Tommel opp!

På tampen av året en oppfordring til alle som er ivrige etter å holde seg oppdaterte, glade i å lese, interesserte i litteratur, og da særlig barne- og ungdomslitteratur: sjekk jevnlig nettsteder som Barnebokkritikk! Her er det nemlig veldig mye bra. Og dette er også veldig interessant. Og ikke minst dette. Heia Inger Østenstad og Guri Fjeldberg!

Årskavalkade 2010

Leseåret 2010 er snart omme. Jeg har lest en del, synes jeg, og bortsett fra den tidligere nevnte mangelen på leste bøker av kvinnelige forfattere, er jeg ganske fornøyd. Her er en kjapp gjennomgang av det jeg mener er de beste og de dårligste bøkene, og mine beste og dårligste leseropplevelser.

Januar

Høydepunktet var Brakk, som blei lest på sydenferie. Det er ei bok jeg virkelig likte å være i, og som behandler sorg og livet med sorgen på en respektfull og ydmyk måte. Da jeg kom hjem kjøpte jeg Nyryddinga, forløperen, som jeg ikke har fått tid til å lese enda, men som jeg gleder meg til.

Nedturen var uten tvil Elskerinnene. Bok og forfatter er i mine øyne hausa opp bortenfor gjenkjennelse, og jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor Jelinek fikk Nobelprisen i litteratur. Om noen der ute vil forsøke å overbevise meg, så sett i gang.

Februar

Massiv opptur med fargeklatten og energibunten Tonje Glimmerdal! Jeg er så glad for at Maria Parr skriver barnebøker, og dersom det ikke allerede er sagt, vil jeg gjerne understreke at Vaffelhjarte er på ønskelista. Blant barnebøkene som utgis i Norge i dag finnes det svært mye dårlig (og de oversatte barnebøkene er enda dårligere), men hurra for de sjeldne skattene som denne!

Mars

Deretter; ekstrem nedtur, omtrent til Kina tror jeg, med brevromanen Der regnbuen ender. Det skal gå laaaang tid før jeg tar i et glansa omslag igjen. Fysj! Noen forfattere bør så absolutt holde seg til å skrive dårlige sitcomer, lusne reportasjer og anna ukebladsøppel, ikke spy det ukritisk ut i bokform. Og enkelte forlag burde gått dukken under finanskrisa.

Oppsving, igjen, denne gangen med nord-Europas dystreste forfatter, Per Olov Enquist, som i Musikantenes uttog slenger agitator Elmblad veggimellom, og utnytter og nesten sulter ut de allerede overarbeida, lutfattige og magre arbeiderne i Bureå. Et nett av historier fortalt på en særegen og sjeldent god måte.

April

En heller monoton og intetsigende leseropplevelse med den halvkommerse hybriden Uskyld. I denne boka er det aller meste sausa sammen, og resultatet er ikke helt heldig. Flott for de som er lei av rein kiosklitteratur og for dem som ikke orker å lese skikkelig litteratur. I den minste leste jeg en del om William Blake etterpå, og det var fint.

Mai

Enda en dyster roman ga meg min neste store leseropplevelse. Å være med John Steinbeck på vei 66 var absolutt fantastisk! Jeg smakte støvet, lukta eksosen, og kjente det inni meg da bestefaren og bestemora døde, da den gamle pastoren blei slått ihjel, da ungen til Saronsrose blei født død. Og de siste scenene var det bare å strigrine av. Vredens druer er skrevet på en usentimental og ujålete måte, som leser er en helt nær familien Joad og katastrofene som de såvidt overlever.

Juni

Jeg hadde ikke så høye forventninger til Overvintring, en roman om Sylvia Plath og hennes siste måneder. Men den var ikke utleverende, ikke pretensiøs, ikke sladrete, ikke krenkende. Den var veldig fin, tett og fin. Forfatteren har laga seg en skikkelse som hun kaller Sylvia Plath, som gjennomlever det samme som Plath gjorde, og som tar livet av seg på samme måte. Om det virkelig var sånn det var får vi aldri vite, men det er ikke viktig. Det viktige er at boka sier noe om hva det vil si å være kvinne, kunstner og mor, og at presset som følger med, og som en legger på seg sjøl, er skadelig og farlig.

Juli

Her er oppturen rett og slett tv-serien som er basert på boka med samme navn, Lille Dorrit av Charles Dickens. Mesterlig, fantastisk og herlig! Jeg gleder meg veldig til å se den igjen.

August

To gode bøker fra årets siste sommermåned: Av måneskinn gror det ingenting og Eugénie Grandet. Den første opplevde jeg som intens, kompromissløs og utrolig velkomponert, den andre var lystig i fortellerstemmen, men ikke i innhold, og formidla en spesiell historie om en svært spesiell familie. Balzac er nå oppdaga for alvor, og målet er rett og slett bare å lese mer. Nedreaas er innkjøpt.

September

Enda ei vond bok (leseåret 2010 er ikke et lystig år, egentlig): Sult. Jeg var helt med og syntes dette var grusomt vondt og fantastisk godt, på samme tid. Og jeg skjønner hvorfor Hamsun hadde så høye tanker om seg sjøl, for dette er virkelig et mesterstykke. Jeg er imponert og Mysterier er neste.

Oktober

Jeg er tydeligvis på toppen av en god lesebølge nå, Gengangere er neste bok ut, og jeg blir sittende i nesegrus beundring etter endt lesning. Dette er så bra, bra, bra! Og jeg gleder meg til å lese enda ett teaterstykke av Ibsen. De gamle er eldst, er det noen som sier, og de gamle mesterne er virkelig, uten tvil, best. Jeg heier på de gamle karer!

Og så blei det tamme greier med Døren, gitt. Snakk om magaplask. Etter velkomponerte, fininnstilte tragedier, får jeg noe jamrende greier fra Ungarn. Nei takk.

November

Humlehonning var ingen god leseropplevelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det var klissent og ekkelt, gammelt og illeluktende, og hele historia henger, i mine øyne, i en alt for tynn tråd. Likevel skal jeg gi Torgny, som jeg så ofte har trodd er ei dame, en ny sjanse. Men ikke på denne sida av jul. Til det har jeg denne boka for friskt i minne. Avsky er ordet.

Poetikken. Trenger jeg å si noe mer? Det var herlig å lese ei bok forfatta av en med klar tanke, klar tale og klar skrift. At han levde omtrent samtidig med dinosaurene bryr jeg meg ikke noe om. Dette er stramt og interessant. Og faen ta bibliotekbrennerne, for her kunne det vært mye mer!

Desember

Mager lesemåned, derfor særskilte ingen opp- eller nedturer så langt. Men det skal sies at det var nokså fornøyelig å lese De tre musketerer. Nå skal jeg rett og slett gå for å lese enda litt til. Hepp!

På rundtur i bygda

Jeg leser Olav Duun (1876-1939). Og, for å være ærlig, går det ganske langsomt. Jeg har ei utgave der noen fortellinger, Løglege skruvar og anna folk (1907), står først, og Duuns første roman, På tvert (1909), kommer til sist. Det er ei fin bok, stemningsfull forside og behagelig innbinding. Men jeg er ikke så glad i noveller og fortellinger. Da skal jeg være i et spesielt humør, i rett stemning. Og det er jeg ikke så ofte. Derfor tar det tid.

Mange sier at fordelen med noveller og fortellinger er at en kan lese en nå og en da, i eget tempo. At det ikke er en sammenheng, ei ytre rammehistorie, de samme menneskene, de samme konfliktene, men at alt er nytt fra gang til gang. Noen få minutters leseglede i en hektisk hverdag. Jeg føler meg ofte litt snytt når jeg har lest ei fortelling eller ei novelle. Sjøl om jeg leser langsomt og grunner på det som står og ikke står, sjøl om jeg leiter etter mening og indre sammenheng, etter intensitet både i språk og mennesker. Jeg finner det sjelden. Noveller er vanskelig.

Fortellinger er enklere. Der er det ikke så store krav til form, stil og innhold. Forfatteren kan skildre, gi innblikk, vise fram et menneske, eller flere, kanskje til og med et helt samfunn, skildre et sårbart menneskesinn, si noe om en bestemt hendelse for så å trekke seg helt vekk. Fortellinga kan ende plutselig og uten forklaring, uten å kommentere seg sjøl eller andre. Fortellinga kan ha en åpen slutt, være uferdig, være lukka, ende med replikker eller et trekk på skuldra. Fortellinga kan ende nettopp der den starta.

Olav Duun skildrer mennesker. De er som oftest litt på utsida av bygdesamfunnet og har en eller annen skavank; de er landsbyidioten, stedets original, de stammer, halter og er paranoide. Et annet eksempel er den ganske gamle ungkaren som flyr etter ungjentene uten å forstå at han er litt for gammel, og uten å forstå at ungjentene bare gjør narr av han. Menneskene til Duun har til felles det at de står på utsida, og at de lager seg ulike overlevelsesstrategier. Noen bedriver et dobbeltspill. Andre kjefter. Noen kommer til enighet med seg sjøl etter å ha prøvd en annens børse. Noen bryter ut fra helheten for å være sammen med en på utsida. Men de aller fleste juger for seg sjøl for å komme igjennom den tøffe hverdagen i bygde-Norge rundt år 1900.

Fortellingene er innafor det samme universet og byr på liten variasjon fra gang til gang. Duun skildrer tanker, handlinger og ytringer på en måte som virker troverdig og naturlig. Gjennom tekstene kommer det fram at forfatteren har stor respekt for mennesker og deres livssituasjon. Bevisst gir Duun annerledesmenneskene en stemme og viser fram dårlige kår, hardt arbeid, stor urettferdighet og undertrykkelse. Men han kommer også med en forsiktig kritikk av kirke og prest, fut og fant, rikfolk og bønder. Derfor blir det litt vanskelig å forstå nettopp hva som er Duuns agenda. Hvis målet er å skildre et samfunn, klarer han det. Om målet er noe djupere, noe større, synes jeg at fortellingene representerer for mye av det samme til å kunne si noe om samfunnet som helhet. Og for å påpeke det også: vel finnes det mange originaler, men det vanlige arbeidsmennesket, bonden uten lyter og med et godt forhold til kona, med en vanlig sønn, ikke en dum en, medgjørlige kyr og litt poteter i åkern, han kommer ikke til orde her. Og det er dem det er flest av, er det ikke?

Jeg liker språket til Duun. Jeg liker å lese gammel, krøkkete nynorsk langsomt, jeg liker å lese gamle dialektord og fundere på hva som er rett uttale. Det gir fortellingene autensitet. Men jeg gleder meg til å bli ferdig med fortellingene, til å begynne på romanen. Det er det formatet jeg liker aller best.

Storm før stillhet

Det går langsomt nå. På lesefronten, mener jeg. Det er min første friuke i desember, og det er stadig noe som skal ordnes. Sånn er det jo når du eier et sted å bo, skal spise middag hver dag, rydde, vaske og i tillegg er datter, kjæreste, barnebarn, søster, venninne, medhjelper og samtalepartner. I tillegg kommer alle juletinga, smått og stort som skal gjøres i hemmelighet eller sammen med noen, alt ettersom. Også vil jo gjerne jeg har litt tid til meg sjøl når jeg har fri; aleinetid, kjærestetid og vennetid. Da har bøkene det med å bli liggende.

De er plukka fram, det er de alltid, de ligger på stuebordet, kjøkkenbordet, nattbordet og på sjenken, i tillegg til at de omringer meg på kontoret. De er plukka fram etter tematikk, forfatter, omslag eller omtale, etter størrelse og innbinding. Reiseboka kan gjerne være liten og nett i formatet og blir ofte ei pocketbok. Ellers i heimen kan de tjukke, tunge bøkene ligge aleine eller i stabler. Men det hjelper ikke så mye når de knapt blir sett, alle disse titlene som er henta ut fra kontoret og som jeg har ambisjoner om å få lest før kalenderen viser 2011.

Det er Torborg Nedreaas, Torgny Lindgren, Olav Duun og Ola Wikander. Det er Anna Gavalda og Erik Bjerck Hagen, Daphne du Maurier og Per Olov Enquist. Og E. M. Forster, Sigrid Undset og Herbjørg Wassmo. Å tro at alt vil bli lest i løpet av noen uker er å være svært optimistisk. Jeg har vel allerede innrømt ovenfor meg sjøl at det ikke går og har planer om å gå på boksanking i leiligheten en av dagene; snappe med meg bøker som ligger hist og pist og legge dem tilbake i haugene på kontoret. De får jo en ny sjanse før eller seinere. Og kanskje tre-fire titler er et mer passende mål? Etter at det verste julemaset har lagt seg, når det er romjul og alle er mette, utpakka, fornøyde og overbesøkte, det er da lesetida starter for alvor.

Full galopp gjennom Frankrike

Året er 1625. Hestehovene slår hardt mot den tørre bakken. Rytteren er ung og fryktløs, han har ett eneste mål og sterke ambisjoner om å nå det. Han rir som besatt på den gule hesten sin mot hovedstaden Paris. Bak hesten dannes en gyllen støvsky. Han er gascogner, sønn av en laverestående adelsmann. Gascognere er kjent for sitt mot, sin iver, sin hissighet og sitt skryt. Den unge mannen har et anbefalingsbrev med seg, adressert til hr. de Tréville, sjefen for kongens musketerer. Det er musketer han vil bli, d'Artagnan. Men veien dit er alt annet enn enkel.

d'Artagnan kommer etter mye styr til Paris og klarer på klumsete vis å fornærme de tre adelsmennene og musketerene Athos, Aramis og Porthos i tur og orden (intensjonen var å være høflig, men den gang ei - som sagt er d'Artagnan en gascogner, en hissig en). Det ender med tre dueller, og om d'Artagnan ikke hadde vært så snarrådig kunne boka vært rimelig kort. Tilfeldighetene vil ha det til at duellantene isteden for å sloss med hverandre sloss mot en felles fiende, nemlig kardinalens soldater. Og d'Artagnan blir en betydelig del av miljøet rundt musketergutta, sjøl om han ikke blir tatt opp i kongens tjeneste der og da.

Det virker som om livet har stått mer eller mindre stille for de tre musketerene før d'Artagnan ankommer Paris. Aramis skal stadig snart tre inn i de geistliges stand, noe tjeneren Bazin er uhyre godt forberedt på. Athos er såra etter et sammenstøt med kardinalens menn kvelden i forveien og er helst hjemme i taushet med sin Grimaud. Porthos drikker og spiller og tjeneren Mousqueton får nøye seg med skorper. De er alle ti-femten år eldre enn d'Artagnan og veldig "satt" til soldater å være. Ungstuten på nitten-tjue år blir et forfriskende bidrag til deres vaneprega liv, og før de veit ord av det er de ute på, ja, nettopp: eventyr.

Hva sannsynlighet angår, er dette er ord som absolutt ikke er relevant. Her er det fortellerglede og leserglede som er det viktigste, formidlinga av de ulike oppdraga d'Artagnan og musketerene begir seg ut på, og de mange historiene som fortelles innad musketerkorpset. Det er også massevis med politiske og kongelige intriger, og flere eksempler på feilslått stormaktspolitikk. De fire adelsmennenes hovedfiende er lenge kardinalen sjøl, som har litt for mye makt over kongen og som stadig opponerer mot dronning Anna av Østerrike etter at hun avslo å bli hans elskerinne. Men den virkelige hovedfienden viser seg å være en helt annen, og historia tar raskt en litt overraskende og uventa retning.

Kvinnene i denne boka er heller endimensjonale og statiske, det er grining og sutring, voldsomme humørsvingninger og litt for mye "gnistrende øyne". Deres ære skal beskyttes, de skal kurtiseres grundig, de kan brukes ved behov og stues vekk dersom de er i fare (og er kvinnene "onde" er de nesten det samme som en reinkarnasjon av Satan, tvers igjennom). Hvis de først stues vekk kan det bli ganske stilig, for da får fire kjekke karer også mulighet til å redde damene igjen og bli helter. Likevel vil jeg si at de virkelige heltene ikke er musketerene, det er dronning Anna av Østerrike og ikke minst søte fru Bonacieux, som virkelig ofrer alt.

De tre musketerer av Alexandre Dumas d.e. (1802-1870) blei først utgitt i 1844 som en føljetong i et tidsskrift. I bokversjon består den av to hoveddeler, første og annen del, som har henholdsvis 30 og 36 kapitler. Romanen er på totalt 580 tettskrevne sider, så det tar tid å lese, sjøl om stoffet er lett. Det fortelles i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen ligger ofte hos hovedpersonen d'Artagnan. Brått kan den like lett ligge hos en av hans tre musketerkamerater; Athos, Aramis og Porthos, eller en av deres fire, alt for snille og trofaste tjenere; Grimaud, Bazin, Mousqueton og Planchet. Jeg opplever ikke at jeg kommer innpå disse mannfolka helt på ordentlig, Dumas tegner ikke psykologiske portretter og han gir heller ikke rørende skildringer av ekte vennskap mellom menn. Dette er overflate hele veien, reint eventyr og skikkelig morsomt.

Det sies mye om Dumas, blant anna at han skreiv så mye at han ikke hadde tid til å lese igjennom sine egne verk (noe som kan forklare enkelte langdryge transportetapper og det at noe informasjon kommer flere ganger). Noen hevder også at mesteparten av De tre musketerer stammer fra et verk fra 1600-tallet, en musketers memoarer. Andre igjen sier at det er begrensa hvor mye av boka som virkelig er skrevet av Dumas, da han hadde 73 assistenter i sin forfatterfabrikk og blant dem en historiker som gjorde alt det historiske forarbeidet. For meg spiller det egentlig ingen rolle hva som er sant og ikke, for det at Dumas virkelig kunne skrive blei bevist lenge før forfatterfabrikken hans var et faktum. Med De tre musketerer har han foreviga en mannlig stereotypi, som lett har glidd inn i litteraturen og seinere underholdningsindustrien som helhet. Og sjøl om det her er mye utroverdig og morsomt, noe teit og noe direkte latterlig, er det også noe nobelt og høvisk over disse mannfolka, som gjennom sitt motto "En for alle, alle for en!" gir alt for å redde kompiser, dronning og fedreland.

Juleforberedelser

Hvert eneste år bruker jeg mange timer i bokhandlene i nærheten, samt på kjedenes, forlagenes og bokklubbenes hjemmesider. Stort sett kikker jeg for moro skyld, for å se om det har kommet noe nytt og spennende, for å orientere meg i gode forfatteres forfatterskap, sjekke om noen klassikere endelig kommer i nye utgaver eller for å undersøke hva som er populært akkurat nå. Og ikke minst, noe som alltid hviler bak i hjernen: for å finne gaver.

Jeg bruker tid på å finne gaver hele året. Særlig bokgaver. Før var jeg nok ikke så nøye som jeg burde vært, men de siste åra har det blitt mer og mer viktig for meg å "treffe". Det har nok sammenheng med at mine nærmeste er veldig flinke å finne gaver til meg. Julegavene begynner jeg å jobbe med allerede i januar, når jeg har fått tilbakemeldinger på fjorårets julegaver. Noen er nemlig ærlige og sier; jeg liker ikke den og den forfatteren så godt, men den og den. Da sitter jeg klar for å notere. Mamma kommer med ønsker hele året, og da er det kjekt å ha klisterhjerne eller ei notatbok lett tilgjengelig. Noe hun vil lese i februar er ofte glemt innen august, nemlig. Broren min er nærmest umulig ukene før jul og hans egen bursdag, da aner han aldri hva han kunne tenke seg. Men særlig på sommertider sitter skravla litt løsere og jeg kan til og med få avslørt noen forfatterfavoritter.

Denne høsten har jeg tråla mye, og jeg har vært innom flere av de største, og visstnok beste, bokhandelkjedene mange ganger. Nesbø ligger i stabler ved sida av Samartin, og Lindell bunkrer seg opp med Hellstrøms nyeste bidrag på kokeboksida. Follett opptar mye plass med sine mange og tjukke bøker, og Ahern får såvidt en snei ved sida av. Tilbudstorgene er fulle av "gammel" litteratur; julebøker fra nittitallet, kokebøker fra 2003, bestselgere fra 2008 og så videre. Men jeg er ikke interessert i noe av det. Min lit er dermed satt til pockethyllene, men også der er det mangel på mangfold: Kinsella og Keyes dominerer hver sin hylle, enda så nær hverandre de er i alfabet og sjanger, Hislops tåreperser frontes fortsatt trofast, og Mankell kaster skygge over alle andre på M.

Redninga i år blei nettet. Etter mye fram og tilbake er jeg snart ferdig med alle gavene, resten venter jeg tilsendt i posten. Og noen av bokskattene som kan finnes under ymse trær i år er blant anna:

Mors og fars historie

Fyrsten

Anton Reiser

Boken om salt

Babettes gjestebud

Den lille økologiske matboken

Livets øyeblikk

R - ei urokråke i språket

Broken english

Djevelens fjær

Blått som Alentejo

Thor Heyerdahl - mannen og verden

Enigma

IQ logikktrening

Storm og jentungen