Vrang bok, vrang leser?

Noen bøker er så forferdelig treige å komme i gang med at jeg noen ganger må spørre meg sjøl om hvordan jeg egentlig klarte å fullføre. Var det virkelig noe der, noe verdt å fokusere på, eller var gjennomføringa kun basert på rein vilje? Og noe jeg alltid spør meg sjøl om etter at jeg har begynt å lese eller akkurat har fullført ei bok: er eller var dette riktig bok for meg akkurat nå? Og ville jeg syntes noe annet om jeg hadde lest boka på et annet tidspunkt, på en annen måte? Sannsynligvis.

Det er blant annet det siste spørsmålet som gjør at jeg synes det noen ganger er veldig vanskelig å bedømme, vurdere, omtale, anmelde og anbefale bøker. En risikerer jo å møte seg sjøl i døra ved en eventuell gjenlesing seinere. Et eksempel er trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg har blitt fortalt at mange unge lesere identifiserer seg best med den unge og sta Kristin som vi møter i Kransen, mens bind to og tre ikke gir samme intense leseropplevelse. På et seinere stadie av livet kan derimot samme leser synes at Kransen er litt "tam", mens Husfrue er noe av det beste hun har lest. Enda noen år etter er det Korset som virker sterkest.

Nå er ikke akkurat romanene om Kristin Lavransdatter treige å komme i gang med, i alle fall ikke for meg. Men som jeg tidligere har skrevet om, opplevde jeg at Anna Karenina virkelig tok sin tid og mer enn det. Jeg har lyst til å lese den på nytt om noen år for å se om jeg leser den annerledes. Eller kommer jeg fremdeles til å ha samme oppfatning? Boka har jo ikke endra seg sia den blei utgitt, så alle mulige endringer må foregå i meg og på grunn av at jeg er en annen leser i framtida enn jeg er nå. Vil Anna Karenina være mer rett for meg på et seinere tidspunkt? Eller kommer jeg til å måtte tvinge meg igjennom?

Jeg tror at alle bøker jeg leser setter spor, enten det er positivt eller negativt, stort eller smått, sterkt eller svakt. Noen bøker er så intense å være i at det kan ta flere dager å komme ut av dem, som for eksempel Den blinde morderen av Margaret Atwood. Og noen bøker er ekstra "rare": der og da gir de svært lite, men etter uker, kanskje måneder, dukker det opp noe fra boka - en setning, en person, en skildring, en hendelse - som setter i sving en rekke assosiasjoner i meg. Det er sjølsagt lenge etter at en eventuell omtale er skrevet, og for meg sier det mye om hvor problematisk det kan være å skrive om litteratur. Andre bøker igjen er så sterke at de blir en del av meg for alltid. Eksempel på det er Per Olov Enquist og Styrtet engel: "Pust frem ansiktet mitt." Det er en av de flotteste setningene jeg veit om.

Og for hver bok jeg setter i hylla mener jeg at jeg har utvikla meg som leser, enten mye eller bittelitt. For jeg lærer noe av hver bok. Det kan være reint teknisk, om historiske epoker, om å skrive fram, vinkle, et stoff, om emner som tas opp, om yrker jeg ikke kjenner så godt og så videre. Men de aller beste bøkene lar meg også lære noe om meg sjøl.

Kristins edle menn

Jeg er imponert over hvor kort tid det tok før jeg var helt inne i Sigrid Undset sin framstilling av Kristin Lavrans-datters univers. Etter bare noen sider tenkte jeg ikke lenger over det litt tunge, langsomme, gammelmodige språket, for innafor sin kontekst virker det helt naturlig, og det flyter så godt. At jeg leser dobbelt så langsomt betyr ingenting. Ei heller tenkte jeg over navneskikkene, de mange skildringene av inntun og uttun, dyr, farger, klær, redskaper og tradisjoner, og at det hele er lagt til ei tid langt fra meg og mitt. Alt er bare akkurat sånn det skal være, i Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet.

Og naturligvis hjelper det at jeg har vært der, mange ganger. På området som skal være Jørundgård, på Selsvollen, der de spilte inn filmen Kristin Lavransdatter i 1995 og hvor alt er som det beskrives i boka. Vevstua, brureloftet, eldhus og fjøs, stallen, smia, årestua, stabburet og langeloftet. Mørke, lave bygninger med historisk korrekt utstyr hengende både ute og inne. Bratte tretrapper og kraftige bærebjelker en skaller i dersom en ikke følger med når en går over svalgangen. Korte, breie senger i mørkt tre, dekt med sauefeller og halm. Lave dører som alle må bøye seg for å komme igjennom, hvor en kan stå klar med øks på innsida dersom det er fienden som ubedt dukker opp. Kistene med klær. Arbeidsfolkas langbord. Fattigkrakken ved døra. De enkle religiøse utsmykningene; et kors og et ikon. Kristins verden i Sel, sier de. Ja, men min verden også. For jeg veit hvor Romundgård lå, og jeg har besøkt kirka som kneiser såvidt på en høyde i nærheten. Jeg har sett Lågen være helt grønn på forsommeren, eller skummende hvit en uværsdag i oktober. Og jeg har vært oppe i fjellet, på Høvringen og de høye toppene i Rondane, og nesten sett det glimte i huldras lange hår, jeg også.

Bok nummer én om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920), er delt inn i tre deler av omtrent like stort omfang, som igjen er inndelt i kapitler. I første del, "Jørundgård", følger vi Kristin som barn og ungdom hjemme på Jørundgård sammen med pappa Lavrans, mamma Ragnfrid og småsøstrene Ulvhild og Ramborg. Undset skildrer noen opplevelser, tanker og mennesker som skal komme til å følge Kristin lenge, og bli en del av den hun er. I "Kransen" er Kristin ett år i et nonnekloster i Oslo, og i "Lavrans Bjørgulfssøn" er hun igjen hjemme på Jørundgård. I løpet av boka går hun fra å være ungjente, eller mø som Sigrid Undset skriver, til å bli ei gift kvinne. Men voksen? Kanskje ikke helt.

Sjøl om boka i stor grad handler om Kristin, det hun tenker og opplever, sier og gjør, synes jeg at boka like mye handler om mennene rundt Kristin. Særlig pappa Lavrans får stor plass i både første og tredje del, han og Kristin har et godt forhold og han lærer henne svært mye om det å være menneske, om godt og ondt, rett og galt, og om tro. Han framstår som sterk, modig og rettsindig, og er den mannen i bygda som alle ser opp til. Barndomsepisodene som skildres viser en mann som ikke er redd for å være far, og som setter sin stolthet i å være et godt eksempel. Jeg tenker at denne følsomme farsrolla kanskje var litt uvanlig med tanke på samtida de levde i, men jeg har ikke belegg for å hevde så. Lavrans er for meg et eksempel på en høvisk og god mann, og det er kanskje derfor jeg opplever konflikten mellom han og Kristin som ekstra sår.

Også andre menn tar stor plass i Kristins liv, og da tenker jeg ikke bare på den sagnomsuste Erlend, men også den flotte nabogutten Arne og Kristins første festemann, Simon Darre. De er staute karer, alle tre, men jeg er veldig ambivalent til Erlend. Han får jeg ikke helt plassert på grunn av den brokete fortida hans som stadig innhenter både han og Kristin. Erlend skildres både som en angrende, en mann som stadig må bøte for sine tidligere synder, og som en ubetenksom middelalderdonjuan som tar den dama han vil ha. Det er litt problematisk. På mange måter synes jeg at han, med sine 12 år mer enn Kristin, er omtrent like umoden som henne. Men at han er mann av sitt ord, viser han i løpet av boka (men han viser også det motsatte når det kommer til andre enn Kristin). De to andre mennene er bare lojale og kjærlige, og setter helt konsekvent Kristins ve og vel framfor sitt eget. Særlig Simon viser at han er et godt menneske som både ser og respekterer Kristin. Erlend har fortsatt til gjengjeld å bevise at han er rett mann.

Også er det hovedpersonen Kristin, som jeg aldri helt får tak på. Skildringene av henne har jeg ikke noe problem med. Hun er gjenkjennelig i sin ungdomstrass, og intenst tilstede i både glede og sorg, akkurat som hun skal være. Hun er en tydelig og sterk personlighet, og hun både tror og tviler. Det jeg derfor brukte mest tid til å tenke på underveis var om jeg liker henne eller ikke. Hun er nemlig fryktelig sta, og hun trosser farens vilje sjøl om hun veit at det vil være svært vondt både for henne sjøl, faren og mora dersom hun ikke gir seg. Hun setter familiens navn og rykte på spill og bryr seg tilsynelatende ikke om konsekvensene. På en måte er hun veldig egoistisk, på en annen måte er hun ei moderne kvinne som vil velge sin egen festemann. Men velger hun egentlig? Ikke i mine øyne.

Brått er bare Erlend der. Og som i så mange andre tilfeller, virkelige som litterære, hadde det nok ikke blitt noe av det hele dersom han ikke hadde pressa seg på. Likevel klarer Undset å få det til å framstå som om Kristin mener at hun velger sjøl. Helt sikker i sin sak er hun også, der hun trassig kaster på det lange, gule håret. Erlends felle fungerer som en midlertidig tåkelegging av jeg-et Kristin. Året i kloster, som hun egentlig skulle bruke på seg sjøl, blir dermed på mange måter sløst vekk. Ja, hun er ung, og blodet bruser i årene, hun rødmer og løper tynnkledd i kulda uten å kjenne at den biter, men hvem er hun egentlig?

Det er ikke før mot slutten av tredje del at jeg opplever at Kristin blir mer virkelig og med det også mer kompleks. Det er som om hun endelig innser hva hun har gjort, alvoret i det, de mulige konsekvensene. Har hun valgt rett? Vil hun klare å holde på hemmeligheten sin? Hva vil Lavrans si, hvis han får vite? Kristin pines, men holder tett. Hun kan ikke la faren få vite dette også, som han vil skammes over henne! Den mer modne, voksne Kristin, trer fram. Men på mange måter har hun fortsatt en lang vei å gå. Jeg gleder meg uansett til å ta fatt på neste bok i trilogien, Husfrue, og lese mer om henne og det fremmede livet som venter.

Vil hun mestre?

Innbudte og ubudne gjester

Mitt første møte med forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963) kom helt på tampen av juni, med novellesamlinga Gjestene fra 2007. Og det er jeg faktisk litt flau over. Lindstrøm debuterte for snart 30 år sida, i 1983, og har siden da jevnlig utgitt både romaner og novellesamlinger. Min utgave av Gjestene er fra det fjerde opplaget av boka, noe som både er utypisk for novelle-samlinger generelt og for en kvinnelig ikke-kommersiell forfatter som Merethe Lindstrøm. Det er kanskje derfor det tok meg såpass tid å "oppdage" henne? (Her er det vel på sin plass å nevne at Lindstrøm med Gjestene var nominert til Kritikerprisen i 2007 for beste voksenbok og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2008.) Etter å ha lest ut boka skulle jeg ønske at jeg hadde vært litt raskere ute med å "finne" Lindstrøm, og jeg har allerede bestemt meg for å låne med meg noen av hennes tidligere utgivelser ved neste bibliotekbesøk.

Gjestene er som sagt ei novellesamling. Boka består av sju noveller fordelt på 188 sider; lange, ville noen kanskje tenke. Men egentlig ikke. I fortellingene er det mye luft, både visuelt og i teksten. Det gir hver novelle pusterom, og tekstene er befriende tomme for anmasende og jagende spenningstopper. Bruken av pauser, luft, blankelinjer og avsnitt gir også leseren en mulighet til å sette ned lesetempoet og til å kjenne etter, til å være med i teksten. Når det er sagt, så må det absolutt ikke misforstås: novellene til Lindstrøm er på ingen måte uspennende. Hver tekst har trykk og intensitet, tilstedeværelse, kraft og undertekst, og er prega av kontraster som ro-uro, sagt-usagt, før-nå, nærhet-distanse.

Novellene har mye til felles, men står også sterke hver for seg. Jeg ønsker ikke å avsløre handling for fremtidige lesere, derfor vil jeg skrive mer generelt om samlinga framfor å gå inn på hver enkelt fortelling. Mange av novellene formidler en slags stillstand, sjøl om det absolutt er bevegelse i tekstene, både på et mentalt og et fysisk plan. I en av tekstene formuleres det som å være under vann, en annen variant er å være i et vakuum. Jeg fikk nemlig en vakuumlignende følelse underveis, en følelse av trykk, kraft og stillhet. Og ikke nødvendigvis en behagelig stillhet, men en stillhet prega av det usagte, det hemmelige, det fordekte.

Novellene veksler elegant mellom et nåtidsplan og et fortidsplan; noe erindres, gjenfortelles, gjenoppleves. Det dreier seg om noe en plutselig kommer på, noe som er sårt eller opprørende, eller hendelser det er vanskelig å jobbe igjennom på egenhånd. Det involverer mennesker som står hovedpersonene svært nært, mennesker en trodde en kjente og mennesker en absolutt ikke kjenner. De tidligere hendelsene er med på å belyse novellas hovedperson eller jeg-personens (det veksler fra tekst til tekst) liv på nåtidsplanet, samtidig som de reflekterer noe av hvem hovedpersonene har vært og er. Det er håndverksmessig veldig solid og godt.

Jeg opplever at de litterære skikkelsene er ulike, men likevel like: alle novellene i boka er fortalt lavmælt og intenst og menneskene har sånn sett samme utsigelsespunkt uansett om de er kvinner eller menn, unge eller gamle, med eller uten navn. Betrakteren, eller fortelleren, har alltid en sterk tilstedeværelse. Det som sies er på flere måter tilsynelatende uviktig, men har likevel et svært avgjørende innhold. Personene snakker ikke med samme stemme, men de er tydelig etablerte innafor samme univers, som er et troverdig og gjenkjennelig univers. Likheten novellene i mellom, for eksempel over temaet utroskap (og at det er mange ulike former for utroskap), gir tekstene en rød tråd. Det gjør at novellesamlinga blir slutta om en helhet, men er egentlig unødvendig. Hver novelle er solid nok aleine.

Tematikken spenner vidt, foruten utroskap opplever jeg at det i stor grad handler om relasjoner og kommunikasjon. Det er den vanskelige balansen mellom avvisning og bekreftelse, det handler om grunnleggende behov, om sorg og om savn. Og det er ikke alltid denne følelsen er artikulert hos hovedpersonen, den ligger isteden under i teksten og presser. Jeg har stor sans for hvordan Lindstrøm får fram følelsen hos meg som leser uten at orda står på trykk. Tidligere har jeg nevnt at novellene er prega av kontraster. Det gjelder også på det tekniske planet, for eksempel i nettopp dette forholdet mellom overflate og undertekst. Det er spennende å se hvordan novellene bølger opp og ned i takt med personene.

Av enkelttekster ønsker jeg å framheve "Under", som for meg nærmest var et realistisk mareritt. Novella er angstskapende, vemmelig og forferdelig virkelig. Det er kanskje også den teksten hvor den ytre spenninga dirrer sterkest, og er en kontrast til hovedpersonens indre. "Vederlag" likte jeg veldig godt, den er sår, inderlig og forståelig. Lindstrøm viser så godt hvordan fortida, det usagte og det problematiske kan ligge midt i, være seg et rom eller et parforhold, og være helt umulig å ta tak i. Og ikke minst hvordan tilfeldighetene så lett kan avgjøre hvordan framtida blir.

Innvendingene mine er få denne gangen, faktisk er det bare én: jeg liker ikke så godt måten novellene blir avslutta på. Det er som om forfatteren (eller forlaget?) føler behov for å "knyte igjen sekken", gi en konklusjon, en forklaring, eller på en eller annen måte oppsummere teksten, følelsene, tankene og hovedpersonen. Og det er det absolutt ikke er behov for. Jeg hadde lett godtatt om novellene hadde slutta mer åpent, mer hengende.

- Vi er bare gjester her, sies det i boka. Både den setninga og bokas tittel fikk meg til å tenke lenge på hva det vil si å være gjester i noen andres liv. Vi er det jo hele tida, alle sammen. Enten som knapt synlige statister langt unna, eller som helt nære, kanskje pågående og skremmende bifigurer. Vi besøker til stadighet andres virkeligheter, andres liv, og spiller roller. Ofte tar vi rollene, andre ganger får vi dem tildelt. Konteksten gir oss en pekepinn om hva og hvordan vi bør agere. Noen ganger setter vi sterke spor. Andre ganger er vi som pust. Og noen ganger, helt magisk, begge deler på samme tid. Men det såreste og vanskeligste av alt er å være gjest i eget liv. Alle disse menneskene skildrer Lindstrøm, helt nært og sant. Og veldig gjenkjennelig.

Inn i mørkets hjerte, og ut igjen

Fra Raymond Chandlers spradebasse Philip Marlowe til Charles Marlow er det reint visuelt ikke store avstanden når det gjelder etternavnet, det er jo kun en enkelt e som mangler. Uten fornavnet er det kanskje nok til at noen spør seg om det kan være en skrivefeil, mens andre knapt legger merke til det. Men hvis jeg kan avsløre at Charles Marlow blant annet dukker opp i en tredelt roman fra 1899 (utgitt som bok i 1902,) skrevet av en polsk-engelsk forfatter som egentlig het Józef Teodor Konrad Korzeniowski (1857-1924), begynner det vel å demre for mange hvilken tittel, og hvilken Marlow, det er snakk om. Og da er det kanskje unødvendig å påpeke at avstanden mellom Marlowene er stor.

Grunnen til at jeg nevner dette er sjølsagt fordi jeg for kort tid sida leste om nettopp Philip Marlowe, Chandlers spreke og tøffe privatdetektiv. Og nokså tilfeldig er jeg nå altså akkurat kommet levende vekk ifra Charles Marlows selskap, noe som er mer enn en kan si om mange andre som opptrer, mer eller mindre som statister, i den intense og knappe Mørkets hjerte. Sprek og tøff kan kanskje til nød passe som en del av en mer fyldig karakteristikk av Charles Marlow, men jeg ville nok primært valgt andre ord. For eksempel skremt og desillusjonert. Og på randen av galskap og død når han endelig kommer seg vekk fra den mystiske Kurtz.

Romanen er som sagt ganske kort, min utgave er på like over 130 sider. Den er delt inn i tre lange kapitler, hvor det siste er enda litt stuttere enn de to foregående. Romanen fortelles i førsteperson av Marlow, men refereres til oss lesere via en navnløs jeg-person som lytter til Marlows fortelling ombord på ei seilskute som ligger midt i Themsen, mens han, Marlow og noen andre sjøfolk venter på at tidevannet skal snu. Marlow snakker nesten uten avbrytelser om sine opplevelser noen år tilbake i tid, om da han hadde et oppdrag i Kongo og seilte oppover Kongoelva, hvilket er løselig basert på Conrads egne erfaringer både som sjømann og fra det grusomme belgisk Kongo.

Og kort oppsummert er det også det som er bokas handling: Marlow seiler opp, og etterpå ned. Men det er et ganske annet menneske som seiler ut av mørkets hjerte enn det som seilte inn. Et menneske som er sterkt prega av det han har sett og hørt. Og ikke minst er han prega av Kurtz, som har styrt en egen stasjon i Kongos midte alt for lenge. Sjøl om Marlow ikke reflekterer så mye over det han hører og ser, og sjøl om forfatteren i liten grad feller noen dom over de litterære skikkelsene og deres handlinger, er kritikken av kolonialisme, makt og slaveri tydelig.

Hvem er så hovedpersonen i denne romanen? Det er lett å svare at det er Marlow, det er jo han som har opplevd, og det er han som forteller. Men store deler av boka dreier seg om Kurtz, eller om Marlows forventninger til Kurtz, en mann Marlow ved fortellingas begynnelse ikke har møtt, bare hører om fra fjern og nær, som et sus gjennom de mørke, klamme skogene i Kongo. Derfor er det kanskje mer korrekt å si at boka har to hovedpersoner. Kurtz er sagnomsust, han er misunt, han er en trussel, han er enestående. Og i sin jakt på elfenben skyr han ingen midler. Men hvem han egentlig er, og hva han egentlig gjør eller har gjort, får en aldri riktig tak på. Skildringene av hva Marlow ser og opplever peker i retning av manipulasjon, hersketeknikker og voldsom brutalitet, men vi får svært få fakta. Derfor foregår dette grusomme, dette som er mørkets hjerte, primært i leserens hode. Boka viser "bare" hvordan en blir av å leve så på kant med alt som er danna og sivilisert, og hva som skjer når en slutter å behandle mennesker som mennesker.

Jeg blei overraska over hvordan boka er skrevet. På overflata er det tilsynelatende ingenting som hender, men ei uro ligger hele tida under og presser. Enkelte partier er skrevet med en veldig kraft, og en føler at det bygger seg opp mot noe. Derfor blir jeg skuffa når dette "noe" gjentatte ganger ikke kommer, og når det som faktisk står verken er sjokkerende eller særlig overraskende, sett med moderne lesebriller. Boka har beklageligvis flere antiklimaks, sjøl om den er særegen og intens. Jeg blei også skuffa over at leserne får et så snevert innblikk i situasjonen ved den øverste stasjonen, og i hvem Kurtz er. Det hadde vært interessant, og spennende, å få vite mer.

Jeg ser hvorfor dette var oppsiktsvekkende i 1899, da historia blei trykt i Blackwood's Magazine, og i 1902 da den kom ut som en roman. Men i dag er vi så herda av brutalitet og grusomhet fra vi er nokså små, vi får det rett i fleisen med aviser, nyheter, serier og film, det blir "dagligdags" og mange av oss tenker ikke over det. Det er ikke mulig å gjemme seg unna, ikke mulig å ignorere at det til stadighet finnes bilder av lik, skildringer av overgrep og snutter av brutal gatevold på internett. I Conrads samtid levde folk mye mer beskytta, og særlig det britiske aristokratiet eksisterte i sin egen boble. Mange av dem mente helt alvorlig at de var mye bedre mennesker, mer menneskelige og viktigere enn alle andre, særlig viktigere og bedre enn alle de "primitive svartingene fra Afrika". Der britene har brukt mye tid på å legitimere sine egne handlinger, som for eksempel å måle hodeskaller, river Conrad raskt ned. Og det er klart det gjør inntrykk. Men dessverre et mye svakere inntrykk enn forventa.

Romanen glir mellom fortellertidspunktet og fortid på en nesten umerkelig måte, akkurat som Kurtz glir fram og tilbake mellom virkeligheten og sin konstruerte virkelighet. Det er teknisk godt gjort, og det er solid. Marlow er mer eller mindre en slags deltakende tilskuer, han observerer mest, men unngår å protestere på det som vekker ubehag, og konfronterer ingen underveis. På den måten får forfatteren fram hvordan umenneskelige forhold kan forekomme, og hvordan katastrofer kan skje. Tankene mine går til Hitler, talene og massesuggesjonen i mellomkrigstidas Tyskland. Conrad verken legitimerer eller unnskylder, men han forklarer en del av mekanismene som kan ligge bak ved å bruke Marlow som et levende eksempel. Han glir nesten ubevisst inn i rolla som Den hvite mann, som en hersker.

Sjøl om kolonitida er over, og belgisk Kongo ikke lenger er et faktum, mener jeg at Mørkets hjerte fortsatt er relevant for oss som lever i dag. Vi må bare se forbi det at boka, for oss, mangler sin samtidige slagkraft, og gå inn i teksten, se på hva det faktisk står, hva forfatteren faktisk skildrer. Det kan være med på å gi oss perspektiv og bevissthet rundt hva det vil si å utnytte andre land og andre mennesker, noe som dessverre fortsatt forekommer, både langt unna og helt nærme.

En lettlest taxitur

Det er julaften og B.A. Beckström blir 92 år. Det er langt mer enn gjennomsnittet! Gjennomsnitt er nemlig noe B.A. Beckström veit alt om, etter er lang og altoppslukende karriere i Statistisk Sentralbyrå. Og B.A. Beckström er unormalt opptatt av kurver og grafer, særlig de som viser den norske sosialdemokratiske velferdsstatens ustoppelige vekst gjennom hele det forrige århundret. Men det er 22 år sida B.A. Beckström blei pensjonert. Og hjemme i leiligheten finnes bare han og et gammelt furugolv som begynner å bli slitt. Hvordan kunne det skje?

Midt i juleforberedelsene, på sjølveste julaften, ringer telefonen. Det er et halvt år sia sist. B.A. Beckström lurer på hva naboen vil tenke, si, sånn som det kimer inne hos han! Men kanskje han ikke hører det, der han står og pisser? Tilslutt tar B.A. Beckström av røret og svarer. Tante Åsta er innlagt på et sjukehus i H i Sverige. Tante Åsta, som i alle år har vært sjefen i familiekonsernet Beckström, et stort selskap som driver med trevirke et sted djupt inni de svenske skogene. De hogger og høvler, foredler og lakker, lager møbler, panel og golv. Furugolv. Og B.A. Beckström er arvinga, den ufrivillige arvinga, til det hele. Han må reise til Sverige, sjøl om ribba, tynnribba på tre kilo, allerede ligger til tining. Han får ta den med seg. B.A. Beckström ringer etter taxi.

Romanen Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard kan på flere måter beskrives som en slags litterær roadmovie. Det er få personer med. Reisa er lang og foregår både på det fysiske og det psykiske planet. Underveis oppstår konflikter og komiske situasjoner, noen nesten-kriser og noen åpenbaringer. Veien, sjølve reisa, er en del av målet, men det skjønner ikke de reisende før de er på god tur over svenskegrensa. Det er kort mellom B.A. Beckströms mange erindringer og i perioder et godt stykke mellom det jeg vil kalle virkelig, viktig nåtid. Og akkurat det er for meg ett av bokas hovedproblemer: ingenting virker egentlig viktig. Det er såpass mye fjas at det blir overfladisk, og såpass lite gjenkjennelig at det blir fjernt.

B.A. Beckström og taxisjåfør Ali suser avgårde på snødekte veier uten særlig mål og mening bortsett fra å nå sjukehuset i H i Sverige før tante Åsta dør. Men retninga endres flere ganger underveis, slik at mannfolka "tilfeldigvis" slumper borti noen kvinnfolk på en bensinstasjon. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne boka - noe statistiker B.A. Beckström burde reagere på, men ikke gjør. Romanen er veldig forutsigbar i hovedlinjene (f.eks. med tanke på hvordan Torgny og B.A. Beckström har noe med hverandre å gjøre), men mer overraskende når det kommer til enkeltkapitler og flere ulike scener. Det er også der en finner det fornøyelige. Men B.A. Beckström er ikke så opptatt av hva som er morsomt og ikke, han er mest opptatt av å erindre og å fantasere. Og å fortelle om kunsten å danse på furu, en kunst han lærte av onkel Oscar.

B.A. Beckström streber på alle måter etter å være et helt vanlig gjennomsnittsmenneske. Derfor bekymrer det han at han er blitt 92, det er til og med nesten utafor standardavvika! Men han er ikke et gjennomsnittsmenneske. Og her mener jeg at forfatteren gjør en av bokas største feil: isteden for å la B.A. Beckström være litt ordinær, litt vanlig, litt gjenkjennelig, lar han hovedpersonen være steike snål på alle områder. Han er for eksempel unormalt opptatt av det som til enhver tid er det gjennomsnittlige (dette kan også forklares ved at B.A. Beckström er en skikkelig fagidiot). Men han er også veldig opptatt av hva alle andre vil tro, tenke, si og mene om han dersom han gjør sånn eller slik. Han er opptatt av hvordan folk reagerer, når han, en enslig mann på 92 år, kjøper med seg ei trekilos tynnribbe hjem på julaften, og føler at han må forklare seg for kassadama.

Men mest av alt er han opptatt av furugolvet hjemme. Av hvordan han lenge bodde på flisene i gangen for å ikke slite unødig på furua. Han innførte regler - strenge regler - som han måtte følge for å unngå golvslitasje. Han har byksa opp på, og falt ned fra, ymse møbler for å skåne golvet. Han har til og med bygd ei provisorisk stige i gangen så han skal slippe å tråkke på golvet. Alt dette, og mer til, gjør B.A. Beckström til en høyst underlig - og unormal - skrue. Det hele blir fortalt på en nokså underholdende måte, men hele veien på samme måte (i tredjeperson, tett på B.A. Beckström, men likevel med stor distanse). Derfor blir det monotont, tamt og tomt. For B.A. Beckströms liv er tomt. Og kontrasten blir for stor når forfatteren kliner på med heisaturen til Sverige og alle furugolvopphenga til både onkel Oscar og B.A. Beckström. Veien til tragedie er kort. Og på mange måter er det nettopp det denne boka er: B.A. Beckströms tragedie.

Nynorsken til Edmund Austigard ligger svært tett opp til bokmålet og er lett å lese. I grunn er det ikke motstand på noe plan i denne boka, det glir friksjonsfritt fra kapittel til kapittel, som om Edmund Austigard bevisst har strømlinjeforma stoffet og høvla medtres hele veien. Det gjør at det blir tamt. Og å konsekvent omtale B.A. Beckström som B.A. Beckström skaper en unødvendig distanse som fører til at jeg som leser aldri er med i taxien. Det gjør at det blir tomt. Jeg skulle ønske at det var noe her, noe å fundere på, stille spørsmål ved, men det hele går som en leik, som en dans, over furugolvet. Er det fordi forfatteren prøver for hardt?

Jeg må innrømme at jeg gikk til innkjøp av boka etter et møte med forfatteren, hvor han på en veldig sympatisk og morsom måte fortalte om den første boka si, B.A. Beckström, furugolvet og skriveprosessen. Austigard er svært god til å lese, fortelle og reklamere for seg sjøl. Men dessverre var mine forventninger for høye, og jeg har dermed endt opp med å bli skuffa over denne skrøna. Ja, for det er det det er, ei skikkelig skrøne, som Austigard beklageligvis ikke klarer å gjøre interessant nok, eller sann nok.

Studiesommer

En skulle tro at studentlivet var så å si ikke-eksisterende i sommerferien. Og til en viss grad stemmer det jo, det er verken pensum må leses, oppgaver som må leveres eller prøver som må tas, i alle fall ikke for oss som ikke benytter oss av muligheten til å gå på sommerskole. Men sjøl om eksamen er avlagt og en i teorien er både ferdig og "fri", er det likevel en del som må gjøres. For de som ikke søkte om opptak til høyere utdanning i mars eller april, er det mange frister som går ut i juni, juli og august. Lån og stipend må søkes av de fleste (så tidlig som mulig, i følge Lånekassen), og eventuelt må en også søke om studentbolig, hvis en skal flytte på seg. Omslagsark og vitnemål og annen informasjon skal sendes inn. Studieplaner skal bekreftes eller avkreftes. Og så skal jo eksamens-resultatene komme.

Jeg er mest opptatt av det siste. Begge mine studiesteder har, for lenge sida og med brask og bram, erklært hvilke datoer de kommer til å ha resultatene klare. Det nærmer seg faretruende fort. Og jeg har ikke hørt et kvidder. Og faktisk så ligger heller ikke de famøse datoene ute på intranettene lenger, er det et tegn på at det ikke går på skinner, denne gangen heller? Til det "beste" studiestedet mitt har jeg store forhåpninger om at alt er som det skal og at alle får svar, karakterer og begrunnelser på fredag. Sist gang var de nemlig over ei uke i forkant med eksamensresultatene. Men til det andre studiestedet har jeg svært liten tillit, og blir i det hele tatt veldig imponert dersom jeg får vite noe som helst før midten av juli. Forrige gang brukte de omtrent to måneder på å gi tilbakemelding.

Å studere ved to ulike universiteter er, som jeg tidligere har skrevet, både en fordel og en ulempe. Det verste er at det er så stor forskjell på studiestedene, og at jeg som student må operere med to høyst ulike sett med standarder, regler og normer. Jeg må akseptere at ting blir gjort svært ulikt, dessverre ofte i hver sin ende av skalaen hva som er effektivt og ineffektivt, godt og dårlig. Og forskjellene gjelder alt. Fra hva kursene koster, semesteravgift og pensum, til kvaliteten på undervisinga, type undervisning, veiledere, oppgaver, krav til oppgaver, eksamen og så videre. Et, for meg, talende eksempel er veiledertjenesten: ved universitet nummer én sendte jeg inn ei oppgave til gjennomsyn på torsdag, og fikk svar på fredag. Ved universitet nummer to sendte jeg inn noen formelle spørsmål angående ei oppgave på fredag, og fikk svar på torsdag - hele tretten dager etter at jeg sendte e-posten min.

Derfor er det ekstra godt med ferie nå, særlig fra universitetet hvor det er litt hipp som happ hva som blir gjort og ikke, og en som student virkelig må stå på for å i det hele tatt få kontakt, være seg på e-post eller telefon. Men sjøl om jeg ikke er så veldig fornøyd, kommer jeg til å fortsette til høsten. Det er noe med det å fullføre det en har begynt på. Og jeg har dessuten alltid et håp om at det blir bedre, en eller annen gang...