I forhold til rekordmåneden mars, gikk det nokså treigt på fagboksida nå i april. Men jeg er fornøyd likevel, sjøl om femten bøker er langt mindre enn tjuetre. Det har vært mye å gjøre i april - det nærmer seg eksamen i to emner, og jeg har endelig kommet igjennom fire lange og seige kompendier. Vi har naturligvis også vært sjuke denne måneden også - det er utrolig hva barnehagebarn og menn i oljebransjen drar med seg hjem!
I tillegg har det vært en del endringer i masteroppgaveprosjektet mitt, noe som unektelig tar godt med tid. Alt skal jo godkjennes både en og to ganger, og det blir vel ikke akkurat enklere av å bytte veiledere heller. Derfor vil det være en noe endra retning av det faglige lesestoffet i tida framover, men da temaet langt på vei er det samme, er jeg ikke akkurat bekymra for at det ikke skal gå bra. Når bare eksamenene er over, skal jeg for alvor komme i gang med skrivinga også.
I april har jeg vært gjennom følgende:
- Vikingkvinnen av Valdis Zwilgmeyer
- Childhood in the Middle Ages av Shulamith Shahar
- Forgotten Children: Parent-child relations from 1500 to 1900 av Linda A. Pollock
- Norsk natur i folketru og segn av Olav Bø og Ørnulf Hodne
- The Kindness of Strangers. The Abandonment of Children in Western Europe from Late Antiquity to the Renaissance av John Boswell
- Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det gamle samfunnet av Jørgen Eliassen og Sølvi Sogner (red.)
- Ei tjenestejente, to prester og ett spøkelse av Ingebjørg Aamlid Dalen
- Barnedrap i Norge på 1800-tallet i lys av straffelovgivningen og Høyesteretts-praksis (ei anonym masteroppgave fra 2012)
- Leiermål i Setesdal av Gerd Irene Aamlid Ødeskaug
- Samfunn i endring. Fra vikingtid til reformasjon av Ingvild Øye (red.)
- Håndverk og byggeskikk i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Våre første byer av Ingvild Øye (red.)
- Kystliv av Ingvild Øye (red.)
- Aarets og livets højtider av Henrik Ussing
- Det kriminelle kjønn av Anne-Marit Gotaas, Brita Gulli, Kari Melby og Aina Schiøtz
Og nå leser jeg:
- Kvinnor och familj i det forn- och medeltida Skandinavien av Birgit Sawyer
- Heimskringla av Snorre Sturlason
- Soga om Gisle Sursson
- Middelalderens symboler av Ann Christensson, Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- Soga um Jomsvikingane
- Norrøn kulturhistorie av Olav Bø og Olav Høyland
- Liv og helse i middelalderen av Ingvild Øye (red.)
- Barn og barndom i middelalderen av Merete Røskaft
Lesestoff er virkelig ingen mangelvare her i heimen. Også forrige uke henta jeg tre poser fra biblioteket, og de forskjellige stablene på arbeidsrommet synes ikke akkurat å minke. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på sagaene for alvor!
onsdag 30. april 2014
mandag 28. april 2014
Innlegg nr. 500
Kjære alle sammen, trofaste og tilfeldige lesere, ivrige kommentatorer og dere mange stumme klikkere, i løpet av kort tid er to milepæler nådd her på bloggen: besøk nummer 50.000 og innlegg nummer 500! Det betyr veldig mye for meg, og er innmari stas. Da jeg begynte i 2009, etter mye nøling, hadde jeg aldri sett for meg at det skulle gå så langt. Det kan komme av at denne bloggen var noe helt anna på vinter- og vårparten i 2009 - det var en slags hemmelig og høyst privat forholdsdagbok som jeg og samboeren min skreiv på sammen. De første månedene var det så godt som ingen lesere, men så gjorde vi heller ingenting for å få noen. Men etter hvert blei bloggen mer og mer mitt prosjekt, og i grunn var det ikke så spennende å skrive om husvask, bollebaking, utsikta fra stuevinduet og lignende greier. Det var jo ikke det jeg var interessert i sjøl! Og hvor privat kan en egentlig være på nettet?
Det var ikke helt tilfeldig at jeg begynte å skrive om bøker og litteratur. Det er jo det jeg alltid har vært glad i, opptatt av og etter hvert utdanna innafor, og jeg hadde lenge leita etter et forum hvor jeg kunne prøve meg fram - være seg som amatørsynser eller mer kvalifisert anmelder, skaper av korte og useriøse bokomtaler eller å gå fullt opp i rolla med å være en bevisst litteraturformidler. Det er mange veier å ta for en nybegynner, og etter mange år med øving, prøving og feiling, har jeg nå kommet fram til en form som jeg sjøl synes fungerer godt. Og det virker som om det er flere som setter pris på det, noe jeg er veldig glad for.
Å skrive om bøker er ikke alltid så lett. Det er ulike retninger - nesten sjangre - som jeg påpeker over, men det er også mange fallgruver å gå i underveis. Hva er kvalitet? Er det "lov" med totalslakt? Da jeg i 2011 leste ei bok jeg virkelig ikke var fornøyd med, skrevet av en norsk debutant, valgte jeg å ikke oppgi navnet på forfatteren i anmeldelsen. Det føltes rett og slett ikke rettferdig at mine bistre ord skulle limes til, og kanskje ødelegge, en forfatterspire. Er sånt føleri egentlig godtatt, eller skal det settes til side? Kan det settes til side? Og hvor mye kan, eller skal, en lese inn i et verk? Kan en fullt ut være bevisst på denne merverdien som en leser inn, og skal det oppgis i anmeldelsen? Hvor går grensene for hva en kan si - og ikke si - om bok og forfatter? I litteratur-Norge er det mange som kjenner hverandre, og det fører fort til habilitetsproblemer. Hvordan skal en stille seg til sånt? Er det "lov" å hjelpe fram familie og venner som skriver, eller skal en holde seg helt unna? Og hvordan skal en egentlig hjemle egne lesninger?
Slike spørsmål tenker jeg på nokså ofte, særlig mens jeg leser ei bok jeg har tenkt til å skrive om her på bloggen. Nå for eksempel, holder jeg på med ei bok av Cora Sandel. Når forfatteren er død, er det i seg sjøl både frigjørende og hemmende når jeg kommer i gang med skriveprosessen. Nettopp fordi vedkommende er borte, kan jeg jo skrive hva jeg vil. Men samtidig skal en behandle forfatteren, også i aller høyeste grad de som er døde, med respekt. De kan jo ikke forsvare seg eller si i mot, sjøl om min lesning er aldri så god eller dårlig. Men en skal ikke bukke og neie for alle døde som en gang skreiv noe på en serviett eller rissa på ei sladrepinne. Å være en død forfatter gjør deg ikke automatisk til en god forfatter. Respekt, ja, men ikke så det tyter over. Og dessuten er det jo verkene vi leser, ikke forfatterne. Av og til er det derfor viktig å være seg bevisst hvilken lesemåte en har valgt seg: en forfattersentrert, en verksentrert eller en lesersentrert. Men dette er jo ofte uartikulert hos leseren i lang tid etter både lesninga og skrivinga. Der kan vel jeg, som så mange andre, bli flinkere.
Når vi leser ei bok, er det mye som kan farge oss både forut for lesinga, underveis og etterpå. Jeg prøver bevisst å unngå å lese om boka jeg holder på med, jeg vil at lesinga mi skal være rein, jeg vil at den skal stå på egne bein og ikke ledes inn i andres tankerekker. Det er til og med sånn at jeg kan be mamma om å ikke snakke om ei bok hun har lest, fordi jeg kanskje har tenkt til å lese den om noen år. Det kan virke hysterisk, men jeg veit at jeg vil huske hennes ord og hennes vinkling, og fordi jeg ønsker å ha en pur leseropplevelse, må hun fint holde snasken både lenge og vel. Heldigvis takler hun det fint, i motsetning til mange andre, som bare må lire av seg ett eller annet.
Men mange er ikke som meg - mange oppsøker velvillig både djupsindige anmeldelser og overfladisk skvalder før og mens de leser ei bok - begge deler fins i dagspressa og her i blogglandia, og det er av og til vanskelig å orientere seg. Er for eksempel en anmelder som er ansatt i Aftenposten "bedre" enn en røynd bokblogger? Mange vil kanskje instinktivt og automatisk svare ja, men i noen tilfeller er det lurt å tenke seg om en gang til. Å stole blindt på andre lesere - gode og dårlige - tror jeg uansett kan føre til mange tilfeldigheter, mange avfarginger og mange underlige lesninger. Men det fører også nye innganger, friske perspektiver og spennende poenger. Og det er derfor jeg, når jeg endelig både har lest og skrevet om boka, også leser andre bokblogger. I løpet av noen år har jeg til og med leita meg fram til noen favoritter.
Takk igjen til dere som er innom her, som leser, tenker og skriver. Takk for at vi kan ha lesinga, bøkene og litteraturen til felles sjøl om vi egentlig ikke kjenner hverandre. Takk for lav terskel, åpenhet, morsomme kommentarer og spennende innspill. Og takk for mange gode boktips, fine omtaler og minneverdige formuleringer. Riktig god vår til dere alle!
Det var ikke helt tilfeldig at jeg begynte å skrive om bøker og litteratur. Det er jo det jeg alltid har vært glad i, opptatt av og etter hvert utdanna innafor, og jeg hadde lenge leita etter et forum hvor jeg kunne prøve meg fram - være seg som amatørsynser eller mer kvalifisert anmelder, skaper av korte og useriøse bokomtaler eller å gå fullt opp i rolla med å være en bevisst litteraturformidler. Det er mange veier å ta for en nybegynner, og etter mange år med øving, prøving og feiling, har jeg nå kommet fram til en form som jeg sjøl synes fungerer godt. Og det virker som om det er flere som setter pris på det, noe jeg er veldig glad for.
Å skrive om bøker er ikke alltid så lett. Det er ulike retninger - nesten sjangre - som jeg påpeker over, men det er også mange fallgruver å gå i underveis. Hva er kvalitet? Er det "lov" med totalslakt? Da jeg i 2011 leste ei bok jeg virkelig ikke var fornøyd med, skrevet av en norsk debutant, valgte jeg å ikke oppgi navnet på forfatteren i anmeldelsen. Det føltes rett og slett ikke rettferdig at mine bistre ord skulle limes til, og kanskje ødelegge, en forfatterspire. Er sånt føleri egentlig godtatt, eller skal det settes til side? Kan det settes til side? Og hvor mye kan, eller skal, en lese inn i et verk? Kan en fullt ut være bevisst på denne merverdien som en leser inn, og skal det oppgis i anmeldelsen? Hvor går grensene for hva en kan si - og ikke si - om bok og forfatter? I litteratur-Norge er det mange som kjenner hverandre, og det fører fort til habilitetsproblemer. Hvordan skal en stille seg til sånt? Er det "lov" å hjelpe fram familie og venner som skriver, eller skal en holde seg helt unna? Og hvordan skal en egentlig hjemle egne lesninger?
Slike spørsmål tenker jeg på nokså ofte, særlig mens jeg leser ei bok jeg har tenkt til å skrive om her på bloggen. Nå for eksempel, holder jeg på med ei bok av Cora Sandel. Når forfatteren er død, er det i seg sjøl både frigjørende og hemmende når jeg kommer i gang med skriveprosessen. Nettopp fordi vedkommende er borte, kan jeg jo skrive hva jeg vil. Men samtidig skal en behandle forfatteren, også i aller høyeste grad de som er døde, med respekt. De kan jo ikke forsvare seg eller si i mot, sjøl om min lesning er aldri så god eller dårlig. Men en skal ikke bukke og neie for alle døde som en gang skreiv noe på en serviett eller rissa på ei sladrepinne. Å være en død forfatter gjør deg ikke automatisk til en god forfatter. Respekt, ja, men ikke så det tyter over. Og dessuten er det jo verkene vi leser, ikke forfatterne. Av og til er det derfor viktig å være seg bevisst hvilken lesemåte en har valgt seg: en forfattersentrert, en verksentrert eller en lesersentrert. Men dette er jo ofte uartikulert hos leseren i lang tid etter både lesninga og skrivinga. Der kan vel jeg, som så mange andre, bli flinkere.
Når vi leser ei bok, er det mye som kan farge oss både forut for lesinga, underveis og etterpå. Jeg prøver bevisst å unngå å lese om boka jeg holder på med, jeg vil at lesinga mi skal være rein, jeg vil at den skal stå på egne bein og ikke ledes inn i andres tankerekker. Det er til og med sånn at jeg kan be mamma om å ikke snakke om ei bok hun har lest, fordi jeg kanskje har tenkt til å lese den om noen år. Det kan virke hysterisk, men jeg veit at jeg vil huske hennes ord og hennes vinkling, og fordi jeg ønsker å ha en pur leseropplevelse, må hun fint holde snasken både lenge og vel. Heldigvis takler hun det fint, i motsetning til mange andre, som bare må lire av seg ett eller annet.
Men mange er ikke som meg - mange oppsøker velvillig både djupsindige anmeldelser og overfladisk skvalder før og mens de leser ei bok - begge deler fins i dagspressa og her i blogglandia, og det er av og til vanskelig å orientere seg. Er for eksempel en anmelder som er ansatt i Aftenposten "bedre" enn en røynd bokblogger? Mange vil kanskje instinktivt og automatisk svare ja, men i noen tilfeller er det lurt å tenke seg om en gang til. Å stole blindt på andre lesere - gode og dårlige - tror jeg uansett kan føre til mange tilfeldigheter, mange avfarginger og mange underlige lesninger. Men det fører også nye innganger, friske perspektiver og spennende poenger. Og det er derfor jeg, når jeg endelig både har lest og skrevet om boka, også leser andre bokblogger. I løpet av noen år har jeg til og med leita meg fram til noen favoritter.
Takk igjen til dere som er innom her, som leser, tenker og skriver. Takk for at vi kan ha lesinga, bøkene og litteraturen til felles sjøl om vi egentlig ikke kjenner hverandre. Takk for lav terskel, åpenhet, morsomme kommentarer og spennende innspill. Og takk for mange gode boktips, fine omtaler og minneverdige formuleringer. Riktig god vår til dere alle!
onsdag 23. april 2014
God bokdag!
Jeg feirer verdens bokdag med å bruke god tid på å lese noen dikt, og anbefaler deg å gjøre det samme. Å lese dikt er å sette ned tempoet, koble fra alt som kan minne om den digitale verden, vende fokus innover og bare gi seg hen til en annen livsfølelse, ei skildring, et bilde, et øyeblikk. Og hva passer vel bedre nettopp i dag? Dette er henta fra ei lita vakker bok med navn Europeisk poesi i norsk gjendiktning (Vidarforlaget 2006).
- Avreisen -
De favntak uten tall min higen vilde,
forgikk i dette ene kyss: det siste,
som var vort liv blott smerten ved at miste...
Snart så jeg bak det stadig større skille
ditt minnes strand mot kimmingen sig bygge,
hvert hus, hvert hang, i synet klart til stede;
og lenge dvelte øiets siste glede,
henblånet langsomt til en lys-blêk skygge.
Og nu blott havet sig om blikket rundet;
da sank den kraft som mot det Tapte stundet,
tilbake i mig selv: jeg famlet dødt...
Men dagens sterke flamme Hvelvet favnet,
det var, med ett, som om jeg intet savnet,
mitt hjerte gjemte Alt hvad jeg har møtt.
Diktet er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).
Gjendiktninga er ved Emil Boyson (1897-1979).
- Avreisen -
De favntak uten tall min higen vilde,
forgikk i dette ene kyss: det siste,
som var vort liv blott smerten ved at miste...
Snart så jeg bak det stadig større skille
ditt minnes strand mot kimmingen sig bygge,
hvert hus, hvert hang, i synet klart til stede;
og lenge dvelte øiets siste glede,
henblånet langsomt til en lys-blêk skygge.
Og nu blott havet sig om blikket rundet;
da sank den kraft som mot det Tapte stundet,
tilbake i mig selv: jeg famlet dødt...
Men dagens sterke flamme Hvelvet favnet,
det var, med ett, som om jeg intet savnet,
mitt hjerte gjemte Alt hvad jeg har møtt.
Diktet er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).
Gjendiktninga er ved Emil Boyson (1897-1979).
søndag 20. april 2014
Favorittforfattere: X, Y, Z
Etter å ha runda bokstaven W forrige måned, blei jeg sittende lenge å lure på hva i alle dager jeg skulle gjøre videre med disse innlegga. Å holde det gående, med kanskje én eller to favorittforfattere fordelt på alfabetets siste seks bokstaver, virka som en dårlig idé. Derfor samler jeg det resterende i to innlegg, som tar for seg tre bokstaver hver. Og her, på bokstavene X, Y og Z, fins det rett og slett ingen favoritter.
Det er dog ikke slik at jeg ikke har lest noen forfattere med fornavn eller etternavn på X, Y og Z. De fins i hyllene, så absolutt, sjøl om de er færre enn tidligere i alfabetet (som jeg har skrevet før, har jeg en lei tendens til å begynne med begynnelsen, A, stort sett alltid, og blir ofte avbrutt et sted mellom H og O når jeg kikker i bokhandelhyllene. Derfor synker antallet bøker per bokstav parallelt med jo lenger jeg kommer uti alfabetet.) Men det er altså ikke mulige alternativer det går på. Jeg opplever rett og slett at ingen av forfatterne når helt opp.
For eksempel Xinran (f. 1958). Jeg leste hennes Stemmer i natten (2003) ikke så lenge etter at den kom. Jeg har stor respekt for prosjektet hun her skriver om, og at hun setter fokus på vanskelige kår for kvinner i Kina. Hun driver et opplysningsarbeid samtidig som hun leverer argumenter som kan brukes politisk. Men den skjønnlitterære bearbeidelsen, med hun sjøl som bokas jeg, er kanskje ikke den beste. Språket er i stor grad klisjéfylt, og det er en nesten prekær mangel på undertekst. Som ei slags dokumentarbok er det derimot en grei utgivelse, men ingen favoritt.
Yvonne C. Kuhns (f. 1971) Det er trikken i ditt liv fra 2004 er rett og slett ei leseflause (muligens også ei forlagsflause). Overfladisk, utroverdig, kjedelig og uengasjerende er vel langt på vei dekkende for denne "kjærlighetsromanen". Jeg leste boka da jeg var rundt tjue, og burde sånn sett kanskje være midt i målgruppa tematisk: lengting etter Ham med stor H og riksmåls-m på slutten. Men det fungerte overhodet ikke. Skal jeg virkelig tro på at voksne kvinner oppfører seg slik?
Et annet eksempel er den kommersielle leserfavoritten Carlos Ruiz Zafón (f. 1964). Jeg leste Vindens skygge fra 2004 under stor tvil, etter å ha hatt den i hylla i over fem år. Den var rett og slett helt forferdelig, jeg sleit med å komme igjennom, og min eneste trøst da boka var ferdig, var at jeg kun ga 79 kroner for den. Jeg har ikke behov for å radbrekke bok og forfatter en gang til, de som er interesserte, kan heller ta en kikk på lenka over.
Hvem er dine favoritter på X, Y, Z?
Jeg har levert tre eksempler på leste forfattere som hver på sin måte ikke når helt opp til favorittstempelet. Men fins det noen som når opp? Har du falt for nobelprisvinner Mo Yan, eller holder du deg mer med Torunn Ystaas? Setter du pris på Jan Zahl eller heller du mer mot Stefan Zweig (som jeg enda ikke har lest)? Og hva med Markus Zusak, Francoise Xenakis, Zinken Hopp og Dikken Zwilgmeyer?
Håper dere alle har kost dere i påska, og at dere er klare til ny dyst på tirsdag. Inntil da - ha en fortsatt fin ferie!
Det er dog ikke slik at jeg ikke har lest noen forfattere med fornavn eller etternavn på X, Y og Z. De fins i hyllene, så absolutt, sjøl om de er færre enn tidligere i alfabetet (som jeg har skrevet før, har jeg en lei tendens til å begynne med begynnelsen, A, stort sett alltid, og blir ofte avbrutt et sted mellom H og O når jeg kikker i bokhandelhyllene. Derfor synker antallet bøker per bokstav parallelt med jo lenger jeg kommer uti alfabetet.) Men det er altså ikke mulige alternativer det går på. Jeg opplever rett og slett at ingen av forfatterne når helt opp.
For eksempel Xinran (f. 1958). Jeg leste hennes Stemmer i natten (2003) ikke så lenge etter at den kom. Jeg har stor respekt for prosjektet hun her skriver om, og at hun setter fokus på vanskelige kår for kvinner i Kina. Hun driver et opplysningsarbeid samtidig som hun leverer argumenter som kan brukes politisk. Men den skjønnlitterære bearbeidelsen, med hun sjøl som bokas jeg, er kanskje ikke den beste. Språket er i stor grad klisjéfylt, og det er en nesten prekær mangel på undertekst. Som ei slags dokumentarbok er det derimot en grei utgivelse, men ingen favoritt.
Yvonne C. Kuhns (f. 1971) Det er trikken i ditt liv fra 2004 er rett og slett ei leseflause (muligens også ei forlagsflause). Overfladisk, utroverdig, kjedelig og uengasjerende er vel langt på vei dekkende for denne "kjærlighetsromanen". Jeg leste boka da jeg var rundt tjue, og burde sånn sett kanskje være midt i målgruppa tematisk: lengting etter Ham med stor H og riksmåls-m på slutten. Men det fungerte overhodet ikke. Skal jeg virkelig tro på at voksne kvinner oppfører seg slik?
Et annet eksempel er den kommersielle leserfavoritten Carlos Ruiz Zafón (f. 1964). Jeg leste Vindens skygge fra 2004 under stor tvil, etter å ha hatt den i hylla i over fem år. Den var rett og slett helt forferdelig, jeg sleit med å komme igjennom, og min eneste trøst da boka var ferdig, var at jeg kun ga 79 kroner for den. Jeg har ikke behov for å radbrekke bok og forfatter en gang til, de som er interesserte, kan heller ta en kikk på lenka over.
Hvem er dine favoritter på X, Y, Z?
Jeg har levert tre eksempler på leste forfattere som hver på sin måte ikke når helt opp til favorittstempelet. Men fins det noen som når opp? Har du falt for nobelprisvinner Mo Yan, eller holder du deg mer med Torunn Ystaas? Setter du pris på Jan Zahl eller heller du mer mot Stefan Zweig (som jeg enda ikke har lest)? Og hva med Markus Zusak, Francoise Xenakis, Zinken Hopp og Dikken Zwilgmeyer?
Håper dere alle har kost dere i påska, og at dere er klare til ny dyst på tirsdag. Inntil da - ha en fortsatt fin ferie!
torsdag 17. april 2014
Biografi: Enquist i München
 |
| Bildekilde: Kelkoo |
Ja, vi må gå litt tilbake i tid. Nærmere bestemt til 1972. Stedet er München, Tyskland, anledninga er oppkjøringa til og avviklinga av Tysklands første sommer-OL sia de famøse "Hitlerleikene" i Berlin i 1936. Jesse Owens, noen? Vår helt heter, som vanlig, Per Olov Enquist (f. 1934), i tekstene figurerer han ganske enkelt som han eller E. Han er 38 år og en noe utradisjonell journalist for den svenske avisa Expressen. I løpet av noen dager med forberedelser på forsommeren, kvalifiseringsrunder og en hel måned med sommerleiker i månedsskiftet august-september, skriver han 28 artikler, eller berättelser, hjem til sitt fedreland. "Jag har försökt beskriva det jag såg", skriver han, og lar oss se akkurat det han så. På godt og vondt.
Det han først ser, er en park i Augsburg. Det er OL-kvalifisering og han, det vi si E, finner først ikke fram til baskethallen der han skal overvære kvalifiseringskampene. Men på et vis finner han fram likevel, og i mens og underveis lar han tankene fare både fjernt og nært, han skildrer egentlig ikke kampen, men taktikken, tankene og forestillingene som ligger bak og i spillet, forventningene på de halvtomme tribunene, jubelen, skuffelsen, han tar seg tid til å assosiere videre fra enkeltspillere, lagene, trenerne, stedet: "Augsburg är en stillsam liten industristad i Bayern, och här finns gott om grekiska gästarbetare." Resultatet er informative og svært gode artikler med bredde, dybde og personlighet, som ikke kun holder seg til de sportslige prestasjonene, men som også gir opplysninger om økonomi, historie, kultur, samfunnsstrukturer, maktforhold og så videre. For meg er tekstene mye nærmere essaysjangeren enn avisartikkelen. Og i tillegg er det plass til humor (noe jeg sjeldent ser i den pinlige blekka som er min lokalavis, ikke minst når det kommer til behandlinga av lokale "idrettshelter" - fins ikke magamål): "E finner till sin förvåning att kännetecknet på en god basketspelare är att han hatar handboll." Politisk ukorrekt er det også!
De 28 berettelsene i Katedralen i München (1972) er av varierende lengde, og har nokså varierende tematikk. Inngangen og det overordna perspektivet er alltid noe som har med idrett å gjøre, enten Enquist bevitner en kamp eller deltar på en pressekonferanse. Men han spinner videre på sjøl de minste elementer, og kan helt fint og meget elegant gå fra skildringer av teltbyen i München, de bølgende, lyse glassteltene, som mest av alt minner om en katedral, til "Den duktige lille Coubertin var en jävel på att arrangera banketter" - historia om det moderne OL-ets bakmann, som starter tilbake i 1894. Det er tittelessayet jeg her refererer til, en elleve sider lang, godt komprimert tekst fylt med fakta og visjoner, teorier og nederlag. Athen 1896, Paris 1900 - det var jo ikke dette Pierre de Coubertin egentlig ville. Men så begynner en å se fram mot Berlin 1916. Prosjektet virker å være mer stabilisert nå, det kan faktisk bli suksess! Enquist skriver: "Med nya grandiosa planer såg man sedan fram mot Berlin 1916, men så kom ett skott i Sarajevo och världens ungdom kallades i stället att förblöda i skyttegravarna."
Språket er drivende godt, presist, finslipt og velbalansert. Enquist skriver svært, svært sjelden for mye, ofte inkluderer han bare en antydning til hva han tenker på, hinter til - det er mest opp til leseren sjøl om hun tar assosiasjonen, parallellen, poenget - eller ikke. Her fikk jeg mye ekstra fordi jeg har lest nyere historie, og nylig forfriska de viktigste momentene i svensk politikk på 1960- og 1970-tallet i Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Men til forskjell fra den boka, som jeg leste på norsk, leser jeg Enquist på velklingende, syngende svensk. Og jo mer jeg leser, jo vakrere finner jeg språket, og Enquist bruker det så nydelig, sjøl som journalist for Expressen, sjøl når han rakker ned på Hitler og plukker fra hverandre maktstrukturene i OL-ledelsen.
For mer enn noe annet avslører Enquist hva som egentlig ligger bak OS - "de olympiska spelen". Slik sett framstår tekstene som en del av et større ideologisk prosjekt hvor en uartikulert, tidsriktig marxisme er drivkrafta. Dette finner en også paralleller til i Enquists omfattende skjønnlitterære produksjon. Blant anna er mange av de tidligste verkene hans sjangeroverskridende dokumentarhistoriske bøker hvor forfatterens sympati alltid ligger hos de svake og vanskeligstilte. Gjennom dette, å ta parti med de svake, arbeiderne, de svarte, med idrettsutøvere uten økonomisk støtte, med østtyskere, med de som har reist jorda rundt "bare for å tape", med "underdogen", forteller han deres OL-historier, som er nokså annerledes enn de medieskapte glansbildene vi er vant til i dag. Når alle de andre ser på vinnerne, ser Enquist på taperne. Det blir OL nedenfra og til en viss grad innenfra. Og noe av det aller viktigste som Enquist belyser her, er for det første hvordan og hvorfor idrett blir politikk, og dernest hvordan de ulike ideologiene kolliderer med idealismen på skjebnesvangert vis.
Noen av dere veit sikkert hva som hendte i München i 1972 - i alle fall det som for all ettertid er blitt stående som OL i München i 1972. Og veit du det ikke, vil jeg råde deg til å ikke søke på noe som helst på det digre internettet - les heller boka til Enquist! Jeg skal ikke skrive om det, jeg heller. Det eneste jeg vil påpeke er at denne essaysamlinga handler om så mye mer enn det. Den handler om hva OL var før hendelsen, om hvordan denne idrettsfesten egentlig var en skjør sammenslutning på tvers av mennesker og nasjoner og idrettsgreiner, en sammenslutning som stadig blei utfordra. Var det ikke spørsmålet om apartheid, så var det nazismen eller kommunismen, og var det ikke det, så var det presse, økonomi, sikkerhet, bosteder, ressurser. Langt på vei, med sitt særegne perspektiv og blikk for bredde og detaljer, forklarer Enquist det uforklarlige.
Naturligvis henger vi på tribunene også. Og i innestengte presserom, i regnvåte gater. Vi følger blant anna basket, boksing, svømming, løping, tikamp, diskos, stavhopp, spydkast, vektløfting, leirdueskyting, roing, hekkeløp. Vi blir kjent med tragiske tap, urettferdige utestengelser, umulige utfordringer, fantastiske seire. Enkeltutøvere, lagprestasjoner, trenere. Gjennom Enquist kommer vi tett på historiene om John Carlos og Thommie Smith, Avery Brundage, Ragnar Skanåker, Kjell Isaksson, Julius Luipa, Baatar, Gunnar Larsson, David Rigert, Bruch og mange, mange flere. Og midt oppi det hele er journalisten E, han, stadig på jakt etter å bli fortalt den neste olympiske gledeshistoria, skildre det vanskelige nederlaget, fange seiersøyeblikket - i både ord og bilde. Samtidig klarer han ikke å la være å sette alt han bevitner inn i en større sammenheng. "Och E drar då ett streck i sin lilla bok, stryker över ordet korean och japan och halvfigur och rysk ammunition, och stryker också över bristande olympisk anda. Och så finns ingenting kvar att stryka över."
Ja, hvordan er så dette en slags biografi? På mange måter, vil jeg si, i alle fall om en legger godvilja til. I korte, presise trekk skriver Enquist en versjon av vår tids OL-historie. Han gir både Coubertin og Brundage inn så hatten fyker av, og vi kommer svært nær mange av datidas største og viktigste idrettsutøvere. Vi får en mengde biografiske opplysninger og en drøss årstall, slik at vi kan plassere det som skjer i forhold til hverandre på ei tidslinje. Men viktigst er kanskje det at Enquist får oss til å føle med de menneskene han skildrer. Byen München spiller også ei viktig rolle i tekstene. Sist, men ikke minst, skriver Enquist inn seg sjøl - han er han, han er E, han som ser, tenker og skriver alt vi leser. Derfor kan Katedralen i München også leses som en biografisk beretning om en manns opplevelser - en øyenvitneskildring av de varme dagene i august og de regntunge dagene i september i München 1972. Det er dager som endrer alt.
"En olympiad, den i Berlin 1936, för att erövra världen. En annan, München 1972, för att stryka över, och glömma. Den olympiska ringen sluter sig. Men bortom alla de planer som konstrueras för att politiskt använda spelen höjer sig glastälten över Oberwiesenfeld, på kvällen skimrande i grönt som havsvatten. En världslig kyrka, en katedral, den senaste i raden av de som drömdes fram av den lille Coubertin, han som byggde en ny religion och trodde att världen behövde en kyrka."
søndag 13. april 2014
Krimfri påskelektyre
Med påska kommer også krimmen her til lands, en noe sær tradisjon om en sammenligner med andre land, men like fullt noe de fleste av oss har et forhold til, på godt og vondt. Bøker og lydbøker kjøpes inn og stables ned i kofferter og bager før turen går til hytta, boksidene leses og vendes i et voldsomt tempo, mysteriene brer om seg på tv, på radio, i bøker og blader, på nettet, på melkekartongene og sjøl i kryssordformatet. Sjøl synes jeg det fort blir litt for mye krim, og her kommer derfor noen forslag til annen ferielektyre - for de av dere som også liker det.
Amalie Skram - Forrådt
Forrådt (1892) er intens som en kriminalroman, men er likevel helt uten de klassiske krimingrediensene. Her dreier det seg om skyld og synd på et langt djupere nivå, og både direkte, indirekte, konkret og abstrakt, som på sett og vis harmonerer litt med påskas egentlige budskap. Unge Ory gifter seg med den langt eldre kaptein Riber, men hun har store problemer med å akseptere at de går inn i ekteskapet med totalt ulike utgangspunkt, erfaringer og forventninger. Hvorfor kan de ikke være likestilte? Hvorfor er ikke krava til mann og kvinne de samme? Her får både Skrams samtidssamfunn, dens seksualmoral, dobbeltmoral, giftesjuke mødre og elskovssjuke døtre så hatten passer, og en kan også ta med seg verdifulle perspektiver inn i vår tid.
Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene
For den som mer eller mindre frivillig befinner seg hjemme i påska, som må jobbe, som ikke har hytte, ikke spiser påskelam eller rett og slett er aleine på de ekstra fridagene, kan jeg anbefale Tequiladagbøkene (2012) av Morten A. Strøksnes. Boka tar leseren med langt bort fra norsk kosepåske og slapp påskekrim, og byr på problemstillinger som er så fjernt fra påskestemning som en kan komme. Det er tidvis rystende lesning, men det er også uhyre interessant, og essayene til Strøksnes er drivende gode.
Lise Knudsen - Uten dekning
I kortformatet står Uten dekning (2013) i en særstilling for meg, og bokas tematikk er av det slaget at den også passer godt i disse påsketider. I lyrisk prosa, satt opp som dikt, tas leseren med inn i en samtidsverden som skildres med lyd, lys, mørke og gråtoner. Det er knapt, stramt og fylt med stemninger og undertekst. Men hva er det som egentlig har hendt, før boka begynner? Hva er det hovedpersonene bærer på, tenker på, lever med? Å pusle sammen historia kan være vanskelig, men det er vel verdt tida, og boka gir deg mye mer enn en hvilken som helst påskekrim.
Monika Fagerholm - Den amerikanske jenta
I den andre ytterkanten er Den amerikanske jenta (2007) en favoritt hos meg, en ordrik og fargerik fortelling fra de finske skoger, hvor myte og virkelighet, sannhet og fiksjon sammenblandes til det nesten er umulig å skille det fra hverandre. I sentrum for det hele står ungjentene Sandra og Doris, og deres leik med ord og fortellinger beveger seg gradvis fra det uskyldige til det farlige. Og her fins det faktisk mer enn én død kropp også, for den som er ute etter slikt. Men hvordan henger det hele sammen? Romanen er velbalansert og mangefasettert, spennende og klok, og Fagerholm spiller på alt i fra populærmusikk til arkitektur i sine skildringer av ytre handling og indre liv.
Agnes Ravatn - Folkelesnad
Ravatn har gjennom sine mange artikler i Dag og Tid etablert seg som en humorist, og i Folkelesnad kan du lese om Ravatns dypdykk i, sammenligning av og tolkning av kjente blader og magasiner. Og her inkluderes virkelig alt: Ravatn leser ukeblader, fritidsblader og treningsblader, harver over baby- og mammablader, i tillegg til ymse andre blekker, som økonomiblader, matblader og pornoblader. Men hva er det som egentlig står i disse bladene? Ravatn er helt fenomenal i å ta bladene på kornet, hun er poengtert, morsom og krass. Det er rett og slett herlig! Folkelesnad er ei god pausebok, som passer fint mellom påskepynting, eggjakt og kakebaking, eller som underholdning etter en lang påskedag. Og om du gruer deg til det traurige påskefamilieselskapet, les artikkelen om pornobladene først!
Da disse bøkene er lest for lenge sida her hos meg, skal jeg fortsette å kose meg med Per Olov Enquists artikkelsamling fra OL i Tyskland i 1972, Katedralen i München, og Cora Sandels Alberte og Jakob nå i påska. Og det er slettes ikke så ille - hittil liker jeg begge bøkene veldig godt, helt påskekrimfrie som de er. Men det spørs hvor mye koselesing det egentlig blir. Gjøremåla hoper seg opp, barnehagen er stengt, vi skal både få og gå på besøk og egentlig burde jeg ha jobba en del med masteroppgava også. I tillegg går det raskt mot eksamenstider. Men litt fri blir det uansett, og om jeg leser ekstra fort, har jeg Oscar Wilde på lur. Eller kanskje jeg tar noe helt tilfeldig fra hylla!
Hva skal du lese i påska? I alle tilfeller håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!
Amalie Skram - Forrådt
Forrådt (1892) er intens som en kriminalroman, men er likevel helt uten de klassiske krimingrediensene. Her dreier det seg om skyld og synd på et langt djupere nivå, og både direkte, indirekte, konkret og abstrakt, som på sett og vis harmonerer litt med påskas egentlige budskap. Unge Ory gifter seg med den langt eldre kaptein Riber, men hun har store problemer med å akseptere at de går inn i ekteskapet med totalt ulike utgangspunkt, erfaringer og forventninger. Hvorfor kan de ikke være likestilte? Hvorfor er ikke krava til mann og kvinne de samme? Her får både Skrams samtidssamfunn, dens seksualmoral, dobbeltmoral, giftesjuke mødre og elskovssjuke døtre så hatten passer, og en kan også ta med seg verdifulle perspektiver inn i vår tid.
Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene
For den som mer eller mindre frivillig befinner seg hjemme i påska, som må jobbe, som ikke har hytte, ikke spiser påskelam eller rett og slett er aleine på de ekstra fridagene, kan jeg anbefale Tequiladagbøkene (2012) av Morten A. Strøksnes. Boka tar leseren med langt bort fra norsk kosepåske og slapp påskekrim, og byr på problemstillinger som er så fjernt fra påskestemning som en kan komme. Det er tidvis rystende lesning, men det er også uhyre interessant, og essayene til Strøksnes er drivende gode.
Lise Knudsen - Uten dekning
I kortformatet står Uten dekning (2013) i en særstilling for meg, og bokas tematikk er av det slaget at den også passer godt i disse påsketider. I lyrisk prosa, satt opp som dikt, tas leseren med inn i en samtidsverden som skildres med lyd, lys, mørke og gråtoner. Det er knapt, stramt og fylt med stemninger og undertekst. Men hva er det som egentlig har hendt, før boka begynner? Hva er det hovedpersonene bærer på, tenker på, lever med? Å pusle sammen historia kan være vanskelig, men det er vel verdt tida, og boka gir deg mye mer enn en hvilken som helst påskekrim.
Monika Fagerholm - Den amerikanske jenta
I den andre ytterkanten er Den amerikanske jenta (2007) en favoritt hos meg, en ordrik og fargerik fortelling fra de finske skoger, hvor myte og virkelighet, sannhet og fiksjon sammenblandes til det nesten er umulig å skille det fra hverandre. I sentrum for det hele står ungjentene Sandra og Doris, og deres leik med ord og fortellinger beveger seg gradvis fra det uskyldige til det farlige. Og her fins det faktisk mer enn én død kropp også, for den som er ute etter slikt. Men hvordan henger det hele sammen? Romanen er velbalansert og mangefasettert, spennende og klok, og Fagerholm spiller på alt i fra populærmusikk til arkitektur i sine skildringer av ytre handling og indre liv.
Agnes Ravatn - Folkelesnad
Ravatn har gjennom sine mange artikler i Dag og Tid etablert seg som en humorist, og i Folkelesnad kan du lese om Ravatns dypdykk i, sammenligning av og tolkning av kjente blader og magasiner. Og her inkluderes virkelig alt: Ravatn leser ukeblader, fritidsblader og treningsblader, harver over baby- og mammablader, i tillegg til ymse andre blekker, som økonomiblader, matblader og pornoblader. Men hva er det som egentlig står i disse bladene? Ravatn er helt fenomenal i å ta bladene på kornet, hun er poengtert, morsom og krass. Det er rett og slett herlig! Folkelesnad er ei god pausebok, som passer fint mellom påskepynting, eggjakt og kakebaking, eller som underholdning etter en lang påskedag. Og om du gruer deg til det traurige påskefamilieselskapet, les artikkelen om pornobladene først!
Da disse bøkene er lest for lenge sida her hos meg, skal jeg fortsette å kose meg med Per Olov Enquists artikkelsamling fra OL i Tyskland i 1972, Katedralen i München, og Cora Sandels Alberte og Jakob nå i påska. Og det er slettes ikke så ille - hittil liker jeg begge bøkene veldig godt, helt påskekrimfrie som de er. Men det spørs hvor mye koselesing det egentlig blir. Gjøremåla hoper seg opp, barnehagen er stengt, vi skal både få og gå på besøk og egentlig burde jeg ha jobba en del med masteroppgava også. I tillegg går det raskt mot eksamenstider. Men litt fri blir det uansett, og om jeg leser ekstra fort, har jeg Oscar Wilde på lur. Eller kanskje jeg tar noe helt tilfeldig fra hylla!
Hva skal du lese i påska? I alle tilfeller håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!
Abonner på:
Innlegg (Atom)