Favorittforfattere: Æ, Ø, Å

Det er tid for det siste hovedinnlegget i denne gjennomgangen av favorittforfattere. Jeg har holdt på med prosjektet sia mars 2012 og ser fram til å endelig komme i mål med det hele. Nå mot slutten har det nemlig blitt vanskeligere fra måned til måned og fra bokstav til bokstav å kåre en favoritt. Det er dels på grunn av min egen tvangsaktige vane med å alltid begynne på A i butikkene, ha utålmodig følge og som en konsekvens eie få bøker av forfattere med navn på bokstaver etter T, dels på grunn av at de etterfølgende bokstavene er mindre vanlige i befolkninga og dermed også mindre vanlige blant forfattere. Men nå er det dags, som det heter, og her vil jeg presentere mine favoritter på Æ, Ø og Å.

Eller, det var kanskje å ta i litt. Grunnen til at dette også er blitt et samleinnlegg, er jo fordi jeg ikke har funnet så mange aktuelle kandidater. Klart de fins! Men sjøl her i Norden er de ikke uhorvelig mange, disse med navn på Æ, Ø og Å. Ta fornavn på Æ, for eksempel. Hvor mange kommer du på i farta? Ingen forfattere, i alle fall. Og utafor Norden fins de som kjent knapt. Mange av forfatternavna jeg har vært innom i tankene er helt ok, men få er noe mer. Ingen får favorittstatus sånn umiddelbart. Til det har jeg lest for lite av de aktuelle kandidatene. Med andre ord: her er de forfatterne som er litt mer enn ok, ja, faktisk ganske gode.

Æ
Æ er en eksepsjonelt underlig bokstav, og må regnes som sjelden både som første bokstav i fornavn samt i forfattersammenheng (Ævar, Æsa og Ægir, noen?). Jeg har vridd hjernen til den minner om en oppvridd klut, men har likevel ikke noen gode døme. Derfor gjør jeg kort prosess og erklærer Æsop (som også kan skrives Esop eller Aesop) som mitt eneste og beste eksempel. Dyrefabelkongen, altså. Og han trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, død som han er og det for innmari lenge sida. Men fablene lever videre, og de har jeg lest på forskjellige stadier opp igjennom oppveksta. Nå er det riktig nok lenge sida, så jeg får vel snart børste støv av han igjen. Inntil da mottar jeg gjerne tips om andre forfattere med navn på Æ, hvis du mot all formodning veit om noen.

Ø
Mange tenker vel umiddelbart på Hanne Ørstavik her, ei dame jeg har forskrekkelig lite til overs for - men det er kun dømt ut ifra et par bøker, underlig hårsveis, nevrotisk nærvær og svært tvilsom oppførsel i media - så det er muligens litt for overfladisk. Uansett: hun er ekskludert fra det gode selskap, som heller inkluderer Tordis Ørjasæter, som kanskje er mest kjent for sine biografier, barne- og ungdomsbokforfatter Øistein Hølleland som også har skrevet ei fin bok om kaptein Cook, de smårare skriveøvelsene til Gunnhild Øyehaug i Knutar og naturligvis Ponduspappa Frode Øverli. Jeg har nemlig verken lest Finn Øglænd, Einar Økland eller Morten Øen, og Wenche Øyen er, såvidt jeg veit, kun illustratør.

Å
Mer fart er det da på alfabetets siste bokstav, Å. Tilbøyeligheter mot Selma Lønning Aarø og Knut Olav Åmås avfeies raskt, mens Aasne Linnestås sympatiske prosjekter passerer såvidt. Inne i varmen er også Åsa Linderborg og den utrolig stilige, alltid velformulerte og kloke essayisten Solveig Aareskjold, kvinneforsker og historiker Elisabeth Aasen, som med sine kulturhistoriske verker alltid begeistrer og opplyser (nybrottsarbeid, sier noen), og til slutt hennes etternavnbror og hele Norges språkgeni, Ivar Aasen. Landsmålet han skapte prøvde han hyppig ut sjøl, blant anna i den vakre diktsyklusen Symra fra 1863, som passer veldig godt nå i disse så smått nasjonalromantiske og festglade 17. mai- og Grunnlovsjubileumstider. Millom bakkar og berg, sier jeg bare.

Om noen skal krones foran disse fine andre, blir det de to siste: Ivar Aasen og Elisabeth Aasen. Ingenting slår en god, gammel fagidiot med stålkontroll, vidd og formidlingstalent.

Hvem er dine favoritter på Æ, Ø, Å?
Jeg har stort sett ramsa opp de forfatterne jeg kunne finne i dette innlegget, så om du har noen andre favoritter, vil jeg gjerne vite om det. Kanskje det er en forfatter jeg har glemt, ignorert eller aldri har hørt om? Kanskje du kan gi meg et knakende godt forfattertips nå som det nærmer seg sommerferie? Eller kanskje det ikke fins flere kandidater?

Fortsatt god feiring til alle patrioter!

Gratulerer med dagen!

Ved Rondane

No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg.
Og same vind den heite panna svalar:
Og gullet ligg på snø som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda.
Det strøymer på meg så eg knapt kan anda.

Ja livet strøymer på meg, som det strøymde
når under snø eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa
når soli heim til natti vil meg lysa.

Alt er som før. Men det er meir forklåra,
så dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg, så det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart.
Sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
Det same hjarta er som eldre bankar.

Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner:
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som var det kjempor, spør eg kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg. Det minner, og det minner
til soli bort i snøen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg eingong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.


Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), frå Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861).

Bokhyllelesing: Oscar Wilde

Bildekilde: Kagge forlag

Forrige uke var det tredje runde i Bjørgs lesesirkel, og av datoen på dette innlegget kan du nå se at jeg som vanlig ligger litt etter skjema. Med sjukdom i heimen, sporadisk jobbing med masteroppgava, eksamensforberedelser, bunadsprøving, allergi og mye anna, tar det tid å komme i mål med bøker av ymse slag, også sjølvvalgt skjønnlitteratur. Men nå er jeg etter mye om og men igjennom Bildet av Dorian Gray (1890-91) av for tredje gang så langt i livet. Og oss bokidioter i mellom kan jeg også avsløre at dette er den tredje utgaven jeg har lest, og at jeg eier den i intet mindre enn fem ulike formater: en falma, engelsk skoleutgave fra tida på videregående, ei gammal norsk pocketbok som falt fra hverandre allerede da jeg var på side 27 (Gyldendal kan vennligst begynne å trykke i Norge igjen), en norsk klassikerutgivelse fra Kagge som jeg nå har lest, en nydelig engelsk CL-utgave med gullsnitt, og til slutt på lyd, med musikk av Minor Majority.  

Men nok tørrprat og bokstavelig talt til verket: Bildet av Dorian Gray av den velkjente irske forfatteren Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde (1854-1900), bedre kjent som Oscar Wilde, er en av de mest interessante romanene jeg har lest. Først og fremst fordi den er så kompleks. Boka er veldig annerledes fra andre bøker i sin samtid, samtidig som den befinner seg tett på vår verden og foregår i London, og slik sett er lett å relatere seg til. Det som gjør den spesiell er at den er eksperimentell og tradisjonell, både poetisk og dramatisk, spennende og morsom, vulgær og intellektuell, og at disse kontrastene utgjør en stor del av verkets handling og poeng. Likevel er boka skapt rundt ett motiv, nemlig det faktiske bildet av Dorian Gray, som figurerer nesten som en egen person i boka, og basert på kun én idé. Men denne ene ideen er utrolig godt uttenkt, og det hele er fullført uten at det blir det minste enspora.

For de av dere som ikke er så bevandra i europeiske klassikere, som er denne rundens tema hos Bjørg, kan jeg informere om at Bildet av Dorian Gray så absolutt er nettopp det. Kortromanen, som først kom på trykk i et britisk månedsmagasin sommeren 1890 for å deretter bli utgitt som bok året etter, og da som en betydelig lengre tekst, tar nemlig i bruk et av litteraturhistorias mest kjente motiver: Faust. Hovedhandlinga i boka er at den tjue år gamle, vakre og privilegerte overklassesnobben Dorian Gray bortimot forelsker seg i et nylaga, nydelig maleri av han sjøl. Kunstnervennen Basil Hallward har akkurat tatt de siste penselstrøka, malinga er ikke en gang tørr. Men bildet er så fullkomment. Håret skinner som gull, huden er plettfri, øynene har glans. Dorian oppdager for alvor sin egen skjønnhet. Og i et lite øyeblikk farer en tanke gjennom hodet: Om han bare kunne forbli nettopp slik resten av livet! Om bare det var maleriet som skulle eldes -. Han ville gitt sin sjel for akkurat det!

Uten at dette ønsket på noe vis formaliseres gjennom en "kontrakt" med djevelen eller hans representant, går det troll i ord og ønsket realiseres. Og prisen er intet mindre enn Dorians sjel, som inntil da har vært uskyldig og uplettet. Resten av romanen utspiller seg i spennet mellom kontrastene ytre og indre, livet og kunsten, moralsk forfall og overfladisk skjønnhet, virkelig liv og skjult liv, løgn og sannhet. Portrettet av Dorian Gray speiler den virkelige sjelen hans, Dorian Gray sjøl er det statiske bildet der ingenting synes, verken kjærlighet eller hat, erfaringer eller alderdom, ingenting annet enn plettfri skjønnhet. Og Dorian oppdager at hans nydelige ytre åpner dører, mens hans avstumpa indre ikke har noe problem med å lukke dem.  

Vi følger Dorian Grays vei gjennom tjue kapitler av varierende lengde. Kunstneren Basil Hallward forener Dorian Gray og lord Henry Wotton allerede i kapittel to, et møte som skal vise seg å bli skjebnesvangert for Dorian. Harry, som den feterte lorden oftest blir kalt, er nemlig helt uten skrupler. Samvittighet eier han ikke, og han mener at mennesket ikke har noen sjel, bare kunsten har det. Han ofrer alt for et godt epigram, snakker rett fra levra og har via sin fornemme tid til å studere alle andre. Der Hallward er oppriktig glad i Dorian Gray og er redd for hvordan den brutale omverdenen, og Harry, vil besmitte han, omtaler Harry han som en ung Adonis. Han er interessert i skjønnhet nærmest som et overfladisk betalingsmiddel, og vil gjerne se hvor langt Dorian kan komme. Harry blir på sett og vis Dorians læremester, som fôrer han med bøker, artikler, inntrykk og tanker, og som også gjerne tolker og drøvtygger det hele for han. Fra å være Basils muse blir Dorian Harrys protesjé.

Men på et punkt begynner Dorian av rein kjedsomhet å bevege seg utafor sosietetens hovedområde, og ender opp i den skitne, fattige og vulgære delen av 1800-tallets London. Der forelsker han seg i en nydelig, ung skuespiller som heter Sybil Vane. Hun er bare 17 år, men spiller helt fantastisk i de største rollene som er skrevet. Kveld etter kveld søker Dorian seg dit, mens Harry klager på hvor han blir av. Etter en drøy måned forlover han seg med den unge skuespilleren, og tar med seg Harry og Basil i teatret neste kveld. Han vil vise fram sin hjertens utkårede! Men denne kvelden spiller Sibyl forferdelig dårlig. De to andre går underveis, mens Dorian lider seg gjennom de timene stykket varer. Når han så møter en lykkelig Sybil bak scenen, er han iskald mot henne, og bryter både forlovelse og forbindelse. Hun har ødelagt hans kjærlighet, hun er han ikke lenger verdig.

Med nesa i sky vandrer Dorian Gray av sted. Etter mange timers nattevandring kommer han hjem, bare for å oppdage at det vakre maleriet har endra seg: det har fått et stygt drag ved den unge munnen, og det ser nesten ondt ut. Han setter et skjermbrett foran, slik at han skal slippe å se på det. Seinere flytter han det opp til et avstengt rom på loftet. Men ute av syne, ute av sinn er bare delvis sant i denne sammenhengen. Dorian er ofte på loftet for å beskue portrettet. Han nyter sin egen ungdommelighet mer enn noensinne, og ler mot maleriet som mister glans og gull. Og slik lever han i tjue år. Han får alt han vil ha, er tilbedt av både kvinner og menn, lever ødselt og luksuriøst. Basil forsøker av og til å få han inn på den rette sti, men til ingen nytte. Harry tilber Dorians skjønnhet med smittende kynisme. Og Dorian blir en sagnomsust herremann, etter hvert er han direkte berykta i sosieteten. Men skjønnheten får brått en bitter ettersmak når folk ikke lenger vil prate med, se på eller være i nærheten av Dorian Gray. De forlater rommet, huset, festen, og det verserer ville rykter om yndlingens livvstil. Sannheten kommer langsomt fram, og når det hele går opp for Dorian Gray, har Oscar Wilde stramma nettet omkring den unge Adonis så tett at det er umulig å slippe ut.

På mange måter er romanen et langt eventyr, som fint føyer seg inn i Wildes øvrige produksjon, som blant anna består av eventyrsamlinger for både barn og voksne (fra 1888 og 1892). Den rasjonelle leser veit jo at hovedhandlinga i boka er umulig, slikt går rett og slett ikke an, men det er uhyre interessant å lese om det likevel - i dag kanskje mer enn noensinne. Slik sett både speiler og kritiserer boka en grell samtid, og ettertid. For hva skjer når det ytre er alt? På Wildes tid kunne en pudre, sminke og kle seg opp, nappe hår og bruke hatter, slanke, mosjonere, drikke avkok og innta ymse ekstrakter - datidas måter å bevare ungdommen på. I dag kan vi legge til korrigeringer, laserbehandlinger, drastiske operasjoner og injiseringer, kurer, detox og tarmskylling, bare for å nevne noe. Det verste ved å bli eldre, er ungdommen, sier Harry, men ikke en gang han, som tilber Dorian Gray og ungdommens glans, kunne sett for seg hvilke tilstander som ville råde i dag. Forfengelighet, som ikke akkurat var en gresk dygd, er blitt legitimt, faktisk såpass stuereint at vi ikke bare får det i blader og i bøker, men også på tv. Vi har Prosjekt perfekt med Ida Fladen i den ene enden, og Oscar Wilde med Bildet av Dorian Gray i den andre. Det interessante er naturligvis at resultatene ikke ligger så langt fra hverandre som en skulle tro.

Nei, Bildet av Dorian Gray er kanskje heller en vond, grusom spådom som blir sann, en utforskning av menneskets sinn og sjel, et skrekkens eksempel på hva en ikke skal gjøre. Ja, for akkurat den advarselen er ganske tydelig boka igjennom - bildet i seg sjøl er et vitne på hva som egentlig foregår. Og for hva eller hvem, undrer jeg, og til slutt Dorian også. Fordi Dorian hadde lyst? Fordi Harry bestemte? Nei, ikke egentlig. Rett og slett bare fordi det var mulig. Det var mulig å opptre sjofelt og komme unna med det. Det var mulig å være en avviker, en misbruker, en voldsmann, og ikke bli anklaga for noe. Det var mulig å gjemme seg, ikles masker, være en annen. Det var mulig å leve et dobbeltliv.  

Og dette dobbeltlivet var nok Oscar Wilde nokså tidlig rimelig god på. Om han var homofil eller bifil får de lærde strides, jeg er ikke så interessert i det. Men det at han gifter seg, er et faktum. To sønner blir det også, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Men sjøl om ekteparet holder sammen, og kanskje også er oppriktig glad i hverandre, er det andre mennesker Wilde søker til, er sammen med, bruker penger på og elsker, i begge betydninger. Men alle som kjenner til historia om Oscar Wilde, veit at det ikke går i lengden. Og denne boka blir faktisk brukt som bevis på forfatterens uetiske livsførsel under rettssaken i 1895.

Det gjør at det blir enda vanskeligere å ikke lese boka, eller i alle fall deler av boka, på en historisk-biografisk måte. Men etter denne gjennomlesinga ser jeg at det fins trekk av Oscar Wilde i alle de viktige mannspersonene i boka, uansett om det er tilsikta eller ikke. For eksempel i den hardtarbeidende kunstneren Basil Hallward. Wilde var også svært flittig og hadde en enorm produksjon som debattant og journalist i flere aviser, i tillegg til at han publiserte diktsamlinger, fortellinger, eventyr, dramatikk og denne romanen. Han hadde flere foredragsturneer om estetikk, blant anna i USA, Frankrike og England. Basil Hallward er den moralske rettesnora i romanen, han er tvers igjennom god og edel og en representant for det gode, kanskje slik Oscar Wilde også visste han burde være, kunne være, ville være?

Så er det Dorian Gray, unggutten som lever ut alle sine fantasier og lyster, helt uten å tenke på samfunnets lover og regler, overklassens normer og konvensjoner og sin egen, eller andres, etikk og moral. I dette ligger også implisitt en seksuell frigjøring, som uten tvil må ha vært forlokkende for Wilde, som stadig måtte skjule seg og sitt, i alle fall til en viss grad. I tillegg er Dorian svært vakker, og en kan derfor si at han er en representant for det skjønne. Historia vil ha det til at den litterære figuren Dorian Gray er meisla over en av Wildes egne yndlinger, men det vites ikke med sikkerhet. Også Dorians forfengelighet, sjølbevissthet og arroganse har noe miskjennelig wildesk over seg, så sannheten nok er en kombinasjon.

Til slutt er det lord Henry Wotton, eller Harry, det nærmeste denne boka kommer en djevels skikkelse, som trekker Dorian ut på galeien med fristelser og humor, sine mange treffende epigrammer, et tematisk spenn i samtalene fra overflate til erkjennelse, givende diskusjoner om kunst og levde erfaringer. Han er svært intelligent, vittig og skarp, men er også blind for konsekvenser - når den lite verdsatte kona hans helt overraskende forlater han til fordel for en annen mann, savner han henne veldig. Huset er jo så stille, og sjøl om ekteskapet kanskje mest er en dårlig vane, er det like fullt en vane. På mange måter kunne nok Oscar Wilde sjøl framstå litt som Harry for sine yngre guttekjærester. Men denne blandinga av veiledning og villedning ovenfor Dorian blir fatal, for når Dorian fratas sin sjel, mister han også til en viss grad følelsen av rett og galt, godt og ondt. Paradokset her er jo at Harry svært ofte sier det som er sant, og slik sett er en representant for det gode, men sannhetene blir tolka og anvendt feil.

Idealene det skjønne, det sanne og det gode er her samla i ei bok - nesten i en og samme person også. Er det kanskje for mye forlangt? Legges lista alt for høyt? Når er vi gode nok, sanne nok, skjønne nok? Teller det hvis vi bare poserer, eller må det være indre også? Dette er bare noen spørsmål som kan stilles til verket, til forfatteren og til Wildes samtid - ikke minst etter den dårlige behandlinga han får under rettssaken og i fengselet. Og dette er en av mange fordeler med Bildet av Dorian Gray: En kan stadig finne en ny vei inn til verkets kjerne. Trekke nye linjer, prøve ulike perspektiver, tolke motivet, handlingene, personene, speile vår egen samtid og oss sjøl. I tillegg er boka en språklig drøm, uhyre presis, finstemt og skildrende, proppfull med adjektiver, farger og stemninger. Og det er luksuriøst hele veien, fra gobelinet, porselenet og ringene til bilderammene og livet som leves.

Det ekstravagante er særlig tydelig i kapittel 11, hvor Dorians tjue år skildres som ei reise blant juveler og parfymer, historie, klassisk musikk og (u)dannende litteratur. Bildet er hans samvittighet, utseendet hans middel. Men hans mål? Veldig uvisst. Og det er vel det som til slutt slår Dorian Gray også, når han spør seg om hvor langt han er kommet, hvem han var og hvem han har blitt. Han liker ikke svaret og skylder på portrettet av seg sjøl. I malerkunsten til Hallward finner han altså roten til alt ondt personifisert som nettopp Dorian Gray. Ansvarsfraskrivelsen fungerer heldigvis bare midlertidig. Som individ stilles han likevel til slutt til ansvar. Bare synd at erkjennelsen i Dorian Grays tilfelle kommer for seint.

Det er vanskelig å avrunde et innlegg om ei så imponerende bok, så jeg tror jeg må ty til selve verket. På side 285-286 skildres en av mange diskusjoner mellom Harry og Dorian. Dorian benytter seg av Shakespeare, og sier om seg sjøl: Er du et maleri av sorgen / et ansikt uten hjerte. Men han vinner ikke gehør hos Harry. Dorian, som er så vakker og som har det perfekte liv, hvordan kan han ha noen problemer? Harry parerer med et passende Bibelsitat som i grunn oppsummerer hele boka: Hva gagner det et menneske om han vinner hele den verden, men tar skade på sin sjel? Så lett, og så vanskelig, kan det altså sies.

Ei kvinnelinje i norsk litteratur

Lesinga av romanen Alberte og Jakob (1926) i slutten av april ga meg mange nye tanker, men også noen gamle. Forfatter Cora Sandel (1880-1974) bruker og skildrer nemlig flere etter hvert svært velkjente og velbrukte litterære temaer, og det blir lettere, jo mer en leser, å gjenkjenne disse temaene, presentasjonen og diskusjonen av dem - og ikke minst tankene som ligger bak - og deretter sammenligne dem, se hvordan de beveger seg i litteraturen, dukker ned og opp igjen. Eller kanskje de aldri egentlig forsvinner?

Mamma bruker ofte ei elv som et bilde på litteraturen. I ei elv er det nødvendigvis vann, som vi alle veit, men det er aldri det samme vannet som renner forbi den store steinen, den velta trestammen eller den vårgrønne gresstusten. Det er en kontinuerlig bevegelse, konstant fornyelse. Og under overflata, som kan være blank og stille, bevende, krusende, brusende, buldrende, sprutende, larmende - alt etter som vi befinner oss ved en rolig kulp, et stryk eller et fossefall - er det alltid strømninger vi ikke umiddelbart legger merke til. De kan være svake, nærmest usynlige langt nede i dypet, eller utrolig sterke - alle som har sett et blads ferd på ei elv veit hva jeg mener. Bladet kan seile lett av sted, plutselig fare av gårde, stoppe opp, suse av sted igjen, stanse helt (det er her vi må dytte med en pinne), for å brått befinne seg i en virvel. Er virvelen sterk nok, trekkes hele bladet inn mot sentrum og ned.

Og slik er det i stor grad med litteraturen også, for eksempel i forhold til hvor ofte ulike sjangre, figurer eller motiver blir populære og hvor ofte forskjellige temaer tas opp og behandles. Hovedstrømmene trekker med seg forfattere og lesere, og noen ganger går det urovekkende friksjonsfritt. Det blir moderne, kanskje til og med et fenomen - her kan en assosiere både til vampyrer og Knausgård. Men under overflata lurer andre strømmer som helt uventa kan gjøre seg gjeldende og sende oss langt avsted - noe som skjer både konkret og abstrakt i for eksempel en god historisk roman. Og et blad som går under i en minimalstrøm, kan gjenoppstå der en minst venter det, som et litterært motiv eller tema.

Bildekilde: Gyldendal

På mange måter er det naturlig å begynne med pioneren Camilla Collett (1813-1895). Hennes verk Amtmandens Døttre fra 1854-55, langt på vei en sjølbiografisk utviklingsroman, tematiserer i aller høyeste grad den historisk samtidige ungjentas problemer i forhold til utviklinga av en egen identitet, eller egenutvikling og identitet. Hovedpersonen Sofie opplever et massivt press, særlig fra mora, om at hun, som embetsstandsdatter, må gifte seg med en passende mann. Men hvordan kan Sofie gi sitt ja til en mann hun ikke kjenner når hun nesten ikke kjenner seg sjøl og ikke veit hva hun vil ha? Vil hun ha Kold eller Brandt? Mora hjelper henne ikke. Alle spørsmål Sofie sitter inne med blir avfeid, og hun gis verken tid eller ro til å kjenne eller tenke tenke etter. Og til slutt tør hun ikke spørre mer. Men hun observerer sine eldre søstre og andre bekjente, og ser hvordan kvinne etter kvinne fanges i kjærlighetsløse pliktekteskap som er arrangert og kommandert av foreldrene. Og Sofie steiler mot tanken, en slik skjebne er ikke noe hun ønsker for seg sjøl! Men piker av embetsstanden skulle helst ikke tenke, de fikk liten eller ingen utdanning, de skulle ikles fedrenes oppfatninger og mødrenes roller og dannes i støpeskjeen innenfra og ut. Huslige sysler, ja, men ellers bare plikt og gjøren. Kvinnas lodd er å tåle, bære, lide, tie, skriver Collett, og det er den fullstendigste oppgivelse av selvet.

Bildekilde: Gyldendal

Vi går fra midten av 1850-tallet og realismens inntog i Norge, til slutten av århundret. Vi befinner oss fortsatt i embetsstanden, men langt lenger nord. Cora Sandels Alberte bor i en by som minner om Tromsø, men menneskene kunne like gjerne vært tatt fra Colletts roman. Det er fortsatt fasaden som er alt, og det er mye prestisje knytta til døtrene, som sjølsagt skal giftes bort med brask og bram til et godt parti. Men det er ikke så lett når en heter Alberte og vokser opp hos sorenskriver Selmer med frue, stadig er keitete og mager og ikke har noen friere, men ofte kjenner på det skammelige ved å være fattigfornem. Alberte er av embetsstanden, men ikke rik nok, pen nok eller god nok. Aldri. Men hvem er hun egentlig, når hun ikke er "nok"? Alberte får den utdanninga Sofie ikke får, og kunnskapen vekker en slags tørst i henne, hun vil vite mer, lese mer, se mer, forstå mer, sanse og erfare sjøl. Men så får hun ikke lenger lov, og Alberte vender seg innover i seg sjøl. Hun går ikke med på moras fasadeleik og løper ut i naturen, hun gjennomskuer de økonomiske problemene til familien og til slutt også mora sjøl - som i aller høyeste grad er et collettsk eksemplar av kvinna, med alle de byrder det medfører. Og slik vil ikke Alberte ha det. Trilogien, som jeg enda ikke har lest ferdig, sin storhet ligger visstnok i skildringa av Albertes identitet og utvikling, som for alvor starter i den første boka.

Bildekilde: Aschehoug

Rundt første verdenskrig rusler ei småpie ved navn Herdis rundt i Bergen by. Hun bor på Sølverstad, er av øvre middelklasse, har langt rødt hår og må gå til barnehagen helt aleine. Det er sjølsagt gjennomgangsfiguren til Torborg Nedreaas (1906-1987) jeg skriver om nå, den vesle jenta Herdis som først dukker opp i novellesamlinga Trylleglasset fra 1950, og som gradvis blir eldre i de to romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Hadde det ikke vært for sjangerendringa, ville tekstene om Herdis uten tvil blitt kalt for en trilogi, for det er jo det det egentlig er. Også her finner vi en utstrakt tematisering av opprettholdelsen av fasader, økonomi, moras press på dattera og et bevisst ønske om å ikke være slik sjøl. Tendensen så langt i disse ellers vidt forskjellige verkene er at kvinnas krav og sjølbevissthet øker i takt med det generelle utdanningsnivået og graden av modernitet i samfunnet, noe som stemmer overens med den faktiske historia. Her er Herdis et godt eksempel på ei moderne, ung kvinne som ønsker å vite, og som ønsker å bruke kunnskapen til noe. Men sjøl om kvinna da faktisk får stemmerett i 1913, er det ikke bare enkelt. Det vitner Herdisbøkene om, som forteller om ei urolig barne- og ungdomstid prega av krigserfaringer og økonomiske nedgangstider, politisk uro og kolliderende ideologier. Nedreaas skildrer mesterlig hvilke massive inntrykk dette setter i et følsomt barnesinn, og hvor vanskelig det kan være å finne seg sjøl i ustabile omgivelser. Men Herdis er modig, og gjør det hun mener er rett.

Bildekilde: Gyldendal

Og det gjør Tora også. Med trilogien om Tora, som består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986), er vi tilbake nord i landet. Det er etterkrigstid, og for de minst privilegerte er det mangel på det meste. Tora er datter av den hardtarbeidende og kjølige Ingrid og en forsvunnen, kanskje død, tysker. Hun bor i Tusenhjemmet med mora og stefaren Henrik, og alle tre blir på hver sin måte uglesett av samfunnet. De er ikke helt a4, sjøl om mora forsøker å gi inntrykk av at de er det. Fasaden betyr med andre ord mye også her. Tora synes det er vanskelig at hun ikke veit hvem som er pappaen hennes. Og verre blir det når Ingrid ikke vil snakke om det. Hun legger lokk på alle følelser og stenger til og med den følsomme datteren sin ute. Herbjørg Wassmo (f. 1942) skildrer hvordan Tora fantaserer og drømmer. Aller helst vil hun at faren hennes skal komme og ta henne med bort fra alt sammen, fra den lammende angsten og farligheten, som preger identiteten hennes sterkt, og som i perioder forstyrrer hele hennes naturlige utvikling. Tora deler utferdstrangen, men er den eneste hovedpersonen som ikke eksplisitt trakter etter mer kunnskap. Men når hun får mulighet til å reise bort for å gå på skole, så gjør hun det.

Den tematiske linja jeg her trekker fram er ulike litterære behandlinger og sider ved den norske kvinnas identitet og utvikling over en hundreårsperiode, men det er naturligvis mye mer ved disse bøkene enn det. Det er sjølsagt også andre verk som kunne passe inn i ei slik linje, jeg har bare gjort et lite utvalg, sjøl om jeg oppfatter at verken Amalie Skram (1846-1905) eller Sigrid Undset (1882-1949) behandler denne tematikken så eksplisitt som Collett, Sandel, Nedreaas og Wassmo. De fire bygger også på hverandre, noe en lett kan se om en foretar en enkel og overfladisk sammenligning.    

For eksempel sliter alle hovedpersonene med forholdet til sine mødre. De blir behandla kaldt, og forventningene til deres vesen, person, handlinger og tanker er svært konkrete, men uoppnåelige. Ungjentene opplever gang på gang at de skuffer foreldrene og seg sjøl, og det sender dem ut i et følelsesmessig vakuum hvor de ikke helt veit opp eller ned og langt mindre hvem de sjøl er. Standsmessig oppførsel er viktig, normene er kvelende mens fasaden holdes høyt. Foreldrenes, og særlig mødrenes, strenge krav oppleves som ei tvangstrøye, og en etter en bryter de opp og ut. Det krever mot og styrke, og gjennom denne handlinga utvikles og modnes hovedpersonen, og vi får avslørt viktige trekk ved kvinnas karakter.

Ved bøkenes begynnelser er det også tydelig at dette er følsomme jenter. De er sarte og vare for lyd, lys, kulde og sterke sanselige inntrykk. De karakteriseres nokså ulikt: Sofie er usikker, Alberte fryser, Herdis juger, Tora er redd. Felles er at alle fire søker ut fra det kvelende hjemmemiljøet, til Grotten, til naturen, til kysten, til skogen. Og alle lar seg også bevege av kunst, for eksempel musikk, og prøver seg på ulike måter sjøl. Både Alberte, Herdis og Tora har små, hemmelige notatbøker de skriver vers og fortellinger i, mens Margrethes opptegnelser er svært viktige for Sofie. Det skriftlige blir en måte å bearbeide på, det er en nødventil, og etter hvert også en vei ut. Dette underbygger langt på vei det sjølbiografiske elementet, som fins i en viss grad i alle verkene.

I tillegg kan en se på den ideologiske overbygninga som fins i disse bøkene. Camilla Collett framstår som den reine kvinnesakskvinna. Hun krever utdanning for kvinner, og frihet i partnervalg og ved ekteskapsinngåelse. Hun er et svært moderne talerør som gjennom essays og romaner, med realisme og ironi som virkemidler, viser hvor ulykkelig kvinna og familien blir ved arrangerte ekteskap, og hvordan dette igjen påvirker samfunnet på en negativ måte. Kjærlighetsekteskap er derfor tingen. Her kan en jamføre med Colletts eget liv.

Cora Sandel maner med Albertebøkene til opprør og organisert engasjement for viktige kvinnesaker. Hun viderefører Colletts utdanningskrav, men krever også stemmerett og frigjøring. Det tydeligste eksempelet på dette i Alberte og Jakob er Albertes mangel på muligheter, og hvordan det holder henne tilbake og murer henne inne, både fysisk innafor hjemmets fire vegger og psykisk i seg sjøl. Kontrastene til broren Jakob, som bryter ut fra stand og slekt, by og utdanning, er slående. Også her kan en jamføre med forfatterens eget liv, som var sterkt prega av et behov for frihet.

Kommunisten Torborg Nedreaas har et kraftig politisk engasjement som går langt utover romanproduksjonen hennes. Men det som kommer til uttrykk i tekstene om Herdis, er hvor urettferdig godene er fordelt. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Foreldrene til Herdis krangler om penger, og sedler brennes i ovnen. Nedreaas vil ha like muligheter for alle, både Herdis og fattigungene skal kunne gå på gode skoler, ha tak over hodet og klær på kroppen. Hun krever at samfunnet får bukt med en utstrakt dobbeltmoral, som går på seksualitet, fattigdom, vold i hjemmet og dobbeltarbeidende kvinner, og at kvinner frigjøres økonomisk. Igjen er det interessant å se på forfatterens egen livsførsel.

Gjennom Torabøkene av Herbjørg Wassmo aktualiseres kvinnas rett til å råde over egen kropp, noe som passer godt med kvinne- og abortsaken som dominerte på 1970-tallet og som unektelig har prega Wassmos arbeid. Tora kues på mange ulike måter, men verst er det når hun underlegges farligheten. Hun stivner av redsel, og veit med sikkerhet at den som kommer i mot henne, har mye mer fysisk styrke. Hadde Tora fått den hjelpa hun trengte, av mora, av lokalsamfunnet, av storsamfunnet, ville kanskje trilogien om henne fått en helt annen utgang. Forfatterens eget oppgjør med fortida peker i den retning.

Fire drivende dyktige forfattere som lever som de skriver, fire fenomenale verk som berører og engasjerer: Den norske kvinnas identitet og utvikling gjennom et århundre er behørig skildra i lys av ideologi, frihetskrav, utdanning og medmenneskelighet. Hvem er den neste som skal trekke denne kvinnelinja videre?

Alberte og Jakob

Bildekilde: Gyldendal

Vi befinner oss langt mot nord i landet, mest sannsynlig i en by som er basert på forfatterens egen ungdomsby, Tromsø. Det går mot slutten av 1800-tallet, det er vinter og isende kaldt. Snøen ligger tung og høy langs husveggene og på takene, vinden fra fjorden er sterk og stikkende og smyger seg inn i alle sprekker, ligger på lur ved dørene og de mange, store vinduene, feier tvers gjennom stuene, opp trappene og inn på kammerset. Den unge embetsstandsdatteren Alberte Selmer kjemper mot kulda. Hun er blåfrossen og stiv dagen lang, det er vanskelig å sy med valne fingre, hun hutrer og ser langt etter kaffekanna. Men hun tvinger seg ut likevel. Hun må vekk fra dette huset, fra sorenskriver Selmer og frue, hun vasser i tung snø, søle og slaps, sklir på is og holke, hun dukker vekk fra menneskene og søker ut, opp, vekk. Bare for å finne ut at hun, i år som i fjor, er ringet. Ringet inn av menneskene i byen, sin stand, det tunge mørket og den bitende kulda. Om nettene skjelver hun seg i søvn, sammenkrøpet, med armene om seg. Ikke før i morgentimene kommer varmen og den virkelig gode søvnen. Hun retter seg ut. Og så er det morgen igjen.

Ikke akkurat slik, men ikke så langt unna likevel, begynner Cora Sandels (pseudonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, 1880-1974) debutroman Alberte og Jakob fra 1926. Romanen er den første i det som blei en trilogi med de seinere titlene Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Av nettopp titlene er det lett å skjønne hvem som er hovedpersonen i bøkene. Når Alberte og Jakob begynner, har Alberte allerede slutta på skolen etter krav fra foreldrene. Den vitebegjærlige og lærevillige ungjenta går hjemme som mors ubetalte hushjelp, og skal i tillegg hjelpe sin mindre begava lillebror Jakob gjennom studiene mot et endelig artium. Hennes egen skolegang blei ofra for hans, men han vil ikke har den, vil ikke ha artium. Jakob vil være nevenyttig, vil ta hyre. Men det vil være en stor skam og et digert skritt ned på den sosiale rangstigen for familien Selmer. Derfor må Jakob bli i skolen, koste hva det koste vil, og det koster familien dyrt. Men aller dyrest er det nok for Alberte, som mister skolen og friheten og lukkes inne med en svært krevende mor.

Likevel er ikke Alberte sint på Jakob. Hun hjelper han villig, selv når han har somla og vært en slask, ikke gjort lekser og ikke lest det han skal. Hun leser med han, om igjen og om igjen, og Jakob får stadig dårligere resultater. Han er så lei av studier som en tenåring kan bli, men Alberte står han bi. Alberte er ikke sint på pappa Selmer heller, egentlig bare en sjelden gang, og da har hun dårlig samvittighet etterpå. Hun frykter han av og til, særlig når hele familien kolliderer ved matbordet, men lever seg samtidig veldig inn i hvordan han har det og føler stor ømhet for den voldsomme brumlebassepappaen sin. Han har det ikke så lett, ser hun. Men det rare er at Alberte ikke en gang er ordentlig sint på mamma. Mamma som herser med henne, som klager på henne, som synes hun er lite pen og ufin på håret, som aldri synes hun gjør noe rett, som mener hun er klumsete og har stygge hender, som synes det er pinlig å ha en datter som Alberte, som aldri sier mer enn ja og nei og som alltid blir flammende rød. For en skuffelse hun egentlig er, Alberte, som ikke en gang interesserer seg for vanlige kvinnesysler, hun vil jo bare lese, og som er så rar at hun ikke har noen friere. Mamma gjør Alberte taus og stiv og rød og kaldere enn noen gang.

Men Alberte har mye aggresjon og sinne inni seg. Hun løper det av seg, hver dag, så hun hiver etter pusten og blir varm, så hun kjenner at hun er i live og ikke bare er en av mammas mange blomsterpotter og nipsfigurer, som hun daglig flytter på og tørker støv av. Det er disse turene som er fristedet til Alberte. For i det sosiale liv er hun ikke videre dreven. Hun har sine jentevenner, som hun møter og veksler noen ord med, men ofte er hun litt på sida, ofte flammende rød. Hun henger ikke helt med på hva Beda Buck driver med, og når de andre jentene går med mannfolka, aner hun ikke hva det egentlig vil si. Den ivrige søken etter en ektemann skjønner hun rett og slett ikke. Men i naturen, når hun kan se ut over byen, eller langt vekk fra den, da kan Alberte puste og være. Og av og til skriver hun noen linjer i ei bok gjemt i mellom ulltrøyene i skuffen.

Og det er i dette miljøet, med alle dets kontraster og motsetninger, at romanen utspilles. Alberte står utafor og midt oppi alt. Hun er sin mors skam, og er dermed ikke inkludert i et varmt og nært mor-datter-forhold som skildres mellom andre personer i boka. Pappa er overarbeida og stressa, og når han ikke krangler med mora eller kjefter på Jakob, går han av og til kveldstur med Alberte. Men de snakker ikke sammen, ikke på ordentlig. Hun er heller ikke lenger student og står dermed utafor skolen. Og ikke har hun noe å ta seg til, en skikkelig jobb. Eller friere. Familiens store bekymring, bortsett fra Jakobs aldri ferdige artium og Albertes keitethet, er deres manglende evne til å leve standsmessig. Det er et evig slit for å få økonomien til å gå rundt godt nok, og de spiser grøt hver kveld. Ungene får margarin mens foreldra får smør, og kun pappa får egg. De varmer på kaffen til de må plukke gruten ut fra mellom tenna. Jakobs skjorter er hele tida for små. Stoppekurven, med sokker og strømper og annet smått som må sys, står alltid framme. Alberte må stjele ved og kull for å fyre på sitt eget rom. Likevel insisterer mora på at de ikke må stenge av en eller to av de tre stuene vinterstid. Dørene står helt åpne, og den beskjedne lunken fra peisen forsvinner i kulda. Og så drar Jakob.

For å skildre denne vanskelige, dels uutholdelige situasjonen som var embetsstandens byrde mot slutten av 1800-tallet, da embetsmannstyret hadde mista sin dominerende posisjon i samfunnet og det Jens Arup Seip kaller embetsstaten til slutt falt helt fra hverandre, bruker Sandel begrepet fattigfornem. Det er så uhyre treffende, og det blir brukt elegant, insisterende, sårt. Og det verste er kanskje når Alberte innser betydninga av ordet og hvor rammende det er hos seg og sine. Hun vil ikke assosieres med noe slikt, da vil hun heller spinke og spare, tvinge pappa til å ikke drikke, pantsette smykkene sine, søke seg en plass. Kollisjonen med fisefine tante Oberst og kusine Lydia sørfra er fatal. Og etter det går absolutt alt galt.

Jeg måtte sette ned lesetempoet ganske grundig da jeg leste om Alberte. Særlig første kapittel, hvor Sandel skildrer hvordan denne nordlige kystbyen våkner til en ny dag med uling fra dampfløytene, lys som blir tent i vinduene, snøplogen som dundrer gjennom gatene, kirkeklokkene som slår hvert kvarter og en drøss med slag når den er hel, bakeren som åpner utsalget, skredder Kvandal som øver trekkbasun, Jensines skritt ned trappa, fyring i peisen, skrammel på kjøkkenet (her var det kort til Hamsuns preteritumsåpning i Sult). Det var ikke helt lett å komme inn i begynnelsen, for landskapet, lydene, fargene og fokaliseringspunktet var nokså fremmed for meg. Jeg måtte lese det noen ganger, så jeg virkelig kunne se det og høre det. Først da var jeg klar for å også føle det, gjennom Alberte.

Men å lese sakte er egentlig ingen last. Særlig ikke her. Sandel krever at en leser sakte. Så en får med seg hvordan hun stillferdig tegner opp den nordnorske naturen med mørketid og midnattssol og det kjølige interiøret hjemme hos Alberte, med lys og skygge, få farger, få mønstre. Eller hvordan hun bygger opp Alberte sjøl, bit for bit, med varme og kulde, strenge avvisninger og de få lyspunktene hun lever på. Så en ser de mange frampekene og den elegante komposisjonen, en formelt tredelt roman strukket over et helt år, med stadig tilbakevendende elementer: steder, scener, samtaler. Og slik at en legger merker til det presise språket, knappheten i replikkene, intensiteten i skildringene. Så en kjenner det pustende nærværet av Alberte, fokuseringa av Sandels blikk.

Det er så mange nydelige scener som stiger fram i denne romanen, så mange såre tårer og bitre øyeblikk for Alberte som skildres lunt og nært. Mye er dobbelt, både for Alberte og for leseren. For eksempel når Alberte ved ymse anledninger oppsøkes av tre unge herrer (de kommer hver for seg, altså). En vil jo så gjerne at hun skal finne en lykke som gjør henne hel, eller i det minste møte litt medgang, samtidig som en ikke vil at hun skal svike seg sjøl. Men hvem er egentlig Alberte, under dette harde, kalde skallet? Heldigvis gjør hun kort prosess med dem alle tre, i alle fall nesten. Et annet eksempel på dobbelthet er Albertes følelser overfor foreldrene. Hun er jo glad i dem, men følelsen av en evinnelig balansegang mellom full stillingskrig eller likegyldig fred er utmattende. Og hvem skal hun egentlig holde med? Mye faller på plass når Alberte i smug får tatt en god titt på mammas nattansikt. Da skjønner vi at kanskje Jakob egentlig så det tydeligst av dem: Det er synd om mamma og pappa. Men det er jammen synd på Alberte også, som føler alt så sterkt, og som ikke har noen til å hjelpe seg.

Alberte og Jakob er skrevet i tredjeperson, men Sandel er så nær på Alberte gjennom hele romanen at det føles som førsteperson. Forfatteren er konsekvent og følger ingen andre på samme måte, vi får for eksempel ikke innblikk i moras tanker og følelser eller noen egentlig forklaring på hennes kalde oppførsel. Det gjør at boka blir helt og holdent bare Albertes, og at tittelen for min del føles litt feil. Jakob drar jo-. Dette er Albertes kamp, Albertes hverdager, Albertes år. Og på mange måter står det helt stille i den lille byen, i alle fall når det atter blir høst igjen. Alle er de samme som før, alle forbereder seg på kulda, og tråkker rundt i vinterklær i god tid før rogna dekkes av frost. Men Alberte står ikke stille, og hun er ikke den samme som da boka begynte. Noe er skjedd. Noe i henne har våkna, og hun har i alle fall skjønt hva hun ikke vil - og hva hun bare må. Aner jeg et kommende opprør?

Da boka kom ut for første gang i 1926 blei den en enorm suksess helt uventa, og solgte i over 9000 eksemplarer i løpet av høsten. Den blei raskt ansett som en svært moderne roman, mye på grunn av at den blir fortalt i presens, har et gjennomført kvinneperspektiv og ikke følger den 'normale' romanoppskrifta: Hos Sandel følger vi nemlig ikke Alberte fra dag til dag eller fra uke til uke. Forfatteren skriver fram scener eller hele episoder som avløser hverandre, men som det kan gå svært lang tid i mellom. Hun følger ikke direkte noen ytre handlings- eller spenningskurve, det er kun det indre hos Alberte som teller. Det kan føre til at lesinga kan bli litt hakkete i begynnelsen av romanen, fordi en moderne leser kanskje forventer at det skal "skje noe", mens det egentlig er svært godt gjort av forfatteren å holde intensiteten oppe over så mange ulike stille scener. Og under det hele ligger det et konstant press, en uro og en sitrende spenning. En lurer stadig på hvor mye mer Alberte kan tåle, om hun snart kommer til å klappe helt sammen eller få et massivt utbrudd. For hun, familien, dette livet, er så skjørt, så skjørt.

Men likevel sterkt:
"Livet som til enhver tid, selv når det er kummerligst, bærer alle muligheter i seg, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."

Vårlesing, del III

April har vært en skikkelig slapp lesemåned med tanke på skjønnlitteratur, og jeg tror ikke at jeg har nådd mer enn et par lesemål sia sist (noe som sjølsagt betyr at Ragnhild Jølsen er her igjen). Men det er egentlig greit. Det har vært mye nå, som det alltid er rundt eksamen, og jeg trenger å holde et faglig fokus til jeg kommer i mål med det jeg skal. Og det er egentlig ikke så lenge til! Når første uka i juni er omme, er jeg nemlig ferdig med eksamenene for denne gang. Da kan jeg endelig hive meg over sagalitteraturen, som jeg skal bruke i masteroppgava mi, og andre litterære godbiter som jeg har stående i hylla. Men først, en liten rapport for april, samt leseplanen for mai måned.

Ragnhild Jølsen
Må snart fjernes helt herfra, hvilket betyr at jeg må se å få ut fingern. Men det er ikke så greit når lesinga er avhengig av riktig lesehumør og rett lesestemning, til og med av været! Kanskje de korte tekstene til Jølsen ender opp med å bli sommerens nattbordbok, eller kanskje jeg må skvisje henne inn i en eller annen lesesirkel? Uvisst. Men mest sannsynlig blir hun uansett ikke lest i mai heller...

Margaret Atwood
Jeg og Birthe har begge hektiske timeplaner nå, og begge skal ta en eller flere eksamener i løpet av en drøy måned. Den andre boka i Atwoods dystopi-trilogi, Flommens år (2011), som vi skulle lese sammen både i januar og februar og mars og april og mai, er derfor nå blitt et juniprosjekt, og jeg håper virkelig at det går som det skal denne gangen. Ei anna dame på vent er forresten Doris Lessing, men hun må muligens vente lenge, så hun tas vekk fra leseplanen inntil videre.

Sturlason & Henriksen
Ja, Snorre og Vera, altså. Disse to leses fortsatt parallelt, og jeg jobber litt med sagastoffet innimellom alt anna - når jeg har tid og overskudd. Jeg bruker tekstene først og fremst i arbeidet med masteroppgava, derfor kan lesinga virke noe sporadisk og ustrukturert og utrolig langtekkelig, sjøl om den egentlig ikke er det.

Per Olov Enquist
Jeg fikk heldigvis lest ferdig berettelsene (essayene) i Katedralen i München (1972) til denne månedens runde i Ingalills biografilesesirkel, og er godt fornøyd med det. Skjønt, noen tradisjonell biografi er den vel egentlig ikke. Men tematisk sett passa den veldig bra. Og boka var god, som vanlig når det er snakk om Per Olov, omtalen er her og ett lesekryss går til meg.

Cora Sandel
Cora Sandels nydelige roman Alberte og Jakob fra 1926 var månedens bok i lesesirkelen til Line. Boka blei ferdiglest innafor tidsfrista, men omtale kommer nok ikke på plass før om en dag eller to. Halvveis kryss der, altså, som blir til et 1001-kryss når alt er på plass.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel skal det i månedsskiftet april-mai leses europeiske klassikere, og jeg har valgt meg Bildet av Dorian Gray (1890) av det irske vidunderbarnet Oscar Wilde. Jeg er såvidt i gang med lesinga og henger sånn sett etter skjema, men jeg koser meg veldig og ser fram til å komme igjennom romanen for tredje gang. Bildet av Dorian Gray er ei bok av den typen som alltid byr på noe nytt, og jeg er spent på hva slags lesning jeg gjør denne gangen. Romanen gir også 1001-kryss for den som jakter på det. Innlegg skal komme i løpet av første uka i mai.

Åsa Linderborg
Ja, denne svenske dama lurte seg plutselig og helt overraskende inn på leselista mi med den delvis sjølbiografiske og delvis biografiske oppvekstdokumentarromanen Meg eier ingen (2008). Puh, for en sjangerhybrid! Men likevel: så veldig, veldig fin. Og kryss!

Erich Maria Remarque
Maiboka i Lines lesesirkel 1001 bøker er Intet nytt fra vestfronten fra 1929. Boka har jeg allerede lånt på biblioteket, og jeg grugleder meg litt til å gå i gang, for denne har jeg hørt veldig mye forskjellig om. Egentlig liker jeg ikke krigsbøker, men jeg har hatt såpass fine leseropplevelser med Irène Némirovsky at jeg bestemte meg for å gi Remarque en sjanse også.

Karen Blixen
Blixen er ei dame som har vært lenge i bokhyllene mine, og nå som jeg snart må reise en del att og fram i forbindelse med to eksamener, tenker jeg at det er kjekt å ha med ei lita, lett bok i veska, som kan leses på toget og på hotellet. For eksempel Skjebneanekdoter fra 1958, ei samling med fem Blixenhistorier, blant anna den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som jeg aldri fikk helt tak på da jeg leste den midt i tenåra. Kanskje blir det en ganske annen leseropplevelse denne gangen.

Og mer enn dette tør jeg ikke liste opp. Allerede nå ser det ut til å være en uoverkommelig leseplan! Men jeg koser meg jo veldig med bøkene, hele veien fra planlegging til lesing og skriving, og tror (veit) det er sunt med solide avbrekk fra pensumlesinga. Derfor prøver jeg stort sett å finne bøker som er nokså annerledes fra det jeg holder på med i studiene. Om det funker er en annen sak. Det blir uansett spennende å gjøre opp status første juni, når én eksamen er tilbakelagt og én fortsatt gjenstår. Inntil da: ha en nydelig vårmåned!