På nattbordet

Bildekilde: Bokelskere

Akkurat nå har jeg faktisk bare ei bok på nattbordet, og det har omtrent aldri skjedd før. Men det er fordi jeg bare vil konsentere meg om denne ene boka! Alle andre forstyrrelser, deriblant andre bøker, skal lukes vekk, slik at jeg bare kan kose meg. Forfatteren er sjølsagt en av mine favoritter, nemlig selveste Margaret Atwood. Og boka, det er Gileads døtre. Og her er litt fra begynnelsen av boka:

På skolen var det rosa til vår og sommer, mørklilla til høst og vinter og hvitt til spesielle anledninger: søndag og fest. Armene tildekket, håret tildekket, knelange skjørt før man var fem og ikke mer enn to tommer over ankelen etter det, for menns begjær var noe fryktelig, og dette begjæret måtte tøyles. Manneøynene som bestandig flakket hit og dit som øynene til tigre, disse søkende øynene, måtte vernes mot den lokkende og blendende kraften vi hadde - i våre veldreide eller magre eller tykke bein, i våre yndige eller knudrete eller pølsetrinne armer, i våre kviser eller ferskenhud, i våre blanke, flokete krøller eller strittende bust eller pistrete tynne fletter, det spilte ingen rolle. Uansett fasong og trekk var vi snarer og lokkemidler enten vi ville eller ikke, vi var den uskyldige og uklanderlige årsak som i kraft av selve vår natur kunne gjøre menn så beruset av lyst at de vaklet og falt og stupte over kanten - Kanten av hva? undret vi. Var det som et stup? - og styrtet ned i flammene, som en ball av brennende svovel slynget av den vrede Guds hånd. Vi var voktere av en uvurderlig skatt som vi bar usynlig inni oss; vi var dyrebare blomster som måtte dyrkes trygt i drivhus, ellers ville vi bli overfalt, kronbladene våre revet av og skatten vår stjålet, og vi ville bli flerret i stykker og trampet ned av de rovgriske mennene som kunne luske bak alle hjørner, der ute i den store, nådeløse, syndefulle verden.

    Det var sånne ting Tante Vidala med den rennende nesen fortalte oss på skolen mens vi broderte lommetørklær og fotskamler og innrammede bilder med halve korssting: blomster i vase, frukt på fat var yndlingsmønstrene. Men Tante Estée, som var den lærerinnen vi likte best, sa at Tante Vidala overdrev og at det ikke var noen grunn til å skremme vettet av oss, siden det å vekke en sånn aversjon kunne ha negativ innvirkning på vår fremtidige ekteskapelige lykke.

    "Ikke alle menn er sånn, piker," sa hun trøstende. "De beste blant dem har en fremragende karakter. Noen av dem har anstendig selvbeherskelse. Og når dere først er gift, vil det fortone seg helt annerledes for dere og ikke særlig skremmende i det hele tatt." Ikke fordi hun visste noe om det, for Tantene var ikke gift; det hadde de ikke lov til. Det var derfor de fikk ha skrivingen og bøkene. 

    "Vi og fedrene og mødrene deres vil gjøre et godt valg av ektemenn til dere når den tid kommer," sa Tante Estée. "Så det er ikke noe å være redd for. Bare lær det dere skal og stol på at deres foresatte gjør det som er best for dere, så kommer alt til å gå som det skal. Jeg skal be for det."

    Men til tross for Tante Estées vennlige smil og smilehull var det Tante Vidalas versjon som festet seg. Den dukket opp i marerittene mine: drivhuset som ble knust, før rivingen og spjæringen og de trampende hovene, med rosa, hvite og mørklilla rester av meg selv spredt utover bakken. Jeg fryktet tanken på å bli eldre - gammel nok til å bli gift. Jeg hadde ingen tro på Tantenes kloke valg: Jeg var redd for å ende med å bli gift med en ildfull grabukk.

Utdraget er henta fra side 17-19 av den innbundne utgaven av Gileads døtre, til norsk i 2019 ved Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman. Og nå skal jeg lese mer.

Kveldsvævd

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg har lese ein god del av Jon Fosse sine bøker. Eg har vore innom båe skodespel, lyrikk, barnebøker, forteljingar og romanar. Men kvar gong eg les, vert eg fortumla over kor bra det er. Og no er eg, nok ein gong, fortumla. Eg har lese forteljinga Kveldsvævd som kom ut i 2014. Her avsluttar Fosse trilogien som berre vert kalla Trilogien (Andvake frå 2007, Olavs draumar frå 2012 og Kveldsvævd) samstundes som forteljinga også er bunde saman med Det er Ales frå 2004. Men sjølv om forteljingane er stutte, er det poetiske landskapet stort.

I Andvake følgjer me det unge paret Alida og Asle der dei søkjer husrom i Bjørgvin. Alida er gravid, barnet skal snart kome, Asle må gjere noko, må sørgje for ho, for dei. Parallellane til den velkjende bibelhistoria er mange. Men samstundes er dette noko heilt eige, for ei dirrande kjensle av uro ligg heile tida i teksta. Og kva er det Asle gjer, eigentleg? I Olavs draumar er me først heime hjå Alida og Asle. Dei har fått seg nye namn for å gøyme kven dei eigentleg er. Ein dag vandrar Asle inn til Bjørgvin for å kjøpe ringar til seg sjølv og Alida. Der vert han konfrontert med tidligare gjerningar. Ein nådelaus lagnad ventar mannen som flyktar frå alt, som trur han kan kome unna med alt. Samstundes går Alida kring heime i lag med den vesle sonen deira. Men Asle kjem aldri heim att. 

I Kveldsvævd får me vite kva som hender vidare med ho Alida, når ho vert åleine med ein liten son. Kva skal ho gjere, no når Asle ikkje kan hjelpe dei meir? Kvar kan ho gå? Hjå kven kan ho søkje arbeid? Kvar skal ho få mat ifrå? Kven vil hjelpe ho og sonen? Når dei mest ikkje har meir mat att, har ho ikkje noko val. Ho må gå inn til Bjørgvin, ho med. Sjølv om ho veit kva lagnad som ventar ei kvinne som ho, utan mann, slekt eller vener. Dei avsnitta der ho nærast sanselaus vimar kring i Bjørgvin, er ekkel lesnad. Kva vil hende med ei slik kvinne? Vil nokon sjå ho, situasjonen hennar, og utnytte henne? Så kjem det ein mann. Ein mykje eldre mann. Men kva vil han? Og kva kan ei som ho yte attende?

I Kveldsvævd er det mykje å hente, og forteljinga rommar mange lesnadar. Eg vil nemne dei to nivåa i tid og forteljing, som reint teknisk er framifrå og som attåt gjev lesaren frysningar. Det er mest som om me råkar eit magisk nivå. Fyrst er det notida, der den aldrande Ales hutrar i stova si, hutrar og hugsar attende på då ho var lita, på mor si, på kva mora har fortalt om sitt eige liv. Så følgjer me Alida si forteljing i fortida, frå dagen då Asle dro og framover, og me får vite korleis ho endar opp med far til Ales. Men midt i mellom desse to nivåa er det ei samanblanding, ein stad der Ales og Alida råkar kvarandre og kan sjå kvarandre, sjølv om den eine er død. Ales snakkar med mor si, og ho veit det er feil at ho gjer det, at ho vert heilt tullete der ho går i einsemd. Like fullt gjer ho det. Korleis kan ho ikkje, når mora er der, og følgjer ho frå rom til rom. Og funksjonen hennar Alida, eller det teiknet ho er, vert tydeleg når ein har lese ferdig forteljinga. Som endar utan punktum, utan at det er noko eg vil halde i mot korkje bok eller forfattar. Det fungerar så fint, så fint.

Med ei stutt forteljing, heilt utan punktum, mer som ein utpust, ein lang, jamn straum av utpust, varm og varsam, vert me kjende med Ales og Alida og dei viktigaste menneska kring dei. Fosse skriv om hendingar, tankar og kjensler, det er replikkvekslingar, refleksjonar, skildringar. Det er lagnadar. Kvinneliv. Skildringar av å leve saman med nokon, eller å ikkje gjere det. Det er tap og sakn og von og vonløyse, og heilt til slutt, døden. I teksta vekslar det mellom ro og uro, det kan båe trykkje og presse, slik at ein må leggje boka ned innimellom. Intensiteten dirrar frå sidene. Ein må tenkje. Taka til seg underteksta. Og lese meir.

Eg vil ikkje skrive i hel eit verk som står støtt for seg sjølve, som er her og som kan lesast på ny og på ny, og som fortener lesarar, difor: Les. Berre les. Og meir om Andvake og Olavs draumar finn de i lenkjene. 

Under trærne 2020

Hva er vel ei jul uten bøker? Jeg, som mange andre, ser på bøker som den beste gave og setter pris på å både gi bort og få disse harde, flate pakkene som av enkelte vurderes som kjedelige og forutsigbare. For min del er det slik at dess flere bøker, dess bedre! Og denne jula er intet unntak. Jeg har tidligere hatt noen forsøk på å styre bort fra bøkene og heller gi andre ting i gave, men ofte blir det litt feil lell, og jeg ender opp med ei bok i tillegg. Eller i steden for. Eller bare bøker. 

Liker folk å få bøker, da? De fleste, tror jeg. I alle fall her hos oss. Og i alle fall når giveren anstrenger seg og forsøker å gi noe som en tror eller veit mottakeren vil like. Visse hint gis jo når en snakker med folk og når en kikker i bokhyllene deres. En gir for eksempel ikke ei faktabok om andre verdenskrig til hun som aller best liker å lese dikt. Og til hun som er glad i musikk er det kanskje ikke midt i blinken med en tjukk politikerbiografi. I hjem der serielitteratur er en høydare, er det muligens greit å styre unna de tyngste klassikerne. Og så videre. Og så lenge bøkene i verste fall kan byttes, er det vel ikke så ille? Da kan nemlig sjøl den mest innbitte bokmotstanderen eller den særeste leser velge seg ei bok helt sjøl, og lese... Og det er vel litt av poenget! 

Her er noe av det vi har bidratt med å legge under trærne i år:

Pinocchio

Aldri tilgi

Marikken og Lisabet

Vi lager sammen

Nomino

Operasjon vindkast

Pondus Eliteserien

Norske kvinner i krig 1939-1945

Norske konger og dronninger

Elizabeth er borte!

Krydderleksikon

Marikkens jul

Atlas over uoppdagede øyer

Vi trenger nye navn

Den store Ruffenboken

Du kommer ikke til å angre

Kvelande kjærleik

501 ting å finne

Fortellinger

Rød mann, sort mann

Sunnaneng

Årets dager

Det usynlige barnet

Brødrene Løvehjerte

Legionærene

Snømannen

Kongen av Spitsbergen

Forhåpentligvis gir et flertall av disse titlene mang en hyggelig lesestund og minst like mange gode leseropplevelser i nære og fjerne hjem. Fortsatt god romjul, alle sammen!

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere

I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Nå nærmer det seg årets siste måned med stormskritt, og vi er allerede godt i gang med juleforberedelsene her hos oss. Flere kakeslag er på plass i sine respektive kakebokser, og i morra, første søndag i advent, skal vi begynne pyntinga, med lys på garasjen og smånisser inne. Og så skal vi lage marsipan og kransekake og kanskje sjokoladeboller! Juletemaet avspeiles nok også til en viss grad i bunken med bøker som jeg drasser med meg hvor enn jeg går - og da tenker jeg sjølsagt på den vesle boka Advent, som jeg gleder meg sånn til å lese. Ellers er det ikke mye jul over bøkene ennå. Jeg har to litt tjukkere bøker av to favoritter, naturligvis Atwood og Brontë. Planen er å lese disse sammen med Birthe, men hvilken bok som skal leses først, har vi ikke landa på ennå. Uansett blir det bra, og jeg ser fram til å gyve løs med Birthe igjen, gjerne med en kopp kakao og ei nylaga julekake til.

Hva leser du akkurat nå?

Rachels ferie

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av oktober hadde jeg et stort behov for å lese noe lett, og derfor falt valget på den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) sin andre bok om de fem Walsh-søstrene. Forrige bok jeg leste, Vannmelonen, tok for seg situasjonen til eldstejenta Claire, mens denne utgivelsen, Rachels ferie, konsentrerer seg om søster nummer tre, som naturligvis heter Rachel. Men hun drar ikke akkurat på ferie, sjøl om tittelen sier så. 

Rachel forlot Dublin mange år før denne historia tar til, til fordel for en ny start i mulighetenes by, New York. Der har hun et liv andre bare kan drømme om, mener hun sjøl: Hun deler leilighet med bestevenninna Brigit, er kjæreste med den sexy og litt harry iren Luke, hun går på byen seint og tidlig, tar seg gjerne en fest eller tre midt i uka og skjemmes ikke når hun er fyllesjuk og må være hjemme fra jobb - det er bare en dårlig jobb på et kleint hotell og hun skal uansett ikke bli der for alltid. Dessuten har hun en kur for absolutt alt: Det er bare å ta et par striper, så er hun på tur opp igjen! Rachel er livsglad og festglad og nyter hvert øyeblikk der hun kan benytte seg av noe som løfter henne opp så hun føler seg enda bedre. Men plutselig blir det alt for mye.

Rachel vender hjem fra sjukehuset i den tro at hun nå bare skal slappe av litt for å hente seg inn igjen. Men en samla flokk av familie og venner har bestemt noe helt anna. Ikke bare må hun reise fra New York og hjem igjen til Irland, hun skal også sendes på avrusning. Hun, som ikke har et rusproblem!? Hun er jo verken alkoholiker eller narkoman! De kan jo ikke mene det? Men så kommer Luke. Han er rasende, rett og slett rasende. Og Rachel forstår ikke hvorfor. Hun ler, men Luke gjør det slutt. Og plutselig virker Irland litt forlokkende likevel, hun vil jo ikke risikere å treffe Luke ute på byen. Det ville vært tidenes festbrems! Dessuten skal hun jo på samme avrusningssted som kjendisene, så hvor ille kan det bli? Det er bare å pakke kjoler og sko, for nå skal hun endelig bli kjent med folk det er verdt å kjenne, og ikke en klein fyr i skinnbukse og verdens sureste venninne som ikke en gang vil låne henne penger!

Men sjølsagt tar Rachel feil om både det ene og det andre. Og ferien hun så innbitt ser for seg, med spabehandlinger og treningstimer og kjekke mannfolk og stilsikre damer med it-faktor og de rette bekjentskapene, erstattes med gruppeterapi, møter i Anonyme Narkomane, brune gensere (Rachels benevnelse på fullstendig uinteressante, middelaldrende mannfolk) og halvgale romvenninner som bare prater og aldri sover. Ei lita stund så det ut til at de i det minste hadde ei badstue på området, men det viste seg å bare være et vaskerom, slik at de innlagte kan vaske sine egne klær. I tillegg må de også ha frokosttjeneste og stå opp tidlig! Jammen bra hun bare skal være der i ei uke. Men det viser seg også å være en feil. Og Rachel blir pent nødt til å gjennomføre et avrusningsprogram på to måneder som hun aldri i verden ville deltatt på frivillig.

Handlinga i boka er lett å følge, det er mye humor, tonen er skravlete og Rachels blikk på verden er som en tenårings: Sjølsentrert og følelsesstyrt, med store behov for aksept og anerkjennelse, ispedd dramatiske utbrudd og en mentalitet som alltid higer etter noe nyere, bedre, mer, best. Og her fins det lite originalitet. Det er måten Rachels historie fortelles på som utmerker seg. Keyes veksler elegant mellom å skildre Rachels motvillige opplevelser i nåtida på avrusningssenteret, og å fortelle Rachel og Lukes kjærlighetshistorie fra start til slutt. Når disse flettes sammen, på en så solid måte som her, og Keyes hele tida holder tilbake informasjon, skapes det ytre spenning på begge tidsplan. Vi lurer på hva som skjer med nåtids-Rachel, og vi vil gjerne vite hva som førte til at hun tok ei overdose. Hele veien er det Rachel som er bokas forteller og fokaliseringsinstans, og vi følger henne tett i jeg-person hele veien. Men er hun egentlig en pålitelig forteller?

Tematikken i romanen er sterkt knytta til de to tidsplana: Det dreier seg om avrusning og kjærlighet, og derfra er veien kort til å tenke på hvordan det er å leve med noen med en avhengighet. Kan kjærlighet og rus kombineres i det hele tatt? Kan Rachel på noe vis makte å sette seg i Lukes sko, å se seg sjøl utafra? Kan hun noensinne forstå raseriet hans? Keyes skildrer svært troverdig ulike faser hos både Rachel og Luke, og det er innmari sårt når vi, og Rachel, forstår hva misbruket hennes betyr for han. Hun behandler det svært overfladisk, han er alvorlig og intens. Gjennom å hente inn hans perspektiv får vi satt ord på sider av Rachel som hun benekter fins. Og denne dynamikken utnyttes til det fulle i boka. Slik utvides romanen, fra en lettbeint, lettlest og humoristisk tekst, til en mer karakterdrevet tekst, der hovedpersonens utvikling er helt sentral, der hun sjangler mellom terapi og gråtetokter, tvang og fornektelse og ulike nivåer av sjølinnsikt, og kjenner på motstand mot erkjennelse, vilja til å gå inn i det vonde og smertefulle, og ikke minst ulike måter å takle realiteten på. I det hele tatt er det et godt kvinneportrett som skrives fram, med et svært nyansert blikk på rusmisbruk og rusmisbrukere. 

Romanen er både sår, vond og morsom. I starten var skildringene av Luke og guttegjengen og skinnbuksa ganske underholdende, men så snur det raskt. Vi forstår at overdosa er verre enn Rachel vil innrømme. I nåtidskapitlene blir det etter hvert mye smerte. Her må jeg særlig trekke fram kapitlene der det skildres at de innlagte har besøk av sine nærmeste pårørende. Det var det grusomt å lese om! Samtidig med dette dystre er det en annen, helt nødvendig stemning i fortidskapitlene. Her er det romantikk og humor som dominerer, i takt med at Rachel og Luke kommer nærmere hverandre. Alt dreier seg om dem - inntil et visst punkt. Etter hvert kommer et brudd også her, framprovosert av misbruket hennes. Og Rachel, som i begynnelsen var såpass overfladisk og ufin at jeg vurderte å ikke lese boka, vokser gjennom alt sammen, hun blir mer moden, mer bevisst, mer seg sjøl, kanskje. Det er så fint skildra, og det gir håp. 

Og i tillegg går det jo, som feel good-sjangeren krever, bra til slutt. Så, Rachels ferie var en overraskende fin leseropplevelse, mer solid enn antatt og med mørkere tematikk og flere eksistensielle problematiseringer enn forgjengeren. På den måten blei også teksten løfta flere hakk, noe som gjør seg opp mot det overdramatiske og den litt stive situasjonskomikken, blant anna med de brune genserne og Rachels manglende sjølinnsikt. Og om Marian Keyes' progresjon er tilsvarende i neste bok om de fem søstrene, som jeg nå er frista til å lese på et seinere tidspunkt, må jo resultatet bli ikke så aller verst, der heller. 

Døde menn går i land

Bildekilde: Bokelskere

Noen ganger kommer ei bok bare som bestilt! Med litt kaotiske dager på jobb, fullstendig kaos på hjemmebane og enda verre netter, med våkne, sjuke og sutrete unger om hverandre i alle rom, var det ikke så greit å stresse ned og finne ro. Da passa det godt å lese ei bok som det var lett å komme inn i, som hadde spennende handling, god flyt i dialogen og passe lange kapitler.

Mange kjenner sikkert til disse kriminalromanene som André Bjerke (1918-1985) utga under pseudonymet Bernhard Borge mellom 1941 og 1971, der de mest kjente er Nattmennesket fra 1941, De dødes tjern fra 1942, Døde menn går i land fra 1947 og Skjult mønster fra 1950. Fellestrekk er bruk av psykoanalyse og okkult eller overnaturlig tematikk som veves rundt ei kriminalgåte. Slik var Bjerke tydelig forma av sin samtid og nære fortid. En annen detalj jeg ikke hadde kjennskap til, er at boka jeg har lest er skrevet i samarbeid med en annen forfatter, nemlig Bjørn Carling (1919-2005), under pseudonymet Erik Vendel. Men ingen av disse navnene er å se i boka eller på omslaget.

Jeg har ikke lest krim av Bjerke før, bare dikt, og har heller ikke noe sterkt forhold til verken Borge eller Bjerke eller Carling. I slutten av tenåra var jeg såvidt innom De dødes tjern i en skurrete filmversjon vist på en bitteliten reise-tv, men den vekka ikke noe særlig begeistring den gangen, og da i alle fall ikke i litterær retning. Jeg ville heller være den som dro på slike hytteturer eller teltturer, ikke se på noen som, med vekslende hell, gjorde det. Men nå, mange år seinere, og med et annet verk i bokform, var stemninga en helt annen.

Døde menn går i land er lagt til den idylliske, sommerlige sørlandskysten. Ute på ei øy ligger et gammelt, staselig bygg kalt Kapergården. Gården er omhylla av mystikk med sin brutale forhistorie, uvennlige eiere og stadige, underlige hendelser. Det sies at en ikke kan - eller skal - endre på noe i hele huset, at verken møbler eller gjenstander må flyttes på. Nei, alt må være som det var da kaperkaptein Jonas Korp bodde der! Om noe endres, vil kapteinen rett og slett hjemsøke huset, straffe og skremme beboerne og sette alt tilbake på sin rette plass.

Men dette tror ikke forretningsmannen Arne Krag-Andersen noe på. Nei, det må være løgn og fanteri alt sammen, eller enda verre: rein fordummende, idiotisk overtro! For spøkelser og gjenferd fins jo ikke. Og tror en på slikt, er en bare teit. Så når eieren av Kapergården endelig vil selge, står Krag-Andersen klar og kjøper til spottpris, for han skal gjøre hele skiten om til tidenes badehotell. Det er jo den turistperla! Med den beliggenheten! Det bare må bli bra. Men når underlige ting begynner å skje, blir han nødt til å tenke seg om et par ganger. Og da er det like greit å invitere med seg et par gode venner, slik at han har noen å dele mysteriene med. Slik kommer Paul Rickert inn på banen, og det er han som forteller det hele til oss lesere. 

Og Paul Rickert, han er en hyggelig fyr. Bestekompisen til Arne, helt uten egne ambisjoner, men fikser det meste. Kanskje litt lett å distrahere, og kan hende litt for naiv for sitt eget beste. Dessuten blir han fort begeistra, for å ikke si forelska. Og gjenstanden for forelskelsen er sjølsagt Monika, som i sin tur naturligvis er kjæresten til nevnte Arne. Men ser Arne hva som foregår? Eller er han for opptatt med forretningsplanene sine? Det er i alle fall noen som ser dem... Her er det duka for både intriger og spenning, med trekantdrama, uforklarlige hendelser og mystikk i nattemørket. 

Denne kriminalromanen sitter som bare det! Bjerke og Carling virker å ha planlagt boka godt, skrevet ut handlinga og seinere kutta i teksten, slik at resultatet er stramt, presist og solid. Her er det lite å kritisere, annet enn at det tidvis blir  litt mye fomling i mørket. Men teksten er både spennende og leiken, og det er mye humor underveis, noe som er en fin kontrast til den bekmørke satanist-tematikken vi etter hvert kommer inn på. Paul Rickert er dessuten et fint valg av fokaliseringsinstans og hovedperson, da han ikke er skarp nok til å forstå alt, bare noe. Slik opprettholdes et spenningsforhold mellom leseren, Paul og resten av teksten, og vi opplever alt gjennom hans begrensa blikk. De øvrige personene virka i starten som reine typer, men heldigvis tar forfatterene seg litt mer tid etter hvert, slik at disse blir tydelige skikkelser framfor karikerte figurer. 

Hvis en skal plukke fra hverandre handlinga og konfliktlinjene, ser en fort at det er mange tråder å holde styr på. Arne styrer med sitt, og har sin linje med Monika. Men Monika har også ei utvikling sammen med Paul. Så er det den gamle eieren av huset, og de snåle naboene, samt forfatteren, som stadig kommer inn i fortellinga på ulike tidspunkt. For å ikke glemme egnens rasende pastor, som preker forbannelse over alle som nærmer seg Kapergården, og husholdersken. Videre har vi Arnes vennepar Ebba og Tancred, som mer enn gjerne trimmer de små grå med et par kriminalgåter, og til slutt alle de gamle fortellingene om kaperkaptein Jonas Korp, som både er myte, bakteppe og en slags hovedperson, uten at han er til stede i teksten. Til sammen er det mange mennesker og mange handlingstråder, men en får ikke følelsen av det underveis, da alt er så pent og presist klipt opp, limt sammen og porsjonert ut. Helheten har jevn progresjon, med velplasserte spenningstopper underveis, noen mystiske hendelser, noen grøssende avsnitt og noen spørsmål en rett og slett ikke får svar på...

Og da gjør det jo ikke så mye at en halvveis forstår hva som er i eiminga bare noen kapitler uti boka. For det er så mye å kose seg med her, fra det pertentlige presisjonsnivået i språket og gode skildringer til en spennende versjon av "det lukkede roms mysterium"! Og både kvinner og menn ordner opp og etterforsker med liv og lyst og kaster ut den ene teorien etter den andre, noe som gjør det lett for leseren å med-spekulere og gruble i vei. For kan det være en sjanse for at disse gamle historiene er sanne? At kaperkaptein Jonas Korp virkelig kommer tilbake? Og at det er hans tunge skritt de hører der oppe, i det gule rommet, sjøl om alle i huset er samla nede i peisestua? 

Tja, den som leser, får vite...

Hvilket barn?

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg ikke helt veit hvordan jeg skal begynne på omtalen av Barnet (2018) av Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979), velger jeg rett og slett å referere størstedelen baksideteksten. Den går som følger:

Dette er en kjærlighetshistorie. En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel. Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.

Jeg fikk denne boka til jul i 2019 av noen som ganske nylig hadde fått sitt første barn. Jeg på min side hadde da fått tre. Reint umiddelbart, med bakgrunn i tittel og forside, tenkte jeg at dette er ei bok som appellerer til kvinner generelt og mødre spesielt. Kanskje særlig de som blir mamma for første gang i våre dager, og som kjenner på hvor konfliktfylt morsrolla kan være, der du trekkes mellom morsinstinktet og behovet for å ha et eget jeg og å holde på en egen, privat, lukka kjerne oppi alt det nye kaoset. Og det er jo greit, det. For det er mange betraktninger rundt akkurat dette i teksten, og mang en gang forteller forfatteren at hun skriver stående, at hun bysser barnet eller har det sovende på seg, mens hun skriver, skriver, slik at alle skal forstå at nettopp dette, skrivinga, er hennes behov, hennes liv, noe hun ikke kan leve uten. 

Jeg for min del tenker at hun helt fint kan skrive sånt, det skal alle få lov til. Kanskje trenger vi det også, som en ventil? Frustrasjoner over netter med lite søvn, over å amme mer på natta enn på dagen, over å knapt kunne legge fra seg barnet før det skriker igjen, over bleiene, alltid bleiene, og alltid når det absolutt ikke passer, når det er travelt og en må løpe og kanskje har glemt stelleveska, da kommer den verste bleia, den dunkende hodepina som øker i takt med at barnet skriker, skriker, å ikke klare å tolke skriket, å ikke ane om en gjør rett eller galt, det desperate behovet for egentid, en mulighet til å tenke, tenke ferdig, få luft i hodet og ikke bare øredøvende, påtrengende, jallende gjenlyd av barneskrik. 

Men en ting er å tenke slikt. En annen ting er å skrive det ned. Noe helt annet igjen er å utgi det i bokform og kalle det en roman. 

Fordi teksten er så tett på en kvinnelig forfatters liv, tenker jeg at den ligger tett opptil forfatterens egen historie. Dette bekreftes langt på vei av biografiske detaljer. Men tekstlig sett er ikke dette veldig bra. Det er dagboksskriblerier, løst satt sammen. Frie assosiasjoner med ei slags rammehistorie. Flere tidsplan, men med struktur, slik at det ikke blir rot: Skomsvolds historie, primært hennes forfatterhistorie. Og hennes og barnefarens historie, det som da leder fram til barn. Og nåtida, der hun triller på barnet en bestemt vinterdag. Det er fint pusla sammen, men er merkelig ordløst. Det skrives om sjukdom, men ikke hvilken, det skrives om steder, men ikke hvor, det nevnes skoler og mennesker, men de er uten navn. Det er noen gode tanker, noen såre øyeblikk, noen overraskende sammenligninger, et pussig ord, et underliggjørende element - slik skriver Skomsvold. Setningene virker bearbeida, for å oppnå en bestemt virkning. Men så er det ikke så mye mer av verken tekst eller undertekst, og det er samme stil hele veien, enten det fortelles om fødselssmerter, tvil eller intens glede. Virkninga uteblir. Interessant er det i grunn heller ikke. 

Jeg kan gjerne lese om slike erfaringer som det å bli mamma for første gang. Det er en viktig del av kvinners historie, og en naturlig del av kvinners erfaringer. Det endrer jo alt - for både kvinner og menn - og slik sett har det konkrete temaet generell appell. Men, som med alt annet jeg leser, ønsker jeg jo at det skal være bra. Her er teksten flat, skildringene knappe, og teksten oppleves som intetsigende fordi den ikke føles. Og tittelen får meg bare til å lure. Hvem er "Barnet"? Hennes barn, den første eller den andre, som hun liksom skriver til og gjør et poeng ut av at hun får raskt? Eller er den mynta på forfatteren sjøl? 

Uansett hva en lander på vedrørende den tvetydige tittelen, så er det grei skuring så langt. Men så, et lite stykke uti boka, begynner Skomsvold å skildre en forfatterkollega som hun angivelig har hatt et forhold til over lengre tid. Det som er problematisk med dette, er at jeg, på første setning som omhandler denne mannen, forstår hvilken mann hun skriver om. Det er en mann jeg også har kjent. Og dette er langt ifra fiksjon. Når hun så skriver side opp og side ned om denne mannen, uten å nevne navn, hun bare utleverer han mer og mer intenst, det blir mer og mer tydelig hvem dette er og tilsynelatende er hun fullstendig uten tanke for han og familien hans, da beveger boka seg bort ifra de ufarlige, private og uinteressante dagboksskriveriene. Nå er hun djupt inne i et etisk minefelt.

Og her kunne hun fint vært - i dagboka si. Her kunne hun skrevet om denne mannen uten å skamme seg, uten å tenke på han og familien, bare fokusere på seg sjøl og sitt perspektiv, sin smerte, sitt sinne, sin sorg, sin frykt. Men hun velger altså å samle disse notatene sammen, rydde dem og lage en helhet, sende alt inn til Forlaget Oktober og, med viten og vilje, la alle sidene om denne mannen stå. I skjønnlitteraturens navn. Svakt forkledd som fiksjon, men med svært mange sammenfall med forfatterens eget liv. Til hennes forsvar så er han jo en del av hennes historie og slik sett relevant, og det er nesten halve boka som direkte eller indirekte handler om han, så boka ville blitt innmari tynn uten. Like fullt: Dette er ikke greit.

Jeg er ikke interessert i denne virkelighetslitteraturen, og opplever at jeg med Barnet blir lurt inn i ei slags felle. Det var ikke dette jeg trodde jeg skulle lese om. Det var langt ifra dette jeg ville lese om. Og jeg klarer ikke å løsrive denne delen av boka fra resten - til det er den for dominerende. At Skomsvold har hatt forhold til andre menn enn sine barns far regner jeg bare med, og det er i alle tilfeller uinteressant. At hun har hatt slike affærer som denne, med en gift mann, driter jeg i. At hun velger å skjemme ut seg sjøl gjennom å utlevere en mann som ikke kan forsvare seg, er utrolig nedrig gjort. Hun bruker han - og jeg antar at store deler av det litterære kretsløpet i Norge veit hvem hun skriver om, og gosser seg over å få litt pikante historier og privat informasjon på denne måten. Jeg blei derimot kvalm og fikk mest lyst til å brenne ei bok jeg ikke en gang hadde lest ferdig, og det har jeg aldri hatt lyst til før.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skal holde seg for god til å skrive sitt liv på denne måten, og i alle fall for god til å utlevere andre og trekke dem ned i et sammensurium av ei bok, som verken er godt skrevet eller godt tenkt. Det blir ikke greit sjøl om en gir det merkelappen "roman"! Det hele er usmakelig, det er ekkelt, det er forferdelig trist, fullstendig unødvendig og det er ikke minst uetisk. Det som gjør det enda verre er at det er kalkulert og gjort med overlegg fra både hennes og forlagets side, for å sikre at ei klein flis av ei dagbok blir en populær boksnakkis, nettopp på grunn av forfatterkollegaen som hun så skamløst utleverer. Men kunsten skal ikke være reality-tv. Litteraturen er ikke heva over lover og regler og etiske prinsipper. Og jeg vil ikke støtte de som mener det motsatte. Derfor skal jeg aldri mer lese Kjersti Annesdatter Skomsvold. Min støtte går til den navnløse mannen og familien hans, som aldri burde opplevd dette.

Og "Barnet"? I mine øyne er det fortsatt Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer

I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir

Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse

Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram

Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik

Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen

Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen

Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke

Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman

Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij

Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur

Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Alfabetlesing

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!

Det annet kjønn, del II

Bildekilde: Bokelskere

I april publiserte jeg og samleser Birthe hvert vårt innlegg om første bok av den filosofiske avhandlinga Det annet kjønn, hovedverket til den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir (1908-1986). Og nå, et halvt år seinere, er andre bok også ferdiglest. Det har vært en krevende, intens, interessant og spennende prosess, der jeg ikke bare har lest og nikka samtykkende, men også blitt overraska og utfordra. Forfatteren har hele veien insistert på sine ufravikelige prinsipper, og lagt fram bevis etter bevis for hvorfor det er eller bør være nettopp slik. Det krever at leseren hele tida er fokusert, lar seg provosere, villig følger med inn i resonnementer og ikke lar være å reflektere eller gå i seg sjøl.

Første bok har tittelen "Fakta og myter" og er en systematisk gjennomgang av kvinners vilkår gjennom historia, samla i tre deler under overskriftene Skjebne, Historie og Myter. Her viser de Beauvoir fram hvordan kvinna først får dårlige kår på grunn av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, deretter hvordan disse ulikhetene styrkes og legitimeres sosialt, religiøst, kulturelt og gjennom ekteskapet for å så lovfestes, og til slutt peker hun på hvilke mekanismer i samfunnet som rett og slett tjener på at kvinna forblir uopplyst og ufri. Ett enkelt og på samme tid komplekst eksempel er at gjennom å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, det vil i de fleste tilfeller si hennes giftermål, kontrolleres også hennes avkom, og ikke minst hvem disse avles med. Det er helt vesentlig i patrilineære kulturer, der arv, titler, jordeiendommer og så videre, går fra fedre til sønner. Det er makt og undertrykking satt i system: Menn innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner, og der kvinna sjøl ofte er helt uten rettigheter.

Andre bok har tittelen "Levd erfaring" og går direkte på hvordan det er å vokse opp, formes og oppdras som kvinne, for å derettes sendes ut i så mye en aldri har fått vite noe om, for eksempel puberteten, det hormonelle, seksualitet, bryllupsnatta, morsgjerningen - alt med lovverk, regler og normer hengende over en. De fire hoveddelene i andre bok samles under overskriftene Utvikling, Situasjon, Rettferdiggjøring og Mot firgjøringen. I hver hoveddel borer de Beauvoir djupt ned i kvinnas grunnvilkår og gjør rede for hvordan og hvorfor det går galt under hver hoveddel, og hvorfor det er slik at fullstendig oppegående kvinner, som hadde hele livet foran seg som unge jenter, sitter innelåst i sitt eget hjem som en evig husholderske og føler seg snytt og utelatt, utslitt og forsmådd.

Jo, skriver de Beauvoir, det er fordi disse kvinnene, alle kvinner (vi må huske på at dette blei skrevet på 1940-tallet), holdes for narr. Så mye vesentlig informasjon om oss og vår utvikling holdes tilbake av våre egne foreldre, vår egen mor, som skal være vår nærmeste, vår allierte, den vi alltid kan komme til. Det er et svik! Vi blir ikke opplyst om kroppens utvikling og seksualakten, noe som fører til at vi skammer oss over menstruasjonen og vår egen kropp, og skremmes så inderlig på bryllupsnatta at vi risikerer å bli helt frigide, om da ikke ektemannen er av et slikt kaliber at han voldtar oss jevnlig, i guds og lovens navn, for at det skal bli barn av det. Det er jo mildt sagt helt jævlig, og en vond og evigvarende spiral om den ikke brytes. Svartmaling, tenker du? Nei. Bare fordi så mange av oss her i Norge er så heldige, skal vi ikke lukke øya for at dette fortsatt er reelt for flertallet av verdens kvinner. Dette er deres hverdag. Og det er vårt felles ansvar å gjøre noe med det. Det skriver også de Beauvoir.

Med kunnskap skal kvinner frigjøres. Med likestilling og likeverd skal vi kvinner ta vår plass i familien, på skolen, på jobben, i ekteskapet, i samfunnet, i verden. Menn må anerkjenne kvinner som sin like, de må tre litt til side så alle kan jobbe sammen for felles mål. Vi er, biologisk sett, skapt ulike. Vi må innrømme våre ulikheter og berømme våre ulike funksjoner, for eksempel i forplantninga. Men om kvinner låses fast i hjemmene med barnefødsler og oppdrageranvar og aldri får lov til å utvikle seg, om hun aldri får finne seg sjøl og kjenne at hun også har evner, potensiale, gjennomføringskraft og muligheter, vil verden aldri gå framover. Og menn vil da også holde seg sjøl nede, i feilslåtte ekteskap inngått på totalt ulike premisser, ekteskap prega av forakt, dårlig kommunikasjon og maktmisbruk. Det må altså ei grunnleggende holdningsendring til før vi kan få denne samfunnsmessige endringa, der synet på kvinner, kvinners verdi, kvinners ferdigheter og kvinners muligheter, men alles velferd, er det mest sentrale.

Omtrent dette skriver altså de Beauvoir, og det samme skriver jeg. For jeg kunne ikke være mer enig! Det er ikke rart at dette bunnsolide, reflekterte og rasende intelligente hovedverket kalles feminismens bibel. Men boka burde vært absolutt alles bibel. Den gir ei grunnleggende opplæring i etikk og sosialdemokrati, er vanntett i argumentasjonsrekkene, forklarer så grundig ulike situasjoner kvinner må gjennomleve og hva det gjør med oss, psykisk og fysisk, de Beauvoir bruker konkrete eksempler fra medisin og psykologi, og slipper aldri sitt endelige mål av syne: Likeverd. 

Og det er så sjølsagt, så naturlig. Likevel motarbeides akkurat dette hver eneste dag over hele jorda, av folk som ikke vil ha likeverd - og dette er både menn og kvinner. Det er mennesker som vil se på kvinner som det annet kjønn. Som vil gjøre kvinner til den andre, som vil fremmedgjøre kvinner generelt for å slippe å anvende de etiske prinsippene som alltid gjelder. Som vil fortsette med utnytting og voldtekt, menneskehandel og slaveri, prostitusjon og barnedrap. Det er motbydelig at vi bor i en verden der noen faktisk gjør dette mot sine medmennesker med vilje, og ubeskrivelig trist at rettigheter, lovverk og statsledere ikke vinner fram over alt. Igjen har Simone de Beauvoir rett: Det er ei omfattende, grunnleggende holdningsendring som trengs. Og det er kunnskap som gir oss den.

Jeg merker nå, mens jeg skriver dette, at skillelinjene mellom et slags handlingsreferat fra verket og en mer objektiv omtale av verket i sin helhet utviskes. Det er fordi innholdet i teksten er så interessant og engasjerende og formidlinga er så kraftfull og poengtert at jeg nesten glemmer å lese med kritisk blikk. Men hva er det å kritisere? At de Beauvoir ikke har greie på det hun skriver om? Jo, det har hun faktisk. Hun vokste opp i et Frankrike der kvinner ikke hadde stemmerett og rettigheter på lik linje med menn, der ei hustrus lydighet til ektemannen var nedfelt i lovverket, der jenter systematisk blei sett ned på og ikke akkurat nekta utdanning, men det var liksom ikke noe de trengte, heller, utover litt husholdsstell og sånt. Så kommer de Beauvoir. Lynende intelligent og både den smarteste og klokeste i enhver sammenheng. Hun ikke bare ser de gjennomgående problemene i nesten alle kulturer til alle tider, hun evner å systematisere, rydde opp, finne feilene, sette ord på dem og formidle dem videre. Til og med med ei løsning! 

De Beauvoir peker fram mot sosialdemokratiet, eller kanskje helst mot kommunismen. For de Beauvoir støtter seg på Marx' ideologi og framhever det aller viktigste ved hans tankegang: Kameratskapet. Hun skriver helt mot slutten av verket: Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne denne ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap. Og kameratskap, ja, for å være ordentlige kamerater, anser en hverandre som likeverdige. De Beauvoir peker derfor fram mot likeverd. Mot et samfunn for alle, et lovverk for alle, utdanning for alle. At samfunnet i større grad tar seg av barna, så også mor kan arbeide og ha en karriere, så hun kan tenke, mestre, reflektere og utvikle seg og ikke låses fast. Rett og slett få muligheten til å være et fritt, sjølstendig, eget menneske. Det burde være en sjølsagt rettighet for alle, over hele verden! Det er så mye gjenkjennelig her, med tanke på norsk sosialdemokratisk ideologi, og det er godt å se hvor solid forankra alt hjemlig er og hvor naturlig det føyer seg inn i hverandre. Det gjør meg stolt og glad!

Begrepsbruken til de Beauvoir, med immanens og transcendens som det mest sentrale begrepsparet, forklares godt tidlig i verket og brukes helt systematisk som to motpoler, litt slik som kvinne og mann blir satt opp mot hverandre i starten av avhandlinga. Hun er tro mot begrepene og deres innhold helt til bokas siste side, og viser spriket, utfordringene, dobbeltheten og det formende i begge begreper. I tillegg bruker hun den andre som et bærende begrep, slik jeg eksemplifiserer over, helt fra tittelen og til siste kapittel. Og hun peker på hvorfor ei slik fremmedgjøring er problematisk - nærliggende paralleller er de hvite amerikanernes behandling av svarte slaver, eller fangevokternes behandling av fanger under andre verdenskrig. Med annetgjøring - altså fremmedgjøring - reduserer vi disse menneskene til noe annet slik at vi kan heve oss over dem og behandle dem annerledes. De Beauvoir avslører maktstrukturene og ideologiene rundt dette, og nekter å godta det. Utover at hun støtter seg på noen andre filosofer underveis og diskuterer ulike begreper og definisjoner, er verket overraskende tilgjengelig og lett å lese. Litt omstendelig vil kanskje noen si, men jeg er ikke blant dem. Jeg blei revet med, og opplevde avhandlinga nesten litt som ei åpenbaring: Her er det jeg har tenkt og følt og kjent på, men ikke helt klart å si!

Det annet kjønn forener - eller burde forene - kvinner, nei, alle mennesker! verden over til kamp mot tradisjonell kjønnsinndeling av familie, ekteskap, arbeidsliv, utdanning, åndsliv, oppdragelse og seksualliv, og til kamp for de gamle slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap (altså kameratskap). De Beauvoir, som bevisst valgte å ikke få barn og å ikke gifte seg og som heller ikke lot seg sette i bås som heterofil eller bifil, nettopp for å kunne være fullstendig fri og bare sin egen, har skrevet selve frihetens kampskrift. Her ligger sitater til paroler og innhold til taler for alt fra Pridebevegelsen til Ottar, og mye, mye mer. Les verket og ta til deg lærdommen, bruk den aktivt eller bare kjenn på følelsen teksten gir, følelsen av samhold og mening og håp.

Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere

Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første.