 |
| Bildekilde: Bokelskere |
I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.
Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike.
Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".
Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.
Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.
I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.
De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø.
Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:
I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.
Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger.
Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk.
Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over.
Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).
Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også.
