Timen før midnatt

Bildekilde: Bokelskere

Ikke alle bøker er gode bøker. Og det fins ingen bok der ute som absolutt alle liker. Heldigvis! Men det er rart hvordan det er, det er som om en merker det allerede rett før en går i gang med lesinga: Dette er ikke ei bok for meg. Slik var det i alle fall for meg denne gangen. Men likevel pressa jeg meg igjennom teksten, aller mest fordi jeg måtte innkassere et viktig kryss på vinterens lesebingo.

Boka jeg har lest, heter Timen før midnatt (1959, på norsk i 2015) og er belgiske Ida Simons (1911-1960) aller første roman. Fordi forfatteren døde året etterpå og aldri utga noe mer, blei boka glemt, helt fram til den blei gjenoppdaga og gjenutgitt i 2014. Og da slo den virkelig an over store deler av Europa, også i Norge, og er utgitt i tjuefem land i følge det norske forlaget Pax. Boka er oversatt av Hedda Vormeland (f. 1977), som har jobba fullt som oversetter fra 2007 og har oversatt mer enn tjue titler fra nederlandsk og flamsk til norsk. Det er altså ingen tvil om at hun veit hva hun driver med! Min utgave er utgitt av Bokklubben i 2017.

Romanen finner sted i mellomkrigstida og vi følger ungjenta Gittel der hun manøvrerer mellom to konstant kranglende foreldre. Hver gang det blir for ille, tar mora med seg Gittel til sin familie i Antwerpen. Der bor de til foreldrene er blitt forsona, og mor og datter kan dra tilbake. I Antwerpen er Gittel i stor grad overlatt til seg sjøl. Det hun er aller mest opptatt av, er å få lov til å spille piano. Hun har en drøm: Å bli konsertpianist. Slik er det vanskelig å lese boka helt løsrevet fra forfatterens eget liv - Ida Simons var sjøl konsertpianist før andre verdenskrig.

Et par hus nedafor mormora i Antwerpen, der bor Lucie. Lucie er rundt tretti år gammel, ugift og bor fortsatt hjemme hos sin far, herr Mardell, men legger likevel sin elsk på Gittel, som bare er tolv. Gittel blir smigra, inntar posisjon som en slags selskapsdame og fortrolig for den noe isolerte Lucie, og nyter deres ukentlige søndagsturer, sjøl i dårlig vær. Hvorfor han der Gabriel, herr Mardells unge og fattige lærling, stadig skal være med, skjønner Gittel ikke. Men det aller viktigste med Lucie, er at hun har et Steinway-flygel. Og at Gittel får lov til å spille på det.

Men, som så ofte hender når halvstore barn bare halvveis innvies i de voksnes rekker og vesentlig informasjon holdes skjult, oppstår det både misforståelser og konflikter. Plutselig er det ikke så greit å være Gittel lenger, og privilegiene i forhold til Steinway-flygelet fratas henne svært brått. I tillegg er det nok av bruduljer i Gittels egen familie, der det topper seg i et selskap hos mormora, da en utro onkel dukker opp både med kona, barna og elskerinna.

Det som er bra med teksten, er at den evner å gi et levende bilde av mellomkrigstida, med massevis av tidskoloritt. Her ser vi hvordan forrige verdenskrig, den økonomiske krisa og opptrappinga til neste verdenskrig gir forskjellige utslag hos ulike mennesker. For eksempel er det slik at Gittels familie, som er jødisk, ikke er like velkommen over alt. Enkelte steder må de betale blodpris, andre steder blir de behandla svært dårlig, og nektes for eksempel tilgang til lege. Slik skildres en form for systematisk hverdagsrasisme på en effektiv og troverdig måte. Videre er den jødiske kulturen en vesentlig og samtidig nokså naturlig del av teksten. Men Gittel framstår som usikker på mange av ritene og handlingene og ikke minst straffene, og slik forklares heldigvis litt for den som leser også. I tillegg suppleres teksten av ei ordliste bak i boka, og den satt i alle fall denne leseren pris på.

Det som kompliserer dette utgangspunktet, er at synsvinkelen helt og holdent er Gittels. Vi følger henne i førsteperson, og hennes snevre forståelseshorisont er nokså begrensende for leseren. Mye av det kontekstuelle og delvis bærende i boka - være seg det jødiske, det belgiske, det musikalske eller det samtidige - trenger vi i dag noe mer bakgrunnsinformasjon for å kunne forstå fullt ut. Det er et fremmed samfunn som skildres, og det er heller ikke så enkelt å komme inn i boka. Forfatterens valg av synsvinkel er igjen årsak til dette - her kunne romanen med enkle grep vært åpna mer opp. Men da ville den trolig mista store deler av sin verdi for belgierne, som umiddelbart gjorde boka til en bestselger tilbake i 2014. Så den traff iallfall ei nerve der.

Romanen har et rikt persongalleri, men for min del blei det fort rotete med hvem som var hvem. Navn og kallenavn gikk om hverandre, og en drøssevis av mannfolk var "onkel". Det gjorde at jeg stadig måtte bla fram og tilbake for å forsøke å holde styr på den store jødiske familien og hvilken onkel som var hvem, og hvilken grein av familien han tilhørte. De noe overfladiske skildringene av gatene og elva i Antwerpen under de mange søndagsturene var ikke detaljerte nok til at jeg klarte å se for meg landskapet. Og dessverre fant jeg heller ikke Gittel særlig interessant.

Om Gittels ambisjon er musikk, er det overraskende lite i boka som handler om nettopp dette. Vi er med på et par runder på flygelet, og et par samtaler med musikalsk tema, hun erindrer sin gamle musikklærer og vi er med på en skrekkinngytende opplevelse med den nye. Men ellers lar Gittel seg drive hit og dit, og er mer opptatt av Lucie og brevene hennes, eller familieforholda, eller det jødiske. Hun tenker ikke musikk, hun føler ikke musikk, hun lytter ikke etter rytmer eller skalaer, repetisjoner eller motiver. Hun er derimot et svært godt eksempel på ei ungjente med hodet fullt av sitt eget. I dialoger, der Gittel er delvis med eller kun tilhører, er det en del av innholdet hun ikke begriper, for eksempel i forhold til Gabriel og Lucie. Leseren forstår altså mer, hele veien, slik at Gittels manglende innsikt fort blir et irritasjonsmoment heller enn et sjarmerende trekk.

Gittel har en viss utvikling i romanen, og den er kjærkommen. Det vil si; de bakenforliggende årsakene er absolutt ikke positivt lada. Gittels naive barneblikk brynes mot de voksnes verden boka igjennom, og når vi forlater henne på slutten av romanen, er hun udiskutabelt en annen. Erfaringene er dyrkjøpte, og en kan ikke la være å føle med henne. Det er også mot slutten at tempoet og stemninga i romanen endres. Fra å være nokså jevnt, sildrende og overfladisk, får vi her ei nerve og ei uro, slik at vi forstår at noe virkelig er på spill. Jeg skulle bare ønske at denne tilstedeværelsen i teksten hadde kommet tidligere.

Timen før midnatt er ei ganske ordinær, noe oppskrytt bok som ga meg en litt traurig leseropplevelse. Med alle krigsbøkene som til stadighet utkommer her i Norge, blir denne romanen en blass og litt uengasjerende versjon der verken perspektivet eller tematikken er særlig original, og hvor behovet for faktaopplysninger ikke er ivaretatt. Den er en høyst subjektiv beretning. Men den er i det minste litt morsom, når den da ikke er forvirrende eller bare flat.

Ti tusen skygger

Bildekilde: Bokelskere

Jeg legger ikke en gang skjul på det: Jeg er en romanleser. Derfor var det ekstra spennende at ett av kravene i vinterens bokbingo var å lese sakprosa. Jeg har mye ulest liggende, for jeg kjøper stadig det jeg finner interessant, men jeg trenger ofte et spark bak for å komme i gang. Når jeg har begynt å lese, går det som regel unna så lenge teksten er godt skrevet. Boka jeg henta fram denne gangen var en tittel jeg kjøpte tilbake i 2016. Den er skrevet av Bjørn Godøy (f. 1969) og heter Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske (2014).

Og boka er nettopp det tittelen sier: Spedalskhetens historie fra et norsk synspunkt. Dette var et fagområde som var nokså nytt for meg; jeg er ikke vel bevandra i medisinsk historie utover det jeg kjenner til fra studiene i historie. Der er det naturligvis Svartedauden som trekkes fram som den verste sjukdommen gjennom tidene, men spedalskhet er ingen dårlig konkurrent - og begge får corona til å framstå som en blass fetter i forhold. Fra sagalitteraturen har jeg vært borti skildringer av ulike symptomer, men uten å koble det sammen med diagnosa spedalskhet. Og det jeg kjente til, var stort sett begrensa til gufne detaljer som dessverre skulle vise seg å stemme. For å si det sånn: Dette er ikke ei bok en nyter sammen med et måltid.

Spedalskhet, eller lepra, er en av verdens eldste og verste sjukdommer. Symptomer, sjukdomsforløp og behandlingsmetoder er skildra i skriftlige kilder fra egyptiske leger for 3500 år sida og framover til vår tid. Sjukdommen har fascinert og skapt skrekk hos blant anna indere, grekere og jøder - der er det også skriftlige kilder - den er omtalt i Bibelen og fins som sagt også i norrønt kildemateriale. Spedalskhet har alltid vært en svært frykta sjukdom, kanskje først og fremst på grunn av sjukdomsforløpet. En spedalsk kan blant anna utvikle knuter over hele kroppen, knuter med verk og puss som hindrer nervebaner og blodårer og alt som er, slik at en mister følelsen i ulike kroppsdeler - etter hvert kan disse råtne og falle av. Knutene begynner også å sprekke, og det som tyter ut, lukter så ille og intenst at oppkast ikke er en uvanlig reaksjon. Knutene dannes i tillegg på hodet og i ansiktet, og hindrer syn, hørsel, lukt og ikke minst pust. Mange spedalske dør av kvelning innafra, altså på grunn av obstruksjoner i pusterøret.

På begynnelsen av 1800-tallet er sjukdommen i klar tilbakegang over store deler av verden. Men så skjer det som er underlig: I Norge er det ei kraftig oppblomstring av lepra. Og ikke får myndighetene bukt med problemet heller! Sjukdommen brer om seg, særlig på Vestlandet, og alt for mange mennesker går en langsom og smertefull død i møte. Hva skyldes dette? Er det den rå vestlandslufta? De kummerlige boforholda? Det fiskebaserte kostholdet? Det lave kulturnivået? Heldigvis blir det satt ned kommisjoner og bevilga midler til forskning før det er alt for seint. Og da finner en ut at de spedalske lever tett på andre mennesker - de deler til og med seng med andre som om de var friske - slik at sjukdommen har usedvanlig gode vekstvilkår. Slik kan det helt klart ikke forsette, og et bevisst og målretta politisk-medisinsk arbeid igangsettes.

Folkehelsa kom altså på agendaen en gang for alle, og har siden blitt der. Men utfordringene var mange. For det første måtte det avdekkes hvorvidt det var en eller flere sjukdommer, eller flere varianter av samme sjukdom. Symptomer måtte registreres, sjukdomsforløpet granskes. Var det for eksempel slik at noen blei friske, nærmest av seg sjøl? Hvordan? Eller var det en umulighet? Var spedalskheten lik for alle sjuke? Og var den arvelig? Eller smitta den på andre måter? Hvordan? Og hva med inkubasjonstida, var den lang eller kort? Godøy skildrer både den overordna sosialpolitikken og enkeltmenneskers uvurderlige innsats på området, gjør rede for rådende syn på kroppsvæsker, isoleringspolitikk og institusjonsutvikling, han går inn i konflikter, undersøkelser, til og med inn på likhuset, og skriver om avgjørende tilfeldigheter og nye, revolusjonerende oppdagelser. Til sammen blir det spedalskhetens historie i Norge, ei historie som aldri tidligere har vært samla og framstilt i ei bok.

Innimellom alt dette, fletter Godøy inn enkeltskjebner. Ofte er det de spedalske sjøl som får slippe til, enten det er via brev, fotografier, malerkunst eller egenprodusert litteratur. Godøy supplerer også med informasjon fra de ulike pleiestiftelsene, fattighusene og kirkene. Vi får innsyn i korte, tragiske liv, fylt med smerte og vanskeligheter. Dette er mennesker svært få vil ha noe med å gjøre - de ser jo helt forferdelige ut! Og deres samtidige skyr dem som pesten. Så lenge den sjuke kunne hjelpe til hjemme, kunne han være der, men han måtte bo adskilt fra alle andre etter statlig pålegg. Men i praksis blei ikke dette fulgt opp. Etter hvert som sjukdommen skrider fram, blir behovet for pleie mer og mer akutt, og den sjuke må innfinne seg med å flytte. Ofte blir de tvunget til det. Overgangen var brutal. Ikke alle holdt ut streng isolasjon, forsøksbasert lindring, grafsing på kroppen i medisinsk øyemed og utsiktene til en vond død. Mange rømte, noen blei sprø, andre tok sitt eget liv.

Ti tusen skygger skildrer en mørk del av Norges historie, men like fullt en viktig del. Og det får Godøy fram svært godt. Det er jo mennesker dette dreier seg om! Glemte mennesker. Men ved hjelp av denne boka kan vi ikke lenger skylde på at vi har glemt - historiene er jo her. Godøy skriver solid og presist, og beveger seg kronologisk framover i det som for meg var en drivende og spennende tekst. Jeg hadde, som skrevet over, verken forhåndskunnskaper om spedalskhet eller om norsk innsats på feltet, og fordi jeg ikke kjente til resultatene av de ulike tiltakene og undersøkelsene, var det både interessant og spennende å få vite hva som faktisk skjedde, hvordan legene forska, hvilke teorier de hadde og hva som til slutt blei løsninga. I tillegg hadde Godøy et interessant perspektiv på sammenhengen mellom framveksten av spedalskhet og det kulturelle etterslepet. Det sier mye om datidas ideologi, noe han også kommer inn på i boka.

Jeg er også veldig glad for at Godøy ikke følger den vanlige malen for sakprosautgivelser. Misforstå meg rett, verken han eller andre gjør noe feil, men ofte er det slik at forfatteren alt for ofte redegjør for hele bokas handlingsforløp i kortversjon i begynnelsen (utgangspunkt, problemstilling, drøfting, resultater), for å deretter forklare alt sammen i detalj og til slutt oppsummere det vi akkurat har lest en gang til. Slik blir lesinga langt ifra spennende, ofte heller repetativ og tørr. Men Godøy gjør ikke dette! Han holder seg til et lite forord, der det gjøres rede for hovedtematikken. Deretter holder han tilbake akkurat nok informasjon underveis til at det blir spenning også. Det var svært gledelig, og utrolig godt gjort!

Sjangeren kan med fordel diskuteres - og brukes som eksempel til etterfølgelse. Ja, dette er en sakprosautgivelse, og det er ei historiebok. Men en kan også lese den som en slags biografi over sjukdommen lepra. Det er en herlig og forfriskende måte å tenke, skrive og lese historie på, og det fungerer overraskende bra. I sin kronologi følger boka et normalt historisk og biografisk forløp, slik at det ikke er vanskelig å følge med, men hele veien forholder teksten seg til det som faktisk skjer i forbindelse med sjukdommen. Forfatteren tar sine nedslag ut ifra materialet som ligger til grunn for utgivelsen og er tro mot prosjektet. Jeg mener Godøy mestrer sin egen sakprosavariant veldig godt og håper flere kan gjøre tilsvarende grep for å live opp en til tider traust sjanger som kan være vanskelig å gyve løs på eller formidle fordi den oppfattes som tung.

Jeg ser for meg at avgrensinga av stoffet må ha vært ei utfordring. Mange mennesker, særlig leger, er viktige her, som for eksempel doktor Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894), assistenten Carl Wilhelm Boeck (1808-1875), lege og politiker Ove Guldberg Høegh (1814-1863) og ikke minst doktor Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912). Balansegangen mellom deres biografier og sjukdommens biografi er ikke enkel, da de på flere måter griper inn i hverandre. Men jeg opplever at Godøy har funnet fram til en middelvei som fungerer bra. I det hele tatt er dette en gjennomarbeida, solid utgivelse som er både spennende og intererssant. Framstillinga er levende, forfatteren er saklig, grundig og avrunder det hele med en humoristisk snert i et ellers tragisk mørke. Anbefales så absolutt!

Vårlesing, del II

Tenk at det er blitt april allerede! I denne stille og rare tida er det en trøst at i alle fall årstidene fungerer som de skal, og at våren langsomt kommer, sjøl om både snø og hagl, sterk vind og iskaldt regn kommer om hverandre. Dag for dag blir det lysere og varmere, og det er herlig og nødvendig å være ute - med hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor blir aktivisering og utetid ekstra viktig, for alle. Og nå er snart all snøen i hagen vår smelta, gjett om det er noen som er glade for det! Snøfri hage betyr nemlig at trampolina kan komme opp. Men inntil videre får det holde med klatretre og huskestativ og leikehus og sandkasse. Og lesing, da!

Margaret Atwood

Innlegg om The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er på plass, og jeg anbefaler boka til alle som ønsker en visuell inngang til Atwoods forfatterskap eller hvis de er interesserte i den opprinnelige historia bak den suksessrike tv-serien. Eller om de bare har lyst til å lese ei skikkelig god bok! Les mer her.  

Amalie Skram

Innlegg er det også blitt om Amalie Skrams aller siste roman, Mennesker. Jeg forstår at noen kanskje kvier seg for å lese den, da den er uferdig, men det er ingenting å grue for. Boka er svært god, full av nydelige skildringer og gode observasjoner, og Skram briljerer virkelig som menneskekjenner og gir menneskene sine effektivt psykologisk dybde. Og kanskje er det like greit at den slutter som den gjør? Les mer om boka her. 

Tarjei Vesaas

Kimen er lest og omtalt, og innlegg finner du her. Kimen er ei bok som dessverre alltid kommer til å være aktuell på grunn av de etiske spørsmåla forfatteren reiser i teksten. Med andre ord er det også ei bok det er viktig å lese. 

Sofi Oksanen

Minst like aktuell som Kimen er den virkeligheten Sofi Oksanen skildrer i romanen Norma, der ulovlige og høyst uetiske virksomheter brer om seg, akkurat som i vår egen samtid. Men dessverre er ikke romanen helt vellykka, slik at det hele framstår som rotete og uferdig. Les mer her.  

Homer

Nå som jeg har lest og skrevet om Iliaden, er alt klart for at jeg kan ta for meg Odysseen også. Og det gleder jeg meg til! Boka ligger klar i lesehylla og venter bare på å bli åpna, men om jeg får gjort det denne måneden, er jeg ikke helt sikker på. 

Elsa Morante

Historien har jeg fortsatt ikke kommet i gang med, men jeg beholder den på leselista ei stund til. Kanskje april blir måneden for tjukke romaner? 

Emma Healey

Ulike leseprosjekter fører ofte til noen nye bekjentskaper! Og det er egentlig ganske moro, sjøl om hovedprosjektet alltid er å lese ut av egne ulesthyller. I løpet av vinterens bokbingo leste jeg Elizabeth er borte, og nå er omtalen også på plass. En sjeldent god debut!  

Bjørn Godøy

Sakprosa blei det også lest i vinter, og neste bok ut i omtalebunken er faktisk denne, Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske. Der fortelles ei utrolig spennende historie som jeg ser fram til å formidle videre. Men jeg tror nok det fort blir litt ordrikt... 

Ida Simons

Nok en ukjent forfatter for meg, som jeg blei kjent med gjennom vinterens bokbingo. Timen før midnatt er ei lita og ganske ordinær bok, sjøl om jeg naturligvis ser verdien den hadde da den kom ut. Men det er jo slik at tidene alltid forandrer seg, og nå er verken tematikken eller synsvinkelen særlig original. Når boka da heller ikke er spesielt velskrevet, sitter leseren ikke igjen med så mye. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Gammel litteratur er stilig! Jeg finner en kompromissløshet der som jeg ikke finner noe annet sted, det er ei overlegen grunnstemning og ei urokkelig tro på at det er skjebnen eller gudene som rår og at det de bestemmer er rett. Sett opp mot vår moderne litteratur, som ofte preges av tvil og usikkerhet, blir disse gamle tekstene faktisk ganske forfriskende, uansett om de er skrevet av Valmiki eller Homer, og uansett om det er Akillevs eller Rama som må til pers. Mer kommer!

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - er ferdiglest og ligger klar i skrivebunken. Det var en overraskende seig roman om et viktig tema som står støtt i en pratete, amerikansk tradisjon. I tillegg kan jeg jo ikke la være å påpeke synsvinkelproblematikken her, men det skal jeg ta i et eget innlegg.

Simone de Beauvoir

Hurra! Jeg er godt i gang med Det annet kjønn, og det som bedre er: Jeg koser meg med lesinga! Med en filosofisk klassiker er det ikke gitt at det skal være særlig hyggelig å lese, men det syns jeg altså at det er, sjøl om lesinga preges av lange argumentasjonsrekker, filosofiske utgreiinger, historiske redegjørelser og presise analyser. Kanskje det kommer av at jeg så langt er helt enig med forfatteren...? Jeg er spent på fortsettelsen og gleder meg til å lese videre!

Øystein Runde

Soga om Olav Sleggja dumpa plutselig ned i postkassa her en dag, og sjøl om det langt ifra var planen, hadde jeg plutselig lest den. Ei rå og brutal bok der inntrykket ikke akkurat blir mildere av de krasse, kantete svart-hvitt tegningene. Men for ei bok!

Aasmund Olavsson Vinje

En gang fagidiot, alltid fagidiot. Og da må en naturligvis lese klassikerne. Storegut er en slik. Og jammen var det ikke både interessant og spennende å tre inn i en poetisk verden igjen, der to livshistorier, far og sønn, flettes sammen og formidles på vers. Et imponerende verk.

Barne- og ungdomslitteratur

Hjemmekontor er en unik mulighet til å få lest seg opp innafor eget fagfelt og gjøre det som en aldri ellers får tid til å gjøre. Mitt fagfelt er barne- og ungdomslitteratur, og der får en aldri god nok oversikt, så jeg leser i vei! Her kommer det, forhåpentligvis, samleinnlegg etter hvert om bøker som er blitt lest i denne tida: Katt savna, Tigermannen, Heartstopper, Over grensen, Blyanthjerte, Anton og andre uhell, Plastpinner juger ikke, Elven og så videre.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er fortsatt Odysseen. Jeg har ikke kommet i gang med den ennå, fordi jeg leser Det annet kjønn og syns at det holder med ei slik bok av gangen. Men lese, det skal jeg, og etterpå skal jeg ta for meg Prosessen. På Q har jeg ingen titler, og derfor hopper jeg videre til R. Men hvilken bok som da skal leses, veit jeg ikke. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

Her henger jeg også litt etter, igjen på grunn av Det annet kjønn (vi snakker nesten åtte hundre sider her). Men jeg har lest januarboka, som skulle være grønn (Katt savna) og februarboka, som skulle være ei gammal bok (Storegut). I mars var det korte titler som stod for tur, der skal jeg etter hvert komme i gang med Fred av Arne Garborg. Tror jeg. I april skal vi lese forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris, og der har jeg foreløpig henta fram De fortapte spillemenn av William Heinesen. Hva skal du lese?

God vårlesing!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Her hos oss har vi, som de fleste andre, ei kaotisk blanding av hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor om dagen. Men samtidig er det ei gavepakke til familien vår: Vi får mye mer tid sammen. Vi voksne får større innsikt i barnas skolearbeid, kan legge grunnlaget for nye arbeidsvaner og lære mye nytt. Sammen med barnehagebarna kan vi skape fine dager med ei god blanding av turer ute, prosjekter i hagen og aktiviteter inne. Og naturligvis er det rom for mye leik også!

Dette er ikke dagene for de arbeidsoppgavene som krever mye konsentrasjon og fokus. Her er det e-postkorrespondanse mens minsten absolutt skal sitte på fanget, fagmøter på Skype mens barna lager kjøkkenorkester, konflikhåndteringskurs mens de to eldste skriker og vræler, podkastlytting i middagslaginga og en plutselig jobbtelefon midt i legginga. Men sjøl med kaos blir ting gjort. Det tar bare litt lenger tid, og jeg må, som arbeidstaker, og vi må, som familie, være ganske dynamiske. For mammaen i meg kommer jo først så lenge jeg har hjemmekontor, vel, hjemme. Og om barna ikke får gjort det de skal, får ikke vi det heller.

Men uansett hvordan det løses, alle disse små og store tinga som dukker opp i løpet av dagen, er det ekstra godt å lese når det endelig er kveld. Alt det vi holder på med ute blant folk og sammen med andre, skal vi jo ikke holde på med. Så, da er vi inne. For min del har det faktisk resultert i mer lesetid. Og det er sikkert ikke bare jeg som får tatt et skikkelig røsk i bokhylla. Her er noe av det jeg leser:

• Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
• Et velsignet barn av Linn Ullmann
• Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen
• Anton og andre uhell av Gudrun Skretting

Et fint knippe med bra damer, altså!

Hva leser du akkurat nå?

Elizabeth er borte

Bildekilde: Bokelskere

Jeg var med på bokbingo i vinter, noe som resulterte i et fullstappa bingoark med fem ganger fem ruter med leste titler. Hurra! Og attpåtil var det moro! Noen av disse titlene gikk unna som bare rakkern, og det var lett å plassere bøkene i ulike kategorier, som for eksempel sakprosa, ei barne- eller ungdomsbok, bok på under 200 sider, en klassiker, ei bok anbefalt av en venn og så videre. Andre kategorier var det verre med. For eksempel krim - jeg leser jo ikke så mye krim, men hadde heldigvis et par titler på lur. Eller en oppvekstroman - her må en jo kjenne nøye nok til boka til å vite at den er nettopp en oppvekstroman. Etter å ha plundra mye fram og tilbake fant jeg et par alternativer der også, heldigvis.

Atter andre kategorier var enda verre, som "les ei bok om demens". Her var jeg helt blank i flere uker, jeg fant ikke ei eneste bok i ulesthyllene mine som handla om demens. Og tida på lesebingoen holdt på å gå ut. Ikke kom jeg på noen titler på egenhånd heller, og hadde ikke veldig lyst til å ta for meg ei fagbok om sjukdommen. Jeg måtte derfor til slutt krype til korset og låne på biblioteket. Det har jeg egentlig ikke noe i mot - biblioteket er jo fantastisk! Men jeg får et sterkt forhold til boka jeg leser, og ønsker derfor å beholde den fysiske boka i min egen bokhylle her på arbeidsrommet. Ikke sånn å forstå at jeg rapper bibliotekbøker, for det gjør jeg ikke - men det er blant anna derfor jeg foretrekker å eie. Så stod jeg der, på biblioteket altså, og fikk mange gode tips, og endte opp med ei bok som heter Elizabeth er borte.

Det er Maud som er hovedpersonen i boka. Hun er ei eldre dame, og ved bokas begynnelse bor hun i sitt eget hus, der hun har bodd sia hun gifta seg med Patrick. Men nå er Patrick død, barna deres er godt voksne og har flytta ut for lengst og alt er annerledes. Maud har lapper over hele huset, i lommene og i veska, og på kjøkkenet henger det et digert ark der det står at hun ikke skal lage mat. Hun gjør det litt, likevel, sånn helt i smug. Og hun lager te. Mange kopper med te, som blir stående på de underligste steder rundt over hele huset. I gangen for eksempel. Men disse tekoppene bekymrer henne ikke noe særlig. Det som er ille, er at bestevenninna hennes, Elizabeth, er borte.

Maud veit godt hvordan hun skal komme seg bort til Elizabeth. Hun har gått turen mange ganger, og går den fortsatt hyppig. Da hun var i tenåra, rett etter krigen, bodde hun slik at hun kunne se disse nye husene bli bygd. Elizabeths hus er det med knudrete småstein og perler på toppen av muren, og port og hage. Maud ringer på, men ingen åpner. Hun kikker inn av vinduene også, bare for å se ei helt ryddig stue. Der pleide de å spise lunsj sammen, mens Elizabeth så på småfuglene. Ikke at hun så noe særlig, Elizabeth er nesten blind. Så der er det Maud som må lage mat og koke te.

Maud ringer også. Til Elizabeth og til sønnen hennes, Peter. Men han er bare sur. Det kan hende det er fordi hun ringer midt på natta, men Maud syns uansett han burde svare litt hyggeligere. Han som bare er ute etter keramikken til Elizabeth! Hennes egen datter, Helen, vil ikke høre på når hun snakker om Elizabeth. Hun sier bare at hun maser. Til slutt er det så ille at hun må gå ned på politistasjonen. Kan de finne Elizabeth, tro? Men ingen vil høre, der heller. Hvorfor er det ingen som vil ta på alvor at ei gammel dame er borte? Det er jo nesten som alt det med Sukey om igjen.

Sukey, det var storesøstera til Maud. Men hun blei borte for lenge sida. Vi får høre hennes historie også, i sporadiske bruddstykker boka igjennom. For Maud klarer ikke lenger å fortelle ei historie fra begynnelse til slutt. Den hopper og danser som den sjøl vil. Og Maud klarer ikke å konsentrere seg så lenge, hun glemmer hva hun snakker om, hva hun skal og hvor hun er. Og plutselig kommer hun på noe anna. Det er de rareste ting som får Maud til å erindre fra barndommen og ungdomstida, og særlig tida rundt da Sukey blei borte. Det kan være ei lukt, en lyd, en stemning, en følelse, at hun gjemmer seg, en paraply, et bestemt musikkstykke, noen som slår, og så er det dette med squash. Hun veit det er noe med squash, men hun får det ikke til å stemme. Ikke helt, i alle fall. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i boka, øker forvirringa til Maud. Noen ganger har hun vansker med å skille nåtida og fortida fra hverandre.

Elizabeth er borte er britiske Emma Constance Healeys (f. 1985) debutroman fra 2014. Den kom på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) året etter. Og den blei en umiddelbar suksess. Noen kaller boka en roman, andre sier den er en kriminalroman, atter andre sier den er en demensthriller. Forfatteren sjøl sier den er et mysterium. Og det er den jo, på flere nivåer. I nåtida har vi Maud som prøver å finne Elizabeth. I etterkrigstida har vi historia om Sukey, som er blitt borte. Og i tillegg er boka ei sår skildring av et sinn som forsvinner stadig mer inn i demensen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg ville plassert den, men jeg opplevde den nok mer som en spennende roman enn som en kriminalroman.

Gamle, søte Maud er en svært sympatisk og sjarmerende hovedperson, som formidler alt til oss i førsteperson. Vi kommer tett på, og er med henne i all hennes våkne, bevisste tid. Hun tenker og småprater konstant, ofte omkring dagliglivets trivialiteter, som for eksempel at hun må gå på butikken for å handle. Men på butikken glemmer hun hva hun skal ha, og ender opp med å kjøpe hermetiske fersken. Igjen. Og midt oppi alt dette, kommer plutselig en detalj som Maud erindrer, og som viser seg å bli vesentlig seinere. Om leseren er observant, kan hun relativt raskt begynne å legge de første brikkene i et stort og uoversiktlig puslespill.

Vi skjønner etter hvert at Mauds opplevelse av nåtida ikke alltid stemmer - Helen korrigerer henne til stadighet, det er flere misforståelser, og samtaler Maud bare hører halvparten av før hun glir inn i sitt eget. Men hva med fortida, der Helen ikke kan korrigere? Der må vi stole på Maud. Det er ikke før vi kommer svært langt ut i boka at vi får på følelsen av at det foregår mer enn det Maud forteller oss i nåtida, altså at en kan så tvil om hennes troverdighet. Dette tilfører boka enda et lag med både spenning og forvirrig. Men forvirringa er aldri av slik art at det er slitsomt eller vanskelig å lese boka. Sjøl om Maud kan ha lange avstikkere, kommer hun alltid tilbake til de to hovedspørsmåla: Hvor er Elizabeth? Og hva skjedde egentlig med Sukey? Komposisjonen i boka er både god og solid, og det er et behagelig tempo i vekslingene mellom fortid og nåtid. Boka framstår som gjennomarbeida og helhetlig.

Forfatteren har tatt noen elegante grep for at vi som lesere skal være med på de to helt ulike oppklaringsprosessene samtidig. Og når det viser seg at disse to helt adskilte hendelsene kanskje til og med henger sammen, blir det en svært imponerende debut. Også reint språklig var dette overraskende bra. Teksten er lett og tilgjengelig, men den har samtidig motstand. Det er spenninger og undertekst. Språket er godt, setningene er presise, skildringene henger sammen og det er ei klar retning i avsnitt og kapitler. I tillegg er forfatteren helt bevisst på hvordan en demensprosess foregår, og Maud "mister" sentrale ord her og der, og gjenfinner dem seinere. For eksempel kan det stå sittetingen på ei side, og benk på den neste. Dette harmonerer med det jeg har lest om demens fra før, og oppleves derfor som reelt. Og uavhengig av hvor presist det er reint medisinsk, så speiler det i alle fall hovedpersonens frustrasjon over å glemme helt sentrale ord og begreper svært plutselig, og hvordan hun strever med å bli forstått uten disse orda. Noen dialoger er rett og slett triste, fordi vi som leser ser hele situasjonen, og det gjør ofte verken Maud eller den fremmede personen hun snakker med, som ikke forstår at Maud er dement. 

Utover i boka blir Maud dårligere. Hun må flytte - noe som er en opprivende prosess for hele familien. Maud forstår ikke helt hvorfor, og går inn i en slags sorg. I tillegg er det dette med Elizabeth. Og Sukey. Resultatet er at alt, fortid og framtid, rotes sammen. Maud får ikke tak i sine egne tanker lenger, orda blir borte, hun setter forsøksvis ord på tåka i hodet, kaoset hun opplever, frustrasjonen ved å ikke finne fram til det hun veit er der oppe, av ikke å evne å koble sammen hendelser i kronologisk rekkefølge, eller koble sammen overhodet. Det eneste hun veit, er at det er viktig. Og det føler hun med hele seg. Hun kan derfor ikke gi seg. Men det blir virkelig problematisk når tankene og erindringene om fortida føles minst like viktige som nåtida. Hvor er hun egentlig? Og hvem er den kvinna der? Like etterpå veit hun jo at det er Helen -.

Elizabeth er borte var en overraskende fin leseropplevelse, sjøl om jeg kanskje ikke kommer til å huske den i flere år framover. For min del var boka også bevisstgjørende i forhold til hvordan det kan være å ha demens, eller å være nær noen som har det. Mauds historie oppleves som viktig, og det var spennende å være med på oppklaringa av sakene. Men det var også trist, for etter hvert som vi nærma oss konkrete løsninger, forsvant Maud mer og mer inn i seg sjøl, før hun til slutt var den som blei borte.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel

Bildekilde: Tanum

Jeg blir aldri lei av Margaret Atwood! Men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg fikk en helt ny variant av ett av hennes verk i fanget, basert på den unike, dystopiske og svært gode romanen fra 1985, Tjenerinnens beretning. Men i takt med at boka blei en suksessrik tv-serie - som jeg ikke har sett - og at Atwood begynte å jobbe med en oppfølger til det som allerede har blitt en moderne klassiker, var tida inne for en annen type adaptasjon også, nemlig over til det lange tegneserieformatet, kjent som grafiske romaner. Det er den canadiske kunstneren og illustratøren Renée Nault som står for bearbeiding, tilpassing og kunst, og jeg må bare si at hele opplegget er usedvanlig vellykka.

Først kort om Tjenerinnens beretning, til dere som fortsatt ikke har lest den (les den!). Vi befinner oss i ei nær framtid i en stat som kalles Gilead. Det vi i dag kjenner som USA, har utvikla seg, via blant anna statskupp, til å bli et ekstremt konservativt, totalitært regime der kvinner er fratatt alle rettigheter. Menneskene er inndelt i adskilte klasser fra topp til bunn der hver har sine funksjoner og farger. Bokas hovedperson, Offred, er en tjenerinne. Hun er alltid kledt i rødt. Hun er redusert til sin funksjon: Å føde barn. Gjennom månedlige, rituelle voldtekter, der husets frue holder Offred fast og husets herre forgriper seg på henne, forsøker de å unnfange et barn. Et barn som kan bekrefte Offreds verdi og funksjon, et barn som gir håp til alle om at ei framtid fins, et barn som blir fratatt mora rett etter fødselen.

Det er grusomme livsvilkår. Det er så fælt at en nesten ikke klarer å ta det innover seg. At det kan gå så fullstendig galt! At vår verden skal komme dit! At mennesker kan gjøre slikt mot hverandre! Det er helt ubegripelig, og, skremmende nok, dessverre heller ikke så usannsynlig. Bakgrunnen for det fundamentalistiske statskuppet er komplekst og avsløres i Offreds mange tilbakeblikk gjennom boka. Enkelte elementer, som økonomiske nedgangstider, er ikke så ukjente for oss. I kombinasjon med for eksempel stråleskader fra kjernekraftverk som forårsaker infertilitet, økende antall aborter og dalende fødselstall, blir den fruktbare kvinna verdifull. Hun må derfor kontrolleres.

I The Handmaid's Tale: The Graphic Novel (2019) blir situasjonen nesten enda verre. Det en før kunne tenke seg til sjøl, gruble over og se for seg - fint avgrensa av egen fantasi - blir her tegna fram med nådeløse streker. Offred blir levendegjort, og hun ser rett på deg med øyne som er tomme og matte, eller oppsperra og desperate, eller i sjokk. Likeledes blir omgivelsene hennes krassere også. Slik som frua i huset, som er direkte grusom. Eller det som skjer med Moira, og hva som hendte med Offred før hun blei Offred. Offred står nemlig i en unik posisjon som førstegenerasjons tjenerinne. Hun husker derfor tida før, verden før Gilead, sitt eget liv før Gilead. Dette er det ekstra sårt å lese om, og erindringene om, lengselen etter og uvissheten om de hun hadde kjær i kombinasjon med sterk indoktrinering og total mangel på en reell samtalepartner, gjør at Offred nesten blir gal. Leseren også.

Bildekilde: Renée Nault

Nault er svært tro mot romanen, og balanserer Atwoods opprinnelige fortellerveksling: På natta følger vi Offred og kun Offred, og det som skjer ellers, er ei breiere skildring av livet i Gilead, med tjenerinnene i fokus. Vi er med på handleturer, der tjenerinnene må gå forbi veggen der statslederne henretter republikkens motstandere og lar likene henge til skrekk og advarsel, helt til neste gruppe med abortleger, vantro, homofile eller tystere skal tas livet av. Men likene er blitt helt dagligdagse -. Propaganda og væpna vakter skimtes stadig i bakgrunnen, og tjenerinnene må gjennom flere kontrollposter. Vi er med på en fødsel, der både den gravide tjenerinna og den ofte infertile frua i huset sitter i en dobbel fødestol og har henholdsvis veer og "veer", og der de øvrige tjenerinnene er med og messer, som et gresk kor. Og vi er med i kirka og på en offentlig, kollektiv avstraffelse. I alt dette er Nault svært bevisst sine fargevalg, og holder seg til de strenge fargekodene som inndeler menneskene i Gilead, akkurat som reglene for bekledning fra middelalderen. Resultatet gir sterkt inntrykk.

I retrospektiv får vi fortalt Offreds historie, og der bruker Nault en annen fargepalett og en mjukere strek. Disse kontrasterer hennes nåværende liv, der tilværelsen er dominert av rødt, tjennerinnefargen, og den ufrie, ensomme stillheten hun har på rommet, som ikke er hennes og som ikke kan låses, og der hennes forgjenger hang seg. Hun orka ikke mer, og Offred har ikke samme mulighet -. Vi blir godt kjent med Offred, den hun var og den hun er, fortsatt er, og gjennom henne ser vi hvilke prosesser samfunnet har gått igjennom på veien mot å bli et grusomt totalitært regime: Uroa i landet, kuppet, militær tilstedeværelse i gatene, stenging av grensene, begrensning av ytringsfriheten, nedlegging av arbeidsplasser, propagandaen, lovendringene som fører til at kvinner mister rett til arbeid, eiendom og penger.

Bakgrunnen til Offred gjør at enkelte passasjer i nåtidshistoria blir fæle å forholde seg til. Det er nesten så en ikke forstår hvordan hun klarer å være ei tjenerinne. Men det er sjølsagt fordi det ikke fins noe alternativ i det hele tatt, annet enn å bli ei Ukvinne, sendt til koloniene, med en skjebne som er verre en den hun allerede har. Og med Naults strek oppå det hele, som går i dialog med, utforsker, forsterker og bygger opp under Atwoods historie, forteller parallelt i ord og bilde og opererer med flere tidsplan, så blir leseropplevelsen kjempesterk. En vil ikke lese videre, men en må -.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er ikke ei bok for sarte sjeler. Men det er ei viktig bok, som her blir tilgjengeliggjort på en helt annen måte enn tidligere. Jeg antar at Nault når et mye større publikum enn det Atwood opprinnelig gjorde i 1985. Og det er bra! For større leserskare betyr større bevissthet rundt flere av temaene i boka, som for eksempel kvinnas posisjon i samfunnet, maktmisbruk og utnyttelse. Og det er, dessverre, temaer vi alltid må ha et bevisst etisk forhold til, aldri slutte å diskutere og aldri slutte å prøve å forbedre. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel blir slik nok et eksempel på hvorfor Margaret Atwood fortsatt er aktuell, og hvordan hun nok en gang har befesta sin suverene posisjon som en av verdens beste forfattere og ledende intellektuelle.