Leseplaner 2024

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2024 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 30 titler. Jeg leste 25 bøker i løpet av året som gikk, i året som kommer høyner jeg til 30. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 25 av bøkene jeg leser i 2024 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg har ikke hatt ønskebøker på noen år, rett og slett fordi jeg har lest så lite. Men nå forsøker jeg meg på å vende tilbake til lista, og henter fram den jeg hadde i 2021: 

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Den store Gatsby

  8. Noe av Shakespeare

  9. Bøkene om Dina (er halvveis)

10. Falkejakt

11. Historien av Elsa Morante

12. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, Bodvars saga, er lest. Flere punkter blir stående, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med det har jeg på mange måter gitt meg sjøl ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2024 endelig sparka i gang!

Leseåret 2023

Så er det igjen blitt et nytt år, og mens vi allerede er på god vei inn i 2024, er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2023?

I 2023 fant jeg veien tilbake til bøkene igjen, etter å ha hatt ufrivillige, nesten lesefrie år både i 2021 og i 2022 grunnet stillingsbytte og påfølgende oppstart i en ny og krevende jobb. Etter et turbulent førsteår og et intenst andreår har jeg nå blitt litt mer varm i trøya på jobben, og kan derfor bruke mer tid på det jeg liker, som lesing. Det var godt å få komme tilbake i eget tempo, og ikke minst la leselyst og humør finne fram til bøkene, framfor å være styrt av lister, pliktfølelse og tvangslesing. Jeg har jo en tendens til de tre siste, da det gir veldig mye struktur, så det var befriende å være uten! I begynnelsen valgte jeg også å kun ha fokus på lesinga, ikke skrivinga. Den fikk komme etter hvert, som en eventuell bonus, tenkte jeg, og det gjorde den.

Antall leste bøker i 2023 ender på 25 titler. I tillegg har jeg to halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, en rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om antallet bøker er lavt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 25 titler er akkurat litt mindre enn ei bok annenhver uke, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er langt mer enn i fjor, da jeg kun leste fire bøker, og en god del mer enn i 2021, da jeg endte på ni bøker. Det viser det jeg har kjent på sjøl også - at jeg er på vei tilbake til litteraturen, lesinga og skrivinga. Herlig!

Til sammen blei det 29 blogginnlegg i løpet av 2023. Det er ikke så mye, men igjen: Mer enn året før! Det får bare være at det er mitt tredje dårligste bloggår - jeg tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til så mye mer. Derfor er jeg helt tilfreds med det jeg har fått til.

Videre er fjorårets bokfordeling er slik:

- 19 av 25 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 16 romaner

- 6 av 25 bøker er sakprosautgivelser

- 16 titler er skrevet av kvinner, 9 titler er skrevet av menn

- 24 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ei bok blei kjøpt

Og med det gjenstår det bare å takke for 2023! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Tre menn til Vilma

Bildekilde: Bokelskere

Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, Tre menn til Vilma (2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.

Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.

På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.

Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?

Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i Tre menn til Vilma er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.

Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. 

På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.

Tre menn til Vilma blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.

Kort & godt: de

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i høst leste jeg romanen de av den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965). Med sine 157 sider er det ikke ei veldig lang bok, men likevel tok det tid å lese den. Det har nok delvis med språket å gjøre, som både er enkelt, insisterende, sårt og originalt. Teksten foregår for eksempel konsekvent i presens, sjøl om mange av hendelsene som skildres ligger tilbake i tid. Slik oppleves alt som nå, som viktig, som alt. Delvis har nok tidsbruken også med tematikken å gjøre.

de kom på dansk i 2018, og blei oversatt til norsk av Trude Marstein (f. 1973) året etter. Romanen foregår på Lolland i Danmark på åttitallet, og hovedpersonen er ei ung jente. Hun er seksten, hun begynner på gymnaset, og mora skulle egentlig ha jobba i butikken slik hun pleier. Men slik blir det ikke. Mora blir sjuk, hun blir innlagt, og dattera får langt mer ansvar enn hun skal og bør ha. Hun må klare seg helt aleine i leiligheten over lengre tid, gjennom tynn høstluft, feberklamme dager og kalde vinternetter. Og i all slags vær går hun, med for lite klær, med gnagsår og med sulten stikkende i magen, for å besøke mora si. 

Jenta har svært stramme rammer for seg sjøl og egen utvikling, og delvis gir hun seg sjøl disse rammene. Hun har fått penger, men gjør et vesentlig poeng ut av å ikke bruke dem. Hun blir ikke med jevnaldrende ut på konsert, sjøl om hun gjerne vil og egentlig kan. Hun forsøker å være som de andre, men får det ikke helt til. I forhold til gutter er det overfladisk, skildra med få detaljer og uten følelser, noe som blir en sterk kontrast til det inderlige forholdet til mora.

Tematisk sett er boka todelt. Den er både ei oppvekstskildring og ei sjukdomsskildring. Sentralt i begge deler står relasjonen mellom mor og datter, som preger alt dattera foretar seg, som skolearbeid, husarbeid og matlaging. Hun tenker stadig på mora, opplever jeg, men uten at alt er språkliggjort. Det står heller aldri rett ut hva som feiler mora. Romanen er slik ei bok om datterkjærligheten, men ikke nødvendigvis om morskjærligheten. Jeg opplever at det ikke er særlig plass til det i teksten, da det er dattera som er i fokus.

Romanen er svært hjemla i åttitallet som tiår, og har veldig mye tidskoloritt til å være ei så kort bok. Det gjelder tanker og ideer, populærkulturelle og politiske referanser, viktige hendelser, gater og småbyliv med mer. Jeg er sjøl født på åttitallet, men husker ikke noe særlig, og kunne ikke ta alle referansene i boka. Jeg vil derfor tro at romanen framstår som mer utilgjengelig og lukka jo lengre unna åttitallet leseren er.

Det er flere fine avsnitt, gode betraktninger og velformulerte setninger i boka, og den er på mange måter ei god bok, men den er aldri inderlig, sjøl om den er både sår og trist flere ganger. Jeg opplever at jeg sitter i leiligheten på andre sida av gata og betrakter mor og datter gjennom vindusflatene. Jeg ser kun det de viser meg gjennom vinduene i rommet, ikke noe mer. Men jeg forventer nok egentlig noe mer.

Kort & godt: Året

Bildekilde: Bokelskere

Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.

Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, Imot kunsten fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. 

Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. 

For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.

Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.

På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.