Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:
Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.
Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.
Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?
Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!
Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.
Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.
Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!
Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.
Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.
Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!
Hvilke ti klassikere har du stående?
fredag 4. juli 2014
onsdag 2. juli 2014
Sommerlesing, del II
Sommer? Vel. Her er det omtrent fjorten grader ute, vekselvis sol og skyfritt, overskya og hengende, duskregn og regnbue, lyn, torden og sprutende regnvær, haglkuler på størrelse med tegnestifter og reale røsk med vind. Ikke noe å klage på, tenker du kanskje hvis du er i London og alltid har elleve grader og pisslunka, forurensa regn, eventuelt om du er litt lenger sør og har din sjuende tropenatt på rad, noe som resulterer i at du verken får sove eller orker å dra på utflukter på dagtid. Men dette var faktisk været bare i går, og da sier det seg sjøl at det er en smule uforutsigbart med tanke på utendørsaktiviteter som grilling og bading og sånt, samt at det blir litt slitsomt for knollen i lengden. Heldigvis er det mye en kan gjøre som ikke avhenger av været. Som for eksempel å lese!
Ragnhild Jølsen
...er alltid med! Ingen måned uten, rett og slett. Og jeg har ikke mer å si om det, for dette begynner å bli pinlig. Trøsten er at alle har det sånn med et par bøker eller forfattere i løpet av livet. Det er i alle fall det jeg har overbevist meg sjøl om. I verste fall, det vil si hvis boka blir utsatt i enda et halvt år, eller mer, setter jeg lit til at et eller annet klokt lesesirkelhode lager en passende kategori for Jølsen en eller annen gang.
Margaret Atwood
Juli er Atwoods måned! Jeg og Birthe skal endelig til pers. Jeg frykter at hun allerede har begynt, men jeg henger like etter. Boka er klar, det mangler bare litt på leseren - jeg foretrekker å lese ferdig den romanen jeg holder på med før jeg gir meg i kast med den canadiske mesteren. Og neste bok ut er altså Flommens år. Og denne gangen skal det gå.
Sturlason & Henriksen
Disse to sagafolka er satt på lesepause akkurat nå, fordi det er sommerferie og jeg vil lese andre ting. Men rett som det er, dukker de opp i tankene likevel. Sånn er det bare. Og jeg gleder meg allerede til å komme i gang igjen i august, for her er det mye interessant. En gang fagidiot, og så videre.
Karen Blixen
Denne danske dama henger fortsatt med, om enn litt mer på snei enn planlagt. Hun blei helt tilfeldig ganske parkert av ei anna dame, så jeg satser på at hun kommer sterkere tilbake, kanskje mot slutten av måneden, etter at alle lesesirkelbøkene er lest.
Rasmus Løland
Kvitebjørnen er nå endelig både lest og behørig omtalt, hvilket betyr at jeg kan innkassere ett lesekryss. Og fint er det!
Ian McEwan
I forrige måned konkurrerte denne briten heftig med norsk-amerikaneren Siri Hustvedt om å bli min utvalgte til Bjørgs lesesirkel, der vi da skulle lese bøker av forfattere som skriver på engelsk. Og til slutt vant Ian McEwan, rett og slett fordi jeg også følger litt med på Siljes Hustvedtprosjekt og planlegger å lese Når du ser meg samtidig med henne i løpet av en måned eller to. Derfor gikk lesekrysset denne gangen til McEwan og den intense og noe utradisjonelle romanen Kjærlighet ved første blikk. 1001-kryss blei det også!
Jon Fosse
Juni var en travel lesemåned, med deltakelse i hele tre lesesirkler. Hos Ingalill var det tid for fiksjonsbiografier, og jeg valgte meg Melancholia I av Jon Fosse, som omhandler den norske maleren Lars Hertervig. Forfatteren forblir nok på lista ei stund til, for jeg ønsker å lese Melancholia II også.
Jane Austen
Og i Lines 1001-lesesirkel var det endelig tid for Jane Austen og romanen Mansfield Park fra 1814, ei bok som gikk unna så det suste! Det var utrolig moro å lese Austen igjen, for hun er så poengtert, vittig og skarp hele veien, og hun skriver fletta av mange nålevende forfattere. Helt herlig for en sliten student. Romanen fikk meg også til å skrive dette innlegget, om hva som skjer når en leser treffer riktig bok til rett tid. Kryss ganger to!
Muriel Barbery
Denne franske dama er forrige måneds store synder og den som både hemningsløst og skamløst parkerte Karen Blixen. Boka heter sjølsagt Pinnsvinets eleganse, og jeg veit ikke helt hva jeg synes enda. Men også her er det 1001-kryss å hente, da boka blei lagt til den nesten evige lista i 2010.
Navnløse forfattere
Nei, dette er ikke et forsøk på å forkle at jeg skal lese noe av Anonym, som slettes ikke er anonym mer, disse folka er virkelig helt navnløse i den mening at en ikke har peiling på hvem som har skrevet hva. Den aktuelle lesesirkelen er Bjørgs, og vi skal lese bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg har valgt meg ut Gamle spanske romancer, altså gamle spanske dikt, og ser fram til noe helt annerledes.
Arto Paasilinna
Denne karen skal i ilden for fjerde gang nå i juli med romanen Harens år, som antageligvis blir den siste Paasilinnaboka på meg på mange, mange år. Jeg synes bøkene hans stort sett følger samme mal, og i lengden er det verken spennende eller underholdende, men heller forutsigbart og overdrevet. Men jeg skal lese likevel, til Lines lesesirkel, hvilket betyr at jeg kan innkassere enda ett 1001-kryss når jeg kommer i mål.
Sigrid Undset
Mellom alt mulig anna av bøker og ferieplaner, turer og prosjekter, håper jeg på fem-seks dager med ro og noen stille timer, og da skal jeg trekke meg tilbake på kontoret og i fullt alvor lese siste bind i Sigrid Undsets mesterverk om Kristin Lavransdatter, Korset. Fordi jeg mistenker at jeg kommer til å strigråte mot slutten, skal jeg kvinne meg kraftig opp i forveien. Så får det bare stå til.
Om jeg mot all formodning skulle komme i mål med alt dette, også Jølsen, har jeg mye mer ventende i hyllene. Halvparten av Verdensbiblioteket til Bokklubben, for eksempel. Det kan med andre ord regne så mye det bare vil, jeg er lykkelig opptatt med lesinga. Og det håper jeg du også er. God lesesommer!
Ragnhild Jølsen
...er alltid med! Ingen måned uten, rett og slett. Og jeg har ikke mer å si om det, for dette begynner å bli pinlig. Trøsten er at alle har det sånn med et par bøker eller forfattere i løpet av livet. Det er i alle fall det jeg har overbevist meg sjøl om. I verste fall, det vil si hvis boka blir utsatt i enda et halvt år, eller mer, setter jeg lit til at et eller annet klokt lesesirkelhode lager en passende kategori for Jølsen en eller annen gang.
Margaret Atwood
Juli er Atwoods måned! Jeg og Birthe skal endelig til pers. Jeg frykter at hun allerede har begynt, men jeg henger like etter. Boka er klar, det mangler bare litt på leseren - jeg foretrekker å lese ferdig den romanen jeg holder på med før jeg gir meg i kast med den canadiske mesteren. Og neste bok ut er altså Flommens år. Og denne gangen skal det gå.
Sturlason & Henriksen
Disse to sagafolka er satt på lesepause akkurat nå, fordi det er sommerferie og jeg vil lese andre ting. Men rett som det er, dukker de opp i tankene likevel. Sånn er det bare. Og jeg gleder meg allerede til å komme i gang igjen i august, for her er det mye interessant. En gang fagidiot, og så videre.
Karen Blixen
Denne danske dama henger fortsatt med, om enn litt mer på snei enn planlagt. Hun blei helt tilfeldig ganske parkert av ei anna dame, så jeg satser på at hun kommer sterkere tilbake, kanskje mot slutten av måneden, etter at alle lesesirkelbøkene er lest.
Rasmus Løland
Kvitebjørnen er nå endelig både lest og behørig omtalt, hvilket betyr at jeg kan innkassere ett lesekryss. Og fint er det!
Ian McEwan
I forrige måned konkurrerte denne briten heftig med norsk-amerikaneren Siri Hustvedt om å bli min utvalgte til Bjørgs lesesirkel, der vi da skulle lese bøker av forfattere som skriver på engelsk. Og til slutt vant Ian McEwan, rett og slett fordi jeg også følger litt med på Siljes Hustvedtprosjekt og planlegger å lese Når du ser meg samtidig med henne i løpet av en måned eller to. Derfor gikk lesekrysset denne gangen til McEwan og den intense og noe utradisjonelle romanen Kjærlighet ved første blikk. 1001-kryss blei det også!
Jon Fosse
Juni var en travel lesemåned, med deltakelse i hele tre lesesirkler. Hos Ingalill var det tid for fiksjonsbiografier, og jeg valgte meg Melancholia I av Jon Fosse, som omhandler den norske maleren Lars Hertervig. Forfatteren forblir nok på lista ei stund til, for jeg ønsker å lese Melancholia II også.
Jane Austen
Og i Lines 1001-lesesirkel var det endelig tid for Jane Austen og romanen Mansfield Park fra 1814, ei bok som gikk unna så det suste! Det var utrolig moro å lese Austen igjen, for hun er så poengtert, vittig og skarp hele veien, og hun skriver fletta av mange nålevende forfattere. Helt herlig for en sliten student. Romanen fikk meg også til å skrive dette innlegget, om hva som skjer når en leser treffer riktig bok til rett tid. Kryss ganger to!
Muriel Barbery
Denne franske dama er forrige måneds store synder og den som både hemningsløst og skamløst parkerte Karen Blixen. Boka heter sjølsagt Pinnsvinets eleganse, og jeg veit ikke helt hva jeg synes enda. Men også her er det 1001-kryss å hente, da boka blei lagt til den nesten evige lista i 2010.
Navnløse forfattere
Nei, dette er ikke et forsøk på å forkle at jeg skal lese noe av Anonym, som slettes ikke er anonym mer, disse folka er virkelig helt navnløse i den mening at en ikke har peiling på hvem som har skrevet hva. Den aktuelle lesesirkelen er Bjørgs, og vi skal lese bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg har valgt meg ut Gamle spanske romancer, altså gamle spanske dikt, og ser fram til noe helt annerledes.
Arto Paasilinna
Denne karen skal i ilden for fjerde gang nå i juli med romanen Harens år, som antageligvis blir den siste Paasilinnaboka på meg på mange, mange år. Jeg synes bøkene hans stort sett følger samme mal, og i lengden er det verken spennende eller underholdende, men heller forutsigbart og overdrevet. Men jeg skal lese likevel, til Lines lesesirkel, hvilket betyr at jeg kan innkassere enda ett 1001-kryss når jeg kommer i mål.
Sigrid Undset
Mellom alt mulig anna av bøker og ferieplaner, turer og prosjekter, håper jeg på fem-seks dager med ro og noen stille timer, og da skal jeg trekke meg tilbake på kontoret og i fullt alvor lese siste bind i Sigrid Undsets mesterverk om Kristin Lavransdatter, Korset. Fordi jeg mistenker at jeg kommer til å strigråte mot slutten, skal jeg kvinne meg kraftig opp i forveien. Så får det bare stå til.
Om jeg mot all formodning skulle komme i mål med alt dette, også Jølsen, har jeg mye mer ventende i hyllene. Halvparten av Verdensbiblioteket til Bokklubben, for eksempel. Det kan med andre ord regne så mye det bare vil, jeg er lykkelig opptatt med lesinga. Og det håper jeg du også er. God lesesommer!
mandag 30. juni 2014
Fagbokoppdatering
Det er drøye tre uker sia jeg blei ferdig med årets eksamener, og jeg hadde planlagt noen uker med intens lesing før barnehagen stengte. Men det gikk ikke helt som det skulle. Etter noen dagers hvile begynte jeg å jobbe med masteroppgava igjen, men på et litt annet nivå enn jeg hadde tenkt meg. I stedet for å fortsette kartleggingsarbeidet i det norrøne kildematerialet, noe som innebærer finlesing og tolkning av motiver i flere titalls sagaer, gikk jeg inn i et omfattende og nøyaktig disposisjonsarbeid, som forgreina seg i ytterligere spissing av en litt klumpete problemstilling, utbroderte underspørsmål og en skjematisk motivoversikt (i alle fall nesten). Det føltes i grunn veldig godt å rydde i tankene på denne måten, så nederlaget er ikke så stort likevel. Men det er klart, jeg hadde ikke tenkt å gjøre det dårligere på fagbokfronten enn i mai, hvor jeg leste ei fagbok, som ikke en gang er ei egen bok, det er mer en artikkel...
I juni har jeg vært gjennom følgende:
-
Ny rekord her altså, med hele null verk. Men til mitt forsvar så har jeg brukt mange ulike fagbøker, og de dukker nok opp her etter hvert, jeg er bare ikke ferdig med dem enda. Ett eksempel er den utrolig nyttige motiv-indeksen til Inger M. Boberg, som jeg antageligvis kommer til å benytte på flere stadier i løpet av høsten. Den er såpass omfattende at en aldri virkelig kan lære seg innholdet, bare ha kjennskap til det, og dessuten er det ikke et normalt verk som kan leses fra start til slutt - det er et leksikalsk verk. Jeg må også nevne alle fagbøkene jeg med de beste intensjoner har lånt på biblioteket, men som blir levert tilbake uten å registreres her. Jeg har naturligvis bladd i dem, lest i dem og kanskje henta ut et sitat eller tre, men har på ingen måte lest boka. Og derfor kommer ikke verket med i denne oversikta. Men fagbokstrikken kan og bør nok tøyes litt, slik at den også inkluderer Kvitebjørnen av Rasmus Løland. Det er virkelig ingen faktabok om isbjørner eller noe lignende, men det var en pensumtekst. Og alt som jeg leser i studiesammenheng, skal i teorien havne her.
Jeg tror ikke det faglige utbyttet blir så mye større for juli måned. Barnehagen er allerede sommerstengt, mannen skal snart ut i ferie om alt går som det skal og vi har både planer og prosjekter som bør (og skal) gjennomføres, i tillegg til at flere bursdager må planlegges, avvikles og/eller bivånes, hvilket betyr at jeg må til pers som kakebaker gjentatte ganger. Strengt tatt er det liten tid til masteroppgavearbeid! Likevel setter jeg opp noen titler som jeg håper å komme igjennom i løpet av de nærmeste ukene, om ikke annet så for min egen del. Det er greit å holde tankene i sving og ha en bitteliten masterprogresjon, sjøl om det er sommerferie.
Og da skal jeg etter planen lese noe av dette:
- Rolf Krakes saga
- Frillor och fruar av Audur Magnúsdóttir
- Soga om røykdølane
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Soga om Gisle Sursson
Men vi får se hva det blir til. Inntil da: Riktig god sommer!
I juni har jeg vært gjennom følgende:
-
Ny rekord her altså, med hele null verk. Men til mitt forsvar så har jeg brukt mange ulike fagbøker, og de dukker nok opp her etter hvert, jeg er bare ikke ferdig med dem enda. Ett eksempel er den utrolig nyttige motiv-indeksen til Inger M. Boberg, som jeg antageligvis kommer til å benytte på flere stadier i løpet av høsten. Den er såpass omfattende at en aldri virkelig kan lære seg innholdet, bare ha kjennskap til det, og dessuten er det ikke et normalt verk som kan leses fra start til slutt - det er et leksikalsk verk. Jeg må også nevne alle fagbøkene jeg med de beste intensjoner har lånt på biblioteket, men som blir levert tilbake uten å registreres her. Jeg har naturligvis bladd i dem, lest i dem og kanskje henta ut et sitat eller tre, men har på ingen måte lest boka. Og derfor kommer ikke verket med i denne oversikta. Men fagbokstrikken kan og bør nok tøyes litt, slik at den også inkluderer Kvitebjørnen av Rasmus Løland. Det er virkelig ingen faktabok om isbjørner eller noe lignende, men det var en pensumtekst. Og alt som jeg leser i studiesammenheng, skal i teorien havne her.
Jeg tror ikke det faglige utbyttet blir så mye større for juli måned. Barnehagen er allerede sommerstengt, mannen skal snart ut i ferie om alt går som det skal og vi har både planer og prosjekter som bør (og skal) gjennomføres, i tillegg til at flere bursdager må planlegges, avvikles og/eller bivånes, hvilket betyr at jeg må til pers som kakebaker gjentatte ganger. Strengt tatt er det liten tid til masteroppgavearbeid! Likevel setter jeg opp noen titler som jeg håper å komme igjennom i løpet av de nærmeste ukene, om ikke annet så for min egen del. Det er greit å holde tankene i sving og ha en bitteliten masterprogresjon, sjøl om det er sommerferie.
Og da skal jeg etter planen lese noe av dette:
- Rolf Krakes saga
- Frillor och fruar av Audur Magnúsdóttir
- Soga om røykdølane
- Kropp og sjel i middelalderen av Anne Ågotnes (red.)
- The Nordic Dead-Child Tradition av Juha Pentikäinen
- Soga om Gisle Sursson
Men vi får se hva det blir til. Inntil da: Riktig god sommer!
lørdag 28. juni 2014
Mansfield Park
 |
| Bildekilde: Bokklubben |
Ved bokas begynnelse skildrer Austen hvordan tre søstre fra like kår i Huntingdon gifter seg på vidt forskjellige måter - og inn i tre ulike stender, med alt hva det medfører. Miss Maria Ward, som er svært pen, gjør et utrolig godt gifte i ung alder når hun klarer å dåre sir Thomas Bertram, eier av Mansfield Park i grevskapet Northampton, og attpåtil en baronett. Hun blir dermed lady Bertram, og tilbringer dagene på sofaen med mopsene. Hennes søstre spås lyse framtider, men slik blir det ikke. Den neste miss Ward i rekka, lady Bertrams eldre søster, som ikke er gitt et fornavn, må etter seks år se seg fornøyd med pastor Norris. Hun blir da mrs. Norris, og tilbringer dagene med å bestemme hva alle andre skal foreta seg, og spare så mye penger som hun overhodet kan. Den siste søstera, miss Frances Ward, gifter seg både mot familiens ønske og nedover sosialt. Hun velger seg en marineløytnant uten "dannelse, formue eller forbindelser", og "kunne knapt ha gjort et dårligere valg". Hun blir da mrs. Price, og hun jobber dag ut og dag inn med å oppdra alle ungene og stelle huset.
Og hvorfor er nettopp disse tre søstrene og deres ulike giftermål så viktige? Jo, fordi Jane Austen tar i Mansfield Park utgangspunkt i kontrastene mellom den rike og privilegerte Bertramfamilien på den ene sida og den fattige og barnerike Pricefamilien på den andre. Midt i mellom befinner mrs. Norris seg, som for det meste har hendene fulle med å mele sin egen kake med stor fortreffelighet. Og det er faktisk denne mrs. Norris, den barnløse mrs. Norris på prestegården ved Mansfield, som foreslår at de rike Bertramene kan hjelpe de fattige Pricene ved å ta til seg deres eldste datter, ei jente på omtrent ti år ved navn Fanny Price. Og det er denne Fanny Price som er bokas hovedperson.
Slik kommer altså Fanny Price fra det skitne Portsmouth til det eksklusive Mansfield Park. Hun oppfatter sin onkel sir Thomas Bertram som svært streng og skummel og tante lady Bertram som lat og uinteressert. Hennes andre tante, mrs. Norris, er kjeftende og krenkende og lar henne aldri glemme hvem hun er, hvor hun kommer fra og at hun aldri vil bli god nok i noen målestokk, i alle fall ikke i forhold til de eminente Bertrambarna på godset. Og Bertrambarna er det fire av. Den eldste er Tom, 17 år, arving til gods og gull. Han har allerede anlagt en ødsel livsstil til sin fars store fortvilelse. Nummer to i rekka er Edmund på 16 år, som er langt mer pliktoppfyllende enn sin eldre bror. To jenter er det også, Maria på 13 og Julia på 12, begge overlegne og sjølsentrerte. Der de to eldste ikke bryr seg stort om vesle Fanny Price, sjokkeres jentene av hvor lite nykommeren kan og veit. Og ikke har hun interesse for tegning eller musisering heller! Det er i det hele tatt ganske opprivende, noe mrs. Norris naturligvis også går god for. Fanny får et kaldt, lite loftsværelse å kalle sitt eget, og der gråter hun seg i søvn hver natt.
En dag gråter hun i loftstrappa også. Men fetter Edmund skjenner ikke, han setter seg ned og spør hva det er, og forstår at den lille jenta lider av hjemlengsel. Han hjelper henne å få tak i papir og penn slik at hun kan skrive hjem, og ser til at brevene blir sendt med posten. Med det har Fanny Price fått sin eneste venn og allierte på Mansfield Park, og brått kan hun takle det meste, også de evinnelige fornærmelsene fra mrs. Norris, strengheten til sir Thomas og den nedrige behandlinga hun får av de to kusinene. Hun blir en blanding av lady Bertrams selskapsdame og personlige tjener, og skriver brevene hennes, gjør klart broderiet, går ærender og så videre. Og mrs. Norris ser sjølsagt sitt snitt til å bruke Fanny ved hver eneste anledning, hun også, sjøl om Fanny har dårlig helse og bør dele tida si mellom hvile og mosjon. Fanny er så tilgjengelig, mild og lett at det er på grensa til det sjølutslettende.
Slik holder det fram i lange tider, helt til Fanny er omkring 18-19 år. Da må sir Thomas Bertram dra av sted til Antigua for å ordne opp i forretninger. Mr. Bertram er stort sett fraværende med sin frivole livsstil, og dermed er det Edmund, som skal bli prest, som er overlatt med ansvaret for Mansfield Park i samarbeid med den energiske mrs. Norris. På dette tidspunktet er det tre år sida pastor Norris har dødd og blitt erstatta av pastor Grant og kone, og da disse får besøk av de unge søsknene Crawford fra London, settes intrigene raskt i sving. Oppi det hele befinner også den litt enkle og veldig rike Mr. Rushworth seg, som allerede er forlova med den eldste miss Bertram, Maria, en avtale arrangert av mrs. Norris. Men Maria forelsker seg i Mr. Henry Crawford, og det gjør forresten Julia også. Miss Mary Crawford legger seg i begynnelsen etter Mr. Bertram, men da han må forlate godset til fordel for en veddeløpshest, finner hun ut at Edmund er en vel så god kandidat for giftermål, sjøl om han som andre bror vil få ganske mye mindre å rutte med per år. Hennes tilnærmelser liker Fanny svært dårlig. Så går det fra dårlig til verre: Mr. Bertram vender tilbake, og like etter han ankommer den teaterfrelste mr. Yates, som overbeviser de unge om å sette opp et usømmelig teaterstykke på godset, og som dessuten kaster seg inn i kampen om Julia. Kun Fanny holder stand, sier nei og er aleine om å ivareta det hun mener er onkelens krav til dem, hva som sømmer seg som huslige sysler og allment god oppførsel.
Men innen resten av gruppa noe brått innser hva de holder på med, er naturligvis både relasjoner og følelser vel etablert. Og det preger både resten av boka og samtlige personer som er skildra i verket i så stor grad at det på et punkt også går fra verre til verst, det blir til og med katastrofalt for enkelte. Uten at jeg skal avsløre vesentlige deler av handlinga her, kan jeg jo si at dette, som i alle Austen-bøker, også går godt til slutt (for de fleste). Men hovedhandlinga og avslutninga på romanen er på ingen måte hemmelig eller særlig spennende for en erfaren leser. Alle ledetrådene ligger der jo, både i og under teksten, det som er interessant er hvordan en kommer seg dit, hvilke erfaringer personene gjør seg, hva det koster dem, hvem de ender opp som, ikke hvem de ender opp med.
Det er altså den unge Fanny Price som er bokas hovedperson. Hun omtales konsekvent i tredjeperson, men Austen skildrer henne svært tett og går sjeldent inn i noen andre enn Fanny, noe som gjør at en etter hvert blir godt kjent med henne. For meg framstod hun som en kompleks og sann person. Vi sanser og ser nesten alt med og fra Fanny, noe som naturligvis preger leserens lojalitet. Men da Fanny er en pålitelig forteller og et sannferdig menneske, gjør det ikke stort. Det er dessuten tydelig at forfatteren ønsker at leserens lojalitet skal ligge nettopp der. Hun er på alle måter bokas protagonist, ei ekte heltinne, og gjennom henne innfris de antikke sjangerkrava til en komedie, sjøl om omstendighetene på mange måter er tragiske. Elegant!
Austen skriver i preteritum hele veien. Ved bokas begynnelse går hun tretti år tilbake i tid, til ca. 1780, og beveger seg gradvis framover mot sin egen tid og bokas nåtid. Men fordi hun har disse sporadiske tidshoppa og tar kortere og lengre nedslag der det passer henne, har få referanser til historiske fakta, men mye intertekstualitet, føles skildringene av Fannys tanker og handlinger til enhver tid ut som nåtidige. I historias hovedhandling er vi som lesere alltid med, i frokostrommet, på ball, i vogna, på spasertur. Vi tjuvlytter til alle samtaler og kjenner Fannys skuffelse når Edmund og miss Crawford forsvinner på Sotherton, hennes ubehag ved å ta i mot et gullkjede som er en gave til en annen, hennes fortvilelse når hun ikke blir trodd. Den eneste distansen som skapes, er i siste del av boka, når mye av kommunikasjonen av nødvendighet foregår i brevs form. Likevel vil jeg si at verket er imponerende godt komponert. Det er rett og slett bunnsolid - og jeg er rimelig sikker på at forfatteren hadde uttenkt store deler av handlinga forut for skrivinga. Et slikt enhetlig og stramt verk på nesten fem hundre sider kan jo ikke være uplanlagt! Men jeg kan jo egentlig ikke slå fast slikt med sikkerhet...
Styrken til Mansfield Park ligger for min del mest i språket. Jane Austen må uten tvil ha vært en skarp iakttaker av menneskenaturen, for her får så godt som samtlige unngjelde i uhyre presise ordelag, med knappe, krasse skildringer som sier mer enn lange dialoger og med dialoger som karakteriserer bedre enn en inngående beskrivelse. Forfatteren er rett og slett helt fenomenal. Hun er til stede, men ikke dominerende (bare ett og annet sted dukker det opp et forfatterjeg), hun er den geniale skaperen av et univers der alt henger sammen uten at det blir platt og plumpt og gjennomsiktig, hun gir alle personene særtrekk og holder dem tydelig fra hverandre, men trekkene er ikke så skarpe at de blir mer typer enn mennesker. Hun gir alle personene sine både svake og sterke sider, kanskje bortsett fra den særegne mrs. Norris, som i mine øyne bare har svake (men de kommer sterkt fram og blir formulert som fordeler), og lady Bertram, som er en parodi i seg sjøl, dog ikke så eksplisitt som det er i Northanger Abbey. Men gjennom ei såpass lang bok med såpass mange situasjoner og mye meningsfull historie, blir det umulig å ikke føle noe for stedene og menneskene som skildres. Jeg føler meg også avsondra når Fanny ikke er på Mansfield, og det er enorm lettelse å komme tilbake.
Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem, skriver Jane Austen allerede på første side, og demonstrerer med det både språkføring, stil og satirisk holdning. I denne boka ironiserer hun med og over alt og alle, og hun har et fenomenalt vidd. Treffende replikker kommer susende fra mangt et hold, fylt med dobbeltbetydninger og samtidsreferanser. Og ingen situasjon er for klein til å skildres! Ett eksempel jeg vil huske lenge er hvordan miss Crawford i full uvitenhet, i Sothertons private kapell, henger ut hele prestestanden som gammeldagse og stygge og det som verre er - rett foran sin utkårede, Edmund, som om kort tid skal ordineres til prest. Å, hans bitende svar! Å, hennes forferdelse når hun innser sin egen tabbe! Men Austen velter seg ikke i noe. Edmund sier bare: "...det er for kort tid siden jeg var ferdig i Oxford, til at jeg har glemt hvordan andakter iblant kan være."
Og mye, mye mer kan sies om forfatteren, om håndverket og om hvor bra det er utført. Men det ville raskt blitt en vandring blant de samme superlativene. Derfor vil jeg gå over på tematikken i boka, for den er kanskje ikke så tydelig for en uinnvidd. Mange tenker at alt av Jane Austen er lik klissete og romantiske kjærlighetshistorier som får alle jenter til å grine, eller noe i den dur. Det er klart at kjærlighet også er en faktor i det hun skriver, men Austen gjør samtidig narr av alle som jakter åpenlyst etter en partner, og harselerer med all kutyme som er knytta til beiling. Det gjør Mansfield Park til en svært morsom roman. Men under det fornøyelige fins et djupere alvor, og her er det snarere etikk og moral som er de viktigste omdreiningspunktene, ikke ekteskap.
Jeg skreiv innledningsvis at Austen tar utgangspunkt i kontrastene mellom familiene Price og Bertram, og det gjør hun så absolutt. Men hun gjør mer enn det: Forfatteren demonstrerer at sjøl om en får en korrekt oppdragelse og god dannelse, sjøl om en er velstående og slipper å arbeide, så betyr ikke det at en er et godt og dydig menneske. Og sjøl om en kommer fra stusselige kår, har mangelfull oppdragelse og sviktende dannelse, er fattig og må arbeide, så betyr ikke det at en er mer lastefull enn de rike, eller at en er et skittent og syndig menneske. Austen åpner med andre ord opp for en viktig ordveksling om måtene en betrakter de ulike stendene på, om fordommer blant høy og lav om lav og høy, og om hva som egentlig er godt eller ondt, dygd eller synd. Og for å få fram dette, kontrasterer hun på alle måter hun kan, abstrakt og konkret, mellom menn og kvinner, mellom generasjonene, mellom ulike relasjoner og så videre. Gode seder følger som kjent ikke bare de rike, og i denne boka får vi mange eksempler på rikfolk med både skjeletter i skapet og svin på skogen, og med tvilsomme holdninger til tvilsomme handlinger.
Vil det da si at forfatteren er fordømmende? Egentlig ikke. Jeg opplever at hun forsøker å utvide folks syn på hverandre snarere enn innsnevre, samtidig som hun peker på det som er latterlig. Faktisk gir hun mange eksempler på hva trangsynthet kan føre til, og utifra det Austen skildrer, er det ingen sjelden sjukdom. Men det går heldigvis an å endre seg, noe flere av personene i boka også innser eller blir tvunget til. Konsekvenser er nemlig en lei reaksjon på (uønska) handlinger. Men Fanny er staere enn sin skaper i sin oppfattelse av folk. Det kan det være mange grunner til. Hun står hele tida klar til å yte for andre og blir vitne til de rareste hendelser. Dette diskuterer hun i sin tur med fetter Edmund, som er den eneste på Mansfield Park som ikke tror hun er dum (alle fattigfolk er som kjent både dumme og dorske). Gjennom observasjoner, diskusjoner og lesing blir Fanny godt kjent med seg sjøl og egne verdier - hun utdannes og dannes. Når hun så kommer til et punkt hvor hun blir pressa, står hun imot alt hun klarer. For de andre, disse rikfolka, kan ta i fra henne foreldrene og hjemstedet, broren William og hennes normale oppvekst, men de kan ikke ta hennes integritet. Her viser Fanny at hun er sta og svært modig, men også at hun kan være fordømmende. Dette brukes effektivt av Austen.
Mansfield Park er den mest kontroversielle utgivelsen fra Jane Austens hånd. Den blei oversett av kritikerne i sin tid, men elska av leserne. På seks måneder var førsteopplaget utsolgt, og boka blei Austens største suksess. I ettertid har boka blitt lest og kritisert fra mange ulike hold, flere er fascinert av personligheten til Fanny Price og den reisa hun gjør i romanen, som både er ei klassereise og ei dannelsesreise. Andre, som f.eks. Virginia Woolf (1882-1941), er mer opptatte av symbolikken i romanen, som er rik for den som gjør en liten innsats. For en mer alminnelig leser er det nok viktigere at avslutninga er tilfredsstillende, og det er den virkelig. Noen små stikk til dem som fortjener det, gjør at en sitter igjen med et smil om munnen.
Den norske utgava av Mansfield Park er fremragende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950). Og sjøl om det er vemodig å lukke boka for foreløpig siste gang, er det ei lise å slippe unna den redselsfulle mrs. Norris.
onsdag 25. juni 2014
Bokhylletelling etter forlag
Nå er det sommer og det verste studiestresset har letta, i alle fall inntil videre, og det er tid for god gammeldags boknerding her i heimen. Jeg liker lister, jeg liker å ha en oversikt over hva jeg eier, hvor det kommer fra, til hvilken pris, når det blei innkjøpt, når det blei lest og så videre, og har flere ulike boktellinger i året, kun for min egen del. Sist gang var brodern engasjert, og han regna ut hvor mye jeg har brukt totalt på bøkene som står her på arbeidsrommet. Noe konkret tall vil jeg ikke ut med her, men jeg kan røpe at det fort glei over 100.000 kroner, og jeg har vært over gjennomsnittet flink til å handle på salg som fleråring bokhandelansatt. Hvis ordinærprisene blir lagt til grunn for regnestykket, kan tallet uten problem ganges med to. Hvis du synes det er mye, kan jeg som kontrast røpe at da han tok samme gjennomgang borte hos mamma, bikka det en halv million og vel så det, så jeg føler at jeg har litt å gå på, eventuelt noe å ta igjen.
Men bøkene skal jo leses også! Og det er virkelig ikke gjort i en håndvending. Noen ganger tar det flere år å kvinne seg opp til å komme i gang, og boka samler støv, blir blass i ryggen eller gulna i toppen, alt etter hvor og hvordan den står i forhold til sollyset. Andre ganger er boka så seig at en aldri blir ferdig og helst vil glemme hele greia. Noen bøker veit du er bomkjøp etter bare noen sider, mens andre får favorittstatus like fort. Og ofte, tror jeg, har dette også noe med forlaget å gjøre.
Nå som jeg har gått over hylla med sjøleide, leste romaner, har jeg fått en god oversikt over fordelinga etter forlag, og fått presisert hvilket forlag jeg tilsynelatende foretrekker. Og det passer ganske godt overens med hva jeg hadde trodd forut for gjennomgangen og hvilket forlag jeg opplever at jeg i stor grad identifiserer meg med. Sånn sett er det ingen overraskelser for dere som har lest tidligere innlegg med lignende gjennomganger heller. Jeg er og blir ei Aschehoug-jente! Og det begynte faktisk da jeg var 12 år og hadde lyst til å samle og lese alle God bok-bøkene som fantes. Men nok om det, og over til statistikken. Mine 225 leste romaner i hylla til høyre for skrivebordet fordeler seg slik (her har jeg ikke delt opp og telt med alle titlene som er inkludert i flerbindsverk eller samleutgaver - det teller som en):
64 titler: H. Aschehoug & Co.
49 titler: Gyldendal Norsk Forlag
25 titler: Det Norske Samlaget
17 titler: Bokklubben
13 titler: Forlaget Oktober
12 titler: Pax Forlag
11 titler: Tiden Norsk Forlag
9 titler: CappelenDamm
4 titler: Vigmostad & Bjørke
3 titler: Schibsted Forlag
2 titler: Bazar
2 titler: Bokvennen
2 titler: Bonnier
2 titler: J.M. Stenersens forlag
2 titler: Kagge forlag
1 tittel: Agora Publishing
1 tittel: Arneberg forlag
1 tittel: Baskerville forlag
1 tittel: Ex Libris forlag
1 tittel: Forlaget Press
1 tittel: TCG
1 tittel: Tussilago forlag
1 tittel: Versal forlag
Dette er altså bare ei velfylt hylle hjemme hos meg. Det hele hadde nok sett ganske annerledes om jeg inkluderte faglitteraturen, barnebøkene eller de uleste bøkene. Men hvordan ser dine hyller ut? Har du et yndlingsforlag, er du lojal mot det, eller er det mer tilfeldig? Bryr du deg kanskje ikke om forlagene i det hele tatt, bare om bøkene? Jeg må innrømme at jeg ofte baserer meg på inntrykket av både forfatter, bok og forlag når jeg handler bøker, og at jeg er skeptisk til forlag jeg aldri har hørt om. Jeg er også skeptisk til bøker med glansa forsider og forfattere og/eller bøker som lanseres i en bestemt kategori, som for eksempel "krimdronning", "spenningsmesteren", "internasjonal bestselger", "et moderne eventyr", "sommerens humørspreder" og lignende. Dessuten styrer jeg unna alt som har ordet "ellevill" på baksida, da det ofte er svært langt fra sannheten. Likevel finner slikt veien hjem til meg også fra tid til annen, mot bedre vitende eller i gavers form. Men det er ikke ofte, og en tabbe gjentar seg sjelden, noe lista over viser. Jeg er med andre ord en fornøyd Aschehoug-tilhenger. Hva med deg?
Men bøkene skal jo leses også! Og det er virkelig ikke gjort i en håndvending. Noen ganger tar det flere år å kvinne seg opp til å komme i gang, og boka samler støv, blir blass i ryggen eller gulna i toppen, alt etter hvor og hvordan den står i forhold til sollyset. Andre ganger er boka så seig at en aldri blir ferdig og helst vil glemme hele greia. Noen bøker veit du er bomkjøp etter bare noen sider, mens andre får favorittstatus like fort. Og ofte, tror jeg, har dette også noe med forlaget å gjøre.
Nå som jeg har gått over hylla med sjøleide, leste romaner, har jeg fått en god oversikt over fordelinga etter forlag, og fått presisert hvilket forlag jeg tilsynelatende foretrekker. Og det passer ganske godt overens med hva jeg hadde trodd forut for gjennomgangen og hvilket forlag jeg opplever at jeg i stor grad identifiserer meg med. Sånn sett er det ingen overraskelser for dere som har lest tidligere innlegg med lignende gjennomganger heller. Jeg er og blir ei Aschehoug-jente! Og det begynte faktisk da jeg var 12 år og hadde lyst til å samle og lese alle God bok-bøkene som fantes. Men nok om det, og over til statistikken. Mine 225 leste romaner i hylla til høyre for skrivebordet fordeler seg slik (her har jeg ikke delt opp og telt med alle titlene som er inkludert i flerbindsverk eller samleutgaver - det teller som en):
64 titler: H. Aschehoug & Co.
49 titler: Gyldendal Norsk Forlag
25 titler: Det Norske Samlaget
17 titler: Bokklubben
13 titler: Forlaget Oktober
12 titler: Pax Forlag
11 titler: Tiden Norsk Forlag
9 titler: CappelenDamm
4 titler: Vigmostad & Bjørke
3 titler: Schibsted Forlag
2 titler: Bazar
2 titler: Bokvennen
2 titler: Bonnier
2 titler: J.M. Stenersens forlag
2 titler: Kagge forlag
1 tittel: Agora Publishing
1 tittel: Arneberg forlag
1 tittel: Baskerville forlag
1 tittel: Ex Libris forlag
1 tittel: Forlaget Press
1 tittel: TCG
1 tittel: Tussilago forlag
1 tittel: Versal forlag
Dette er altså bare ei velfylt hylle hjemme hos meg. Det hele hadde nok sett ganske annerledes om jeg inkluderte faglitteraturen, barnebøkene eller de uleste bøkene. Men hvordan ser dine hyller ut? Har du et yndlingsforlag, er du lojal mot det, eller er det mer tilfeldig? Bryr du deg kanskje ikke om forlagene i det hele tatt, bare om bøkene? Jeg må innrømme at jeg ofte baserer meg på inntrykket av både forfatter, bok og forlag når jeg handler bøker, og at jeg er skeptisk til forlag jeg aldri har hørt om. Jeg er også skeptisk til bøker med glansa forsider og forfattere og/eller bøker som lanseres i en bestemt kategori, som for eksempel "krimdronning", "spenningsmesteren", "internasjonal bestselger", "et moderne eventyr", "sommerens humørspreder" og lignende. Dessuten styrer jeg unna alt som har ordet "ellevill" på baksida, da det ofte er svært langt fra sannheten. Likevel finner slikt veien hjem til meg også fra tid til annen, mot bedre vitende eller i gavers form. Men det er ikke ofte, og en tabbe gjentar seg sjelden, noe lista over viser. Jeg er med andre ord en fornøyd Aschehoug-tilhenger. Hva med deg?
mandag 23. juni 2014
Når boka treffer
Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, men det er min store glede å innrømme at det verken er på grunn av sommel, stress, sjukdom, lav leselyst, skrivesperre eller noe anna negativt. Årsaken er rett og slett lesing, skikkelig uhemma, ivrig og konsentrert lystlesing, som stenger ute alt anna. Misforstå meg rett: Det er virkelig ikke uforstyrra lesing, for det er umulig i alle barnefamilier, og jeg jobber en del med masteroppgava på dagtid, men alt sånt, smått eller stort - sand på det nyvaska baderomsgolvet, hull i buksa, nabofest på fullt volum til langt etter klokka to på natta, småtten med våt pysj halv fire natta etter, smelta non-stop i stoffsofaen, ei ivrig nabokatte med løpetid sentrert rundt soveromsvinduet vårt, mygg, støyende og grisete barnebursdag (vi vaska mer etterpå enn før), svidde rundstykker, muggen ost i kjøleskapet, punktert sykkelhjul, bil på verksted og mye, mye mer - forsvinner i det øyeblikket jeg setter meg ned med boka og åpner opp på riktig side. På to linjer er jeg der, ikke her. Jeg hinter sjølsagt til Mansfield Park (1814) av Jane Austen (1775-1817).
Og det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer inni meg. Det er som om alt som fins, virrer og støyer oppi hjernen brått legger seg til å sove for natta, tar bussen hjem, reiser på ferie. Mens jeg leser er jeg kun bokas, jeg er i bokas verden, jeg er boka. Jeg tenker ikke på hva vi skal ha til middag eller at jeg må hente i barnehagen, at jeg egentlig klør veldig på leggen eller at jeg burde vaske steikepanna. De vante hjemmelydene kommer langveisfra og når ikke helt fram. Jeg veit hva det er, det knepper i postkassa, det tasler i gangen nede, det pludres på badet, men det kunne like gjerne vært seletøyet som strammes og festes, noen som lister seg fram og lytter til en samtale eller to fnisende damer som utveksler hemmeligheter om sine kavalerer på ballet. På én og samme tid er min verden og bokas verden separate og sammen; min lesning og mine assosiasjoner bringer min hverdag, 2014 og sommerværet inn i boka, og boka bringer Mansfield, tåkete vintre og 1814 til meg. Det er nesten så jeg ikke fins her og nå mens jeg leser, samtidig som det uten tvil er nå jeg virkelig eksisterer.
For lesinga er stimulerende og jeg må bruke hele meg underveis. Boka krever ikke bare at jeg må ha evnen til å følge med på personer, kronologi og handling, men også at jeg kan sanse det som skildres, abstrahere situasjonene og leve meg inn i følelsene. Uten det, altså uten evnene eller tida eller muligheten til å gjøre dette, blir boka en blass opplevelse. Det må med andre ord eksistere et minimum av kontaktpunkter mellom bok og leser, boka må være såpass åpen at leseren kan tre inn, og leseren må være såpass åpen at hun aksepterer bokas premisser. Og det sier seg sjøl: Når premissene aksepteres og leseren lett glir inn i handlinga, skapes mange kontaktpunkter og boka treffer.
Med det mener jeg ikke å si at Jane Austen er forfatteren av svært tilgjengelige verker som passer for "alle", for det er hun virkelig ikke. Det er nok av dem som mener hun er alt for omstendelig, uinteressant, uspennende, overdrevet, på grensa til anmasende damete og så formell at det blir kjedelig. Mange synes hun har for mange mennesker med alt for like navn i bøkene sine, og bruker så lang tid på å skille dem fra hverandre at de egentlig ikke får med seg handlinga. Atter andre skjønner ikke humoren og tar alt alvorlig, også Mrs. Norris. Eller så får en fnatt fordi alt sammen går så forskrekkelig sakte. I tillegg fins det verken drap eller død eller vold eller lignende å velte seg i, hvor ligger liksom spenninga da?
For meg ligger den flere steder. I språket, for eksempel, som er sirlig og stilig, subtilt og til tider svært underholdende - dobbeltbetydninger, vidd og ironi brukes hyppig. Austen karakteriserer uhyre presist gjennom de ulike personenes replikker, ett eksempel er igjen den beskjedne Mrs. Norris, som på alle måter er litt på sida av familien og normene. Hun skaper i sin tur adskillige spenninger mellom personene i boka, og hovedpersonen Fanny Price er en av dem som merker dette mest, mens den tafatte og daffe tante Bertram er under både søsteras og mannens hæl, uten at hun har det dårlig av den grunn. Vesentlig for bokas handling er også spenningene mellom de unge Bertram-søsknene fra Mansfield, Pricebarna og søsknene Crawford. Austen skildrer alt, og svinger innom både pinligheter, komikk, tragikk og tristesse. Til sist er det mange spenninger innad i personene, og da særlig i unge Fanny Price, som vi kommer nærmest. Hun trekkes mellom seg sjøl og egne følelser, familiens ønsker, allmenne hensyn, dyder, normer og plikt. Å si at det stormer i Fanny er en underdrivelse.
Det er langt mellom meg og min situasjon og Fanny Price og hennes situasjon. Jeg er ikke lenger 18 år, og jeg bor slettes ikke på et gods hos min meget velstående tante og onkel. Perioden med ivrig beiling i min retning er også over, er jeg redd. Jeg er det vi kaller satt, mens unge Fanny har hele framtida, hele verden, foran seg. Det er både skremmende og spennende og fint. Men en gang var jeg 18 år, jeg også. Og jeg husker det forferdelig godt (det er heller ikke så lenge sia). Kanskje er det derfor jeg lever meg så inn i Fanny Price? Kanskje kjenner jeg igjen hennes sårbarhet og skjørhet mer enn jeg vil innrømme, kanskje setter jeg pris på hennes stahet og karakterstyrke fordi det også er trekk jeg sjøl har? Eller kanskje det ikke har noe med Fanny Price å gjøre i det hele tatt. Treffer boka så sterkt fordi alt er skildra presist, fortalt lidenskapelig, følt så oppriktig, levende? Eller ligger det heller ikke i boka, men i meg? Hvordan jeg fortløpende leser, tenker og tolker?
Det er vanskelig å vite helt sikkert. Lesing er en omfattende og komplisert prosess som inkluderer mange sentre i hjernen. Vi føler tyngden av boka i hendene og kjenner det glatte omslaget, den litt ru teksturen til papiret mot fingertuppene, vi hører lyden når vi blar om. Skildringer av mat kan skape vann i munnen, eller vi kan prøve oss fram med ukjente ord mens vi leser. Andre sanser kan også aktiveres, som luktesansen, når duftene i hagen skildres, eller hørselen, når alle venter på noe eller noen. Vi bruker synet og setter sammen tegn til ord med betydning, vi tolker denne betydninga og henger den på mentale knagger vi kjenner, og vi systematiserer og flytter om på disse knaggene etter hvert som vi leser. Vi lager nye knagger til de litterære personene vi møter på underveis, og vi leser mellom linjene for å tolke hva forfatteren forsøker å peke fram mot, for å leite fram en forfatterstemme i vrimmelen av inntrykk. Når vi når et kontaktpunkt, kan vi oppleve å sette opp lesetempoet fordi det er så spennende og vi bare må komme videre, eller å gjøre akkurat det motsatte for å få med oss alle detaljene, kanskje til og med flere ganger. Vi tar pauser for å se for oss rommet, menneskene, klærne, interiøret, landskapet, for å høre vognhjula som ruller over grusen, kjenne lukta av våt høst og klar luft når sir Thomas komme feiende inn og tar oss tid til å stryke over det smale, kalde gullkjedet. Eller vi kan haste videre til neste replikk; hva svarer Fanny?
Lesing er en sanselig prosess som involverer hele mennesket som leser. Vi leser med oss sjøl, alt vi har vært og er, og når vi opplever at ei bok treffer, er det fordi vi også treffer noe av oss sjøl. Det er i grunn litt magisk, men de beste bøkene er gjerne akkurat det, magiske. Og det er vel derfor vi stadig er på jakt etter den neste, den neste gode boka, boka som treffer nettopp meg.
Og det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer inni meg. Det er som om alt som fins, virrer og støyer oppi hjernen brått legger seg til å sove for natta, tar bussen hjem, reiser på ferie. Mens jeg leser er jeg kun bokas, jeg er i bokas verden, jeg er boka. Jeg tenker ikke på hva vi skal ha til middag eller at jeg må hente i barnehagen, at jeg egentlig klør veldig på leggen eller at jeg burde vaske steikepanna. De vante hjemmelydene kommer langveisfra og når ikke helt fram. Jeg veit hva det er, det knepper i postkassa, det tasler i gangen nede, det pludres på badet, men det kunne like gjerne vært seletøyet som strammes og festes, noen som lister seg fram og lytter til en samtale eller to fnisende damer som utveksler hemmeligheter om sine kavalerer på ballet. På én og samme tid er min verden og bokas verden separate og sammen; min lesning og mine assosiasjoner bringer min hverdag, 2014 og sommerværet inn i boka, og boka bringer Mansfield, tåkete vintre og 1814 til meg. Det er nesten så jeg ikke fins her og nå mens jeg leser, samtidig som det uten tvil er nå jeg virkelig eksisterer.
For lesinga er stimulerende og jeg må bruke hele meg underveis. Boka krever ikke bare at jeg må ha evnen til å følge med på personer, kronologi og handling, men også at jeg kan sanse det som skildres, abstrahere situasjonene og leve meg inn i følelsene. Uten det, altså uten evnene eller tida eller muligheten til å gjøre dette, blir boka en blass opplevelse. Det må med andre ord eksistere et minimum av kontaktpunkter mellom bok og leser, boka må være såpass åpen at leseren kan tre inn, og leseren må være såpass åpen at hun aksepterer bokas premisser. Og det sier seg sjøl: Når premissene aksepteres og leseren lett glir inn i handlinga, skapes mange kontaktpunkter og boka treffer.
Med det mener jeg ikke å si at Jane Austen er forfatteren av svært tilgjengelige verker som passer for "alle", for det er hun virkelig ikke. Det er nok av dem som mener hun er alt for omstendelig, uinteressant, uspennende, overdrevet, på grensa til anmasende damete og så formell at det blir kjedelig. Mange synes hun har for mange mennesker med alt for like navn i bøkene sine, og bruker så lang tid på å skille dem fra hverandre at de egentlig ikke får med seg handlinga. Atter andre skjønner ikke humoren og tar alt alvorlig, også Mrs. Norris. Eller så får en fnatt fordi alt sammen går så forskrekkelig sakte. I tillegg fins det verken drap eller død eller vold eller lignende å velte seg i, hvor ligger liksom spenninga da?
For meg ligger den flere steder. I språket, for eksempel, som er sirlig og stilig, subtilt og til tider svært underholdende - dobbeltbetydninger, vidd og ironi brukes hyppig. Austen karakteriserer uhyre presist gjennom de ulike personenes replikker, ett eksempel er igjen den beskjedne Mrs. Norris, som på alle måter er litt på sida av familien og normene. Hun skaper i sin tur adskillige spenninger mellom personene i boka, og hovedpersonen Fanny Price er en av dem som merker dette mest, mens den tafatte og daffe tante Bertram er under både søsteras og mannens hæl, uten at hun har det dårlig av den grunn. Vesentlig for bokas handling er også spenningene mellom de unge Bertram-søsknene fra Mansfield, Pricebarna og søsknene Crawford. Austen skildrer alt, og svinger innom både pinligheter, komikk, tragikk og tristesse. Til sist er det mange spenninger innad i personene, og da særlig i unge Fanny Price, som vi kommer nærmest. Hun trekkes mellom seg sjøl og egne følelser, familiens ønsker, allmenne hensyn, dyder, normer og plikt. Å si at det stormer i Fanny er en underdrivelse.
Det er langt mellom meg og min situasjon og Fanny Price og hennes situasjon. Jeg er ikke lenger 18 år, og jeg bor slettes ikke på et gods hos min meget velstående tante og onkel. Perioden med ivrig beiling i min retning er også over, er jeg redd. Jeg er det vi kaller satt, mens unge Fanny har hele framtida, hele verden, foran seg. Det er både skremmende og spennende og fint. Men en gang var jeg 18 år, jeg også. Og jeg husker det forferdelig godt (det er heller ikke så lenge sia). Kanskje er det derfor jeg lever meg så inn i Fanny Price? Kanskje kjenner jeg igjen hennes sårbarhet og skjørhet mer enn jeg vil innrømme, kanskje setter jeg pris på hennes stahet og karakterstyrke fordi det også er trekk jeg sjøl har? Eller kanskje det ikke har noe med Fanny Price å gjøre i det hele tatt. Treffer boka så sterkt fordi alt er skildra presist, fortalt lidenskapelig, følt så oppriktig, levende? Eller ligger det heller ikke i boka, men i meg? Hvordan jeg fortløpende leser, tenker og tolker?
Det er vanskelig å vite helt sikkert. Lesing er en omfattende og komplisert prosess som inkluderer mange sentre i hjernen. Vi føler tyngden av boka i hendene og kjenner det glatte omslaget, den litt ru teksturen til papiret mot fingertuppene, vi hører lyden når vi blar om. Skildringer av mat kan skape vann i munnen, eller vi kan prøve oss fram med ukjente ord mens vi leser. Andre sanser kan også aktiveres, som luktesansen, når duftene i hagen skildres, eller hørselen, når alle venter på noe eller noen. Vi bruker synet og setter sammen tegn til ord med betydning, vi tolker denne betydninga og henger den på mentale knagger vi kjenner, og vi systematiserer og flytter om på disse knaggene etter hvert som vi leser. Vi lager nye knagger til de litterære personene vi møter på underveis, og vi leser mellom linjene for å tolke hva forfatteren forsøker å peke fram mot, for å leite fram en forfatterstemme i vrimmelen av inntrykk. Når vi når et kontaktpunkt, kan vi oppleve å sette opp lesetempoet fordi det er så spennende og vi bare må komme videre, eller å gjøre akkurat det motsatte for å få med oss alle detaljene, kanskje til og med flere ganger. Vi tar pauser for å se for oss rommet, menneskene, klærne, interiøret, landskapet, for å høre vognhjula som ruller over grusen, kjenne lukta av våt høst og klar luft når sir Thomas komme feiende inn og tar oss tid til å stryke over det smale, kalde gullkjedet. Eller vi kan haste videre til neste replikk; hva svarer Fanny?
Lesing er en sanselig prosess som involverer hele mennesket som leser. Vi leser med oss sjøl, alt vi har vært og er, og når vi opplever at ei bok treffer, er det fordi vi også treffer noe av oss sjøl. Det er i grunn litt magisk, men de beste bøkene er gjerne akkurat det, magiske. Og det er vel derfor vi stadig er på jakt etter den neste, den neste gode boka, boka som treffer nettopp meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)