Vi var aldri brødre

Bildekilde: Aschehoug

Vi var aldri brødre er overskrifta på dette innlegget, om boka med samme navn. Men det kunne kanskje like gjerne vært Stillhet og uro. For det er det vi møter her, både på og mellom linjer og boksider. Ei stor stillhet, og ei djup uro. En fortvilende situasjon for de få personene vi blir kjent med, og særlig for den unge kvinna vi følger.

Vi var aldri brødre (Aschehoug, 2017) er debutromanen til Pia Edvardsen (f. 1987). Og det er klart, de var aldri brødre, de to søstrene i denne romanen. De er jo søstre! Men de leika stadig med dette, at de var brødre. At de var guttene til mamma og pappa. Ikke jentene. Kanskje det gjorde dem tøffere? Kanskje det bare var dumt. For jeg-personen, den eldste av de to søstrene, er ikke særlig feminin av seg. Hun får ikke til å sette opp håret slik eller vrikke på rumpa sånn. Søstra hennes, derimot, kan det. Hun og mora. En aner konturene av en ensom oppvekst, særlig etter at foreldrenes plutselige skilsmisse var et faktum.

Faren drar, uten forvarsel, og etterlater den følsomme jeg-personen med to svært like kvinner, som ikke legger særlig merke til henne. Eller kanskje de gjør det, men bare ikke forstår. At hun er annerledes. Hun kjenner på savnet av faren, som hun nå bare ser en gang i uka, kjenner mangelen på det fysiske nærværet hans, tryggheten og roa han gir henne. Det er han som pleier å hjelpe henne når hun ikke får sove. Og de fysiske utfordringene han presser henne igjennom, for eksempel på svømming. Hvor hardt det er, hvor godt det føles etterpå. Fram og tilbake i bassenget mens han tar tida og lillesøster står på grunna med armene i kors. Alt de pleide å gjøre sammen og alt han lærte henne.

Det er slik vi møter henne i begynnelsen av boka. Hun er aleine, lengtende og usett. Hun er på vei bakover i tid, til sine barndomsminner i Nord-Norge, samtidig som hun også avslutter en epoke for godt: Med farmoras nært forestående død vil forbindelsene til huset, vedsjåen, grana, holmen og alle somrene i nord for alltid uthviskes. Hun, som alltid holdt søstra si litt for hardt i handa når de gikk i fjæra, når de dro ut med båt, når de skulle sove. Nå holder de aldri hender mer.

Hva skjedde egentlig da de var små? Og når skjedde det? Var det slik at de plutselig en dag hadde vokst fra hverandre? Eller var det en gradvis prosess som tok lang tid? Hvordan gikk de fra å være så tette, hele tida, i vannet, ved havet, i snøkav og regn, i leik, i søvn, til å knapt kjenne hverandre? Langsomt og stille kommer hovedtematikken i boka fram: Å bli voksen. En prosess som kan ha hjerteskjærende omkostninger, som krever løsrivelse og avstand og at en tør å møte seg sjøl i døra.

Samtidig som denne unge kvinna reflekterer over slike spørsmål, over barndommen sin, dør farmora. Hun er i det vesle, gamle huset sammen med faren sin, ser ut over holmen og havet hver morgen, puster inn tåka, det tette regnet, solstrålene, måkeskrikene, bølgekastene, bjeffinga til nabohunden, åretakene. Og hun ser faren sin, den sterke pappaen hennes, og han er heller ikke en hun helt kjenner nå.

Pia Edvardsen har et godt, enkelt språk, rensa for staffasje og jåleri. Orda er like jordnære som historia hun skriver fram. Språket er delvis prega av en muntlig stil, og hovedpersonen bruker ord som søstra, mi, hu, sia, låra, fløyt, veit og åssen. Det kler fortellerstemmen og gjør at en som leser føler at en kommer tettere på hovedpersonen og historia hennes. I tillegg gir det litt farge og karakter i ei ellers svært stille bok.

Og det at romanen er så stille, er både en styrke og en svakhet. Lesere som er ute etter ytre spenning vil ikke like denne boka, da den rett og slett er introvert. Refleksjoner avløser minner som bringer oss til en nåtidsskildring som igjen utløser en refleksjon. Alt dreier seg om den kvinnelige hovedpersonen og hennes liv, eller hennes mangel på liv. Hun har stoppa litt opp og føler at hun er uten en tydelig vei. Det er for mange valg og muligheter, hun er rastløs og rotløs, delt mellom nord og sør, far og mor, og hun er helt uten den som så lenge var hennes trygghet: Lillesøster.

Men dette stille livet skildres så godt. Det er gjenkjennelige scener mellom søstrene og foreldrene, det er dobbelthet i barndomsskildringene og mye sanselighet i nåtida. Og denne sårheten rundt farmors død, en sårhet som på sett og vis åpner både faren og jeg-personen, der de nesten uten ord finner en måte å være sammen på. Men sjøl om det er mye stillhet, er det også denne uroa. Uroa som presses opp mellom linjene og forårsaker små forskyvninger - som ringer i vann. Nesten umerkelige, men synlige likevel. Teksten er altså tett, men ikke stillestående, og boka er prega av dynamikken mellom ro og uro. Det er en helhetlig og god debutroman, som samtidig er en nødvendig kontrast til spenningsjag og krimmas.