Studiestart

Bildekilde: Spartacus

Her i heimen er det nå tid for enda en studiestart. Jeg har bestemt meg for å fortsette studiene med en mastergrad, og gleder meg veldig til å komme i gang med pensumlesing igjen, etter en lang og flott sommer med mange kosebøker. Den siste uka har de ulike fagbøkene ramla ned i postkassa, og med ett bibliotekbesøk til, har jeg snart alle grunnbøkene som trengs. Nyankomne titler er blant anna Nye kulturstudier, Cultural studies og Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Kultur er altså en fellesnevner her, og det er som kjent et utrolig vidt begrep som rommer det meste. Akkurat hva ved kulturen jeg kommer til å fokusere på dette semesteret, er foreløpig litt uklart.

Jeg har mange forventninger til masterstudiet. Kanskje mest av alt forventer jeg et høyere nivå enn tidligere studier; mer arbeid, mer lesing, enda dyktigere forelesere, mer seriøse studenter, større utbytte. Også er det masteroppgava. Som jeg kan velge sjøl! Det blir utrolig spennende. Jeg skal anstrenge meg for å velge en så god oppgave som mulig, men foreløpig svinger interesser og stemninger nesten på daglig basis. I løpet av oppstarten skal jeg treffe samtlige som er aktuelle veiledere og høre litt om hva de arbeider med. Det vil forhåpentligvis begrense valgene mine en smule.

Det vil naturligvis bli mindre tid til å lese kosebøker nå som pliktløpet igjen begynner. Men jeg håper å kunne fullføre de lesemåla jeg har satt meg, med Virginia Woolfs (1882-1941) essays først ut. Jeg har brukt veldig lang tid på dem hittil, men det er fordi jeg koser meg! Bøygen blir, som for mange andre, Krig og fred av Leo Tolstoj (1828-1910), så der er ambisjonen rett og slett å komme igjennom den første boka. Klarer jeg det, parallelt med en hektisk hverdag, pendling, studiereiser og semesteroppgaver, skal jeg være godt fornøyd. Jeg har lånt meg fembindsoversettelsen til filologen Martin Olsen Gran (1877-1938) på biblioteket, som sikkert er litt ekstra tung sammenligna med Geir Kjetsaas (1937-2008), fordi den er fra 1928 (og lukter slik også). Men jeg gleder meg likevel!

Til slutt vil jeg dele en smakebit fra Nye kulturstudier (Spartacus, 2008) som er skrevet av lektor Anne Scott Sørensen, professor Ole Martin Høystad, professor Erling Bjurström og professor Halvard Vike, som jeg begynte på i går. Utdraget er fra side 20-21:

Når man beskjeftiger seg med kulturanalyse, er det nødvendig å avklare det kulturbegrepet man bruker, for allerede i den grunnleggende forståelsen av hva kultur er, ligger det også en foregripelse av hvilken kunnskap man kan oppnå, og hvordan. Forståelsen av hva fenomenet er (ontologi), og oppfattelsen av muligheten for erkjennelse om dette (epistemologi) henger med andre ord sammen. Dette kan virke banalt; ikke desto mindre er det et av de helt store vitenskapsteoretiske spørsmålene hvorvidt man kan/skal atskille ontologi og epistemologi, og det skjer altfor ofte at dette spørsmålet slett ikke reflekteres over. Utfordringen ligger i at det kan være vanskelig å skille begrep og grep, for i begrepet om kultur ligger også allerede et grep om kultur, uansett om dette er tilsiktet eller ikke.

Og det er jo helt sant! Fortsatt god uke, alle sammen!

Det siste landet

Bildekilde:
Tussilago forlag

En av de bøkene som har tatt meg med lengst bort i sommer, er fagboka Det siste landet (2010) av Øistein Hølleland (f. 1950). Det hele begynner, som det så ofte gjør, i England, med en mann som heter James Cook (1728-1779) og ei diger seilskute som får navnet Endeavour. Sammen med 93 andre mennesker - sjøoffiserer, marineoffiserer, tolv soldater, 59 sjøfolk og elleve sivile, samt proviant for atten måneder, legger kaptein Cook ut fra kaia i Plymouth den 26. august 1768. Stillehavsekspedisjonen skal komme til å ta nesten tre år. Mange kommer aldri tilbake.

Åra mellom 1768 og 1771 er svært spennende, og ikke bare for dem som er om bord på Endeavour. Vitenskapene gjør flere store framsteg. Det er mye som skjer i Europa med det som viser seg å bli opptakta til den franske revolusjon, og det både ulmer og smeller i Amerika. Sjøfartsnasjonene, datidas stormakter, Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England, konkurrerer innbitt om å være raskest, størst og best - og først. Det er Georg III (1738-1820) som sitter med makta på holmen, og under han skal Storbritannia virkelig bli et imperium; overlegne til sjøs, økonomisk og militært sterke og en framtredende kolonimakt i et stadig mer finmaska handelsnettverk. Mye er Cooks fortjeneste. En av de viktigste oppgavene kaptein James Cook får, er å plante det britiske flagget overalt hvor han kommer. Og han kommer langt.

Hovedoppgava til kaptein Cook er likevel å finne det som kalles Sørkontinentet. Datidas forskere mente det måtte finnes et kontintent til, langt sør på jordkloden, ellers ville det ikke være balanse på kloden. For å dekke over det egentlige oppdraget, er den offisielle versjonen at Cook sendes ut med en rekke forskere for å observere Venuspassasjen fra andre sida av jorda. Det er en tilsynelatende harmløs ekspedisjon, som ikke vil skaffe Storbritannia flere konflikter med de andre stormaktene. Om de derimot visste at Cook og det britiske flagget seilte etter Sørkontinentet, ville det mest sannsynlig blitt ett kappløp med store omkostninger i form av menneskeliv. Men stormaktene kjøper teorien: om passasjen måles fra flere steder på jorda samtidig, vil målingene bli mer nøyaktige. Og Endeavour får seile uten konkurranse, med sine vitenskapsmenn om bord.

Men Cook har også flere oppdrag. Han skal observere så mye som mulig, gå i land på nye steder, ta land i besittelse for den britiske trona og melde tilbake til Admiralitetet. I tillegg skal han navigere Endeavour gjennom farvann ingen europeere før har seilt i. Det vi si at det settes utrolig høye krav til Cooks kunnskaper om skuta, vær, vann og navigasjon - han får ingen hjelp av kart eller lignende. Er han i tvil, må han rett og slett sende en mann ut med sluppen for å måle hvor langt det er ned til havbunnen! Men James Cook er en gluping. Han lager kart etter hvert som Endeavour seiler, og mange av kartene hans over Australasia er så nøyaktige og gode at de er blitt brukt helt fram til våre dager. Attpåtil styrer han skute og besetning med en hard, myndig hånd. Det viktigste for Cook er at mennene om bord ikke skal dø.

Døden kommer likevel om bord på Endeavour. Den første som omkommer, mister livet i ei tragisk ulykke. Dem blir det flere av. Seinere skal både vær, vann og tropesjukdommer ta livet av mange menn. Men Cook og skipslegen William Monkhouse kjemper først og fremst i mot skjørbuk - sjøfolkas mest frykta sjukdom som alt for ofte ender med død. Det topper seg allerede i september 1768, litt mer enn en måned etter avreise, da tre sjøfolk nekter å spise maten sin. De blir straffa med tolv piskeslag hver, og eksempelet er satt. Om bord på Endeavour skal alle spise den maten de får! Cook visste ikke, som vi veit i dag, at skjørbuk kommer av mangel på c-vitaminer. Men fordi han hadde lang fartstid til sjøs og var en skarp og klok iakttager, hadde han sine teorier. Cook hadde trua på fersk mat, sitrusjuice, malt og over 2500 kilo (!) med surkål. Og fordi han var så sta på dette med kosthold, var hans sjøfolk samtidas friskeste.  

Men boka handler ikke bare om Cook, den handler om så mye mer. Hva skjer egentlig om bord på seilskuta Endeavour? Hvor seiler Cook, hvor blir det uvær, hvor står skipet helt fast? Seilasen er lang; de har med mat for atten måneder, men blir borte dobbelt så lenge. Flere ganger er sjøfolka nær krise: ferskt vann og fersk mat mangler. Hva gjør kapteinen? Forfatteren støtter seg i stor grad på Cooks egen logg og notater fra andre om bord når han skildrer vanskelige tider og dramatiske dager. Vi får ofte servert flere perspektiver: økonomiske, etiske, religiøse, og kommentarer fra sivile som rikmannen Joseph Banks (1743-1820) og kunstneren Sydney Parkinson (1745-1771).

Etter å ha runda Kapp Horn i januar 1769 seiler Endeavour bokstavelig talt i stilla. Himmel og horisont går i ett, ikke bare i uker, men i måneder. Og enda er det bare 1769 og to år igjen av ekspedisjonen. Men det er det ingen som veit. De veit bare at de er utrolig langt hjemmefra, og at de lengter hjem. Flere sjøfolk blir rastløse, drikker stadig mer og mer, ser syner. De vil jo så gjerne se land! Hvor kommer de så i land, når de endelig kan se noe anna enn blått og hvitt? Og hva oppdager Cook og mannskapet hans på seilasen? Finner de Sørkontinentet, eller noe helt anna - hva er "det siste landet"? Får de overvært Venuspassasjen, som de skal? Mye skal klaffe for at alt skal gå bra. Er Cook usedvanlig dyktig, eller har han også litt flaks? Det er vanskelig å svare på, men etter endt lesing er det i alle fall sikkert at han hadde med seg en rekke gode sjøfolk og var i besittelse av ei usedvanlig flott skute. Det viktigste for oss i ettertid er likevel det følgende: Hva er konsekvensene av kaptein James Cooks lange Stillehavsekspedisjon?

Det siste landet er egentlig beregna på ungdommer, men kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren går direkte inn i ei veldig spennende tid, og sånn sett krever boka kanskje noen bakgrunnskunnskaper. Men forfatteren er flink til å konkretisere og gi eksempler underveis, slik at fortellinga om Cook og hans menn ikke blir så fjern, verken i tid eller rom, som det den egentlig er. Mange partier i boka er språklig stramme, drivende gode, spennende og fint fortalte. Det skinner igjennom at stoffet er faglig gjennomarbeida, og at forfatteren, som nesten konsekvent er tilbaketrukket, er entusiastisk på vegne av fortellinga. Men av og til blir det litt mer hakkete språklig, og enkelte steder forekommer litt slurv: det står for eksempel både Monkhouse og Munkhouse, Gøring og Göring. Det hadde også gjort seg med flere bilder, kart, tabeller og faktabokser underveis. Likevel er min største innvending at boka er for kort. På kaptein James Cooks lange Stillehavsseilas er det så uendelig mye å ta tak i. Men kanskje det er lov å håpe at forfatteren ved en annen anledning gjør nettopp det?

Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag

Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.

Ivar Aasen: Arv og framtid

Ivar Aasen, 1871

Åra kring 1850 er tida for gjennombrotet til det store prosjektet hans Ivar Aasen (1813-1896): landsmålet. Dei viktigaste utgjevingane kom på rad og rekkje, fyrst ut var Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848, dernest Ordbog over det norske Folkesprog i 1850 og sist Prøver af Landsmaalet i Norge i 1853. Ordboka hadde over 25 000 ord og vart kalla eit nasjonalt meisterverk av P. A. Munch (1810-1863). Med seinare utgjevingar vart det til saman 69 000 oppslagsord frå Aasen.

Å skulle skildra korleis Aasen arbeidde med landsmålet, er mest umogleg. (Sjå her for meir.) Vi veit at han fyrst lærte seg norrønt sjølv, noko eg er utruleg imponert over (for meg var det ein bøyg å lære norrønt ved NTNU). Dinest byrja han å tenkje kring sin eigen dialekt, arva frå norrønt, spriket mellom dansk skrift og faktisk talemål. Så vandra han land og strand rundt på 1840-talet, og frå 1847 budde han i Kristiania. Berre ein gong for han heim til Hovdebygda - men han heldt fram med studiereiser i tjue år. Deretter fylgde perioden kor han skulle skapa ei beingrind til språket: grammatikken. Eg tenkjer at han sat mykje åleine, at han prøvde seg fram, med rettskriving, bøying, tale. At det somme tider var mykje att og fram, og at han stundom hadde vanskeleg for å avgjere korleis norma skulle vere, kan ein sjå i både dei faglege og dei skjønnlitterære publikasjonane. Aasen var streng og grundig, arbeidde til stadigheit, hadde tungt for å la noko kvile. Eit døme her er eit av dei mest kjende Aasen-dikta, "Nordmannen" (betre kjend som "Millom bakkar og berg", henta frå diktsamlinga Symra, 1863). Diktet finst i mange ulike variantar, av di Aasen aldri vart heilt nøgd. Det er vel ein seriøs forfattarskap i eit nøtteskal: sjå sine eigne feil, lære av dei, gjere det betre neste gong. Aasen ville gjere sitt beste, heile tida. Han ynskja eit fast skriftspråk for folket, bygt på norrønt, kor arva er tydeleg (vekk med nedertyske ord; dei skrekkelege an-, be-, -het, -else -orda), men samstundes eit språk som er konsekvent og lett å tileigne seg. Men eit språk er noko levande, det endrar seg heile tida. Difor måtte Aasen også revidere.

Ivar Aasen må ha vore ein sær mann. Utruleg gåverik, utan tvil, ein systematikar av rang, eit imponerande språkøyre (så godt som sjølvlært i norrønt, dansk, engelsk, fransk, tysk og latin), ein langsiktig tenkjar, men sær. Han såg ut som Gamle-Erik på sine eldre dagar, nekta å taka i mot ein professorstilling og sa fleire gonger nei til stipend (men han var Noregs fyrste statsstipendiat, frå 1851). Han ynskja å arbeida heilt åleine, og ville ha all kontroll sjølv. Ugift var han òg, men før nokon byrjar å håne landsmålets sæle opphav, vil eg leggje til at det var Knud Knudsen (1812-1895) med. Fagidiotar heiter det - lengje leve! Attmed nytta Aasen mest ikkje pengar på seg sjølv, og budde kummerleg, sjølv om han tente greitt med pengar. Var han ein gniken bygdetulling? Eg trur ikkje det. Eg trur einsemda i Kristiania ikkje lét seg fjase eller arbeidde vekk, ein kan sjå det på bileta, dei triste augene. Kva han eigentleg tenkte, korleis han eigentleg hadde det, var det få som visste: Aasen var privat og hadde ikkje mange vener, men mange kjenningar. Landsmålet var det store, det var mål og meining i eitt.

Etter 1860 svingjar fokus i Noreg. Det nasjonalromantiske vert "gammalt", Aasen med. Han vert ikkje direkte motarbeidd, men alt tek mykje lengre tid og merksemda er ikkje den same som før. Likevel freistar Aasen å arbeida vidare med si livsoppgåve. Han byrjar å nytte landsmålet sjølve, til dømes i syngjespelet Ervingen frå 1855, diktsamlinga Symra frå 1863 og Heimsyn frå 1875. Attmed arbeidde han stadig med munnhell og ordbøker, som kom ut i 1856 (endeleg utgåve i 1881) og 1873, og som framleis er å sjå - om ikkje i dei skrale og skrapa bokbutikkane, så i alle fall på nett. Aasen gjorde også ein durabeleg innsats for å fornorske dei rådande namnetradisjonane. Norsk Navnebog kom i 1878. Eit anna viktig arbeid var omsetjing. Med anna omsette Aasen norrøne sagaer, Cervantes, Shakespeare, Goethe, Luther, Lord Byron og Ludvig Holberg, og ikkje minst Det nye testamentet (1889), saman med Elias Blix (1836-1902). Til alt hell var det mange som såg kva verdi arbeidet til Aasen hadde. Etter 1860 vart han sett på som ein autoritet, han mottok ein æresmedalje i gull kring 1870, og i 1873 blei han æra med riddarkrossen av St.Olavs orden. Og han fekk røyne jamstellingsvedtaket av 1885, landsmålets største siger. Han kunne kvile no, landsmålet var garantert ei framtid. Ivar Aasen fekk langsamt dårlegare helse og døydde av hjartesvikt i 1896.

Men det er framleis mange som ikkje skjøner kvifor Aasen var, og er, viktig. Det kan ein lett sjå av ordskifta i dag, kor forvirra ungdomar og godt vaksne, elles høgst respektable menneske, nyttar ord som spynorsk og grautmål og meiningslause om nynorsken, som ler av å brenne ordlister og biletet til Aasen og som seriøst meiner Høgre er inne på noko når dei ynskjer å avvikle heile greia (skam deg, Arne Hjeltnes, for at du ikkje kjempa betre og meir for nynorsksaka i partiet!). Kor historielause går det an å vere? Språk er heilt vesentleg for alle individ som eig evna til å høyre. Slik har det vore heilt frå vi slutta å slengja med armane og hengje i trea og slikt. Og me likar det som regel godt når nokon talar til oss på vårt eige talemål, medan mange vert usikre når nokon seier noko me ikkje skjønar. Også på Aasen si tid var Noreg ein skriftnasjon. Lese- og skrivekunna var høg, og skaut verkeleg fart etter 1850. Språk, og med det meinte ein evna til å kunna skrive godt og ikkje berre lese, men forstå, var eit premiss for demokrati. Når maktmenneska nytta eit omstendeleg dansk, var det ikkje greitt for dialektbonden. Eit eige språk, landsmålet, ga bonden, folket, makt og identitet. Slik kan ein lett sjå korleis prosjekt bondereisinga, målrørsla og bondevenrørsla hengjer saman.

Og i dag seier me jo titt at språk er makt. Når du kan tala mange språk, er du språkmektig. Me seier at godt språk er viktig, noko ein må søkje, til dømes i media. Språkleg stil er noko me høyrer om i litteraturen, og døme kan vere nynorskbrukarane Jon Fosse (f. 1959) og Sigmund Løvåsen (f. 1977). Språkleg slurv irriterer mange. For å verte god, må ein øva - det gjeld både lesing, skriving og forståing. Undersøkingar syner at born som lærer både nynorsk og bokmål frå dei er små, vert betre i båe. Dei vert også meir sikre på seg sjølve og eigne språkval, eigen identitet. Men viss Høgre og deira meir ekstreme frender får det som dei vil, viss nynorsken fasast ut, vil me på berre eit par generasjonar få utdanna ein heil haug menneske som ikkje veit noko om landsmålet. Jau, dei har lese om han Ivar, men dei har ikkje verkeleg lese. Dei misser historia, heile poenget, heile samanhengen. Er det noko bra? Og kva med identiteten til alle nynorskbrukarar - er det greitt at deira språk, identitet, kultur og referansar skal vere mindre verdt? Kva signal sender me då til nynorske forfattarar? Og kva seier det om menneskesynet her i Noreg? Kva hender med eit samfunn der individa ikkje kan snakke saman, forstå kvarandre, der den felles historia, felles plattforma, felles språket - er borte?

2013 er språkår her i Noreg. Markeringane har ikkje vore mange, men Noregs Mållag har reist landet rundt frå januar, og skal halde fram til oktober med Nynorskstafetten. Dei vitjar skular, lokallag, sumarleire med meir og freistar å få folk til å sjå kvifor nynorsk er viktig. Dag og Tid har også heldt fram, og ynskjer ordskifte om nynorsken på mange nivå. Nokre politikarar har også slengt seg inn i kampen, og eg venter fleire utspel i vekene som kjem. Men kva tenkjer du? No har du lese om Ivar Aasen i to innlegg. Som bokelskar har du lese noko på nynorsk, det er eg heilt sikker på. Sjå på desse bøkene igjen. Kva du stemmer i haust, er med på avgjere to heilt sentrale tema som gjeld alle, av di det er felles historie, felles norsk kultur: Aasens ettermæle og nynorskens framtid. Eg vil ikkje fortelje Jon Fosse at språket hans er mindre verdt. Vil du?

Ivar Aasen: Eit unikt prosjekt

Ivar Aasen

For akkurat to hundre år sidan i dag vart språkgeniet Ivar Andreas Aasen fødd i Hovdebygda på Sunnmøre. Foreldra var veldig fattige, og noko særskilt skolegang var difor ikkje aktuelt. Då foreldra døydde, måtte alle dei ni syskena arbeide på garden Åsen. Men Ivar lærte seg å lese, og las dei få bøkene heime gong på gong, og lånte dei han fekk tak i, med anna frå biblioteket til Aarflot. Då han stod som konfirmant vart han rosa av presten, og allereie i 1831, då Ivar berre var 18 år, vart han lærar i omgangsskulen.

Etter to år i skulen byrja han som huslærar, noko som innebar opplæring for Ivar med. Hjå prost Thoresen på Herøy og seinare hjå Daae på Solnør, fekk han utfordre seg skikkeleg, særleg i botanikk, litteratur og grammatikk, og han byrja så smått å forske på sin eigen dialekt. I 1836 skreiv han ein artikkel, seinare kalla eit programessay, "Om vort Skriftsprog" - og her har me byrjinga på det som vert Aasens livslange prosjekt: landsmålet, eller nynorsk som det heiter i dag. Det norske skriftspråket skulle verta ei raud line for Aasen som privatperson og offentleg tilsett (stipendiat), som forskar, og i den skjønnlitterære forfattarskapen. Heile livet skulle han nytta til språket, landsmålet. Her spring tankane til andre sterke forfattarar med ei liknande raud line, ei overbygning: Camilla Collett (1813-1895) og kvinnesaka, Torborg Nedreaas (1906-1987) og kommunismen, J. R. R. Tolkien (1892-1973) og legendariumet og ikkje minst Knud Knudsen (1812-1895) og fornorskingslina i den danskdominerte språkpolitikken. Sistemann og Aasen var både fagfeller og konkurrentar.

Men attende til kronologien: allereie i 1837 byrja Aasen med sine fyrste systematiske undersøkingar av talemålet på Sunnmøre. Det var då tydeleg for alle at han var ein særs gåverik mann med eit særskilt mål. Han ynskja å kartleggje det verkelege norske språket, ikkje det danske talemålet og ikkje den "dannede dagligtale" som ein fann i byane, men dialektene, det rurale. Di meir urørt, di betre! Vidare ville Aasen setje 1830- og 1840-talets talemål opp mot det opphavelege, det norrøne. Med utgangspunkt i dialektene og deira norrøne band ville Aasen skapa eit nytt "Hovedsprog". Ved å sjå korleis talemålet hadde endra seg til eit moderne språk, ville Aasen lage ordbøker og grammatikkar for det som skulle verte det nye, norske skriftspråket.

Jau, det er då greitt nok. Men kvifor? Her må eg ha med noko kontekst så me kan freista å fatte kvifor dette vart så viktig. Då Aasen vart fødd, var Noreg i union med Danmark. Alt offentleg foregjekk på dansk og mest alt vart styrt frå København. Ulikskapane mellom stendene og deira talemål, for å ikkje snakke om ulikskapane mellom bygd og by i det heile, var ekstreme. Mange ville, eller kunne, ikkje forstå kvarandre. I det morosame året 1814 hadde Noreg som kjend tre kongar, og endte i praksis opp med ein militant fransk svenske som overhovud i november same år (den gamle var det ikkje mykje futt i, og han døydde allereie i 1818). Den nye unionen var då eit faktum, men Danmark og det danske vart framleis den intellektuelle, kulturelle og språklege rettesnora. Det politiske spelet låg høgt over kva ein vanleg norsk bonde kunne nå og forstå - og lovgjeving og stemmeretta avspeila ikkje realitetane: bøndene vart ikkje inkluderte. Og bøndene var meir enn 90% av Noregs folkesetnad.

Store deler av 1840-talet var Aasen på studietur. Han byrja på Vestlandet og gjekk over alt, inn i dei trongaste dalføre, opp på dei brattaste fjell og ned att i neste dal, rundt heile kysten og inn i flatbygdene. Etter kvart bar det heilt opp til Helgeland. På fire år gjekk han meir enn 400 mil (hugs at vegane ikkje akkurat var firefelts den gongen), og nokre meiner at han vitja meir enn halvparten av alle kommunane i landet (kommuneinndelinga i 1995). Han skreiv ned alt han høyrde: alle dialekter, med deira ordtilfang og mange ordformer, bøyingar, nytting av kasus, andre særpreg. Han skreiv også ned munnhell, noko som etter kvart vart ei stor samling. Høyrest denne fartinga kjend ut, kanskje? To muntre herrar, Asbjørnsen (1812-1885) og Moe (1813-1882), gjorde også det same, men dei samla som du veit på folkeeventyr og segner (Aasen skreiv også ned mykje). Overbygninga for alle tre, og mange fleire med, kallast nasjonalromantikk, og ho var verkeleg på høgda i Noreg kring 1850.

Med dekning i siste setning kan ein avleie at Aasen var ein mann av si tid, eller for si tid, eller rett mann til rett tid, alt etter som. Oppsedinga var nok kristen, streng og med våre auge gammaldags, men ideane som spira hjå den unge Ivar var oppsiktsvekkjande moderne og kontinentale. Ivar Aasen var ein mann med ein plan, som ein seier, men at verknadene av arbeidet hans skulle verte så vidfemnande og djuptgripande, var nok meir enn han, og særleg embetsstanden, torde, eller ynskja, å lite på.

Del II om Ivar Aasen kan du lesa her.

Sommerlesing, del III

Årets lesesommer har ikke gått helt som planlagt. Først fordi min lese- og bloggpartner Labben blei søkk borte, dernest fordi Ting Tar Tid, i ferien som ellers, eller kanskje enda mer i ferien enn ellers. Jeg treiger i alle fall med absolutt alt. Dessuten var bøkene jeg og Labben valgte oss, kanskje ikke de enkleste. Det synger i gresset var fantastisk, men intens, Fugler uten vinger forferdelig. Så slang jeg rundt med Jeeves og Wooster, og pressa inn Dager i stillhetens historie, som jeg leste sammen med Melusine. På tampen av juli brukte jeg utrolig lang til på Hilary Mantels mesterverk Ulvetid, og er fortsatt furten fordi den er ferdig. Heldigvis står bind to av trilogien om Thomas Cromwell, Falkejakt, i hylla, men jeg skal utsette den gleden ei stund. Først er det mye anna som skal leses. Og hvis du vil være med, er det bare hyggelig!

Arto Paasilinna
Den fornøyelige finnen skulle vært lest og omblogga seint i juli. Men da leste jeg Ulvetid. Både bok og forfatter settes på vent, og jeg tror november er en passende måned for å komme tilbake til saken. Da er det både mørkt og eksamenstid, og litt humor kan lyse opp det meste.

Virginia Woolf
Den alltid fantastiske Virginia Woolf blei lest i juni, og leses nå igjen. Ikke samme boka, naturligvis. Jeg og Melusine skal lese Woolfs essaysamling, Indiskresjoner og andre essay. Jeg befinner meg i post-Thomas-Cromwell-limbo og har enda ikke begynt, mens Melusine er godt i gang. Woolf er en spennende forfatter, og essayistikken hennes går for å være i verdensklasse. Kom igjen, du også! Blogging foregår i helga 9. - 11. august, så det er ingen tid å miste.

Henrik Ibsen
Ja, ikke av, men om. Til Moshonistas biografilesesirkel med tema forfattere, har jeg valgt meg ut en knapp biografi om Henrik Ibsen. Mest for å delta, skal jeg innrømme, og dernest for å komme i gang med Ibsen-greiene. Jeg har nemlig to biografier til liggende. Bloggdato på minibiografien er omkring 15. august.

Salman Rushdie
Jeg er og blir trofast mot leseplanen jeg og Labben laga, og skal derfor hive meg rundt og lese Rushdie på tampen av sommeren. Boka er Trollkvinnen fra Firenze, men føl deg fri til å lese akkurat den du har liggende. For at ikke alt skal kræsje med Lines lesesirkel, legger jeg blogginga til siste helga i august, som også innehar første dagen i september. Tror jeg. Boka er lang, og etter Henrik Ibsen er det semesterstart! På Rushdie veit jeg det er flere som kanskje vil slenge seg på, så gi lyd dersom dere trenger mer lesetid. Har hørt han kan være litt av en utfordring, han Salman.

Selma Lagerlöf 
Strengt tatt er det nå blitt september, og jeg kan ikke lenger kalle det for sommerlesing, med mindre været er usedvanlig bra, men jeg fortsetter planlegginga likevel. Og nå er det på tide med ei dame. Jeg er utrolig glad i Selma Lagerlöf, noe du kan lese om her, her og her. Denne gangen heter romanen Körkarlen. Hiv deg over den, du også, eller velg noe helt anna! Jeg leser på svensk, hva med deg? Innlegg forventes i midten av måneden, helga 13. - 15. september.

Leo Tolstoj
Og forfatteren som får avrunde årets første høstmåned, er Leo Tolstoj, med det gedigne eposet Krig og fred. Jeg skal forsøke å lese og blogge, jeg også, som en del av Lines lesesirkel. Men jeg har mine tvil - med hektisk hverdag, tilvenning i barnehage, pendling, masterstudier og studietur har russiske mursteiner lett for å bli nedprioriterte. I verste fall får det bli med forsøket. Det er meninga at det hele skal være lest til 29. september.

Vel, dette er en solid plan, synes jeg. Innimellom skal jeg lese Torborg Nedreaas' noveller, som er noen av de beste norske novellene som er skrevet. Også vil jeg forhåpentligvis få prøvd meg på Carol Shields etter hvert. Og etter Tolstoj en gang, er det Middlemarch! Håper du hiver deg på, du også.

Til de av dere som har ferie: fortsatt god lesesommer! Og til alle sammen: riktig god lesehelg!