som helst. Tenk på et tall, liksom.

Men hva er det som kommer fram? Og hva er det som bør komme fram? Aftenposten er en riksdekkende avis som tradisjonelt sett har hatt god dekning av ulikt kulturstoff. Men jeg skriver tradisjonelt, og det er bevisst: i de seinere åra har fokuset glidd mer og mer fra det som virkelig er kunst, som nå sjeldnere og sjeldnere får den spalteplassen det fortjener, til folkelig, kommersiell, overfladisk underholdning (og sporadisk kvasiintellektuell «performancekunst» og annet rask). Dette gjelder ikke bare litteratur, men også filmer, forestillinger, musikk og så videre – og det er ikke bare synlig i Aftenposten som skriftlig media, men også i andre aviser, på tv, i blader og ikke minst på nett. Hvorfor denne glidninga har funnet sted vites heller ikke, er det kanskje et ledd i Nasjonal Fordummingsplan?

Så hva vil Hofsødegård med sin meningsløse gjennomgang av fire tilfeldige seriebøker? Hun provoserer ingen. Det kan ikke kalles opplysning. Det er ikke interessant. Den ene tekstbolken hun påkoster hver bok under hvert sitt bilde av både forfatter og bok kvalifiserer absolutt ikke som en anmeldelse, snarere som en uformell og uskolert anbefaling, fra ei nabokjerring til ei anna. Eller som en veldig overfladisk og uengasjert «guide» i kiosklitteraturens mange likheter – som likevel dårlig skjuler Hofsødegårds egen begeistring for lettbeint litteratur.

Dette slipper Aftenposten til. Dette kommer på trykk over en dobbeltside. Dette tar plassen fra så mye anna som er bra, som det er verdt å skrive om! Budskapet er uklart, effekten er uviss, og hvis målet er å selge mer kiosklitteratur, synes jeg det er mye mer realt at forlaga må betale for annonseplass, som i alle andre tilfeller. Hvis målet derimot er å være en slapp «guide» synes jeg Hofsødegård kan søke jobb hos KK eller lignende med en gang – i steden for å plage Aftenpostens skolerte lesere med kvasiunderholdende oppgulp. Hun faktisk oppmuntrer til «en smaksprøve» og påpeker, som om det har så mye med kvalitetskravet å gjøre, at Ingulstad selger mer enn Jo Nesbø!

Et annet element som jeg synes det er verdt å sette fingeren på er Frid Ingulstads plutselige engasjement i Aftenposten. Hun uttaler seg vidt og breit om dette og hint, stadig på side to i kulturbilaget, uten at hennes meninger og synsinger på noen måte er dokumentert kvalifiserte. Hvis hun fortsatt fisker etter status hos Forfatterforeninga synes jeg det er patetisk. Om hun rett og slett bare har lite å gjøre og bombarderer Aftenposten med innlegg, synes jeg det er talentløst av redaksjonen å stadig benytte seg av disse. Og, bare for å ha stilt spørsmålet: er det en sammenheng mellom Ingulstads pr-kåte avistilstedeværelse og Hofsødegårds «tilfeldige» gjennomgang av aktuell serielitteratur?

Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen. Jeg må slutte å lese Aftenposten.

Døren i Budapest

Min første bok av en ungarsk forfatter blei Døren av Magda Szabó (1917 - 2007). Boka kom ut i Ungarn allerede i 1987, men ikke før i 2006 her i Norge. En kan jo spørre seg om hvorfor vi ligger så langt etter, det kan umulig ta 19 år å oversette en roman? Bøkene til Magda Szabó er oversatt til mer enn 30 språk og hun er utgitt i over 40 land.

Døren var interessant på flere måter, kanskje først og fremst fordi den formidler noe som for meg er nytt. Det er tydelig at en europeisk romantradisjon står sterkt i Ungarn, men det er noe fremmed her også, som kommer annet steds fra. Helt konkret hva det er veit jeg ikke, men tankene går til Orhan Pamuk. Jeg finner igjen noe av det samme med tanke på hvordan fortellingene og historiene blir fortalt, sjøl om skildringer, stemninger og personene er svært ulike.

Døren er en førstepersonsfortelling med et svært begrensa persongalleri. Det er den kvinnelige forfatteren, som både snakker, tenker og føler gjennom hele fortellinga, i tillegg til at hun formidler det hele, på sin måte. Hushjelpa Emerenc er hun jeg oppfatter som hovedperson, da stort sett alt dreier seg om henne: det er på mange måter kun hennes historier som blir fortalt. I tillegg til disse to kvinnene er det ektemannen til forfatteren, også forfatter, hannhunden Viola, samt noen skikkelser som dukker opp hist og her, med mer eller mindre begrensa funksjoner. Særlig disse bipersonene synes jeg er karikerte, men også hovedpersonene grenser opp mot det statiske. Jeg tror det er meninga at forholdet kvinnene i mellom skal være spennende, men fordi det går såpass langsomt og det nesten er uten progresjon, blir det isteden tamt, matt og ensidig.

Døren byr på mange henvisninger til klassisk litteratur, noen intertekstuelle referanser og mange direkte referanser (av typen "som det står i..."). Men jeg vipper mellom om det er en styrke eller en svakhet for boka: de bildene som oppstår ved henvisninger til antikke epos, f.eks. Aeneiden, utnyttes ikke, brukes ikke, blir bare nevnt. For meg blir det da litt tomt og meningsløst. Hvorfor kan hun ikke skrive mer om det, tenke om det? Er ikke det naturlig for en forfatter?

Døren er en kompakt og nokså intens bok. Den er ikke spesielt lang (min utgave er omtrent 250 sider), men den føles likevel lang. Det tror jeg både er fordi innholdet er så konsentrert rundt få hendelser og få mennesker, og det at jeg som leser får veldig mye informasjon, hele tida, både om gatene, huset, menneskene, arbeidet, reisene, byen (Budapest - men ett sted står det Odessa) og landet. Det er få hvilepunkter, det er aldri bare idyll, det er aldri bare én ting som skjer. Jeg-personens avhengighet av og redsel for Emerenc dominerer også lesetempoet - det blir hektisk og hakkete enkelte steder. Når historiene i tillegg kommer i bruddstykker og ikke i kronologisk rekkefølge, blir det et puslearbeid for en nøyaktig leser. Mangelen på flyt gir lesinga motstand, og jeg opplever at den motstanden kanskje ikke alltid er til det beste for romanen.

Mange avsnitt er spennende, jeg lurer på hva som kommer til å skje, samtidig som jeg ganske fort går lei av Emerencs humørsvingninger og jeg-personens pinglete, underdanige holdning. Hvem er det som kan holde ut med et traktormenneske som Emerenc? Hun skal bestemme alt, gjøre alt, vil aldri ha hjelp, gir deg ikke lov til å gi gaver, hun kontrollerer sine omgivelser, ikke bare hva en sier og gjør, men også hva en føler. På mange måter er boka fæl, fordi jeg ikke får sympati med Emerenc i det hele tatt, kun litt med jeg-personen. Å bli invadert av et annet, innsiktsløst menneske, er ingen forunt. At jeg-personen kneler for Emerenc finner jeg utroverdig, særlig når det er snakk om tjue år. Men jeg skjønner jo at en relasjon utvikles. Det er bare omfanget av og innholdet i den relasjonen jeg ikke tror på.

Språket i boka kan ikke unngå å ha blitt tappa og noe meningsinnhold kan ikke unngå å ha blitt borte i oversettelsen. Det er knapt og nøkternt, det er få språkblomster, men: språket, som da skal være jeg-personens, bygger heller opp om Emerencs levestil og utestengning av verden enn jeg-personens, altså fiksjonsforfatterens liv og virke. Det synes jeg er rart. Men det er klart, det kan tolkes: er jeg-personen så avhengig av Emerenc at hun etterhvert skriver og tenker som Emerenc lever? Er Emerenc en så sterk skikkelse at hun farger av?

Jeg kan ikke si at jeg likte denne boka utrolig godt, nettopp fordi jeg opplever at det er så mye som er problematisk. Men jeg synes det er flott å lese noe som er annerledes, og jeg likte at boka ga det jeg velger å tro er et ganske autentisk bilde av sin samtid og nære fortid.