Bokhyllelesing: Agatha Christie

Bildekilde: Bokklubben

Det er duka for ei julefeiring utenom det vanlige når den gamle og utspekulerte rikingen Simeon Lee har invitert storfamilien hjem til godset sitt. Til vanlig bor Lee der sammen med den eldste sønnen sin og svigerdattera, som han elsker å herse med, men nå blir huset fullt av øvrige sønner og deres koner. Felles for dem alle er at de verken er glad i faren eller i hverandre, men de håper at nå som den gamle er blitt skrøpelig, kan det vanke litt kronasjer. Med på kalaset blir også noen uventa og til dels ubedte gjester, som hevder å være i familie med den manipulerende patriarken. Dessverre skal de mange invitasjonene og plutselige besøkene få katastrofale følger: Simeon Lee blir brått funnet død. Og som om ikke det er nok, er døra inn til rommet hans låst fra innsida, og liket er aleine i rommet.

Heldigvis befinner mesterdetektiv Hercule Poirot seg rett i nærheten. Han ankommer godset ganske raskt og blir værende til mysteriet er oppklart. Det viser seg å gå nokså radig, i kjent stil, men ikke utenom et par omveier der forfatter Agatha Christie (1890-1976) forsøker å villede leseren. Som vanlig forteller Poirot ivrig om sine undersøkelser og resultatene av disse for alle sine mistenkte mot slutten av boka, slik at både tilhørere og lesere tas med på hele prosessen. Det er et fint grep, der Poirot får forklart alle detaljer en ivrig leser kanskje har gått glipp av underveis, men karakteren er samtidig så dominerende at teksten i lange partier nesten glir bort fra romansjangeren og inn i en rein monolog. Her kunne forfatteren med fordel variert pratinga med skildringer, handlingsreferater, indre monolog og andre innspill, og således holdt på spenninga.

Drapet - for det er et drap - på Simeon Lee, er et eksempel på det lukkede roms mysterium - et drap som egentlig ikke skal være mulig verken å gjennomføre for morderen (uten å bli sett, hørt, lagt merke til eller lignende) eller å oppklare for detektiven eller politiet etterpå. For det er jo umulig! Men nyanser, detaljer og et observant øye kan komme langt på egenhånd. Som kjent liker Poirot å trimme sine små grå, og han bruker ofte logisk tenkning for å komme fram til løsninger. Empirien han samler inn eller observerer, gjør at han kan dedusere seg fram til riktig løsning. I dette tilfellet ligger det noe på golvet i Lees kontor, noe som ikke har vært der tidligere. Og dessuten er diamantene hans også borte! Er det ett eller to lovbrudd som skal oppklares? Og hvor har det egentlig blitt av Lees personlige tjener? Og kan en stole på den aldrende butleren? Med politiet ved sin side gjennomfører Poirot både vitneavhør og ropetester, og del for del avdekkes familiemedlemmenes hemmeligheter, skjulte agendaer, følelser, motiver, midler og muligheter.

Guds kvern maler langsomt (Hercule Poirot's Christmas, 1939) er en god, gammeldags krimklassiker av det harmløse slaget. Christie mesker seg verken i bloddryppende skildringer eller grusomme fortellinger fra fortida slik dagens kriminalromaner gjør i større grad, og hun framkaller verken iskalde grøss eller neglebitende spenning underveis, slik som for eksempel John Dickson Carr (1906-1977) kan gjøre. Boka er derfor perfekt å lese i jula, slik jeg gjorde, når en vil kose seg med noe ikke alt for avansert eller intenst. Romanen er fin - her vil jeg trekke fram skildringene, stemningene og svingningene i stemning - passe detaljert både når det kommer til interiør og personer, humoristisk på beste britisk vis og ikke minst godt uttenkt.

Christie skriver konsekvent i tredjeperson, men varierer veldig i sin nærhet til personene. Noen ganger er hun tett på, andre ganger er hun svært distansert. Det gjør at vi ikke blir like godt kjent med alle karakterene i boka og derfor forstår vi dem heller ikke like godt. Noe forklares, annet ikke. Dette inkluderer også Simeon Lee. Vi som leser rekker ikke å bli kjent med før han dør. Vårt inntrykk av han formes derfor av det familien og de ansatte på godset sier i etterkant av drapet. Åpninga er god, men misvisende, da Christie her går svært tett på personer hun seinere ikke behandler på samme måte - slik hun åpner skulle en tro de var bokas hovedpersoner. Men seinere er det Poirot som framstilles som en slags hovedperson, der han leder etterforskninga og dermed også fokaliseringa.

Boka er delt inn i sju hovedkapitler, og strekker seg over ei uke - fra 22. til 28. desember. Hvert kapittel har igjen nummererte underkapitler av varierende antall og lengder. Min utgave av Guds kvern maler langsomt (et sitat fra boka, som igjen er en intertekstuell referanse) er fra 2016 og er utgitt av Bokklubben. Til grunn for deres utgivelse ligger Claes Gills (1910-1973) opphavelige oversettelse. Reint språklig kan jeg ikke skryte stort av denne romanen, og jeg er heller ikke veldig imponert over slutten, men jeg koste meg underveis likevel.

Olive Kitteridge

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i småbyen Crosby i Maine i USA i vår egen samtid. Crosby er en typisk småby på alle måter. Utdanningsnivået er lavt, det er rift om de få jobbene som fins, mange har lite med penger og områder forfaller. Livet har stagnert og mange er vel ikke direkte lykkelige, sjøl om de kanskje ikke er ulykkelige heller. Men de kan ikke la være å kjenne på at livet ikke er blitt slik de trodde det skulle bli. Sladderen går raskt fra munn til munn, men mye vesentlig forblir usagt, slik at spekulasjonene går høyt og lavt. For eksempel er det han som over lang tid har en affære som ingen veit om, alle hemmelighetene pianisten sitter inne med og hvordan folk snakker om avdøde og familien - i sjølve begravelsen.

Vi møter byens apoteker, Henry Kitteridge, kollegaene hans, kundene, den distanserte sønnen og ikke minst kona hans, Olive. Gjennom tretten sammenvevde fortellinger der de samme menneskene dukker opp flere ganger i ulike situasjoner, får vi se stadig flere sider av henne, og hun trer etter hvert fram som bokas hovedperson. Olive Kitteridge er ei brysk dame - som tidligere mattelærer måtte hun kanskje være det for å få orden på alle elevene sine. Men elevene syns faktisk ikke alltid hun at er så brysk. De føler blikket hennes, kjenner vissheten om at hun ser dem og følger med. Det skaper trygghet i skakkjørte, unge og usikre liv. De som kanskje såres aller mest av denne bryskheten er Olives egen familie. Og det er hun smertelig klar over. Men det er ikke før Henry får slag at hun skulle ønske mye av det ugjort og usagt.

Perspektiv og fokaliseringsinstans varierer fra tekst til tekst, og det er like ofte en annen småbyboer som forteller som Olive sjøl. Noen ganger er Olive bare en skikkelse i periferien, for eksempel som restaurantgjest. I en annen tekst kommer hun på besøk og forsøker å hjelpe en sjuk tenåring. I en tredje tekst har hun en samtale med en tidligere elev i bilen hans. Hun er ikke framtredende eller dominerende i noen av disse eksemplene, men hun er der. Til stede. Så er det de tekstene der Olive fungerer som fokaliseringsinstans. Der kommer vi ofte tettere på tanker og følelser, og vi blir bedre kjent med den virkelige Olive, mennesket bak det bryske oppsynet. For eksempel forstår vi hvor sårt det er for henne at det eneste barnet hennes velger å flytte bort. Og hun går inn i en langvarig depresjon når Henry får slag, da hun ikke kan gjøre annet enn å se at han visner, dag for dag. Maktesløsheten hennes er vond å lese om.

Forfatter Elizabeth Strout (f. 1956) skriver konsekvent i tredjeperson i alle fortellingene. Hun glir lett ut og inn av de ulike personene, veklser mellom dem eller beveger seg over landskap, bygninger og hjemmet til Olive. Et slikt grep er her med på å gi leseren et helhetlig perspektiv på byen, menneskene og situasjonene de gjennomlever. Jeg tror det er lurt, da det verken låser forfatter eller lesere til gitte instanser, men gir oss en slags illusjon om at alt glir fritt sjøl om bindeleddet alltid er Olive.

Olive reflekterer over mye, særlig når hun kjører bil. Hun husker episoder, personer og situasjoner. For eksempel var det en familie som for mange år tilbake hadde det vanskelig. Nå har hun fått et kort derfra. Det ender med at hun kjører dit, kanskje for å føle seg bedre? Men hun får noe helt anna enn det hun forventer, og ender opp med å dra, mest skremt, av sted. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre, på noe vis. Men kanskje likevel takknemlig for at det i alle fall ikke er så galt ad med henne. Etter hvert forstår Olive at hun må gjøre noe, ta tak i livet sitt igjen, og ikke bare ligge sammenkrølla, sove, høre på radio og besøke Henry, som verken har gjenkjennelse i blikket eller språk til å uttrykke seg med. Men hvordan kan en begynne på nytt som pensjonist? Er det i det hele tatt lov? Og hvor skal en begynne, når det egentlig var nå hennes og Henrys liv skulle begynne?

Før jeg leste boka, leste jeg mye om den, noe jeg ikke pleier å gjøre. Strout kunne innkassere Pulitzerprisen for boka, og den har høsta gode anmeldelser i flere land. Den hylles som en moderne klassiker, og flere har sikkert også kjennskap til HBOs filmatisering - jeg ikke har sett den. Resultatet av denne forhåndslesinga er naturligvis at forventningene bygges opp. Dessverre blei de ikke helt innfridd. Jeg opplever at dette direkte kvinneportrettet ikke er så unikt som en skal ha det til - i alle fall ikke i en nordisk sammenheng, der litteraturen lenge har hatt en sjølbiografisk og sjølgranskende retning, der det som skrives er "liv", "sant" og "virkelig" framfor fiksjon og fantasi. Usminka skildringer, direkte formuleringer, et skittent og rotete hverdagsliv, dårlig samvittighet, kjipe egenskaper, vonde minner og tæl til å stå i et skrantende ekteskap er derfor ikke noe nytt. Uten at jeg veit for mye om akkurat amerikansk samtidslitteratur, så er kanskje ikke det tilfellet der? Kan hende bryter Elizabeth Strout med amerikansk litterær tradisjon når det kommer til kvinneskildringer, slik at portrettet av Olive får en ganske annen effekt der enn her?

Olive er klartenkt, skarpsynt og munnrapp. Hun har en direkte og bardus oppførsel som kan skremme bort mange og fornærme andre. Men plutselig kan hun også begynne å gråte, når hun opplever at hun, som er høy, stor og har digre hender, kommer til kort. Følelsen av hjelpeløshet og utilstrekkelighet ligger i teksten uten at det sies rett ut. Olives relasjon til sønnen var det interessant å lese om, og særlig de seinere fortellingene kaster lys over en annen Olive enn den hun lar oss se. Det viser seg at sønnen i lang tid har strevd med forholdet til mora og at han har gått i terapi for å forsones og bearbeide vonde minner. Disse vonde minnene nekter Olive å erkjenne. Hun henger seg opp i nåtida - at hun har issøl på blusen og at ingen sa ifra er jo en fornærmelse - og hun kan ikke forstå sønnens livsvalg, å bo midt i byen med ei kvinne som har barn fra før. Misforståelser og manglende vilje til å erkjenne egne feil forhindrer derfor at relasjonen kan fortsette på en god måte.

Språket i boka er lett og tilgjengelig, skildringene av menneskene og nærmiljøet deres fine og de mange bipersonene virker naturlige og oppriktige, enten de jobber i jernvarehandelen eller på kafeen, om de går, kjører bil, stikker av fra et traurig familieliv eller skyter med hagle. Noen sekvenser kan være litt oppstylta reint språklig, men det er uvisst om dette skyldes Strout eller oversetter Hilde Rød-Larsen (f. 1974). Uansett er det til å leve med. Boka framstår som lavmælt, men formidler viktige historier. Og særlig er det Olive som skaper trykk og kraft i teksten. Uten henne hadde dette vært en skikkelig platt samling av halvkleine fortellinger.

Olive er en interessant karakter, blant anna fordi forfatteren ikke er redd for å skildre henne som utradisjonell, usympatisk og med karakterbrister. Gjennom andre fortellerstemmer får vi mange små hint om fortida - hvordan hun oppfører seg dårlig når hun og Henry har middagsgjester, at hun gikk av sted når sønnen, bare spedbarnet, skulle sove, relasjonen til en kollega, oppførselen i sønnens bryllup og så videre. Noe av dette er bare tragisk og trist, andre episoder er humoristiske, mot det fandenivoldske. Jevnt over er Olive en beskere person enn det en vanligvis kan forvente, og hun er både innbitt og sur og tverr flere ganger. Men ved bokas slutt gir det jo mening, alt sammen, og en blir litt takknemlig for at slike Oliver fins, også i litteraturen. For de er jo der i aller høyeste grad i virkeligheten, med rynker i ansiktet, grått og visna hår, veska på skrå over brystet og klær med feil snitt. Likevel vil jeg ikke være med på den unisone hyllinga av bok og forfatter, for enestående er dette ikke. Men viktig.

Bokhyllelesing: Gabriel Scott

Bildekilde: Bokklubben

Har du ei tante? Det har jeg også. Men ikke ei slik tante som den Gabriel Scott (1874-1958) skriver om her. Riktignok er tanta mi lita og rar, hun også, og hun forteller dårlige vitser og spiser som en dølahest. Men hun setter tross alt ikke himmel og jord i bevegelse bare hun nærmer seg andre mennesker - skjønt, kanskje hun ville likt det? Uavhengig om tanta mi ville likt det eller ikke - alt snus opp-ned bare et ord om at tante Pose kommer tas for god fisk. Og ofte stemmer ordet. Tante Pose kommer. Og det er også slik denne boka begynner.

Du har kanskje sett filmen med samme navn fra 1940? Det har ikke jeg. Så for meg var alt ved denne underlige tante Pose helt nytt, og fordi jeg ikke har sett filmen, har jeg heller ikke noe forhold til Tante Pose som ei julefortelling. Men det er klart, hun dukker jo opp like før jul. Når det kanskje passer aller dårligst å få en overraskende, ubuden gjest av et slikt kaliber! Ja, for bestefar Hans Thue er der jo også, på besøk i Balsgården altså, og han venter på kaffen og de brune sirupskakene som bare han får prøvesmake. Marianne, kjøkkenjomfuren, pleier alltid å komme opp med det, kaffen og kakene -. Men i dag har alle pikene det så alt for travelt! Med hva?! Bestefar føler seg aldeles glemt og brøler ut i gangen før han får greie på hva det gjelder. Og da er det like før han pakker snippesken og drar sin kos. For bestefar kan ikke fordra tante Pose!

Og slik er vi allerede midt inni farsen. Tante Pose er forresten bare et kallenavn. Hun heter egentlig Blanca og er den ugifte søstera til herr Bals, fogden. Tante Pose er det bestefar kaller henne, denne motbydelige gamle skrekkøgle som alltid tar de unge til side og skal tale med dem, sånn rett ut av posen, som hun sier. Bestefar grøsser. Usj, hvem er det hun skal gjøre livet surt for nå, da? Jammen bra han også er i hus, faller bestefar ned på til slutt. For er det noen som kan takle den spanskeflua av en rosin, så er det vel han. Ja, bestefar er slettes ikke redd for tante Pose! Faktisk kan det hende at det kan bli litt moro å gjøre ap med henne. Bare synd tante Pose var først ut til å ta han ved nesen -. Bestefar får pønske ut en passende hevn.

Men redde, det er Antoinette, bare kalt Nette, og Kirsten og Ruth, de tre eldste fogdedøtrene i Balsgården. At tante Pose skulle komme akkurat nå er så innmari leit! Nå, da de skal få så gjevt besøk i huset og alt, med to unge studenter. De kommer i løpet av juledagene. Den ene er Vaage, som er medisinsk kandidat og når som helst kan begynne som lege, og som de forresten blei kjent med forrige jul, da han var hos prostens. Den andre er Münster, som snart er ferdig med jussen. Begge er så hyggelige, og det er så spennende å snakke med dem. Og med juletida som kommer, da er det baller og leik og moro nesten hver dag, til og med besøk til prostens! Hvordan skal de få prate og kose seg, bli aldeles øre av dansing og nyte lange turer hjem i måneskinnet når den gamle skal tvinge seg på? Helst vil hun sitte i samme vogn som dem -. - Bare dra dere, buldrer bestefar og smiler. - Så skal jeg ta meg av tante Pose!

Lite veit vel bestefar, Nette, Ruth, Kirsten og resten av Balsene at tante Pose er klar for hva det må være. Stillingskrig og sultestreik, tante Pose har midler for alt, og går ikke av banen bare fordi hun blir kalt ei gammal ugle eller ei gammal heks. Tante Pose bryr seg verken om jul eller høytid, kirkegang eller baller, så lenge hun får bestemme og være midtpunkt for all verden. Og nå har hun satt seg fore å tvinge hele huset under sin suverene vilje. Men hvordan det går, får du lese sjøl!

Tante Pose (1904) er en enkel og sjarmerende fortelling om en storfamilies julefeiring fortalt på en svært morsom og underholdende måte. Scott lar språket blomstre i sine mange skildringer av tante Pose, og denne får mange kallenavn gjennom bokas 172 sider. Det er svært fornøyelig! Så er hun også en sjeldent uhyggelig skikkelse som biter fra seg i hytt og vær, gjerne før noen har rukket å si noe. Dette fører naturligvis til mange artige situasjoner der tante Pose går av med seieren. Men så usympatisk og rå som hun er, kan ikke leseren la være å heie på de andre i huset. Likevel må jeg også påpeke at Scott aldri lar henne framstå som helt endimensjonal - hun er vanskelig, men ingen skurk. Etter hvert som fortellinga skrider fram og vi får vite mer om tante Pose, forstår vi at dårlige opplevelser i fortida har forma henne. Scott er varm og godhjerta med menneskene sine, også det gamle bakkelsbest. Det står det respekt av.

Ytre sett handler fortellinga om en familie som feirer jul. Vi leser om tradisjoner og skikker, bakst, reingjøring, besøk, matlaging, pynting og andre forberedelser før jul. I romjula og på nyåret er det besøk, selskaper og baller som gjelder, og her skildres ulike normer for ulike sosiale lag, dans, musikk, samtaleemner, utkledning og overtro, som til sammen gir leseren et godt innblikk i datidas holdninger til, tanker om og følelser rundt høytida. For eksempel er det kristne kun en liten del av helheten - i denne fogdefamilien virker det å være moro og familiekos som er dominerende. Slik appellerer boka godt til lesere i dag også.

Men så er det slik at ei julefeiring ikke bare er ei julefeiring. Folk som ikke vanligvis ser hverandre, bor plutselig oppå hverandre over flere uker. Det blir mye dramatikk underveis, noen misforståelser, mange lattervekkende episoder og massevis av replikker med fynd og klem. For det er jo ikke barebare å samle en stor familie, full av stridigheter som den er. Og i tillegg er det disse unge herrer utenfra som gjør sitt for å påvirke de unge kvinner. Slik blir boka også ei historie om gammeldags flørting, beiling og hvordan en kommer fram til en forlovelse. Her er det noen utrolig søte scener mellom de unge.

Tante Pose var Gabriel Scotts gjennombruddsroman, og det er lett å forstå hvorfor. Den gnistrer av vidd og overskudd, av fortellerglede og originalitet. I tillegg til at den er fornøyelig og sjarmerende, tar Scott også menneskene i boka på kornet, og utleverer både gode og dårlige sider i rikt monn. Scott skildrer ledig og lett både ung og gammel, menn og kvinner med sin allvitende fortellerstemme. Han har rom for typene som lister seg rundt i kulissene, og de skikkelige karakterene, som bestefar og tante Pose. Og en må for all del ikke glemme den surrete prosten! Måten han håndteres på, er svært elegant. De unge i boka skildrer Scott svært presis og godt, og sjøl om de på den tida var hakket mer tilbakeholdne enn i dag, er både replikkene, blikkene og hjerteslagene de samme som hos oss. Boka kan dermed trygt forbli en juleklassiker i enda noen tiår.

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

Nattfilm

Bildekilde: Bokelskere

Den unge og vakre Ashley Cordova, datter av den legendariske og kronisk mediesky skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova, blir plutselig funnet død i en tom lagerbygning i Chinatown, New York. Politiet avgjør raskt at det er et sjølmord, men gravejournalist Scott McGrath aner ugler i mosen og bestemmer seg for å undersøke åstedet og dødsfallet på egenhånd. Og det viser seg raskt at det er mye som ikke stemmer. For eksempel er ikke likskuerapporten til Ashley Cordova komplett, flere bilder av liket mangler. Og før hun døde, var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon som hun rømte fra, men det er blitt holdt hemmelig. Til og med i lagerbygninga der hun døde, er ikke alt som det skal være. En annen person lusker rundt samtidig med Scott. Etter et blodig sammenstøt mellom de to, finner de ut at de egentlig vil det samme, nemlig å finne ut hva som er hendt, hva som er sannheten bak Ashleys død. Med ei ungjente på laget er trioen komplett, og sammen forsøker de å avdekke Ashleys siste uker, hennes bakgrunn og ikke minst den dramatiske, traumatiske og muligens også kriminelle historia til familien Cordova som Scott, mot bedre vitende, bare ikke kan la ligge.

Første kapittel sitter som et skudd. Vi kastes rett inn i handlinga når Scott befinner seg på en av sine nattlige joggeturer i parken. Han har helt nedpå litt, denne kvelden også, og stoler derfor ikke helt på sine egne sanser når han oppdager at han ikke er aleine. Det er noen andre rett i nærheten, ei kvinne i rød kåpe. Hun går rundt og rundt løypa som han jogger. Han hører skrittene hennes, gjør han ikke? Skremt av hennes underlige oppførsel - hvis hun fins - og sine egne fantasier og skrekkscenarier, styrter Scott ut av parken i full fart. Han halser noen kvartaler, snubler ned trappene til undergrunnsbanen, slenger seg inn på den første banen som kommer og deiser ned på et sete. Idet banen går, løfter han blikket letta mot stasjonen og forventer å se alt flimre forbi. Men der kommer hun. Den samme røde kåpa. Hun fins.

Etter et slikt anslag, forventer en jo gull og grønne skoger! Men det sier seg kanskje sjøl at en slik intensitet ikke kan vare evig. Klokelig hopper derfor forfatter Marisha Pessl (f. 1977) videre i handlinga og tar seg tid til å gjøre oss kjent med familien Cordova og deretter etablere hovedpersonen Scott McGrath, som forteller alt til oss i førsteperson. Scott er en mislykka mann - en fiasko noen år tidligere kosta han jobben, ekteskapet, penger og edrueligheten. Han surmuler, betrakter verden på en tverr og ganske humoristisk måte, og kommenterer både seg sjøl og de rundt seg, gjerne midt i dialoger. Disse kommentarene, som av og til er kursiverte, var i begynnelsen et interessant grep fra forfatterens side, deretter blei det for mye av det, og til slutt blei jeg lei og forsøkte bare å overse hele greia. Slik var det dessverre med flere elementer underveis.

Fokaliseringsinstansen Scott gir seg ut for å være en utrivelig fyr, men sannheten er at han ikke er så ille. Det eneste er dette alvorlige opphenget hans: Stanislas Cordova. Scott er sikker på at den mannen har flere hemmeligheter enn en amerikansk president, og at han har gjort mye vondt mot mange, trolig også mot sin egen familie. Det var han Scott hadde bestemt seg for å ta rotta på da alt gikk skeis - feilen var at han sa det på tv slik at Cordova fikk vite det. Så blei Scott lurt, helt sikkert av Cordovas menn, og resten er historie. Når Ashley så dør, må Scott benytte sjansen. Kanskje kan han endelig få reinvaska sitt eget navn, og dratt Cordova ned i skiten, en gang for alle?

Scott må, må, MÅ etterforske saken slik bare en amerikansk gravejournalist kan. Han juger, lurer, narrer, bedrar, bestikker, vrir, vender, presser, snuser, spiller, overspiller, gir seg ut for, gjør seg dum, kjører hit og dit og fram og tilbake, ringer, tekster, ringer igjen, loggfører, betrakter saken fra ei anna side og angriper på ny. De to unge bipersonene, Nora og Hopper, som ofte følger med på lasset, er noen ganger til hjelp, men mest til bry. I alle fall i følge Scott. Men det endrer ikke det vesentlige: Alt står på spill. Ashleys død er mest et dekke for det endelige oppgjøret, mann mot mann: Scott mot Stanislas.

Bildekilde: Boktanker

Nattfilm er en spennende, gjennomarbeida og godt uttenkt underholdningsroman med flere lag, mange historier, et vell av bipersoner, lange konfliktlinjer, dramatiske mellomspill, massevis med avstikkere, mange spenningstopper og en litt for enkel løsning til slutt. Språket flyter stort sett friksjonsfritt, sjøl om det er sprekkfullt av ymse populærkulturreferanser. Boka er også veldig lett og rask å lese, trass i omfanget, som er på litt over seks hundre sider inkludert smått og stort. Oversettelsen, gjort av Vibeke Saugestad (f.1976), er for det meste solid, sjøl om den har en del helt unødvendige slurvefeil.

I begynnelsen fant jeg plotet interessant, men Pessls stramme grep blei etter hvert løsere og løsere. Når vi kommer dithen at Scott undersøker en viss eiendom på egenhånd, går det over alle støvleskafter og jeg blei sittende og riste på huet underveis. Jeg forstår godt at forfatteren ønsker å skape ei kaotisk, jagende, skremmende og desperat skrekkfilmstemning, der hun hele tida sår tvil om hva som er ekte og hva som er fantasi og der både Scott og leseren skal føle seg innelåst i sitt eget verste mareritt, men det hadde nok fungert mye bedre med knapphet, presisjon og få detaljer framfor mange titalls sider med panikk og kaos, løping, fomling, innesperringer, skriking og rulling i vann og gress og søppel og jeg veit ikke hva. Det blir alt for mye.

Mange av bokas transportetapper var også direkte unødvendige, og mange passasjer blei prega av kaos heller enn at de fokuserte på det som skulle være det vesentlige. Og jo lenger uti boka vi kommer, jo verre blir det. Mistanker, doble betydninger, gåter, trolldom, forbudte nettsider og ulovlige filmer, et voldsomt hemmelighetskremmeri, behov for kontroll og behov for frislipp - alt kolliderer og leseren, om hun klarer å henge med, sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt av et usedvanlig suggererende og spennende vogntog. For boka er spennende, det skal jeg ikke nekte for.

Men sjøl om boka er lang, er den ikke så teksttung som en kanskje tror. Pessl har gjort en kjempejobb med å skape en plausibel virkelighet innafor bokas rammer, og "sakser" nyheter, artikler, journaler og rapporter fra kjente nettsteder, aviser og magasiner inn i boka, slik at leseren er med på hvert eneste ledd av oppklaringa. Pessl har hele veien gitt disse kildene et autentisk utseende gjennom lån av blant annet logoer og nettadresser. Det er et litt uvanlig grep, men det fungerer bra. Romanen er videre svært filmatisk, og det skulle ikke forundre meg om det blir film av Nattfilm en dag! Pessl skildrer alt og alle, lik et filmkamera som har fugleperspektiv over et landskap. Ingenting forbli usett bare bildet står lenge nok. Og det er oppslukende der og da, men det blir dessverre fort glemt etterpå. For sjøl om Pessl har gjort en kjempeinnsats med å iscenesette en hel families hemmeligheter og deretter avsløre dem, blir det for mye av alt.

Boka er lest sammen med Birthe.

Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker

Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.

Frokost på Tiffany

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kjøpte boka med tittelen Frokost på Tiffany (min utgave 2016) utvitende om at den i norsk utgave ikke var en roman, men ei samling med fire noveller, hvorav tittelnovella er svært lang og utgjør mer enn halvparten av boka. Og ja, jeg kjøpte også boka fordi jeg har sett filmen. Fordi Audrey Hepburn var på framsida, det vanlige svart-hvittstillbildet fra filmen, og fordi jeg aldri helt fikk taket på hva som egentlig skjedde med rollefiguren hennes, den unge kvinna Holly Golightly, som alltid hadde det så travelt, som alltid snakka så fort, og som glei lett videre fra sted til sted, mann til mann. For å være ærlig husker jeg best sangen som Hepburn synger i branntrappa. Uansett, plutselig stod jeg der med boka i handa, disse tankene suste gjennom huet, jeg nynna litt på "Moon River" og tenkte, kanskje jeg skal lese denne? Og så gjorde jeg det.

Fellestrekket ved disse fire femtitallstekstene, "Frokost på Tiffany", "Et hus av blomster", "Diamantgitaren" og "En julefortelling", er unge, såre og vanskelige menneskeskjebner. Holly er den første og mest kjente - jenta som vil og vil, men som ikke helt får det til. Deretter følger ei novelle om ei ung prosituert jente som gifter seg med en mann hun nesten ikke kjenner og blir offer for sin svigermors mange styggheter. Heldigvis veit hun å ta igjen, og dette gjør teksten ganske morsom. I novelle nummer tre befinner vi oss i en arbeidsleir der leseren plutselig blir sittende å lengte ut til friheten, akkurat som hovedpersonen. Når en ny fange ankommer, åpnes muligheter som hovedpersonen før ikke har turt å kjenne på. Men er det egentlig bedre på andre sia? Og er det mulig å flykte? I den siste teksten er vi med når et umake par skal lage sin berømte fruktkake rett før jul. Vi får vite hva det betyr når det er fruktkakevær og vi får føle viktigheten av å ha slike tradisjoner.

Et annet kjennetegn ved alle fire tekster, er melankolien som omhyller både personene og setningene. Tristheten er aldri langt unna, men samtidig er den ikke dominerende, slik at det fint går an å le av for eksempel den fæle svigermora som prøver å skremme bort den pene svigerdattera. Likevel får en følelsen av at livet er skjørt og at vi alle er så uendelig sårbare, så følsomme for endringer og skjebnens brå kast, være seg om vi er i en arbeidsleir, om vi lager fruktkake eller om vi sitter i branntrappa og drømmer om alt det livet kan være, men ikke er. I slike øyeblikk blir det virkelig tydelig hvor små og fattige vi er.

Fattigdom er også et trekk som går igjen. Forfatteren, amerikanske Truman Capote (født som Truman Streckfus Persons, 1924-1984), har skrelt av alt dilldall, mas og fjas, og lar oss sitte igjen med reine, rå sannheter om menneskene helt nederst i samfunnet: innsatte, gamle og uføre, prostituerte, de som ikke er noe. Holly er den eneste som trakter etter penger og berømmelse, og som vil leve den amerikanske drømmen. De andre vil bare noe mer enn å overleve. Slik har menneskene Capote skriver om, ingenting å tape. De er overlatt til sine omgivelser, men kan samtidig forsøke å forme sitt eget liv innafor stramme rammer. Det er tross alt bedre å gifte seg med en mann en nesten ikke kjenner enn å være en hyppig besøkt prostituert. 

Jeg blei imponert over presisjonsnivået i Capotes tilsynelatende enkle prosa, over fine setninger og gode formuleringer, over kraftfullheten i det rå og lette. Tekstene, som er fra 1950, 1951, 1956 og 1958, har på mange måter stått seg bra, sjøl om jeg aldri har vært nødt til å spare hele året for å lage fruktkaker. Overraskende nok er det teksten om Holly som fortsatt er mest fremmed for meg. Hun svinser seg gjennom et landskap som står fjernt fra min trauste, norske hverdag, og teksten preges av populærkulturelle referanser som dessverre er litt gammeldagse nå. Likevel ser jeg hvorfor hun framheves som et ikon - kvinna som ikke vil eies - hvordan hun er blitt en egen referanse, og hvordan det sorgmuntre, det tvungent optimistiske men likevel så tragiske forbindes med hennes skjebne, der hun er dømt til å stå utafor Tiffany og kikke inn. 

Fint oversatt av Johan Fredrik Grøgaard (f. 1934).

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!