Hilsen fra Frankrike

Det har vært mye styr rundt Anna Gavalda i flere år. Først fordi hun debuterte med et brak i Frankrike i 1999 med novellesamlinga vi på norsk kjenner som Eg vil at nokon skal vente på meg, deretter fordi prisene begynte å renne inn og som følge av det; en rekke oversettelser. Den andre boka hennes, Eg elska ho, en tynn roman fra 2002, fortsatte i samme sporet. Den hittil ikke oversatte ungdomsromanen hennes fra samme år fikk også en del oppmerksomhet. Men ingenting kunne måle seg med suksessen Saman er ein mindre aleine, en tjukk roman fra 2005 (på norsk i 2006, den mestselgende nynorske boka på mange år), som blei filmatisert i 2007. Boka er oversatt til 36 språk og har solgt i mer enn to millioner eksemplarer.

Her i Norge var det mange som blei skuffa over den forrige romanen hennes, Lykka er ein sjeldan fugl. De mente at den ikke nådde opp til den forrige boka. Men kritikerne var likevel jamt over rause med rosen. Jeg har enda ikke fått lest den, og følte derfor at jeg hadde mye "å ta igjen" da jeg fikk øye på enda en Gavalda-tittel i bokhandelen; Ein vakker dag. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å ville lese disse bøkene.

Den første Gavalda-boka jeg fikk og leste var Saman er ein mindre aleine. Som mange andre likte jeg den og syntes det var spennende med en fransk forfatter - en forfatter med andre impulser og referanser, et rikt persongalleri og levende skildringer. Derfor leste jeg novellesamlinga hennes også, som kort sagt var en samling dagligdagse og gjennomsnittlige tekster som verken skiller seg ut eller imponerer språklig, dramaturgisk eller innholdsmessig. Med skepsis leste jeg kortromanen Eg elska ho og satt igjen med en litt emmen smak i munnen og følelsen av å ha blitt snytt. Boka kan knapt kalles en roman, med velvilje ei lang novelle, og den byr ikke på noe annet enn snørr, tårer og lange dialoger hvor flere liv males fram med tjukk pensel.

Men jeg er frista likevel. Til å lese bøkene. For å finne ut om det er en utvikling der. Eller fortsetter hun i samme sporet? Forblir bøkene hennes mest ordinære, litt underholdende, litt tårevåte og ellers forutsigbare? Er det rett og slett bare forkledd underholdningslitteratur, eller har hun faktisk noe å by på?

Vestover fra Oklahoma

Ofte når jeg begynner på en såkalt klassiker, enten eldre eller nyere, er jeg veldig usikker. På om jeg kommer til å like boka, på om den kommer til å innfri forventningene, som jeg har skapt og som andre har skapt. Jeg er usikker på om boka virkelig er god, eller bare bejubla av ymse grunner, og, i mine øyne, oppskrytt. En kan jo aldri vite! Og det er surt å gå i baret... Særlig hvis boka er skrevet av en Nobelprisvinner. Den prisen er nesten en garanti, et løfte, om en god leseropplevelse. Men så hender det at boka ikke er så god, og da blir jeg skuffa. Sånn som med Elfriede Jelineks Elskerinnene. Som en absolutt kan si mye om, men for min del var det ikke en god leseropplevelse.

Nå leser jeg John Steinbeck. Og det går langsomt, uvant langsomt, i Vredens druer fra 1939. Det er dvelende, tankefullt, stille. Og urolig under overflata, som vann like før kokepunktet. Jeg bare venter på at det skal bikke over, på at noe skal skje. Og når det først skjer, er det i samme langsomme tempo, med de samme dvelende skildringene, som maner fram situasjoner, handlinger, som nærmest insisterer på at støvet og sanda også skal ligge over boksidene. Og jeg kjenner at det er godt at lesetempoet blir satt ned. Det er godt å lese langsomt, lese hvert ord nøye, lese noen setninger om igjen, tenke, lese noen avsnitt på nytt, se det for meg, før språket driver videre som en gammel Hudson på vei 66 og jeg bare er med på turen.

Hyllestyr

Mindre enn ett år er gått sida sist gang nye bokhyller blei innkjøpt her i heimen, og nå har behovet meldt seg igjen. Bøkene ligger i stabler på kontoret mitt, på golvet, på stolen, på skrivebordet, på benken og på toppen av hyllene, samt i høye stabler inni hyllene, lett kamuflerende i forhold til å ferske hva slags system det egentlig finnes der. Jeg har mer eller mindre rekvirert kjøkkenbordet som mitt nye skrivebord, der ligger det nemlig ikke mer enn sju-åtte bøker som raskt kan ryddes vekk ved eventuelle overraskende besøk. Inntil videre, i alle fall. Og når kjæresten ikke er hjemme, bruker jeg flittig hans skrivebord også. For å ikke snakke om kjøkkenbenken og stuebordet og samtlige kjøkkenstoler og to lenestoler og en kontorstol og en sjenk. Både inni og oppå. Snart eter vel bøkene seg vei gjennom veggene, gjennom de tynne kontorveggene og inn på stua, kjøkkenet, gangen, badet, boden og soverommet. Og da er det vel i grunn på tide å flytte. Nei, før det kommer så langt skal jeg kjøpe ei ny hylle. Eller slutte å kjøpe bøker.

Jeg trøster meg med at jeg ikke er aleine. Ei jeg har hørt om eier flere tonn med bøker. Brukte bøker. Brukte, halvgamle, slappe bøker. Brukte, halvgamle, slappe, verdiløse tyske bøker. Og hun leser dem ikke en gang. Hun har dem i esker i kjelleren og i doble og triple rekker i spinkle IKEA-hyller som kan knele når som helst, de står der og samler støv og mugg og er bare nitriste. Jeg er glad i bøkene mine, jeg. Derfor vil jeg at de skal stå i fine hyller. Men akkurat nå skal jeg lese.

Hurra for Oksanen!

I fare for å virke veldig lite patriotisk vil jeg likevel skrive det en gang til: hurra for Oksanen! Jeg er kjempeglad for at hun blei mottakeren av Nordisk Råds litteraturpris 2010. Eller for å si det på en annen måte: gleden over Oksanen er mest rein glede, men også litt skadefryd - jeg er innmari fornøyd med at Knausgårds navlebeskuende dagboksskriblerier ikke stakk av med seieren og pengene som hører til. Skulle det blitt en norsk vinner, måtte det blitt Espedal. Men, nok om det. Jeg skal skaffe meg boka Sofi Oksanen har mottatt prisen for, Utrenskning. Den vil jeg så absolutt lese! Og jeg tror jeg skal snuse litt på Stalins kyr også, som lenge har liggi og venta i hylla...

Viming i London

England, 1792. Familien Kellaway fra Dorsetshire ankommer London, og faren, stolmaker Thomas Kellaway, skal begynne å lage stoler til Philip Astley, som driver et sirkus ved navn Astleys Amfiteater nede ved Themsen. De får låne en leilighet i Hercules Buildings 12 i Lambeth. Tenåringene Maisie og Jem utforsker bydelen med god hjelp fra guttejenta Maggie, som bor like ved. Snart forelsker de seg, snart forviller de seg inn i Londons skitne strøk, snart er de på besøk hos naboen Mr. Blake. Thomas Kellaway begynner etterhvert å jobbe som snekker for Astley, sammen med sønnen Jem. Hjemme lager Anne og Maisie knapper. Etter drøye 362 sider drar de tilbake til Dorsetshire.

Uskyld av Tracy Chevalier spiller åpenlyst på William Blakes Songs of Innocence. Og hadde boka hatt en egenart, hadde det kanskje ikke gjort noe med de mange referansene til Blakes liv og diktning. Flere av Blakes dikt står i boka, og det er ikke en fordel for Chevalier. Ved siden av han blir hun enda plattere og enda mer overfladisk, der Blake er mystisk og underfundig, er Chevalier tom og tam.

Jeg opplever at Uskyld forsøker å gape over alt for mye: den skal gi et portrett av kunstneren, forfatteren og den politisk aktive William Blake, være en samtidsguide over London, både politisk og på gateplan, være et heftig kjærlighetsdrama med ulykkelig slutt, gi konkrete og korrekte håndverksskildringer, by på sitrende spenning, gi innblikk i en gryende, ung kjærlighet og, ikke minst, alt dette skal være i kledd et historisk svøpe. Men det er mer et liksvøpe.

Portrettet av William Blake er pinlig. Det er tydelig at Chevalier ikke helt tør å ta tak i Blake som historisk person, hun gir han for eksempel ingen egenskaper utover det at han er tankefull, ingen ferdigheter utover det at han skriver og lager bøker, og ingen egne tanker. I tillegg dukker han opp kun når det passer forfatteren, som en slags sparringspartner eller trøst til Jem, Maisie og Maggie, ikke som et sjølstendig individ.

Når det gjelder byguiden så sier det meg svært lite når bydeler, gatenavn og parker blir ramsa opp uten skildringer og betraktninger om mennesker, bygninger og omgivelsene som sådan. Det politiske bakteppet er greit nok.

Kjærlighet? Prøv naivitet. Overfladisk skildra, overfladisk gjennomført. Og Maisie, som er den som går i baret, blir først inneslutta og virker så uberørt av det hele. Ikke veldig troverdig. Når det kommer til håndverker Thomas Kellaway og hans sønn Jem, som går i lære hos pappa, finner jeg det kanskje aller mest irriterende trekket i hele boka: disse håndverkerne, som er så gode til å lage stoler og veit hva slags tresort som passer best til sete og rygg; de tenker forsvinnende lite på tresorter og stoler og seter og rygger og armlener og stolbein og spon og flis og ved og priser på eik og lønn og alm. Gjennom størstedelen av boka virker det faktisk ikke som om de har et yrke i det hele tatt, for ikke har de kunnskap, ikke har de yrkesstolthet, og ikke snakker de om eller tenker på jobben sin.

Den sitrende spenninga er totalt fraværende, noe som henger sammen med at boka aldri dykker ned, den forblir bare på overflata. Fordi Chevalier ofte omtaler karakterene sine med både fornavn og etternavn, skapes det i tillegg en distanse. Jeg som leser løper ikke rundt i gatene med Jem og Maggie, jeg sitter langt unna og kan kanskje, hvis jeg ikke blunker akkurat da, se at de løper forbi. Ingen av karakterene har egne tanker, følelser eller meninger. Det blir bare levert i teksten som "Jem synes, Maisie føler, Maggie tenker" og blir dermed, for meg, kun påstander. Ingenting i deres person underbygger det Chevalier skriver, derfor blir det utroverdig.

En gryende forelskelse mellom to unge mennesker er noe forfattere ofte skriver om, og som jeg har lest utallige ganger. Men lenger unna alle mulige egne barnlige og ungdommelige erfaringer enn Chevaliers skildring kan jeg antageligvis ikke komme. Det er totalt følelsesløst. Og de gangene hun skriver at "Jem kjenner det rykke i buksa" eller noe lignende, blir jeg litt kvalm.

Forfatteren Tracy Chevalier har gjort historiske romaner til sin nisje. Inspirasjonen til bøkene Pike med perleøredobb og Damen og enhjørningen har hun sagt er malerier, mens med Uskyld har hun ikke oppgitt en konkret inspirasjonskilde. Jeg tenker at hovedmotivet kanskje har vært å bruke William Blake, fordi han er en spennende og interessant person. Men det går ikke helt etter planen. Helhetsinntrykket er at boka er uferdig, rotete og overfladisk. Men så er jo Tracy Chevalier amerikansk.

Kvalitetskrav

Jeg lurer fælt på hva som skjer i den norske bokbransjen om dagen. Jeg synes nemlig det stadig blir vanskeligere å finne fram til virkelig gode bøker. Og da mener jeg god, norsk samtidslitteratur som faktisk handler om noe. Jeg snakker ikke om krim eller biografier, men romaner. Og jeg mener ikke seriebøker eller mellomromaner, jeg mener de gode romanene.

Debutantene er her jo, men de fleste av dem holder et heller lavt nivå. Jeg ønsker ikke å nevne navn til jeg har lest de aktuelle titlene, men etter anmeldelser og utdrag å dømme, er det ikke mye å glede seg til. Det forfatterne har av talent og særpreg blir slipt ned i en lang prosess til det ikke lenger er mer igjen, og ut kommer et fiks ferdig samlebåndsprodukt.
De oversatte bøkene finnes fortsatt i hopetall, noen få gode, som til gjengjeld er vanskelige å finne, for som regel er det bare lettbeint underholdningslitteratur; litt spennende, litt morsomt, mest romantisk og klissete og usannsynlig utroverdig. Dessuten: jeg har alltid lest det før, innpakninga er bare litt mer glansa.
De gamle, norske traverne er her også, men færre og færre for hvert år som går. Som om forfatterne ikke har flere historier igjen, eller, som jeg tror, som om forlagene ikke vil utgi dem lenger. Og jeg veit at det skyldes på finanskrise og tøffe tider i bransjen. Men er det sant?

Snart er absolutt alt kommersialisert og kjørt inn i markedsføringas enkle rammer, snart er det ikke anna enn bestselgere å få. Jeg etterlyser kvalitet. Jeg etterlyser et forlag som tør å satse på bøker som kommer for å bli, ikke bøker som slår i hjel tid og som glemmes det øyeblikket de puttes inn i bokhylla igjen eller leveres på biblioteket. Jeg ønsker et forlag som tør å legge penger i kunst og kultur, sjøl om det kanskje betyr at de går i minus de første åra. Jeg ønsker et forlag som ikke vil være med på å fordumme Norge, men som heller vil berike, utvikle, lære opp. Jeg vil ha et forlag som tør å legge lista høyere enn gode gamle Ola Dunk og dermed få et mindre, men bedre kvalifisert publikum. Jeg vil ha god litteratur. Noen som vil satse?