Til fyret

Bildekilde: Bokklubben

Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.

Favorittforfattere: N

Etter mye att og fram er det nå blitt slik: mine favorittforfattere på N er også to kvinner. Kanskje det er utvalget i bokhyllene det står på, men det var rett og slett skikkelig skrint med karfolk på N, både når det kom til fornavn og etternavn. De jeg har i hylla, er ikke en gang potensielle favoritter, og de som fins på ymse prisvinnerlister har jeg som regel ikke lest. Ikke at det var flust å velge i på kvinnesida heller - så valget var ikke enkelt. Men ei dame pekte seg fort ut. Og etter noen dagers fundering fant jeg den andre også. Denne gangen er de begge norske, men skiller seg solid fra hverandre med tanke på målform, tematikk, litterær tilnærming og levetid.

Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas (1906-1987)
Torborg Nedreaas er en av 1900-tallets aller beste skjønnlitterære forfattere her til lands. Hun var kvinne, kommunist, stolt og uredd. Og hun brukte sitt skrivetalent til å blant annet sette fokus på vanskelige konflikter for storsamfunnet, feilslått sosialpolitikk, fattigdomsproblemer, kvinnas stilling innafor forskjellige klasser og yrker - hun var alltid på de svakes side -, ulike eller kolliderende ideologier og religioner, og ikke minst de medmenneskelige og emosjonelle omkostningene av krig og okkupasjon. I dag er det nok mange som tenker at mye av dette er kontekstavhengig, at en må ha vært en del av hennes samtid, den voksne etterkrigsgenerasjonen, for å se verdien av hennes forfatterskap og at hun nå, i likhet med mange andre, har "gått ut på dato". Men det er absolutt ikke sant, og det er det som gjør Nedreaas så enestående. Hun taler fortsatt rett til leserne, og beveger meg som ingen annen norsk forfatter hittil har gjort.

Nedreaas debuterte i 1945 med to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. Den første samlinga er litt mer sprikende enn den andre, og har ofte ei ung kvinne som hovedperson. Lite vitner om krig, her er det andre konflikter som spilles ut, ofte menneskets kamp med eller mot naturkreftene og innad i seg sjøl. Andre samling er fullt og helt er konsentrert om krigsopplevelsene. Nedreaas skriver med stor presisjon, sterkt driv og mye undertekst. Hun ser krigen og okkupasjonen fra nær sagt alle vinkler, går inn i emosjonelt forbudte og umulige farvann og balanserer mellom det tragiske og det brutale. Den novella som berørte meg aller sterkest, er tittelnovella. Den omhandler en desperat, sørgende far. Sønnen hans kjempa i den spanske borgerkrigen, kommer hjem til Norge, rekker å gifte seg og få barn, før tyskerne kommer. De finner han mistenkelig og dreper han. I etterkant har faren problemer med å være til stede i sitt eget liv. Han bor med svigerdattera og barnebarnet, men distanserer seg. Om kveldene drar han ut i byen, går, kjører trikk. Han ser uniformene over alt, og vil drepe hver eneste en, spesielt en full og høylydt tysk unggutt. Men ingenting går som det skal. Knapt, stramt, drivende godt og nesten nervepirrende spennende, loser Nedreaas meg gjennom historia, og spiller ut et etisk dilemma som bare kan ende vondt.

Ofte er det vondt, det hun skriver om. Ikke bare i novellene, men også i romanene. Tekstene om Herdis (novellesamlinger og romaner) er såre på så mange måter - hun er det lille skilsmissebarnet som trekkes mellom far, mor og sitt eget voksende indre liv, fylt med farger, historier og musikk. Med oppvekstsåra følger drømmer som brister, en sosial deklassering, en verden i krig, en barndom som svinner, av og til brått, av og til umerkelig gjennom trylleglasset. Jeg tror det ligger mye av Nedreaas i denne ungjenta, og de nære skildringene skaper gjenklang i meg som leser. Den første Nedreaasboka jeg leste, handla likevel ikke om Herdis. Romanen Av måneskinn gror det ingenting kom i 1947, og er en av de aller viktigste norske romanene. Her viser Nedreaas det politiske engasjementet sitt for alvor, og tegner opp et arbeidersamfunn i krise. Leseropplevelsen var utrolig sterk, og sitter enda i. Den kvinnelige hovedpersonen forteller ei historie som er så fæl at en nesten ikke vil tro på det. Men så gjør en det likevel.

Den nøytrale fortellerstemmen som Nedreaas så ofte innehar, og usentimentaliteten, gjør at forfatteren lett kan veksle mellom en kvinnelig og mannlig hovedperson. Hun benytter seg også av virkemidler som ulikt språk, variasjon i vokabular, endring i perspektiv og tempo fra tekst til tekst, slik at hver novelle framstår som unik og intens på sin egen måte. Tematikken eller miljøet (i for eksempel novellesamlinga Trylleglasset fra 1950) forblir det overordna bindeleddet, mens novellene er mennesker som snakker rett til deg. For de er mennesker, disse tekstene, med stemmer, tanker og sansninger, smertefulle erfaringer og jublende glede. Det er Bak skapet står øksen et godt eksempel på. Men dessverre blir Nedreaas ofte skjøvet langt ned på lister over kanoniserte forfattere, eller enda verre, hun blir glemt. Langt veikere og mindre viktige forfattere tar hennes plass, forfattere som ikke gir rom til lys, mørke og musikk. Her er det en rekke mennesker som er ansvarlige for lærebøker, kanonisering, gjenutgivelser o.l. som bør gå i seg sjøl, men det er en helt annen sak.

Marta Norheim

Marta Norheim (f. 1955)
Marta Norheim er mest kjent som radiostemme i sitt yrke som kulturjournalist på NRK P2, men har også lang fartstid som litteraturkritiker. Hun mottok faktisk prisen for Årets litteraturkritiker i 2002, og fikk i 2012 Språkrådets pris for framifrå sakprosa i boka Friksjonar (Samlaget 2011). Jeg synes hun er ei spennende, kunnskapsrik og viktig dame, og velger henne først og fremst på grunn av den sjangeroverskridende (litteraturhistorie, essays, artikkelsamling, oppslagsverk) boka Røff guide til samtidslitteraturen som kom på Samlaget i 2007 (jeg har ikke lest essaysamlinga Friksjonar ennå). Jeg har lest den fra perm til perm to ganger, og slår fortsatt opp i den med jevne mellomrom. Hennes evne til å karakterisere vår tids norske forfattere, skarpt, humoristisk og svært passende, er imponerende.

Norheim konsentrerer seg om den norske litteraturen som kom ut i åra mellom 1990 og 2005, og vektlegger forfattere som har skrevet mer enn ei bok. Med ulike tematiske overskrifter går hun til verks og dissekerer enkelttitler, oppfølgere og hele forfatterskap. Hun sammenligner og peker på forskjeller, gir eksempler fra romaner, noveller og kortprosa, assosierer vidt og bredt og framover og bakover i litteraturhistoria. Men for det meste karakteriserer hun bøker og forfattere, forsøker å sette dem i ulike kategorier, og diskuterer eventuelt hvorfor det ikke går. Mot slutten av hvert kapittel oppsummerer hun, greier ut om de viktigste retningene innafor skjønnlitteraturen, og prøver å forklare hvorfor det er nettopp den tematikken eller det virkemiddelet eller det problemet som går igjen i bøkene og hos forfatterne. Gjenspeiler litteraturen samfunnet vårt, eller ikke? Norheim er aldri fordømmende, men ofte vittig og klok i sin omfattende analyse av samtidslitteraturen. Eksempler på temaer hun tar opp er hvordan barndom, familie, og kjønnsroller skildres, hun skriver om hvilke konflikter og kriger som preger litteraturen, og hvorfor, og hun vier tid til å diskutere ulike livssyn, mentale oppheng og når det bikker over i galskap. Intimitet, og dens grenser, er også med. Hun gir i tillegg eksempler på veldig forskjellige synsvinkler og viser hvordan den kan prege en tekst.

Det er klart det er svært langt fra Nedreaas til Norheim, på alle mulige måter. Den ene skreiv skjønnlitteratur på riksmål, med bergensdialekt og tysk innimellom, den andre skriver faglitteratur på nynorsk. Nedreaas var en ekte kunstner, utdanna musikklærer, og levde et liv fylt med litteratur, farger, musikk og politikk. Norheim er cand. philol, journalist og kritiker. Men når en holder på med litteratur i Norge, er ei slik innføringsbok gull verdt. Norheim greier ikke bare ut om den litterære samtidsjungelen, og gir deg komprimert kunnskap rett i fanget, men hun leder leseren inn i litteraturhistoria, inn i håndverket - både fra forfatter- og kritikersida, og med det inn i viktige dilemmaer. Hva med å iscenesette seg sjøl? Hva med å utlevere familie og venner? Viktigheten av boka kan vanskelig overdrives, og etter endt lesing kan jeg nesten garantere at du er en ekspert på området - og at den store stabelen med bøker som bare må leses har mangedobla seg.
Røff guide til samtidslitteraturen bør være obligatorisk lesestoff for litteraturstudenter, skriveskoleelever, norsklærere, kulturjournalister og bokbloggere, for å nevne noen.
Og i 2020 bør Norheim ha neste bind klart.

Hvem er dine favoritter på N?
Det er kanskje flere forfattere på N enn jeg tror. Nini Roll Anker er ei, Niels Fredrik Dahl en annen. Jeg måtte bruke etternavna, det må kanskje du også? I hylla finner jeg da Knut Nærum, Irène Némirovsky og Atle Næss, men ikke Tove Nilsen, sjøl om jeg har lest om skyskraperenglene opptil flere ganger. Nabokov støver ned her, mens Sven Nordqvist leses hyppig. Også er jeg så glad i Njålssoga at jeg vurderte å velge den som favoritt, sjøl om den er helt forfatterløs. Men den begynner i alle fall på N!

God lesehelg!

Påminnelse: Wodehouse

Bildekilde: Aschehoug

Neste bok ut i sommerens samlesingsprosjekt med Labben (hittil uten Labben), er egentlig La Psmith greie det! fra 1923 av den britiske forfatteren Pelham Grenville Wodehouse (1881-1975). Men den har vært så vanskelig å få tak i at jeg ikke har klart det enda (men jeg tror at den, etter mye att og fram, er på vei nå). Heldigvis røska jeg med meg Jeeves og Wooster-romanen Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934 for ei stund sia, så jeg vil nå lese den. Og det oppmuntrer jeg alle andre til å gjøre også! Altså, har du ei bok av P.G. Wodehouse liggende et sted, samme hvilken, les den nå! Wodehouses bøker er regna som klassikere, særlig utpå holmen, og er etter sigende svært morsomme og veldig lette (noe helt anna enn lidelsene hos de Bernières, altså, og like langt unna de djupt alvorlige, impresjonistiske skildringene til Virginia Woolf). Takk skal De ha, Jeeves! gir deg også et 1001-kryss etter leste 196 sider. Og det er jo ikke så ille på en fin sommerdag!

Bloggdatoen for P.G. Wodehouse var egentlig satt til søndag førstkommende, men den kolliderer med Virginia Woolfs Til fyret (1927) i lesesirkelen 1001 bøker. Derfor skyver jeg Wodehouse-blogginga til fredag 5. juli, og håper mange er med. God leseuke!

Fugler uten vinger

Bildekilde: Pax

Fugler uten vinger, en tjukk, historisk roman skrevet av Louis de Bernières, er andre bok ut i mitt og Labbens første felles sommerlesningsprosjekt. Første bok ut var Doris Lessings (f.1919) debutroman Det synger i gresset fra 1950. Britiske Louis de Bernières (f. 1954) fikk sitt store gjennombrudd i 1994 med romanen Kaptein Corellis mandolin (på norsk ved Bodil Engen, 1995). Der er handlinga lagt til øya Kefallenia i tida rundt andre verdenskrig. I Fugler uten vinger har de Bernières flytta seg til fastlandsbyen Eskibache, og handlinga begynner rundt år 1900. Han følger byen og dens innbyggere fram mot og under første verdenskrig.

Utgangspunktet for romanen er uhyre spennende. Området Anatolia i dagens Tyrkia var rundt 1900 befolka av kristne, muslimer og jøder, armenere, tyrkere, grekere o.l. Folk og religion var kleisa sammen på et vis som fungerte for de fleste, og gjennom hundrevis av år hadde det utvikla seg sterke og viktige tradisjoner med rot i begge kulturer. Rundt år 1900 befinner også det osmanske riket seg i en kraftig nedadgående spiral. Maktkampene er mange, kriger bryter ut og dabber av, unge gutter blir sendt ut i militærtjeneste som varer i flere tiår, og mange kommer aldri hjem igjen. Nasjonalismen er stadig økende og presser på det skrantende riket både utenfra og innenfra. Sultanen har store problemer med å holde på makt, soldater og folk, og bukker raskt under (Abdul Hamid II tvinges til abdikasjon i 1909). Som vi veit, nå i ettertid, er det i 1900 kun 14 år til første verdenskrig bryter ut. Og det osmanske riket deles mellom de europeiske stormaktene, mens Tyrkia vokser fram som en egen stat gjennom opprør, vold, borgerkrig, deportasjoner og etniske utrenskninger.

Som sagt er dette et spennende utgangspunkt. Forfatteren kunne lagt opp til ei brei folkelivsskildring og formidla hverdag, skiftende stemninger, humor og musikk, som en kontrast til det skitne politiske spillet som vi jo veit vinner fram til slutt. Men isteden legger forfatteren opp til en storstilt tragedie, allerede fra begynnelsen. Dessverre holder de Bernières seg ikke til ett grep eller ett perspektiv, og det gjør framstillinga i dette tilfellet rotete. Mye av boka fortelles i tredjeperson, og på grunn av en ironisk, nesten slentrende og poserende distanse, holdes jeg som leser langt unna alt som skjer. Men enkelte personer får av uvisse grunner boltre seg i førsteperson over mange lange sider, hvor flere av dem ofte henvender seg til leseren på en misforstått fortrolig måte. Det blir fort klamt, og fordi digresjonene til de ulike fortellerne er mange og helt på sida, blir det også uinteressant. Hva er for eksempel egentlig poenget med størstedelen av kapittel 45? Å introdusere byen Eskibache for n-te gang, omtrent midt i boka, er ikke akkurat med på å drive handlinga framover. I tillegg kommer kapitlene om Mustafa Kemal, som er en tørr oppramsing av historiske fakta, som knapt nok er forsøkt gjort litterære. Jeg forstår at den godeste Atatürk er en spennende skikkelse, men dette ville jeg kutta helt ut. Jeg vil heller på egen hånd supplere en godt skrevet historisk roman med enkelte biografiske opplysninger underveis, enn å få en tilfeldig framstilling forsøksvis innbakt i verket.

Vel, så perspektivet er ikke alle tiders. Men hva med det som faktisk fortelles? Det er et vell av personer som dukker opp i den 661 sider lange romanen. Men med sine mange små kapitler (95, pluss epiloger og etterskrift) og endringer i perspektiv, rekker en ikke helt å kjede seg underveis. Og det er kanskje det smarteste grepet til de Bernières i denne boka. For da jeg var nær side hundre, hadde det enda ikke skjedd noe som helst. Og hvordan går det egentlig an? Jo, for forfatteren skriver uendelig mye om personene sine og skal liksom få med alt, uten at det går så bra. Problemet ligger blant anna i at forfatteren ikke makter å karakterisere personene sine så godt, slik at det stort sett bare går i surr i begynnelsen. Når folk bare ramses opp, og ikke gis noe substans, forsvinner de raskt igjen. De som jeg fort klarte å skille ut, var de som blei gitt tilnavn: Iskander Pottemaker, Ali Snøhenter og Mohammed Iglesanker. Tilnavna ga effektive knagger i dette svulstige stoffet hvor det vrimler av mennesker med alskens navn.

Louis de Bernières

Fordi de Bernières skal få med absolutt alt, fra Philotheis fødsel og framover, tar det vinter og votter før boka egentlig kommer i gang. Og i tillegg fortelles mange elementer flere ganger, slik som de mange klutene i trærne, familien i trestammen, Hundens fryktelige smil og muslimenes hvitkalka gravstøtter. Hva som egentlig er poenget med det, vites ikke, men konsekvensen er at alt går seigere enn lus på tjærekost, og at jeg som leser blir sløv. Når han likevel gjenforteller både viktige og uviktige ting, trenger jeg jo ikke å følge med. Jeg kan lese ufokusert, rett og slett dårlig, og likevel få med meg det vesentligste. Boka er heller ikke fri for det jeg kaller forfatterkommentarer. Disse lugger av og til nokså kraftig, og det er utrolig irriterende at de har fått komme på trykk. Her foregriper forfatteren ofte begivenhetenes gang, men på en totalt spenningsløs og usedvanlig lite elegant måte - helt motsatt av den svenske mesteren Per Olov Enquists (f. 1934) grep. Og ikke bare kommenterer han historia og sin egen versjon av den, men han griper forsøksvis også inn i min tolkning av teksten. Der det av og til fins et sårt tiltrengt pusterom, skal de Bernières styre i vei så jeg ikke får være i fred med egne tanker og assosiasjoner. Det er rett og slett uproft.

På overflata er Fugler uten vinger en rik roman som rommer mange skjebner i en vanskelig og spennende flettverkskultur, hvor grekerne ikke lenger kjenner til det greske språket, men kun snakker tyrkisk, og hvor muslimene er en naturlig del av den kristne påskefeiringa. Det bobler av mennesker og sangfugler, klokker og esler. Men det er kun på overflata. Her finnes ikke undertekst eller noe å lure på, for alt males opp i skrikende fager. Svært mye formidles med klisjeer, svulstige beskrivelser og upresise bilder, her fra side 87: "De sto forlegne og beklemte blant alle kvinnene ved graven, og følte seg som makrell plutselig omgitt av delfiner." Når dette skal skildre tre sønners deltakelse under oppgravinga av moras lik, synes jeg sammenligninga er både ufølsom og upassende. Og Polyxeni er på samme side "uvel av nervøsitet, voksende sorg, spenning og oppgløddhet". Dette overføleriet gjør meg både forvirra og utilpass. Hva skal jeg fokusere på? Hva skal jeg tro? Uansett er det bare påstander, for de Bernières klarer ikke å vise meg hvorfor jeg skal føle noe av det samme.

Så er det personene i boka - som først og fremst er for mange til at romanen får sårt tiltrengt kontinuitet og driv. Stort sett er det hakkete og rotete. Teksten domineres av et mannlig perspektiv. Det er i og for seg greit nok, men forfatteren evner ikke å endre stil eller tone, språk eller perspektiv når han plutselig befinner seg i de kvinnelige gemakker, hvilket gjør at nesten alt som omhandler kvinner får et gutteromsaktig preg. Blant anna er det ei kvinne som framstilles som om hun liker å bli kjøpt som en vare, og som til sin herres store glede er en ivrig luksusprostituert. Det er flaut. Personene i seg sjøl er fulle av motsigelser og kan sånn sett kalles realistiske. Det som er verst, er at de, til og med imamen og presten, er så ureflekterte at en knapt kan forstå at det går an. Et lik graves opp, og ingen tenker over saken. En mann dreper en annen mann, men det hadde han jo rett til, så en trenger ikke tenke mer på det. Ei kvinne steines nesten til døde av en amper, uvitende gjeng som ikke tar noen kritikk i ettertid. Sjøl ikke mannen hennes, som er ansvarlig for herligheten, baler med egen samvittighet! Ingen angrer, ingen kvier seg, ingen bidrar frivillig. Kvinna er fallen, og man må ikke ta i henne, for slikt smitter. At hun i det hele tatt fikk hjelp, er et under. Men når hun seinere plasseres på et bordell, kommer alle mannfolka for å kjøpe seg et ligg eller fem. Merk at dette var de samme som steina henne - naturligvis fortsatt totalt uten refleksjon rundt egne handlinger og dens fæle konsekvenser. En tilfeldig mann bankes opp på gata, og ingen griper inn for å forhindre skader. Isteden heier de på overgriperen. Jeg tar meg sjøl i å lure på hva slags grenseløst samfunn dette er, og hvorfor de Bernières ønsker å fortelle om det.

Mye er unødvendig i Fugler uten vinger. Annet virker ubearbeida og er rett og slett dårlig skrevet, sjøl om jeg lett ser hva som er intensjonen bak. Her igjen et utdrag fra side 87: "Kirkegården var full av kvinner, og de som nyligst var kommet i sorg, sto ved kanten av graven, slik at den nesten var usynlig bak alle de flagrende svarte ermene og slørene, og de mer moderat sørgende dannet suksessive ringer av mindre dystre farger, som strakte seg helt bort til den lave og skjeve kirkegårdsmuren, som stedets barn satt eller hang på." Dette er en av de verste setningene jeg har lest i hele mitt liv. Den er rotete, perspektivet flyttes hakkete og urolig, handlinga drives ikke framover, vi får ikke viktig informasjon og den er helt tappa for stemning. Dessverre er den ikke aleine i dette verket. Her kunne kanskje oversetteren tatt noen andre valg - i alle fall av og til, sjøl om det ville bety å bevege seg litt bort ifra originalen.

I tillegg liker jeg ikke de intertekstuelle bånda romanen har til sin forgjenger Kaptein Corellis mandolin. Jeg forstår forfatterens fristelse, men mener han ikke burde brukt samme karakter på nytt. Han burde også valgt en annen framstilling av eller tilnærming til stoffet. Hva med en hovedperson, ett synspunkt? Å hoppe fra tid og sted og person når det passer, er ikke vanskelig. Det å få alt til å henge sammen, være helhetlig og en del av helheten på samme tid, gi transportetappene mening og personene substans, er vanskelig. Hva står så igjen å like for en usedvanlig surmaga bokblogger? Egentlig ikke så mye, sjøl om jeg gjerne vil. Romanen, og personene, føles ikke ekte. Spenning er et fremmedord. Det hele er formidla uten inderlighet, varme eller humor - som nettopp gjorde Kaptein Corellis mandolin så fin. Og til slutt er det også uklart hva som egentlig er forfatterens prosjekt. Fugler uten vinger anbefales altså ikke. Dessverre.

Tequiladagbøkene

Bildekilde: Kagge forlag

No er eg nett ferdig med å lese reportasje nummer 21 av Morten A. Strøksnes (f. 1965). Det var vedkjømeleg, for han var den siste i reiseserien til Strøksnes, som er kalla "Tequiladagbøkene" (du tek den, sant?). Dei stod på prent i den flotte vekeavisa Dag og Tid gjennom mest heile 2011, og kom som eige bok i 2012: Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre.

Eg har aldri vore utanfor Europa (med mindre to korte ferieopphald på Kanariøyene liksom skal telje som "Afrika"). Og eg har ikkje lyst til å reise til noko i nærleiken av Sierra Madre - i alle fall ikkje no, får eg vel seie, for Strøksnes er ikkje akkurat ein Lonely Planet-guide, som syner deg billege hotell og kule butikkar med ein teit hatt på hovudet og ein slapp vits på kvar strand. Strøksnes byrjar sør i USA, utforskar dei ugjestmilde grensetraktene og labbar i veg, langt utanfor allfarvei, opp og inn i fjella og ørkenen, og oppsøkjer sjølv både aude og livsfarlege plassar, isolerte indianarfolk, skumle narkofolk, ein heim for vettlause og no, i siste reportasje, den usedvanleg ekle dokkeøya litt utanfor Mexico by. Turen er lang, og eg tenkjer han sette sterke spor både fysisk og psykisk.

Forfattaren observerer godt, gjer seg sine varsame tankehopp og fattar stundom kloke konklusjonar - men ofte konkluderer han ikkje i det heile. Reportasjane er så solide at kvar og ein nesten er eit frittståande essay, og heilskapen fungerer som ei danningsreise - for lesaren. For det er umogleg å ikkje verte engasjert. Strøksnes skildrar peyotebruk, ekstrem-maraton og dødsenglar samstundes som han trekkjer inn moderne problem som ureining, urfolka og deira rettar, overfolking, fattigdom og naud, skeiv fordeling av ressursar, narkokrigen, vald, tortur og drap, medan han jamt støtter seg på og er i dialog med dei norske oppdagarane Carl Lumholtz (1851-1922) og Helge Ingstad (1899-2001), som farta rundt i Sierra Madre på 1890-talet og frå 1936-38. Og her syner Strøksnes at han ikkje berre er ein norsk turist på fottur i dei barske Sierra Madre-fjella, han er òg ein skarp idéhistorikar med sterke antropologiske interesser (trur eg, etter å ha lese dei mange reportasjane i Tequiladagbøkene).

Makabert er mest ikkje dekkjande på mykje av det Strøksnes opplever, skriv om og tek bilete av. Det er òg eit ord han nyttar sjølve, med anna i siste reportasje. I Mexico er liv og død sterkt knytt saman, i kvardagen til dei mange millionane som bur i landet, i bybiletet, særleg i den ekstremvaldelege byen Ciudad Juárez, i media, i politikk, i religion og hjå dei fredelege indianarane. Mykje er trist, fælsleg og vanskeleg å skrive om, også for meg. Så kvifor skriv eg om det då? Av di eg aldri har lese ein reportasjeserie som er så spanande, så velforma, biletskapande og poengtert, som balanserer elegant mellom å vere konkret og abstrakt, som er opplysande og oppslukande på same tid. Og tilmed humoristisk! Av di Strøksnes ikkje kjem farande med ovmod, klar til å tvinga på vestlege oppheng som demokrati og modernitet, men er audmjuk, vørdsam og oppriktig interessert i dei vidt ulike indianarkulturane han oppsøkjer, av di han går lange strekningar på eigne bein og ikkje tek fly, av di han sansar med heile seg; landet, folka, været, naturen, språka, trua, kunsten, ritualane, og gjev meg ikkje berre eit inntrykk av korleis det må vere i Sierra Madre, men også eit avtrykk.

Morten A. Strøksnes er eigentleg bokmålbrukar, og fekk Språkprisen i 2011 for innsats i norske medium. Han er òg kjend for mange gjennom boka Et mord i Kongo frå 2010, som handlar om dei to fengselsfuglane Tjostolv Moland og Joshua French. Det er med andre ord ikkje fyrste gong Strøksnes reiser langt av stad til ugjestmilde og konfliktfylte stader. Men å tre inn i eit nytt språk kan òg vere ugjestmildt og vanskeleg. Strøksnes har sjølv sagt at målforma er ei utfordring, og at ordboka ofte er naudsynt. Men i reportasjane er han imponerande naturleg og solid. Eg vonar han held fram med både reising, skriving og nynorsk.

Mellom drøm og virkelighet

Ragnhild Jølsen

Hos Ragnhild Jølsen (1875-1908) kan en aldri lese lenge uten å møte på ulykker eller umoral, overtro eller død, - og helst alt sammen. I Ve's mor fra 1903, debutromanen til Jølsen, fanges hovedpersonen Paula mellom barken og veden, som det står et stykke uti boka. Paula gifter deg med den langt eldre Gerhard Winkel, som hun ikke har noe særlig til overs for. Hun blir med den snille, gamle mannen til hans gård, der to tullinger av noen brødre (lyssky og folkesky, sies det) spionerer på dem gjennom ymse hull i veggene og bedriver dagene med å intenst gjøre ingenting. Paula kjenner ingen på stedet, og er ikke interessert i å være Winkels bondekone. Hun isolerer seg innomhus, er kjølig og distansert. Winkel, som er oppriktig bekymra, gjør sitt beste for å muntre henne. På en fest, som Winkel arrangerer til ære for Paula, dukker det derimot opp en gammel kjenning. Ove Munk, og ikke Winkels anstrengelser, får Paula til å føle igjen.

Og dermed er trekantdramaet i gang. Mannfolka holdes nesten hele tida i bakgrunnen, bortsett fra når de opptrer sammen med Paula, gjerne i korte, intense scener. Jølsen er svært tett på hovedpersonen, sjøl om det hele er fortalt i tredjeperson. Det er Paula aleine som gjennomlever smerter, kvaler, frykt og angst, som forholder seg til verden først på en kjølig og intetsigende måte, så ivrig og lett, gradvis mer og mer intenst, deretter ikke i det hele tatt, så avstumpa og passiv. Hun flykter inn i fantasi, drøm og symbolikk, har samtaler med seg sjøl, og får etterhvert problemer med å skille ut det som er virkelig og nåtidig, de som er faktiske mennesker og ikke bare krefter som trekker i henne. Hva som egentlig skjer i romanen vil jeg ikke røpe, annet enn at dette ikke er et trekantdrama i tradisjonell forstand. Den egentlige identiteten til Ove Munk er et eksempel. Han får Paula til å assosiere mot det mørke og brennende, flaggermus, vampyrer og djevelen i så stor grad at hun på en punkt kaller han "Ove Satan". Passasjene kan også leses symbolsk som en kamp innad i Paula. Mye hos Jølsen fortelles på en gåtefull og tilslørt måte, der en kun kan tenke seg til hva som egentlig foregår. Kronologien virker stort sett riktig, men i likhet med Rikka Gan fra 1904 lar Jølsen ofte tid passere uten å kommentere hvor mye. Gjennom symboltunge dialoger får leseren mye å nøste på i enkelte kapitler, før de insisterende naturskildringene tar over i neste. Her er det særlig viktig å følge med på skiftende vær og jordbrukssituasjoner, for dette gjenspeiler nettopp tidshopp.

Jølsen er, med sin realistiske og naturalistiske prosa, på mange måter en arvtaker etter Amalie Skram (1846-1905). Begge skriver gjennomført fra et sterkt kvinneperspektiv, og legger ingenting i mellom når de skildrer kvinnas kår, enten hun er ung, nygift, i barsel, på asyl eller enke. De står ofte på de svake eller fattiges side, og kampen mot mannfolka, personifisert som en enkelt mann eller som flere eller mannfolk generelt, og de øvrige i samfunnet, er noe som stadig skaper dynamikk i tekstene. Determinismen råder også hos begge, i mange tilfeller kan det ikke gå godt. Romanene er tungt lada med frampek og symbolikk, både i dialoger, indre monologer og skildringer. Men Skram holder seg alltid i "vår verden" og blander sjeldnere inn drømmer og fantasi. Hun er en gjennomført realist i så måte, og skildrer det som skjer, rått, uten filter. Kvinnene hennes har ofte mange feil og forsøker å skape et liv på egne premisser. Men kampen mot en forutbestemt skjebne er vanskelig, og det kan være fristende å leike med ukjente krefter, slik som Ory gjør i Forrådt fra 1892.

Jølsen går lenger enn Skram. Hun trer nemlig inn i en verden der drøm og fantasi er helt vesentlig, hvor det blander seg med virkeligheten i hovedpersonens indre, til en kompakt sammenvevd historie som gjør det vanskelig å skille barken fra veden, også for leseren. Hun bruker elementer og symboler fra folkediktinga; eventyr, viser, Edda, mytehelter, Sigurd Fåvnesbane - særlig i Rikka Gan. Gjenstander, situasjoner og hendelser blir derfor ekstra lada, gang på gang, og jeg opplever at det tar mye lenger tid å komme igjennom et verk av Jølsen enn av Skram, fordi det er så mye å tenke på underveis. Jølsen er med sin destruktive, mystiske, mytiske verden en av de fremste norske representantene for den gotiske romanen. Og hun har en helt særegen stil. Skram byr på humor, skjemt, på lettere øyeblikk, på dager der sola skinner og det ser ut til å gå godt. Hos Jølsen veit vi at bunnen ikke er nådd før boka er slutt. Det kan bare bli verre.

     Solen steg, og solen sank over den grå gård med den vanskjøttede jord, hvor gresset grodde på gjødseldyngene, som engang for år tilbake var kjørt ut, men aldri ble spredd. Og de glinsende brune hester, som ikke duet til å trekke. Og den meterhøye tistelen, og humlen, som værslitt klenget seg om husveggene, hvorfra vinduene myste som en gammel peppersvenns sure øyne. (Jølsen 1996:9)
   
Det skal ikke mer til enn disse linjene før jeg er helt med i Jølsens univers. Skildringa er så presis, så lett og billedlig, at jeg umulig kan la være å vende tilbake til landskapet nær gården Gan, som jeg ser for meg også her, med skogene omkring, vannet som et knivblad et stykke unna, de ødeliggende plassene, de evig susende vindene, de djupe brønnene, mørket. Her ikke bare fortelles historiene, men leves livene som aldri går godt. Jølsen bruker naturalismen og gotikken som effektive virkemidler i tekstene sine, men det virker også som om det tvinger seg fram av nødvendighet. Her er det fristende å trekke paralleller til Jølsens egen biografi og hennes fascinasjon for det destruktive allerede fra ungdomsåra. Hva er det med Jølsens kvinner? Hvorfor kan det ikke gå bra? Er det fordi de er for sterke, for steile, fordi de er ureine, fordi de synder? Jølsen, og kvinnene hennes, befinner seg i det kulturelle brytningspunktet mellom tradisjon og modernitet, mellom bondesamfunn og industrisamfunn, ofte i sjiktet mellom ung og voksen, mellom slekta og individet, mellom rett og galt, mellom sviktende gudstro og en form for hedendom, mellom parallelle normsystemer og ulike kjønnsoppfatninger. Dette er sterke prøvelser for en skjør identitet, eller en identitet i danning. Hos Paula oppfatter jeg at identiteten er noenlunde fast, men at alt annet vakler, og dermed ender hun også opp med å sette spørsmålstegn ved seg sjøl.

Men hvorfor skulle hun ikke det? Det hviler noe tungt over Paula Winkel. En visshet som tynger henne mer dag for dag, og som kulminerer med ektemannens voldsutøvelse. Også i Rikka Gan blir volden et slags høydepunkt, et vendepunkt, og er en sterk kontrast til kvinnenes indre liv. Jølsen er utrolig dyktig til å finne slike kontraster, og gjennom knappe antydninger makter hun å vise sprikene mellom tenkt liv og virkelig liv, mellom drøm og virkelighet. Det er bare synd at virkeligheten som oftest innhenter oss.

Ragnhild Jølsen levde et problemfylt liv. Talentet hennes var nok tydelig svært tidlig, men en sosial deklassering gjorde det vanskelig å komme opp og fram. Et uplanlagt barn som måtte adopteres bort satte djupe sår. Jølsen var antageligvis avhengig av ulike stoffer over lengre perioder, og endte sitt liv ved en overdose i 1908. Var det et uhell?
Jølsen ville gjerne være sammen med de berømte kunstnerbohemene i hovedstaden, men fikk det ikke helt til. Båndet til hjemstedet var for sterkt, og da mora Pauline blei sjuk, pleide hun henne til det siste. Gjennom mora fikk Jølsen innblikk i en snart glemt verden, hvor en muntlig tradisjon med folkelige forestillinger, sagn og symbolikk var svært viktig. Pauline døde i 1903, samme år som Ve's mor kom ut.