Mot et nytt semester

Nå er jeg endelig i mål med alt som skal gjøres før jula og det nye året: eksamener og prøver; julegaver og pakking; vasking og rydding. Nå kan jula bare komme! Og mens alle andre sitter med en kopp gløgg og skreller mandariner og knekker nøtter foran peisen mens Sølvguttene synger klokkeklart i bakgrunnen, eller med en eller annen juleklassiker på tv-skjermen og klissen konfekt opp mot ganen, sitter jeg i noen stjålne minutter foran dataskjermen og ransaker nettbokhandlene for neste års pensum. Det er mange, tjukke bøker det er snakk om, så det er bare å trykke på det lille handlekurvikonet oppe til høyre.

Det blir mer enn full studiebelastning våren 2012, fordelt på fire ulike emner. Jeg skal fortsette å lese historie, norsk historie denne gangen, og jeg skal ta et dypdykk i den høviske kulturen. Samtidig skal jeg studere deler av den høviske litteraturen i et annet kurs, kombinert med at jeg skal bli enda flinkere til å skrive nynorsk. Det blir med andre ord mange årstall å holde styr på, og skikkelser som Marie de France, P. A. Munch og Ivar Aasen er gjengangere. Jeg skal lese mer sakprosa enn jeg er vant til, og en del lange artikler (men jeg reagerer litt på at det kalles "artikkel" når den er på f.eks. 62 sider). Hele fagbøker i historie og litteratur er også pensum, sammen med utdrag fra flere doktorgradsavhandlinger og forskningsrapporter. Vårens skjønnlitterære pensum er alt i fra Arne Garborg og Jon Fosse (igjen!) til Asbjørnsen og Moe, sagaer og Kjartan Fløgstad. Jeg skal lese eventyr og ballader, dikt og kortprosa, noveller, skuespill, essays og romaner. Og jeg ser som vanlig fram til å komme i gang, men skal sjølsagt nyte noen dagers julefri først!

Med alle oppgaver levert og alle eksamener avholdt, er det bare å vente på sensuren. Jeg forventer at jeg får svar i løpet av noen dager på det meste, men den siste eksamenen kommer det sikkert ikke svar på før utpå nyåret. Jeg blir i alle fall overraska om hovedlærer og sensor har gått igjennom omtrent femti skriftlige eksamener på under ti dager - også om de har tatt seg tid til å gjøre det i løpet av jula. Men jeg stresser ikke med noe som helst. Jeg tror det har gått helt fint med alt sammen, og hvis ikke det har gått like bra som jeg tror, er jeg glad bare jeg står!

Nå venter jula. Vi skrives i det nye året!

Oppsummering 2011

Jula, jula, jula den er her, og under mine venners juletrær (og store deler av familien, sjølsagt), havner det i år bøker av blant anna

John Steinbeck
Marguerite Duras
Herman Lindqvist
Manuel Puig
Odd W. Surén
Kim Småge
Stein Riverton
Tor Åge Bringsværd

... og mange flere. Og jeg forventer at jeg for ei bok eller sju, sjøl også, sjøl om jeg ikke har ønska meg skjønnlitterære bøker i år, bare pensum til neste års sysler. Om de rundt meg har lytta, er derimot en annen sak.

Nå som året nærmer seg slutten, er det på tide med en liten oppsummering. Det har i alt blitt 88 leste bøker i år. Første halvdelen av 2011 leste jeg så mye jeg kunne av alt, deretter har faglitteraturen og et lite skjønnlitterært pensum med korte og lange utdrag (som ikke er å finne som egne utgivelser eller her på bloggen, kun i spesiallaga kompendier) dominert totalt. I løpet av årets siste seks måneder har jeg bare klart å lystlese tre bøker; Svarte hunder, Veke 53 og Greven av Monte Cristo. Mye mindre enn ønskelig (faktisk skuffende!), men det er nå en gang sånn det er. Når det kommer til kjønnsfordelinga blei jeg veldig positivt overraska. Jeg var overbevist om at det var en sterk mannlig dominans, men dengang ei: av 88 bøker er 44 skrevet av kvinner og 44 skrevet av menn. Jevnere kan det ikke bli! Jeg tror mye er på grunn av de sju bøkene om Harry Potter, som jeg kosa meg med i vår.

Innholdet i bokhyllene mine har vokst ekstremt i år, og da mener jeg primært hylla for de uleste bøkene. Sjøl om jeg bruker folke-biblioteket flittig og konstant har fjernlånbestillinger, enkelte reservasjoner og står på venteliste, har jeg vært "heldig" og møtt på salg både i butikker og på nett, seinest bare for noen dager sida. Resultat: posten må til stadighet levere (noen skjødesløse (og sure?) postmenn trykker og stapper bokpakkene ned i postkassa mi så hardt at både konvolutt og bok blir revet opp og blir stygge), samboeren min må bære ("Nå detter arma mine av" har jeg hørt nokså hyppig), og arbeidsrommet mitt er mer rotete enn noen gang. Jeg har ikke en gang orka å få meg en skikkelig oversikt over alle de uleste bøkene, det frykter jeg er mye verre enn jeg tør å anta både i antall, sideomfang og pris.

Særlig på grunn av det siste halvåret, er det ikke så stor økning i den store (men velfylte) romanhylla (jeg har også fagbokhyller, barne- og ungdomsbokhyller, leksikonhyller, oppslagsverkhyller med flere). Totalt er det snakk om 147 romantitler (trilogier o.l. teller her som ei bok, og dem er det mange av), hvorav kun 20 er "nye" i år. Det er ikke mye. Men sett sammen med de 68 andre bøkene jeg har lest, vil jeg hevde at det ikke er så ille likevel. Og i tillegg kommer artikkelsamlinger og kompendier, utdrag og essays fra fjern og nær. Mengden lest stoff for hele året er nok for meg, som for de fleste av oss, mangedobla av det vi veit vi har lest (altså mye mer enn den "målte" mengden, antall bøker vi kan telle i hylla). Bare tenk på hver gang vi ser på nyhetene, sjekker e-posten, leser nettavisa, går i butikker, sitter på restaurant, ser på film, kjører bil, bytter mellom tv-kanalene...

Vel, nok om det. Jeg håper dere alle får ei fortsatt god førjulstid, med og uten bøker, og at stresset ikke tar overhånd. Julekosen, hva enn den måtte være for deg, er jo den som gjør jula fin!

Ved veis ende

Etter to store eksamener og en siste eksamen igjen, er jeg temmlig matt i huet og ikke egentlig i et godt lesehumør. I steden vil jeg bevege meg, være ute, gjøre noe aktivt og effektivt og sosialt, ikke stillesittende og langsomt og aleine. Så sjøl om jeg gjerne vil, skjønner jeg at det blir skrint både med lesing og blogging denne jula. Og de få lesemåla jeg satte meg i høst, er det bare å glemme. Dessverre. Jeg vil ikke stresslese de to siste bøkene i trilogien om Kristin Lavransdatter, og jeg har lyst til å kose meg med hver flik av den berømte kaptein Corelli. Leser jeg nå, blir det ukonsentrert og springende og uten noe særlig utbytte. Bøker krever nærvær, og gode bøker krever stort nærvær!

Nå er det to uker igjen til jul, jeg har en eksamen igjen, samt alt som skal ordnes til selve feiringa og ferien. Vi gjør det enkelt i år og drar bort, men det er likevel gaver som skal kjøpes, kjoler som skal prøves, skjorter som skal strykes, kort som skal skrives, golv som skal vaskes, bøker som skal pakkes inn og så videre. Jeg får omtrent to uker med ferie, det vil si fjorten dager totalt uten pensum og lesepress og eksamens- og oppgavestress. Så er det på'n igjen i januar. Sjøl om jeg ikke enda er ferdig med høsten, har jeg allerede begynt å glede meg til de spennende emnene jeg skal ta til våren! Om jeg hadde jobba, hadde nok noen kalt meg arbeidsnarkoman... Fagidiot er også dekkende.

Men nå kan jeg snart lukke alle bøkene som har liggi åpne på skrivebordet sia august. Det er snakk om historie og litteratur, språk og språkforskning, helgener og retorikk. Av alt jeg har vært igjennom i høst har jeg nok satt mest pris på de mange historie-bøkene. Samtlige var mye mer spennende enn jeg forventa, men at de alle holdt samme høye nivå, kan en dessverre ikke si. Jeg skulle også ønske at det var flere norske fagbokforfattere og deres verker som blei brukt, ikke amerikanske. Men det er bare en detalj, særlig nå som jeg snart er ferdig!

Det mest utfordrende i høst har vært grammatikken. Tor Åfarli, som både har skrevet pensumboka og forelest, er en helt fantastisk fagbokforfatter, lingvist, lærer og tilrettelegger. Han har gjort tungt og tørt stoff til noe spennende og interessant, og de snåleste og rareste setningskonstruksjoner har han gjort greie for, del for del, på logisk vis. Jeg er imponert! Og, må jeg legge til, også litt stolt, for at jeg faktisk har klart å lære meg en hel del av det som ved semesterstart virka helt umulig. I min ekstatiske akkurat-ferdig-med-eksamen-følelse, er det stort sett bare glede, men jeg kjenner utmattelsen, som ligger et sted langt bak i huet og kroppen, spre seg langsomt. Nå skal jeg hvile, slappe av, kose meg og ta litt pause før jeg må i gang med siste dyst. Så kan jula bare komme.

Juletradisjoner

Nå som det snart nærmer seg jul, er det mange tradisjoner som skal overholdes. De fleste pynter antageligvis litt i hjemmet med lysestaker og kanskje ei julestjerne, og flertallet begynner så smått å vri hjernen med tanke på årets julegaveinnkjøp, noen rasker med seg julehefter, nøtter og mandariner fra butikken, andre begynner å bake og å vaske, bytter gardiner, bestikk og servise. Uansett hvilke tradisjoner en har, er det mye som skal gjøres på kort tid. Det er lett å tenke at en har en måned på seg, men det er faktisk bare tjuefire dager. Og de går råfort.

Her i huset er det ikke de materielle tradisjonene som er sterkest, og antall slag, hva slags vaskemiddel og hvor mange blomster er ingen tvangstrøye. Kosen ligger i det som gir julestemning snarere enn der en forsøksvis kan kjøpe seg litt julestemning. Altså, vi kjøper gaver, vi også, men for meg blir det ikke helt jul uten noen bestemte skjønnlitterære tekster, som den når Teskjekjerringa skal feire jul, og visse filmer, som for eksempel dramakomedien The Family Stone og særlig de første filmene om Harry Potter.

Filmene om Harry Potter er jo ikke julefilmer (i alle fall ikke på samme måte som Hjemme Alene-filmene, som også er kjære gjengangere og tilfeldigvis regissert av samme familiefilmregissør, Chris Columbus), men fordi mange av dem har hatt premiere i løpet av juletida forbinder jeg Harry Potter på film med jul. Og nå har jeg sett den første, veldig søte og ganske uskyldige filmen Harry Potter og de vises stein (men den er likevel skummel nok med Voldemort som bor i bakhodet på en annen mann), og den andre, som er akkurat litt tøffere med edderkopper og slanger og forsteininger og en sterkere Voldemort.

Etter at jeg i løpet av denne våren leste alle sju bøkene, koser jeg meg med filmene på en helt annen måte enn før. Jeg synes også de er mer intense enn tidligere, kanskje fordi jeg aksepterer universet fullt og helt og ser sjarmen, veit de underliggende årsakene og kan trekke de lange linjene. Særlig er forholdet mellom Humlesnurr - Slur - Voldemort - Harry Potter viktigere for meg nå. Jeg ser lettere hva regissøren har tenkt, og jeg merker godt der jeg har hatt andre ideer og bilder enn filmskaperne. Det er også tydelig hva som mangler, hvilke boklige sidehistorier regissøren og manusforfatterne har skrelt vekk for å få en mer strømlinjeforma, rask enhet (ja, for bøkene er spennende, men drøye). Og jeg tar meg sjøl i tenke på dette med adaptasjoner som helhet, og er veldig glad for at det ikke er en jobb jeg har!

For eksempel med Harry Potter eller Ringenes Herre: alt er så innmari godt uttenkt! Og en må snu og vende hvert element for å finne ut om det er egna for film eller ikke, om det er viktig eller ikke, hva en mister ved å utelate det, hva en vinner ved å la det være med, eller kanskje endre på hele greia? Enkelte ganger er jo den litterære historia så kompleks at det ikke passer for det kjappe filmformatet i det hele tatt. Og noen ganger kan et visuelt bilde, som for eksempel et ansiktsuttrykk, si mer enn mange ord.

Framover mot julaften blir det hektisk her hjemme. Men små pusterom, som et avbrekk med Harry Potter, Teskjekjerringa eller Jussi Björling, er viktige. Både for å slappe av og for å komme i litt god, gammeldags julestemning. Hva er jul for deg?
God førjulstid, alle sammen!

En førjulsoverraskelse

Min lokale dagligvarebutikk er omtrent som en gammeldags kolonialforretning. Det er svært trangt mellom frysediskene, hyllene er overfylte, varene er plassert hulter til bulter og gjerne flere steder, betjeninga er med få unntak over 60 og det er stort sett kun én operativ kasse. De to siste faktorene fører til at det ofte er kø. Lang kø.

Jeg står ofte i kø, som for eksempel i går ettermiddag. Og denne gangen er jeg nummer ni, noe som nesten er ny rekord. Jeg har vaskemidler på høyre hånd og syntetisk godteri til venstre. Kassadama med gråblondt hår slår feil og må plinge på en annen. Jeg tar av meg hanskene og ser på de tre varene jeg har i kurven. Kassadamene akkederer. Jeg skuler bort på tøymyknerne, feilen blir retta opp av den tilkalte kassadama med gråbrunt hår og jeg rykker framover. Isdisken durer og kokosbollene er stabla skeivt. Pallen til høyre er full av grisedyre poser med julemarsipan, og en tenåring viser sitt kvisete åsyn i et par sekunder i døra inn til lageret. En gammel mann skvisjer seg igjennom køen, tydelig på jakt etter noe syntetisk snop. Jeg henger fra meg øya på ei utydelig avisforside i det fjerne. Brått er jeg nummer fem og har kommet meg helt opp til snusskapet. Jeg leser på prislista, men merker meg ingen summer. Enda en gang ser jeg til høyre, til den etterlengta bladhylla. Kanskje jeg finner et blad eller magasin jeg kan kjøpe med hjem. Men hva er det jeg ser?

Det er så overraskende at jeg faktisk tar et steg ut av køen for å kikke nærmere. Er det ikke...? Jo, det må det jo være! Kan det virkelig være...? Jeg strekker ut handa og rører ved pocketboka. Typisk husmorporno, glossa forside, et lengtende par på forsida med lange blikk og rart plasserte hender. Hun ser tegna ut, og sånn sett helt vanlig innafor kioskbokforsidene, men han er det noe snålt med. Både ansiktet og handa er klipt ut fra annetsteds og limt inn på en tegna kropp via Photoshop eller lignende. Han har nemlig en annen farge på halsen enn i fjeset, og hele stasen er satt litt skeivt på. Og ansiktet? Det tilhører ingen ringere enn Jude Law.

Jeg blir stående å glane. Lenge bare på Jude Law, som i og for seg egentlig ikke er noe vakker. Etterhvert saumfarer jeg flere andre bokforsider også. Og hvem finner jeg lengst nede til høyre på et lignende makkverk? Jo, David Beckham. Han er riktignok bare dårlig tegna, men ser likevel helt malplassert ut, uten fotballtrøye, sin aldrismilende kone og nå fire unger. Det ser så komisk ut at jeg ler høyt, og jeg bryr meg ikke om at gamlingen med syntetsnopet sniker i køen.

Jeg veit ikke helt hvilke spørsmål jeg skal stille først, heller. Det er så mange av dem! Jeg synes det er utspekulert og manipulerende, latterlig, tragisk og teit. Står det så dårlig til med husmorporno-publikummet at de må smøre kjendiser utover forsidene som lokkebiff? Veit Jude Law at han er blitt limt inn på en skrå nakke, og hva ville han sagt om det? Handler boka overhodet om David Beckham eller fotball? Når blei det legitimt å holde på sånn? Og er det virkelig ingen andre enn meg som ser hvor kleint det er?
I utgangspunktet ville jeg ikke kjøpe sånne romansesmørerier, men nå vil jeg så absolutt aldri. Tror jeg ville fått mareritt hvis det siste jeg så på nattbordet om kvelden var Jude Law, med ei ekstremt stor og bleik hand. Usj!

Ved årets ende, nesten

Det nærmer seg nok et årsskifte (jo, den siste tida går råfort!), og jeg har så smått begynt å tenke på om jeg har klart å lese det jeg ville i år, og hva jeg skal sette meg fore å lese til neste år. Det siste er egentlig det verste. Jeg har skrekkelig mange bøker liggende, de fyller både hyller og skap og alle ledige overflater på bord, stoler og golv, og med jul i sikte, forventer jeg at bokhaugen på sedvanlig vis øker med i det minste fem-seks titler (familierekorden for bokutveksling på julaften er på 57 bøker, så dette er beskjedent. Og antallet familiemedlemmer? Fire). Fordi jeg har så forferdelig mye liggende, har jeg sendt ut følgende signaler til fjern og nær: i år er det første året jeg ikke ønsker meg bøker (men jeg blir veldig glad om jeg får noen likevel). Kanskje det, på sikt, er med på å rette opp littegrann, altså at boksamlinga vipper til flere leste enn uleste. Vi får se.

For 2011 hadde jeg et generelt ønske om å lese mer av alt, og det skulle særlig være mer av kvinnelige forfattere. Jeg ville også lese mer barne- og ungdomslitteratur, samt å følge flere adaptasjoner. Det siste har gått helt i vasken, jeg klarte ikke en gang se ferdig den britiske miniserien på fire episoder fra 2000 som er basert på Leo Tolstojs Anna Karenina. Men jeg har fått lest en del barne- og ungdomslitteratur, blant anna hele serien om Harry Potter, og et utvalg av bildebøker og faktabøker for ulike aldersgrupper. Vinneren er helt klart Vaffelhjarte.

Jeg tror jeg har klart å lese en god del kvinnelige forfattere, både nye og gamle, kjente og ukjente. Jeg har kost meg med de såre og stemningsfulle skildringene til Torborg Nedreaas og den intense nordnorske krafta i Herbjørg Wassmos prosa, og som vanlig blitt imponert over Margaret Atwood. Jeg har heller ikke skulka unna mannfolka; jeg har lest Dag Solstad for første gang, humra med Arto Paasilinna og blitt forbausa over den tekniske presisjonen og finessen som preger Tom Stoppards dramatikk. Jeg har også hatt noen ikke veldig overraskende nedturer; den monotone romanen Den hemmelige historien, og den evigvarende og forutsigbare Vindens skygge. Og, jeg veit ikke om det egentlig kan kalles en nedtur, men: Samuel Beckett, du er rimelig sær. Mer om oppturer, nedturer og kjønnsfordeling kommer seinere.

Foruten den litteraturen jeg har valgt å lese sjøl, har jeg i år lest ekstremt mye pensumlitteratur, fra verdenshistorie og helgenkult til The Theatre of the Absurd og leseopplæring. Til sammen flere tusen sider med tungt og lett fagstoff, på bokmål, nynorsk, svensk, dansk, norrønt og engelsk. Det er ei røre uten like, og det er jammen godt at de aktuelle bøkene er fordelt over årets tolv måneder og svært ulike emner ved høgskoler og universiteter. Og nå er jeg straks i mål med det som forhåpentligvis blir årets siste pensumbok: bind I av A History of the Modern World.

Hva jeg skal fokusere på i året som kommer har jeg tenkt mye på. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det endelige resultatet blir, men noe som er sikkert er at jeg skal lese mer nynorsk, mer essays og mer lyrikk. Det ser jeg fram til. Jeg vil også fortsette med å lese en del barne- og ungdomslitteratur (jeg gleder meg veldig til Maria Parrs neste bok, når kommer den, egentlig?). Og de veldig gode romanene er aldri å forakte, bare vanskelige å finne fram til (av og til). Jeg håper lesesirkel 1001 bøker kan hjelpe meg litt med akkurat det, og vil gjerne være med hver måned. Men realiteten er nok en helt annen, så hvis jeg klarer 4 av 12 er jeg godt fornøyd. Ja, for jeg er fulltidsstudent til neste år også...

Når lesekapasiteten svikter

I høst har jeg for første gang på så lenge jeg kan huske lagt meg til en heller lei uvane: jeg begynner på bøker og legger dem fra meg. Det vil si, begrepet "å begynne" kan forsåvidt diskuteres. Jeg leser nemlig bare de tre-fire første sidene. Noen ganger kun to. Andre ganger så mange som ti. Ikke at det spiller noen rolle, jeg kommer ikke inn i historia uansett. Og det ender med det samme, hver gang: jeg legger boka fra meg. Og den blir liggende.

Jeg tenker at et menneske er utstyrt med en slags lesekapasitet, eller en tolkningskapasitet. Opp til ei viss grense, kanskje til og med dagsgrense (sjølsagt ulik fra individ til individ), går det greit å lese tekster, tolke symboler og dekode signaler. Vi gjør det hele tida, stort sett uten å tenke over det. Det er alt i fra logoer, trafikk-skilt, reklame og plakater, innholdsfortegnelser, ingredienslister, bruksanvisninger, menyer og drikkekart, undertekster, omslag og baksidetekster til avisoverskrifter, blogger, e-poster, og sms og de mer seriøse artikler, fagtekster, skjønnlitteratur. Over grensa går det hele ganske treigt, det tror jeg de fleste har opplevd. Og grensa flyttes drastisk nedover dersom det er snakk om å tilegne seg kunnskap gjennom lesing. Det er jo en mye større prosess enn å koselese eller å bli underholdt, og det krever både forberedelse, bearbeiding og ettertanke. I høst har jeg jobba hardt med å tilegne meg kunnskap. Jeg tror jeg har nådd dagsgrensa mi nesten hver eneste dag, og enkelte dager veit jeg at jeg har tråkka grundig over. Når jeg så endelig har hatt tid til å være litt i ro og ikke under studiepisken, og har tatt fram ei bok for å kose meg, har jeg vært så sliten og gåen i huet at det ikke er noe særlig kos likevel. Hjernen bare slurrer. Synd, men sant.

Men ambisjonene er det ikke noe galt med! I dag har jeg samla alle påbegynte bøker i en haug. Når siste eksamen er tatt mot midten av desember, går jeg hardt ut for å komme igjennom deler av haugen (helst alle). Målet er lavt, i år satser jeg på at jeg bare klarer å lese to bøker i jula. Familieselskapene brer nemlig om seg som ild i tørt gras, så kalenderen begynner allerede å bli full. Det blir derfor en gledelig overraskelse dersom jeg dobler antallet. Klarer jeg seks, kommer jeg til å være veldig godt fornøyd. Men, det er jo ei stund til. Før den tid gjenstår både obligatoriske oppgaver, prøveeksamen og andre øvinger, foruten de faktiske eksamenene. I høst er det tre av dem. Og før jeg har fått tatt så mye som en eneste en, kommer jeg sikkert til å ha åpna og begynt på enda flere bøker.

Slurv til besvær

Å, hun som kan lese det hun vil når hun vil! Hun har min misunnelse. Og i retur har jeg, forhåpentligvis, litt av hennes medlidenhet. For ikke bare får jeg ikke lese det jeg vil, men det jeg pålegges å lese, er av lavere kvalitet enn hva jeg skulle ønske. Nå for eksempel, leser jeg ei bok av Steinar Imsen, med tittelen Europa 1300 - 1550. Boka dekker høy- og seinmiddelalderen i Europa og har sånn sett flust med spennende konflikter, utviklinger, ekspansjoner, kriger, tenkere, regenter og så videre, å ta av. Likevel klarer jeg ikke å bli så begeistra for boka.

Jeg er helt sikker på at forfatteren er en dyktig historiker, og gjennom framstillinga av stoffet vises det at han er ryddig, strukturert og har stor kunnskap om alle aspektene ved epoken han skriver om. Boka er lett tilgjengelig og han skriver godt. Kapitlene i boka er ordna etter tematikk, for eksempel befolkningsutvikling, økonomisk utvikling, politisk utvikling, samfunnets og samfunnsgruppenes utvikling og så videre, noe som er flott etter å ha lest flere historiebøker som primært er ordna kronologisk. Stoffet er flott illustrert med mange kart og ryddige tabeller som konkretiserer utviklingstrekkene på en enkel måte. Hvorfor mangler da mitt engasjement? Jo, fordi jeg ikke klarer å la være å bli så skrekkelig irritert. Uansett hvor godt Imsen kan dette stoffet og uansett hvor lett og logisk han framstiller det, så hjelper det ikke: forlaget, i dette tilfellet Universitetsforlaget, MÅ korrekturlese ORDENTLIG.

Europa 1300 - 1550 er ei historiebok som er full av småfeil, og det meste er sikkert slurv. Det er en/et-feil, mange manglende bokstaver, ofte i endinger, som for eksempel -t og -r. Det er også flere småord som har forsvunnet (eller de har kanskje aldri vært der, jeg veit ikke), som at og av, i og å, for og mot. Tegnsettinga er i alle retninger, og det mangler både komma og punktum flere steder. Det er inkonsekvent bruk av kjønn på substantiv, endinger og skrivefeil som bevillgning/bevilgning. Dette er primært forlagets ansvar. Hvorfor er ikke manuset vaska ordentlig, og hvorfor har ikke disse feilene blitt retta opp?

Mye av svaret ligger nok dessverre i at flere store forlag i lang tid har redusert utgiftene sine, blant anna ved å kutte i den potten som skal gå til manusvask og korrekturlesing (på samme måte som avisene sparer penger på identisk vis). I steden for at det er godt utdanna mennesker som tar vask og korrektur, blir det gitt til unge studenter som ikke er så kompetente. I steden for at de faste, godt utdanna frilanserne får godt betalt per time eller ord og gjør en stor innsats med å rydde i manuset, får studentene dårlig betalt per manus og skyndter seg igjennom hele greia på kortest mulig tid for å bli ferdig. Skal virkelig svingende økonomi og et konstant krav om ekstrem innsparing komme foran det å lage gode lærebøker med lang levetid?

Gjennom å behandle manuset på denne måten, altså å gi det, og forfatteren, manglende profesjonell behandling, synes jeg Universitetsforlaget viser at de mangler respekt for forfatter og historiker Steinar Imsen. Det er veldig leit. Men ikke bare det: forlaget markerer også at de ikke bryr seg noe særlig om å utdanne oss som faktisk leser fagboka innafor gitte rammer i andre fag, som for eksempel norsk rettskriving. Og ikke minst viser forlaget tydelig at de ikke bryr seg om å opprettholde yrket, og ryktet, til de som er korrekturlesere.

En redusert klassiker

Lesesirkel 1001 bøkers sjette lesesirkelbok er klassikeren Greven av Monte Cristo skrevet mellom 1844 - 1845 av fransk-mannen Alexandre Dumas (1802 - 1870). Før jeg for alvor gyver løs på innlegget, ønsker jeg å presisere at den utgava jeg har lest (se bildet) er en veldig forkorta, forenkla og bearbeida oversettelse utgitt av Aschehoug. Sjelden har vel en klassiker kommet utfor så lusne omskrivinger! Det sier seg vel sjøl at dette preger lesinga mi ganske kraftig, men jeg skal forsøke å ikke la det dominere helt.

Først noen linjer til om utgivelsen: min variant av Greven av Monte Cristo er ei bok markedsført mot ungdom. Det er i og for seg greit nok, sjøl om den nok primært er tenkt som underholdning for voksne. Hvorfor forlaget har valgt å redusere klassikeren på den måten de har gjort er usikkert, men for meg er det ganske tydelig at de undervurderer publikummet kraftig. Ungdom er faktisk ikke ei ensarta gruppe som kun er ute etter enkle konfliktlinjer, kjappe hendelser, overflate og underholdning. Ved å kappe vilt i ei god bok for å lage et heseblesende sammendrag, lurer forlager leserne til å tro at de har lest en klassiker når de egentlig ikke har gjort det. Hvem vinner egentlig på det, i det lange løp? Om bare utgivelsen hadde vært god! Men det er den altså ikke. Den er skikkelig klein.

Og derfor er den, dessverre, absolutt ikke å anbefale. Om jeg skulle lest boka på nytt, ville jeg valgt en langt eldre, lengre og tyngre versjon.

Alexandre Dumas er en av Frankrikes mest kjente attenhundre-tallsforfattere ved siden av navn som Victor Hugo, George Sand og Honoré de Balzac (bedre selskap skal en leite lenge etter). Fra før har jeg lest "eventyret" De tre musketerer, og forventa at denne boka skulle være fra samme univers. Svaret er både positivt og negativt; stilen er uten tvil ganske lik. Boka er handlingsdrevet, effektiv og humoristisk. Men den norske utgava er såpass avkorta at det også er hakkete, uelegant og følelsesløs, i tillegg til at den har en rekke synsvinkelproblemer, mye inkonsekvens og lite elegante avbrudd. Dette er elementer som De tre musketerer sjølsagt mangler, heldigvis.

Er det noen som ikke kjenner bokas rammer? Gjennom ymse populærkulturelle framstillinger har vel de aller fleste et slags forhold til Edmond Dantès (noen av oss har for eksempel stifta bekjentskap med Gérard Depardieus variant av denne rike hevneren). Kort fortalt er Dantès ung, glad, forelska og lovende, kanskje litt for ung, glad, forelska og lovende for sitt eget beste. Han blir offer for et komplott og havner i fengsel etter falske anklager. Der sitter han, ensom og aleine, helt til han hører krafsing i veggen, i fjorten år. På finurlig vis kommer han seg endelig ut, og hans nye liv, med ny identitet, begynner.

Det er ei spennende bok. Arbeidet er solid og det er ei godt uttenkt historie. Jeg ser tydelig hva som er forfatterens intensjon og hovedpoeng. Intrigene og forviklingene er elegante og det er nesten ingen ende på hvordan alt henger sammen. Det er godt tråkla i hop. Stilen kan noen steder bli litt vel pompøs, og enkelte karakterer er endimesjonale, men det kan skyldes bearbeidinga i min versjon av boka. Det er lite plass til refleksjoner og ettertanke, både for lesere og hovedpersoner. Jeg mener at noen få pauser hadde gjort seg, det hadde gjort boka enda mer levende. Har jeg egentlig noen problemer med boka? Nei. Problemet, i den grad det er et, er at det hele er så motstandsløst, litt som gelé.

Nok en gang vender jeg tilbake til min utgave av boka (litt oftere enn jeg tenkte, må jeg innrømme). Aschehoug har kutta rundt halvparten av historia, i alle fall er den engelske utgava og tidligere norske utgaver omtrent dobbelt så lange. I tillegg kan en legge til mye luft mellom linjene, stor skriftstørrelse, hyppige kapittelinndelinger og illustrasjoner. Altså knapt mer enn et sammendrag. Det gjør at boka stort sett bare er overfladisk og usammenhengende. Det er sikkert greit nok for utrente lesere som ikke veit bedre fordi de tidligere bare har lest Grøsserserien og Marg og Beinmarg eller hva søren det heter, innbiller jeg meg at folk i forlaget har tenkt. Men det er helt feil. Det er ikke greit å gi barn og unge, uansett om de er svake eller sterke lesere, dårlig litteratur. Og det er ikke greit å kamuflere dårlig litteratur som god litteratur!

Og denne versjonen av Greven av Monte Cristo er et mareritt for en sterk leser. Hvis du faktisk forventer noe, en sammenheng, ei historie, mening, ettertanke, tvil og tro, overraskelser, moral - så er dette feil bok. Her er det sammenraska og hurtig, og det er helt tydelig at det både mellom setninger, avsnitt og hele kapitler, mangler essensielle deler av historia. For eksempel mangler så å si alle transportetapper. Og med så mye å spille på som en har her, er det forferdelig rart at det klarer å bli forutsigbart. Men altså, Aschehoug, når et kapittel heter "Selvmordet", hva tror dere at leseren tenker kommer til å skje da? At Gustav får en ballong? Det er i alle fall ikke et kapittel om gulrotdyrking. Snakk om å ta livet av all spenning! (Og her er løsninga forbausende enkel: hva med kapitteltall i steden for avslørende overskrifter...?)

I tillegg er det i denne boka et trettitalls franske navn med tilhørende stive personer, og fordi en aldri får lese mer om disse personene, så a) forblir de stive og følelsesløse, eller følelsene de gir seg ut for å ha blir påklistra og svulstige og komiske, eller b) de blir uinteressante og på grensa til kjedelige, fordi de mangler et menneskelig særpreg, og c) de blir ikke alltid helt greie å skille fra hverandre, nettopp fordi de mangler personlighet. Det er synd, for det ligger så mye i denne boka. Men bearbeidelsen har blitt dens bane.

Dette blir dessverre årets siste lesesirkelbok for meg, men de andre i lesesirkelen har enda to titler å lese og seinere blogge om i henholdsvis slutten av november og slutten av desember. Hvilke titler det er, kan du lese her. Du kan også lese om hvilke titler som er planlagt for Charles Dickens-året 2012. Jeg håper jeg får anledning til å være med en del til neste år også, men må nok melde pass allerede på første bok. Den har jeg nemlig lest. Men det kan hende det dukker opp et innlegg likevel.

Grev Klumpenese

Akkurat nå leser jeg Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas (1802 - 1970) til lesesirkel 1001 bøker (ti dager og hundre sider igjen til bloggsøndagen). Og i den forbindelse klarer jeg ikke å la være å tenke på mitt aller første møte med Edmond Dantès. Det er riktignok ikke bokas helt det gjelder i denne omgangen, men en filmatisert versjon av Dantès fra 1998.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg fransk som valgfag (et valg jeg seinere angra på, men det er en helt annen historie). Læreren var begredelig og vi tilbragte ofte timene foran tv-skjermen, som regel med "Helene og gutta" som selskap (tirsdager på tv2). Det var, mildt sagt, dritkjedelig. Og i tillegg hadde serien norsk tekst, så graden av læring var heller lav. Derfor blei jeg og resten av klassen (bortsett fra Eivind, som var veldig begeistra for en av venninnene til Helene eller Helene sjøl, jeg husker ikke helt) ganske oppstemte da vi fikk vite at vi skulle se på noe annet.

Inn i klasserommet trilles den digre, gamle skole-tv-en på omtrent ti kilo og med en flimrende skjerm på kanskje snaue tretti tommer, og den medfølgende, obligatoriske bestevennen som nærmest er som en antikvitet å regne i dag: videospilleren. Inn stappes en støvete videokassett, for dette er nemlig tatt opp hjemme hos fransklæreren, må vite (det er sikkert fransk porno, hviskeroper Martin til Peer eller omvendt og noen av gutta ler som bare sjenerte gutter i stemmeskiftet kan).

Læreren hadde tydeligvis ikke fulgt helt med i tv-oversikta bakerst i lokalavisa, for hun introduserte oss for episode to. Og for at vi skulle forstå sammenhengen, fortalte hun litt. Om Edmond Dantès som blei slengt i fengsel og svømte i land og vant masse penger og endra utseende ved hjelp av operasjoner. Og nå skulle han finne de gamle vennene sine. Jaha, tenkte jeg (æsj, da er det sikkert klein homseporno, roper Peer til Martin eller omvendt).

Vi begynner å se på. Episode to av "Greven av Monte Cristo". Det skurrer på kassetten. Lyden er lav. Bildet flimrer. Og det er stort sett bare mørkt. Noen brøler lenge på fransk. Og den nynorske underteksten henger etter eller er litt i forkant, vi veit ikke. Svært lite gir mening. Så dukker det opp et ansikt, et sint ansikt. Og så ringer det ut.

Merk at dette ansiktet som dukker opp - det er mitt første møte med Gérard Depardieu. Jeg konkluderer derfor med at den nevnte operasjonen, den plastiske operasjonen, tydeligvis, må være nesa (venninna mi er enig). Den er nemlig veldig stor og stygg og skeiv, og når vi går hjem fra skolen lurer vi på om det er plastilina eller voks eller om den er limt på eller om han faktisk har gjort det på ordentlig, for den så ganske ekte ut. Læreren viser episode tre ved en seinere anledning (vi gjentar diskusjonen). Og enda en episode noen uker etter det (nå er denne nesa gammelt nytt). Jeg skjønner ikke bæret og synes at franske tv-serier er dritdårlige - med en fjortenårings intense alvor.

Hele poenget med denne historia er faktisk ikke at jeg blei positivt overraska over boka (skulle utrolig lite til), men at jeg og venninna mi fikk et voldsomt sjokk da vi i en seinere fransktime møtte Gérard Depardieu på nytt, denne gangen som Obelix. Hva i alle dager, sa vi (jævlig kult med Obelix og Asterix og sånn, roper Peer ironisk. Kanskje det blir noe knullings, de er jo definitivt homo, akkurat som deg, roper Martin (kanskje unødvendig å legge til at Peer og Martin har krangla)). Har han beholdt nesa, sier jeg. Har han ikke operert seg tilbake, spør venninna mi. Var det ikke plastilina eller voks likevel? Hvem er det egentlig som gidder å operere seg for å få ei så stygg nese? Klumpenese! Også for ei rolle? Kanskje han gjorde det fordi han trengte stor nese til rolla som Obelix også, sier venninna mi. Ja, kanskje det? To roller, da, altså.

Vår forferdelse og indignasjon var stor, såpass stor at jeg ikke husker noe av Asterix-filmen. Vår medfølelse var omtrent ikke-eksisterende, og vår forståelse var, om mulig, enda mindre. Og det tok flere år før vi fant ut at Gérard Depardieu faktisk ser sånn ut i virkeligheten og at han ikke er operert. Såvidt vi veit.

Føling i akademia

Det er snart midten av oktober, hvilket betyr at jeg straks er halvveis i enda ett semester. Herlig! Men arbeidsbyrden er såpass stor at jeg ikke helt kan glede meg over det; det er noe med det å kunne se lyset i enden av tunnelen. Min tunnel er utrolig lang, svingete, stigende, synkende og kronglete, og helt uten lys, jeg kjører mest på måfå, er sikkert over den gule stripa mesteparten av tida, og bilen har noen riper i lakken etter ymse sammentreff med andre biler, autovern og betongvegger. Ja, det er i alle fall sånn det føles.

Jeg har fire oppgaver igjen før eksamen, to store, en middels og ei lita. Alle eksamensøvingsoppgavene må leveres og bestås hvis jeg skal kunne ta eksamen. Og noen av dem teller med i den endelige karakteren, også. Jeg opplever at jeg konstant blir vurdert, men av hvilken grunn og til hvilken pris? Alle oppgavene gjør at jeg ikke fokuserer på pensum, som er interessant, men komplisert. Jeg leser med mindre nærvær fordi jeg veit jeg blir drilla etterpå og kan slå opp i boka da. Det gjør at jeg ikke lærer ting ordentlig, sjøl om det er det motsatte som er intensjonen, altså at studentene gjennom oppgavene lærer stoffet enda bedre.

Men hvorfor skal alle studenter gjennom oppgaver hele tida, hvorfor er det ikke som før, med kun én eksamen? Min teori er at det er alt for mange som stryker, og at studiestedene da mister statsstøtte, som jo gis per uteksaminerte hode. Å tape penger egner seg dårlig når en driver butikk, og det er jo som kjent det de fleste studiestedene her i landet primært driver med. Da er det bedre å drille studentene i eksamensrelaterte oppgaver i hele studieperioden, sånn at flest mulig får ståkarakter. Men er det ikke egentlig å lure seg sjøl? Når studentene kun prøves i oppgaver i eksamensform, altså konstruerte oppgaver, isteden for å få mulighet til å sette det de leser og lærer ut i praksis og hente eksempler fra det virkelige liv, blir jo kunnskapen kun sittende (hvis den blir sittende) i eksamensform. Ikke alle klarer å overføre dette til det virkelige liv. Og da er vi like langt (eller kort). Hvem vil vel ansette folk som har flotte cv-er, massevis av studiepoeng og hauger av eksamener, men som egentlig ikke KAN noe? Dessverre kan det virke som om det er ganske mange.

I tillegg til disse eksamensoppgavene, kommer den nitidige evalueringa. Vi som studenter blir konstant evaluert og vurdert, både som gruppe og som enkeltindivider. Faglig progresjon blir målt. Arbeidsinnsats og evne til problemløsing like så. Og sjølsagt får vi karakter på oppgaver og eksamener, og skriftlig vurdering når semesteret er slutt. Men vi skal jammen meg også evaluere.

Vi, som er studenter, som egentlig ikke kan det vi skal lære, vi skal evaluere studiestedet, foreleserne, fagplanen, pensum, studiets oppbygging, oppgavene, hvordan det hele sitter sammen. Vi blir bedt om å rangere, gi karakter, terningkast, skrive kommentarer. Vi skal ta med smitt og smule, hva vi synes, hvordan vi reagerer, hvordan vi føler.

Hva jeg føler? Jeg er student, jeg skal ha respekt for foreleserne mine og for studiestedet. Jeg skal gjennom det løpet en kompetent førsteamanuensis, professor eller doktorgradsstipendiat legger opp for meg. Jeg skal stole på at de, som fagpersoner, som godt utdanna, profesjonelle og voksne mennesker, veit best. Hva jeg føler kommer så himla langt ned på lista. Jeg skal ikke føle. Det skal ikke være rom for føleri-følera i akademia. I alle fall trodde ikke jeg at det var tid til sånt. Det er nemlig det faglige som skal være i fokus, ikke enkeltmenneskers reaksjoner, misforståelser og eventuelt tullball på usaklig grunnlag. Hvis lista skal legges helt ned, helt ned til der hvor vi driver og føler, da kan jo alle studere, ta høyere utdanning. For alle føler. Og alle kan føle at ei oppgave er vanskelig eller dum. Og hvis flertallet føler det, da er det best å fjerne oppgava. Ellers er det jo alt for mange som stryker. Men vent! Det er jo sånn det er.

Hvem er det som har bestemt at høyere utdanning er for alle? Hvem er det som har bestemt at lista skal legges så langt ned at til og med onkel Kåre på over førti år, som knapt klarte å fullføre ungdomsskolen og som har jobba svart hele livet, kan ta emner ved universitetet? Hvem er det som raserer det norske, tidligere velfungerende, utdanningssystemet? Og hvor er alle de som skal reagere, si at de ikke finner seg i det, hvor er professoren på 68 år som ikke tolererer å bli vurdert av jyplinger på 22, det er jo hun som kan stoffet, hvor er læreren på 45 som slutter i protest? Jeg aner ikke. Slike historier ties ned, fortrenges. Det kan nemlig såre noens følelser.

Ti bøker alle andre enn meg har lest

Vi har vel alle noen titler hengende over oss, som vi ikke vil ta i med ildtang av ymse årsaker. Tar vi feil? Er vi fordomsfulle og sta? Skjuler det seg virkelig en poetisk perle bak det glossa omslaget? Er krimboka mer enn teit underholdning? Er mursteinen virkelig så tørr og uengasjerende som den ser ut til? Skulle jeg ha lest den? Eller er det alle andre som har dårlig lesesmak? Jeg er fullstendig klar over at jeg kan ta feil og at bøkene egentlig er lesverdige. Overbevis meg om du kan! Ei morsom lita liste, synes jeg, rappa fra Line. Her er mine ti bøker, som alle andre enn meg har lest - både på godt og vondt.

1. Ligge med grønne berlinerkrepser

Den observante vil se at dette egentlig ikke er en boktittel, snarere tre: Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger, alle fra Anne B. Ragdes herlige griserøkterunivers. Eller? Hva veit jeg, jeg har ikke lest ei side. Jeg har derimot lest Jeg vinket ikke, jeg druknet, og den likte jeg virkelig ikke. Og om Neshov-trilogien er noe i nærheten av den, vil jeg absolutt ikke bruke mine få og verdifulle lesetimer på sånt ræl. Mulige årsaker: jeg har, av en eller annen grunn, en innebygd motvilje til all populærlitteratur, særlig akkurat når det er populært. Jeg får helt nok og blir rett og slett irritert når enda en begynner å mase. Det har også sammenheng med mine mange år i bokhandelbransjen, hvor jeg pakka ut, stabla, solgte og pakka inn bok etter bok etter bok. Når dagen endelig var over, trengte jeg å ikke se de samme omslagene og ryggene og forsidene hjemme.

2. Da Vinci-kjøpe-koden

Og sammen med denne kan jeg føye til alle andre titler av Dan Brown. Har ikke lest, og vil ikke lese. I mitt fordomsfulle hode er han en spekulativ kvasihistoriker som gjennom dårlig språk formidler kleine fantasihistorier om kristendommen. Er det feil? Ja, jeg har sett filmen, riktignok lenge etter at den kom, og det var jaggu ingen høydare. Da jeg jobba i bokhandel var dette ei bok som stadig blei etterspurt. Sammen med "Har dere Brown-boka" kom ofte også spørsmålet om jeg hadde lest den. Hver gang jeg svarte nei blei folk svært overraska. Mange ville også vite hvorfor, noe som et par ganger resulterte i at folk ikke ville kjøpe boka likevel. Men jeg kunne jo ikke stå der, midt i julekaoset, og si, rett foran sjefen min, alle kollegaene og alle kundene, at jeg ikke setter pris på dårlig underholdningslitteratur og at jeg synes det virker som om Robert Langdon er ei blære (jeg leste baksideteksten). Derfor begynte jeg å juge. Standardfrasen blei "Den er skikkelig spennende, asså. Skal den pakkes inn?". Jeg fikk fred, sjefen var fornøyd og bøkene solgte som bare det.

3. Min sosialpornografiske kamp

Fra ei fiktiv blære til ei virkelig blære: Karl Ove Knausgård. Bøkene om hans forferdelig smertefulle ferd gjennom livet, der han drikker og banner, røyker, griner, småkrangler, har seg med både smårips og gamle kjerringer, er utro, skribler og tror han er kul der han lirer av seg Adorno og andre jålebukker, blir pappa og er på grusomme trilleturer og stadig er under trusselen av Hverdagslivet, Middagslaginga og Bleieskiftet, appellerer absolutt ikke. Makan til kleinere dagboknotater skal en leite lenge etter. Men, igjen, jeg har ikke lest, så dette kan være feil (og svært respektløst).

4. A. S. Byatt

Ikke ei bok, men en forfatter: eg har på følelsen at alle, ALLE, bortsett fra meg, har oppdaga og lest og kosa seg med denne gamle dama og de mange fantastiske bøkene hennes, særlig gjennombruddsboka Besettelse og seinest Barnas bok fra i sommer. Jeg vil og! Her har jeg faktisk ingen god unnskyldning for hvorfor jeg ikke har lest, de to beste blir: a) jeg har ikke hatt tid og b) jeg eier ingen bøker av henne. Men jeg kan jo gjøre noe med det siste. Det er snart jul, sier jeg bare.

5. Rosens navn

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese utrolig lenge, og jeg har vært nære ved å kjøpe den flere ganger. Årsak til at den ikke blei med hjem i handleposen: de gangene jeg har kommet over den, har den vært i pocket. Jeg forestiller meg at ei så stor, tjukk og god bok blir fryktelig stygg i pocket. Jeg vil ha en ordentlig utgave. Og så havna det hele litt ute i periferien. Årsak til det: filmen med samme navn med en viss stiv herremann (Connery) og naken unggutt (Slater) og de mange, mange, mange rare og stygge munkesveisene. Enklete scener og frisyrer fra filmen sitter som støpt på netthinna, og jeg er redd det kommer til å plage meg underveis i lesinga. Derfor er jeg kanskje tjent med å vente litt til. Eller er Umberto Eco så god at sjøl stygt hår blir fortrengt?

6. Tyggisdamene Samartin og Hislop og Kinsella

Igjen ikke ei bok, men hele tre forfattere. Og disse har i alle fall nesten alle andre enn meg lest! Men jeg har ikke den minste lyst til å lese noen av dem. Jeg forestiller meg at dette er svake forfattere som luller i vei med såkalt storslått dramatikk og en haug med skandaler og avsløringer og halvkomiske-halvromantiske episoder, som ikke akkurat er med på å motbevise at kvinner, som gruppe i sin helhet, er kjøpegærne, elskovssugne, underlegne, uansvarlige, forvirra og desperate etter bekreftelse fra et konstant nærværende mannlig dominerende petimeterblikk. Eller på godt norsk: husmorporno. Sikkert helt på viddene.

7. Don Quijote

Men denne boka vil jeg lese! Alle andre har jo lest den for utrolig lenge sida. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke har gjort det. Den virker spennende og interessant! Jeg begynte sånn halvveis for ei stund tilbake, men på grunn av eksamenskjør blei den ikke prioritert. Og det er ei bok en må prioritere, opplever jeg. Dens tid kommer nok. Inntil da kan jeg gjerne motta argumenter på hvorfor den bør rykke opp i lesekøen.

8. Gubbehaugen Aksel, Agnar og André

Ja, med etternavn Sandemose, Mykle og Bjerke. Unntatt et utdrag, ei klein novelle og noen barnerim, har jeg fortsatt til gode å lese romanene som er skrevet av disse modne karfolka. Jeg veit at jeg burde. Alle andre har jo. Men jeg har ikke egentlig så lyst... De er liksom litt utgått på dato.

9. Kristin Lavransdatter

Det er rett og slett kleint at jeg ikke har lest ut trilogien enda. Jeg begynte i sommer, og jeg hadde en god leseropplevelse med Kransen. Men så har jeg ikke surra meg til å lese mer, og jeg både bør og vil. Her er det tidsunnskyldninga som står sterkest, sammen med det at boka er blitt fast inventar på skrivebordet mitt. Ser ikke tittelen for bare bøker eller noe. Uansett, fy og skam, skjerpings, skal leses før nyttår så jeg endelig kan være med å diskutere den, jeg også.

10. Delt sisteplass: lyst og ulyst

Lyst: her kan jeg egentlig bare ramse opp alle godbøkene og godforfatterne som absolutt alle andre enn meg har lest, og som jeg er litt snurt over at alle andre enn meg har lest. Som for eksempel Doris Lessing, Muriel Barbery, Vera Henriksen, Tove Janson, Tove Ditlevsen... Men jeg har dem i hylla, så de er ikke glemt.

Ulyst: Paulo Coelho og Kahil Gibran og Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel og Himmelske samtaler og sånne greier som det der. Klarer ikke å interessere meg sjøl om alle andre leser og er begeistra og misjonerer ivrig og liksomdiskuterer og kjøper og gir bort over en lav sko. Går jeg glipp av noe? Eller er ikke gresset så eviggrønt på den andre sida likevel? For å si det sånn; jeg leser heller Tor Åge Bringsværds Samtaler med svart hund.

Helgener og legender

Det er tydeligvis mye rart en skal lese når en studerer historie. Hele fagbøker, leksikonartikler, utdrag, diskusjoner. Sanger, dikt, gjeldsbrev, konkordater. Vi studerer kart og forsøker å plassere utdrag fra hele verdens historie uten å kjenne forfatter, årstall eller nasjonalitet. Vi løser oppgaver hvor svarene er gitt, men hvor vi må lage spørsmåla. Muntlige og skriftlige oppgaver, korte og lange. Aleine og sammen. Og vi fordyper oss. Blant anna i boka Hellige mænd og kvinder av Niels-Knud Liebgott.

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å lese ei sånn bok. Den tar for seg helgenenes historie, fra begynnelsen og framover mot vår tid, med hovedtyngde i middelalderen da mange helgenkulter var på sitt største. Og den er faktisk ganske interessant, for den avspeiler jo samfunnet helgenkulten oppstår i og menneskene som danner helgenkulten. Boka har mange snåle eksempler og anekdoter, og forteller generelt om helgener, virkeområder, lokale helgener, hvorfor noen blir helgener, primstaver, kalendariumet, relikvier og pilegrimsreiser. Det snåleste er den lange oppramsinga av relikvier og relikviestedene. Noe av det morsomste er dronning Margretes brev hvor hun beordrer en rekke pilegrimsreiser til hele Europa og sentrale deler av Lilleasia (f.eks. Jerusalem).

Ei anna bok jeg heller aldri trodde jeg kom til å lese, er Legender frå mellomalderen, samla og oversatt fra norrønt av Else Mundal. Legendene i seg sjøl synes jeg er mest interessante som litterær sjanger, i og med at det historiske grunnlaget ofte er nokså gyngende. Og det er verdt å nevne at det er påfallende likheter mellom de kristne legendene og ættesagaene fra omtrentlig samme tidsrom. Det er nesten identisk fortellerstil, altså rett på sak og ingen følelser. I ættesagaene er det "Torodd hogg til" og i legendene er det "Då kutta dei av ho brysta". Enkelt og greit.

Men etter å ha lest et par legender blir det litt som med de norske folkeeventyra: har du lest fem-seks stykker, har du lest alle. Dette er rett og slett formellitteratur, med faste innslag som hedenske eller vantro motstandere, omvendelser i fleng, mirakler av ymse art, tortur av slaget ekkel - eklere - eklest, bønner, frelse og død. Ikke akkurat lystig eller underholdende lesing, men interessant, og særlig i kombinasjon med ei fagbok om Romerriket, artikler om kristendommen og de første martyrene og Hellige mænd og kvinder, som setter det hele inn i et skandinavisk perspektiv.

Angst, smerte og sult

Den femte lesesirkelboka til lesesirkel 1001 bøker er Knut Hamsuns (1859-1952) enestående gjennombruddsroman Sult fra 1890, og bloggdatoen er egentlig førstkommende søndag. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å lese denne boka på nytt heller, i likhet med forrige lesesirkelbok, Den afrikanske farm av Karen Blixen. Men Sult gjorde svært sterkt inntrykk da jeg leste den i forbindelse med studiene for nesten nøyaktig ett år sida. Og fordi jeg er redd for at jeg kanskje ikke rekker å lage et innlegg på søndag, kommer det nå.

Det er forferdelig mye som kan sies om Knut Hamsun og Sult, og nesten like mye er sikkert sant. Jeg tror likevel at det meste er avhengig av hva slags lesebriller en tar på. Det som kan slås fast er at Knut Hamsun gjennom sin navnløse og sultne antihelt skaper en ny måte å skrive romaner på. Fokuset, det repeterende, svimlende og egosentriske, er helt annerledes enn det som i lange tider var idealet, og det er derfor det med Sult markeres en endring innafor de litterære strømningene som på mange måter fortsatt er gjeldende - her tenker jeg på Knausgård og andre navlebeskuende skriblerier (dette er sjølsagt bare én av mange strømninger).

Sult er ei effektiv bok. Det er svært lite som er overflødig. Knut Hamsun har valgt seg ut dager, timer, minutter, som han skildrer inngående, som han er i, sammen med denne navnløse. Jeg opplever at de noen ganger er så nær hverandre at det er som om de er ett. Det går raskt nedover med han (eller dem), fra ille til verre, det er en tilsynelatende evig, ond spiral som han ikke klarer å kaste seg ut av. Han vil så gjerne være en stor, flott mann, med penger, karriere og tekster på trykk, han vil det så intenst at drømmene tar over, de lammer han nesten, så han ikke kan gjøre annet enn å sitte sulten og kald på en benk i Slottsparken. For å ikke tenke på sin egen situasjon, for å ikke kjenne etter, se seg sjøl, innrømme og erkjenne, flykter han inn i fantasien og er sjukelig opptatt av hvordan andre ser han. Og når han endelig får penger, gir han dem vekk.

Vil han seg sjøl vondt? Jeg tror ikke det. Jeg tror han er drevet av noe som han opplever som større enn fysiske behov, større enn sult. Det er denne indre krafta han har, skapertrangen, viljen. Men fordi han er så lett, så lett, nesten euforisk når han har en god dag, lar han seg avlede, distrahere. Hele tida! Den er mat og drikke, kvinner, bekjente og fremmede, været, dyr, bevegelser, lukter og lyder. Han sanser med hele seg og tar inn alt. Det hele grenser opp mot galskap, og enkelte steder bikker det over. Det er først og fremst stormannsgalskap. Men det er også angst. Den sterke, lammende angsten følsomme individer kan overmannes av når som helst, hvor som helst, som kan få en til å ta gale avgjørelser på galt grunnlag.

Er det ei god bok? Ja, for det er et solid håndverk. Den er ensidig, vil kanskje noen si, og sånn sett gir den ikke et helt bilde av denne navnløse. Men er den sannsynlig? Finnes det sånne egosentriske, forvirra mennesker? Det tror jeg at det så absolutt gjør, og har gjort, til alle tider. Men hva veit vi egentlig om han? Ikke så mye. Hamsun lar oss bare se brøkdeler av mannen. Men skal den gi et helt bilde? Kanskje ikke. Den fungerer som den er, og for meg er det et innblikk i en litt annerledes, litt vemodig, litt fremmed og litt gjenkjennelig verden. Det er sårt og vondt. Men som leser må en være villig til å tre inn i det, kjenne etter. Hvis ikke blir alt kavet, sulten, savnet, smerten og angsten, bare overflate og påstander.

Men leseropplevelsen min var ikke god. Dette var ikke ei bok jeg koste meg med å lese. Og det er ingen annen bok som har fått meg til å føle det som Sult fikk meg til å føle. Det var så sterkt og så virkelig, sjøl om jeg var uenig og syntes antihelten var teit, dum og en som tydelig burde vært diagnostisert, det har, til denne dag, ikke vært en tekst i nærheten av Sult. På godt og vondt. Men mest vondt. Derfor har jeg stor respekt for boka og forfatteren.

Norsk talemål

En av mine største utfordringer dette semesteret er innafor nordistikken. Der skal jeg både være innom syntaks og morfologi, fonologi og dialektologi, sosiolingvistikk og retorikk. Pensum er stort, leseplanen er hektisk og det er kort mellom de mange forelesningene som jeg må følge. Foreløpig hangler det mer enn det går, men for hver side jeg tilbakelegger er det mer og mer som faller på plass. Den grundige fagboka Norsk talemål. Lokal og sosial variasjon (Høyskoleforlaget 2005 - også kjent som "trollboka") er så absolutt med på å gjøre det hele mer forståelig. Samtidig gjentar foreleseren stadig at boka er for grundig og at vi ikke behøver å kunne alt. Hva vi eventuelt kan utelate sies det ikke noe om, så det er blitt til at jeg leser hele greia.

Gjennom dialektprøver, språkutviklingskart, mange eksempler på ulike språktrekk og variasjoner, samt dialektprøver på cd, gir Eric Papazian og Botolv Helleland et mangefasettert bilde av norsk talemål. Så detaljert er det, at det nærmer seg mosaikken. Mest fokus er det på det rurale, mens byene, med sitt skriftspråknære standardtalemål, i stor grad sløyfes. Da boka er noen år gammel og feltundersøkelsene, karta og dialektprøvene er eldre enn meg og vel så det, gir eksemplene ofte et gammelmodig inntrykk. Men jeg leser det med stort utbytte og som en skildring av hvordan talemål og dialekter har vært i gitte områder, snarere enn sånn det er. Dessuten er palatalisering, tjukk l, jamvekt og skarre-r med mye mer fagtermer og isoglosser som holder seg, så det spiller egentlig ingen rolle når dataene er innhenta. Det viktigste er jo at jeg og andre studenter forstår hva som beskrives og hvorfor det er sånn.

Og det er faktisk ganske spennende når en kommer inn i det!

På ungdomsskolen og videregående var jeg aldri særlig begeistra for dialektologidelen av norskfaget (det var litt som den dølle tanta alle har, og som vi pliktskyldigst besøker to ganger i året - det er bare å få det unnagjort). Det kan også ha noe med saken å gjøre at vi mer eller mindre blei villeda til å tro at det kun fantes seks dialekter i moderne norsk talemål (og at vår dialekt var den beste): nordnorsk (fra Trøndelag og opp), trøndersk (logisk nok Sør- og Nord-Trøndelag), bergensk (alle på Vestlandet skriker), bibelbeltet (det treige Sørlandet), Oslomål (altså Midt-Norge) og Indre Enfold (Østfold). Vi visste jo at det ikke var sånn, men lell. Ikke fikk vi vite hvorfor dialektene var forskjellige, heller. Men det har jeg fått fordype meg i nå. Og jeg har knøda bra mye med Setesdalsmålføret, men det er jammen moro når jeg forstår hva hødd er og hvorfor det har blitt sånn!

Stor nytte har jeg også hatt av et av de tidligere emnene innafor nordistikken, nemlig norrønt og den generelle språkutviklinga mot moderne norsk. Det kan virke som om alt i dialektologien bygger på noe foregående, og det er utrolig spennende å kunne nøste opp historien til ett enkelt ord bare ved å resonnere. Men jeg tror boka er fin for de som mangler den bakgrunnskunnskapen også. Sjøl om Norsk talemål til tider er så tettpakka med informasjon at den er tung å lese og forstå, og sjøl om den er flisespikkende petimeter-grundig og nesten enerverende omstendelig, så er den også fin på den måten at forfatterne stadig husker på å trekke de lange linjene, de er konkrete, henviser til målmerkekarta og dialektprøvene, og er evig eksemplifiserende.

Høststress og leseplaner

Det er september og studiene er i full sving. Jeg har begynt høst-semesteret med å ligge etter, godt etter, i alle fag (det er ikke med vilje, altså), og jobber på spreng med å ta igjen alle andre før øvingsoppgaver og obligatoriske oppgaver og prosjekter og prøveeksamener og eksamener tar til for fullt. Og det er bare et par uker til første runde, så jeg må avlyse alt som anger av sosialt liv og holde meg på plass ved skrivebordet. Skjønnlitteraturen, de bøkene som fyller alle bokhyllene i heimen og vel så det, må med andre ord vente. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg rett og slett ikke har kapasitet til å lese mer enn de planlangte sju-åtte timene hver dag, hvor jeg skal slite meg igjennom grammatiske analyser og antikke verdensanskuelser og det som verre er. Kosebøkene er altså skjøvet ut på sida, hvor jeg i lange tider må nøye meg med å se på dem, kanskje ta på dem, men ikke noe mer.

Jeg har, uklok som jeg er, såvidt begynt å lese Kaptein Corellis mandolin. Og første kapittel likte jeg så godt at jeg la fra meg boka. Logikken bak handlinga er som følger: jeg vil ha tid til å lese boka, jeg vil ha tid til å kose meg! Så målet for denne svært stusselige lesehøsten er å lese ferdig Kaptein Corellis mandolin, samt å klare å lese Greven av Monte Cristo til lesesirkelen 1001 bøker i løpet av oktober. Men det spørs, for begge bøkene er ganske tjukke. Likevel føler jeg at jeg må klare såpass! Noe annet er rimelig kleint.

Derfor, og sjølsagt også av andre grunner, men mest av alt på grunn av lesinga, gleder jeg meg allerede veldig til årets juleferie. For da skal jeg lese. Da skal jeg lese alt jeg har lyst til, og jeg ser for meg drastiske innhogg i hylla med de uleste bøkene, som av mystiske grunner bare vokser. Men kjenner jeg meg sjøl rett blir det ikke så mye som jeg ønsker, for jula er ei hektisk tid, med gaver og handling og matlaging og baking og vasking og pynting og alle besøkene... Litt tidlig å stresse med det, kanskje. Uansett: gleden er på plass, og jeg ser fram til litt fritid. Innlegg kommer når jeg føler at jeg kan komme opp for annen luft enn den som lukter av lim, trykksverte og stive ark.

Et dansk Afrika

1001 bøkers fjerde lesesirkelbok er Den afrikanske farm av Karen Blixen (1885 - 1962), ei bok jeg leste en varm sommer for flere år tilbake og som jeg dessverre ikke har hatt tid til å lese på nytt nå. Men jeg husker godt den episodiske fortellerstilen med flere løsrevne historier, de mange skildringene av mennesker, landskap og det varme klimaet, forfatter-jeget Karen Blixens rolle som problemløser, en slags enehersker og vertinne, med stadige besøk fra Europa, meglinger mellom de innfødte og tenking rundt profitt og økonomi, redskaper og teknologi tilknytta farmen hennes, som i perioder var svært vanskelig å drive (blant anna på grunn av børskrakket i 1929 og de harde trettiåra). Jeg husker at jeg leste lange stykker høyt for noen familiemedlemmer, og at avsnittene blei til gjenstand for diskusjon hjemme. Hun skildrer jo de innfødte både med humor, varme og med en avstand som hun med den tids kolonialiseringstanker på mange måter var "berettiga" til å ha.

Hun er både medfølende og hoverende - på ganske elegant vis! Men mest av alt formidler hun en kjærlighet til farmen, til landet, til kontinentet Afrika, som stagger henne, utfordrer henne og inspirerer henne.

Kombinert med at jeg leste Den afrikanske farm leste jeg også en del om Karen Blixen. Og jeg kunne ikke unngå å bli fascinert av denne tøffe dama som sløste vekk hele arven sin, som gifta seg med en mann og elska en annen, som aldri fikk barn, som kom hjem til Danmark, sjuk og fattig, med et hode fullt av historier som seinere skulle utgis under blant annet pseudonymet Isak Dinesen. Og da mamma hadde vært på Rungstedlund, barndomshjemmet (og dødsstedet) til Blixen som nå er museum, hørte jeg spent på hva hun fortalte. Om farens, Wilhelm Dinesens, mye omtalte og tragiske sjølmord, om mora til Blixen, Ingeborg Dinesen (født Westenholz), et rivjern av ei kvinne, som dreiv Rungstedlund og oppdro fem barn, og som i tillegg holdt salonger og var en viktig intellektuell, om de begava søstrene hennes, om de ulykkelige kjærlighetsforholdene og det mislykka ekteskapet, om syfilisen, som var medvirkende årsak til farens sjølmord i 1895 og som også var med på å ta livet av Blixen.

Og det er mye av dette som er spennende og interessant og helt unikt. Men likevel, sjøl om jeg gjerne vil like denne enestående, myteomspunnede forfatteren, som skriver innafor en gammel fortellertradisjon med historier som veves og flettes sammen og som bygger på hverandre, sjøl om jeg vil, klarer jeg det ikke. For jeg husker henne fra en tv-dokumentar jeg så deler av, og makan til beiskt kvinnemenneske skal en leite lenge etter. Hun var så hoverende og ekkel, og mange av uttalelsene hennes var direkte støtende. Og dette var da hun var gammel og sjuk - hvordan kan hun da ha vært som ung og frisk? Det beviser bare, nok en gang, at det ikke nødvendigvis er en eksplisitt sammenheng mellom forfatteren og verkene... For Den afrikanske farm er noe av det beste som finnes innen det som kalles erindringsdiktining, og mange av fortellingene hennes har fortsatt ikke møtt sin like.

Pensumplukk

Det er ikke ofte det hender, men det skjer av og til: jeg får ei pensumbok som jeg virkelig ikke er fornøyd med. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Den er bare ikke god. Samtidig er det litt farlig for meg å skrive nettopp dette. Det er nemlig ei historiebok det er snakk om, og jeg er ingen historiker. Men på bokutgivelser har jeg etterhvert opparbeida meg en del kunnskap etter mange år i bokhandelbransjen, det samme gjelder godt og dårlig norsk språk gjennom studier i nordistikk.

Boka heter Antikkens historie og blei utgitt på eget forlag (J. H. Schreiner - det samme som forfatteren heter) i 2006. Og den bærer dessverre preg av å være nettopp det, utgitt på eget forlag, altså. Teksten er for eksempel ikke blokkjustert, noe som i dette tilfellet har ført til dårlig plassutnyttelse, mange snåle linjeskift og bindestreker på de utroligste steder. Dessverre har jeg også funnet en god del skrivefeil og tegnsettingsfeil, mangel på punktum, stor bokstav og en flau forveksling av begrepene "subjekt" og "objekt". Slikt bør naturligvis ikke forekomme og jeg understreker det jeg alltid sier til skrivende: en blir hjemmeblind på egen tekst. Tekster som skal utgis, må alltid vaskes og korrekturleses. Av noen andre. Helt essensielt det siste punktet, altså.

Brekking og setting og trykking har tydeligvis også gått litt i ball, for brått er det en annen skrifttype. Den kan dukke opp midt i et ord, og det er sjølsagt uproft. Har ingen sett over teksten før boka blei trykt? Og når det kommer til sjølve trykkinga og innbindinga - den er ikke av de dyreste, akkurat. Min utgave begynte å gå opp i liminga etter bare to dager og trettitre sider. Det er rett og slett kleint. Jeg må understreke det: bøker som er sydd holder seg mye penere mye lenger. Limte bøker, særlig de med tynt, billig papir og billig lim, er like bra som First Price-dopapir. Nå er ikke egentlig papirkvaliteten i denne boka spesielt dårlig, men jeg skjønner ikke hvorfor folk velger glossa papir. Det er stygt! Og når en tar notater går det igjennom til neste side...

Videre opplever jeg at boka har en rekke mangler som ikke går på det tekniske, men det innholdsmessige. Hvor er stikkordregisteret, oppslagsmuligheten? Definisjonene av de viktigste begrepene? Kildehenvisningene? Hvem har tatt bildene, eller hvor er de henta fra? Og for guds skyld - ha med kart! I ei ordentlig fagbok er dette elementer som må med. Forfatteren skriver innledningsvis at boka primært handler om ekspansjon og krigføring. Det er greit nok. Men å se totalt bort ifra kunst, kultur og religion i antikken er å avgrense for mye. Alt henger jo sammen! Og leserens forståelse av det antikke samfunnet er så viktig. De premissene som blir lagt i antikken, er byggesteiner i våre moderne samfunn. Derfor er det flott av boka er grundig på demokratiet, både i Hellas og i Roma.

En kan spørre seg hvorfor nettopp denne boka blei valgt som pensum av foreleseren. Hele utgivelsen sender signaler om et vaklende kjøkkenbordforlag og en utrent forfatter som kløner i vei med lange, usammenhengende setninger. Men det er jo nesten det motsatte som er tilfellet. Johan Henrik Schreiner (f. 1933) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og har flerfoldige utgivelser bak seg. Og i denne boka skriver han om sitt spesialfelt. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å høre han snakke, til å være på en forelesning. Jeg forestiller meg nemlig at det er mye bedre. For mange historikere har nemlig klar tanke og er tydelige i sin muntlige formulering. Men når det skal skrives ned, blir det knot (mange historikere er motsatt også, heldigvis).

For å være rettferdig: i denne boka er det riktignok ikke så mye knot (men det kunne jo vært bedre). Den er lettlest, lettfattelig og konsentrert rundt sine hovedpunkter. Det er ei grei og konkret innføringsbok om antikken - på norsk. Vel springer forfatteren mye att og fram i tida og har ikke alltid en logisk progresjon, men det får være greit. Jeg skulle bare ønske at han tok seg tid til å skrive mer, til å skrive seg skikkelig inn i stoffet, til å skrive godt. Og til å være kritisk til egen tekst. Forfatterkommentarer, som ikke formidler noe historisk, men høyst private tanker og meninger som absolutt ikke er relevante, bør kuttes vekk. Jeg skulle gladelig lest dobbelt så langt, til og med med sporadiske satser og snåle orddelingsfeil. For dette er et utrolig spennende, interessant og fascinerende fagområde.

Studiestart, igjen

Det er medio august og det nærmer seg studiestart atter en gang. Jeg skal ta enda ett år, men på grunn av tull og rot og treiging og misforståelser og avtalebrudd og e-poster som ikke blir sendt ut og ansatte som ikke tar telefonen og fandens oldemor, så skal jeg ikke studere det jeg trodde jeg skulle studere (hold dere unna "universiteter" på sørlandet). For å gjøre en lang og, for undervisningsinstansens del, pinlig historie kort: jeg skal studere noe jeg aldri trodde jeg kom til å studere - historie. Ja, også skal jeg fortsette med nordistikken. Men historie blir nytt. Og spennende!

Pensumlistene er lange, og jeg bestiller litt her og litt der, samt at jeg låner omtrent femten titler fra biblioteket. Jeg ser fram til å komme i gang med det hele, å fordype meg i nytt stoff. Bøkene virker flotte! I første omgang er det antikken og middelalderen jeg skal ha mest om. Antikken har jeg lest om mange ganger før, men det blir fint å få en ny og grundig fordypning. Hovedpensumboka Antikkens historie skal visst være grei og lettlest, og er på vei i posten fra Trondheim. Middelalderen blir det særlig spennende å ta fatt på. Der har jeg noen hull, både i hukommelsen og i kunnskapen, som jeg ikke har vondt av å få tetta igjen. I tillegg er middelalderen en periode med mange utfordringer og endringer, mye som vi kan se en direkte konsekvens av i dag. Det synes jeg er fascinerende.

I nordistikken skal jeg knote mye i høst, er jeg redd for, for syntaks og morfologi og sånt er ikke min sterkeste side. Det kan hende jeg rett og slett må pugge regler og paradigmer og trediagrammer, men det er jeg forberedt på. Stoffet er tørt og litt ukjent, så en stor utfordring blir å finne en inngang til det hele, samt knagger å henge kunnskapen på. Jeg regner med at det tar noen uker før jeg er kommet innafor, og får nok litt panikk hvis det tar enda lenger tid, for da nærmer det seg første deleksamen. Så hvis det er noen som har noen gode lesetips, kom med dem!

Og til alle medstudenter: lykke til!

Kjærlighet og kommunikasjon

Hva skjer når kjærlighet ikke lenger er nok? Hvorfor vokser mennesker fra hverandre, og hva er konsekvensene? Finnes det én enkelt hendelse som definerer oss som den vi er? Jeremy er veldig opptatt av sine aldrende svigerforeldre, Bernhard og June Tremaine, som fortsatt er gift, men som ikke klarer å leve sammen. Det er tydelig at de har vært, og er, svært glade i hverandre. Men for dem er bare det å snakke sammen en utfordring. De kommuniserer kun i sine fastlåste mønstre og klarer ikke rive seg løs. Hvorfor har det blitt sånn? Og hva skjedde egentlig på bryllupsreisa i Frankrike i 1946? Hvorfor valgte June å flytte? Er et liv som ensom bedre enn et samliv som misforstått? Svarte hunder heter romanen fra 1992 hvor den britiske forfatteren Ian McEwan (f. 1948) undersøker disse og mange flere spørsmål.

Etter å ha lest en del bøker av McEwan kan jeg konkludere med at han også denne gangen holder seg til sine "vanlige" temaer - kjærlighet og kommunikasjon. Eller mangelen på nettopp det. Og det problematiske når to mennesker ikke vil det samme eller ikke får hverandre. Noen eksempler er Chesil Beach, hvor mangelen på ærlighet og dominerende konvensjoner ødelegger for det unge paret. Eller i Om forlatelse, hvor kjærligheten er sterk, men hvor også misforståelsene er store. Eller i Hjelp fra fremmede, hvor hjelpen slettes ikke er hjelp, og hvor det finnes mange eksempler på dobbeltkommunikasjon. Og ikke minst i Den uskyldige, hvor den unge mannen føler intenst, men ikke tar noen signaler, noe som gir teksten et ironisk tilsnitt. Sjøl om tematikken i McEwans produksjon er mye av det samme, er bøkene langt ifra like. Og Svarte hunder var enda en fascinerende variant hvor et samliv blir belyst utenfra.

Gjennom Jeremy fortelles det altså om Bernhard og June, om hvordan de møttes, hva de likte ved hverandre, om Europa og London under krigen og i tida etter, om ekteskapet som inngås i 1946 og om den politiske uenigheten både dem i mellom og i samfunnet. Og ikke minst fortelles det om de svarte hundene, som er blitt et begrep i Tremaine-familien, og som er symbol og spenningselement gjennom hele romanen. Hva de svarte hundene er, hva som virkelig hendte og hvordan det lades, blir spart til sist. Men sidene jeg måtte lese for å komme dit, sammen med Bernhard og June, Jeremy og Ian McEwan, var morsomme og fine, rørende, forståelige, triste, menneskelige. For kort oppsummert handler boka om nettopp det: mennesker. Og våre kompliserte, såre og kjærlige forhold til hverandre.

Boka er kort og konsentrert, og jeg opplever at McEwan bevisst har valgt denne stramme formen (til forskjell fra Den uskyldige, som er nokså pratete, og Tidebarn, som virkelig er innholdsrik). Men det kler historia at formen er knapp, at forfatteren er tilbaketrukket, og at fortelleren, Jeremy, stakkato og famlende, men svært presist, får overlevert det viktigste fra Bernard og Junes liv. Likevel virker ikke boka kort, for det er mye å hente mellom linjene, det er mye å assosiere på, tenke på. Og jo mer en kan om Europa i krig og mellomkrigstid og Berlin i 1989, jo mer får en ut av det tidsbildet som beveger seg i kulissene.

De svarte hundene jager over boksidene, er etter deg med de lange, rosa tungene, peser mens du blar om. Hva hendte? Hvordan påvirka hendelsen ekteskapet? June snakker om dem hele tida. Jeg ser dem, sier hun, jeg har dem på netthinna like før jeg sovner. Levde hun et liv som jaga? Eller er det spøkelser hun ser, noe uvirkelig? Eller er de trøsten hennes, den eneste trøsten i ensomheten? I løpet av 176 sider blir de svarte hundene en del av leseren også. Jeg tror vi kan vekte dem med likt og ulikt. For meg symboliserer de forandring. Kanskje erkjennelse også. Og jeg tenker at vi har noen svarte hunder, alle sammen. De er en del av oss. Akkurat som frykt og ensomhet og styrke. Vi er alle litt June, tror jeg. Heldigvis.

Om favoritter og skuffelser

De aller fleste bokelskere, kanskje til og med de fleste lesere overhodet, har en favorittforfatter og ei yndlingsbok. Mange har også flere av hver, for når en har lest ei stund er det en vanlig opplevelse at det er svært vanskelig å velge. Ulike bøker og ulike forfatterskap kan være forferdelig vanskelige, for å ikke si umulige, å sammenligne. For eksempel Henrik Ibsen og Stephen King eller Jane Austen og Anne B. Ragde. Hvor skal en begynne? Og i tillegg er mange lesere litt som Ole Brumm, på kryss og tvers av sjangre og tidsepoker og litterære stømninger: Ja takk, begge deler. Det gjør ikke saken noe enklere.

Jeg er en av dem som har flere favorittforfattere. For meg går det ut på at jeg lar meg imponere av noen forfatteres historier og fortellerteknikker, av språk og stemninger, enten det varierer fra bok til bok eller følger en fast mal, og at jeg følger forfatterskapene deres. Jeg kjøper bøkene, leser om forfatterne og bruker god tid på å både glede meg til å lese, lese, tenke om og diskutere bøkene.

Et eksempel er Margaret Atwood. Hittil har jeg likt alt jeg har lest, og jeg synes hun er et veldig fascinerende menneske, klok, skarp og en viktig intellektuell. Et annet eksempel er den nesten jevngamle Per Olov Enquist. Han er helt annerledes fra Atwood med sin bakgrunn fra journalistikk og teater og ikke minst rusmisbruk. Der hun skisser opp småbyer, gater, klær og redskaper, og skildrer personer og hendelser, er ordrik og episk, er han knapp og lavmælt. Han åpner med spenningselementet og skriver akkurat hva som kommer til å skje. Så tar han et utvalg av situasjoner og lader dem, i språket, i lufta mellom linjene, i det usagte. Og begge deler, begge to, er helt fantastiske.

En tredje favoritt er den noe yngre Ian McEwan. På sitt beste er han knallgod, nærmest uten like, og har, som de to andre, en velfortjent plass blant nobelpriskandidatene. Men han er mer ujevn enn svensken og canadieren. Eller kanskje ikke ujevn er rett ord, for han våger mer. Han prøver nye teknikker, vinkler, leser seg opp på ulike temaer. Han utfordrer seg sjøl. Men resultatet blir ikke alltid like bra, i alle fall ikke for alle leserne. Og det leder meg inn på det som er noe av dette innleggets hovedpoeng: hva skjer egentlig med oss når yndlingsforfatteren vår svikter?

Det er noe av det verste jeg veit. Å ta fatt på ei bok jeg har gleda meg til, sett fram til, utsatt med vilje for å få glede meg litt til, bare for å finne ut at jeg ikke liker boka i det hele tatt. Nei, faktisk synes jeg den er kjedelig, uinteressant, uengasjerende, overfladisk, treig, skravlete, tunglest, teknisk uferdig, plotmessig usammenhengende eller rett og slett bare feil. Helt feil.

Hva gjør du? Gir du opp boka? Slenger du den vekk, gjemmer du den bak de andre bøkene i bokhylla og later som om den aldri kom din vei? "Bryter" du med yndlingen? Snakker du drit om boka og forfatteren hver gang anledninga byr seg? Eller tvinger du deg igjennom, på rein vilje, av plikt, av respekt for forfatteren? Jeg har ofte lyst til å gjøre det første, men ender med det siste. Jeg tvangsleser. Og er ganske sur så lenge det holder på. For boka er jo en skuffelse! Min største yndlingsforfatterskuffelse er Tidebarn av Ian McEwan. Det var ei bok som ikke traff meg i det hele tatt, det var skivebom så det sang etter. Ikke bare med tanke på når jeg leste boka (den kalde og snøtunge januar 2008), men også tematisk (å oppleve at barnet ditt blir borte og at følgene er et oppløst ekteskap, samt britisk politikk under Thatcher) - jeg var da barnløs og ugift og ikke særlig god på politikk under Thatcher. Bokas monotone fortellerstemme passa meg heller ikke, det var som å lytte til en samtale under vann.

Men McEwan er fortsatt en av de beste, og erfaringa med Tidebarn stoppa meg ikke i å hive meg over Den uskyldige da jeg så den i bokhandelen, eller fra å ønske meg Solar til jul. Og Tidebarn har kvaliteter, det ser jeg tydelig sjøl om jeg ikke liker den. Men det virker som om mange gir litt opp en favorittforfatter etter en leserskuffelse, og kanskje reduserer forfatteren noen hakk, ikke lenger en favoritt, men en av mange gode? Og kanskje en enkelttittel heller får status som yndlingsbok, mens resten av forfatterskapet blir litt glemt? Som om vi er like gode på det vi gjør hele tida? Som om vi gir hundre prosent på jobben hver dag? Likevel får vi stadig nye sjanser, stadig nye arbeidsdager, stadig nye jobber. Vi svarer bare til en sjef eller et kollegium, forfattere må stå i mot kritikk fra fremmede, fra uskolerte, fra mennesker som ikke bryr seg om litteratur, som egentlig bare ville ha noe å fordrive tida med, underholdning, også fikk de kunst. Det er tøft, det. Derfor tvangsleser jeg. Med respekt. Og en bitteliten sur mine.

Julistatus

Det blei ikke noe innlegg på meg forrige søndag om verken Señor Vivo and the Coca Lord eller Kaptein Corellis mandolin. Kanskje like greit, for jeg har ikke lest noen av dem, sjøl om det var planen å lese dem begge. Jeg har nemlig liggi rett ut med førti i feber og influensaliknende symptomer i lengre tid. Og da er det vanskelig å nå sine sommerlesingsmål, være seg på norsk eller engelsk, kort eller langt, morsomt eller spennende, poetisk eller dramatisk: ting gir stort sett svært liten mening når kroppstemperaturen har såpass kraftig økning med dertilhørende herligheter.

Så nå er målsettinga en smule redusert. Jeg ser jo at sommeren absolutt ikke blir sånn jeg trodde den kom til å bli. Derfor skal jeg si meg fornøyd hvis jeg får lest ei bok av den britiske forfatteren Louis de Bernières (f. 1954), og da velger jeg meg Kaptein Corellis mandolin fra 1994, som i følge mange lesere og bloggere er en veldig god bok, og som også var de Bernières store internasjonale gjennombrudd. Og jeg gleder meg til å komme i gang, sjøl om også det kan ta sin tid. Filmen har jeg derimot tenkt til å styre unna - helt til boka er lest og kanskje enda lenger, jeg er alltid litt skeptisk til Nicholas Cage... Noen som har sett den?

Señor Vivo and the Coca Lord er forøvrig Lesesirkel 1001 bøkers tredje lesesirkelbok, og du kan lese mer om boka og de lesende og skrivende bloggerne her. Og for de som har lest herligheten, er det bare å krysse av i oppslagsverket 1001 bøker du må lese før du dør. Ei bok mindre før 1001 er lest! Jeg har antageligvis noe sånt som 940 titler igjen, så det kommer til å ta sin tid, det også.

Ellers er det snart tid for studiestart, igjen. Jeg driver så smått og forbereder meg, men jeg må understreke at det hadde vært mye lettere om jeg hadde visst hvilke studier jeg har kommet inn på, hvilke som blir satt i gang og hvilke som ikke blir satt i gang og så videre. Men både høgskoler og universiteter bruker godt med tid, og særlig ett universitet utmerker seg igjen med å være utrolig treige til å svare på alle henvendelser. Det er sjølsagt kjipt. Men jeg får nok bare vente ei stund, både med å kjøpe og å lese pensum. Det er heldigvis så mye anna jeg kan kjøpe og lese...

Hva leses hvor?

Jeg er, eller var, av den typen som i løpet av en sommerferie er en rekke forskjellige steder, og som for hvert stopp på reiseruta må vurdere lenge og vel hvilke bøker jeg vil ta med meg. Ja, for ulike destinasjoner krever ulik lektyre - i alle fall er det sånn for meg.

Og bøkene kan ikke være for tunge (overvekt på flyet) eller for lange (orker ikke lese i solvarmen), for fine (blir stygge), for tynne (hva i alle dager skal en finne på når boka er utlest?) eller for billig innbundet (har du noensinne åpna en koffert og sett at alle de flortynne pocketboksidene har spredt seg utover, bretta seg og krølla seg?). I tillegg bør det jo være ei bok en har lyst til å lese.

Fjelltur, for eksempel. Bøker som tåler barnåler, småstein og røff behandling i tursekken, og som lukter svakt av bål når en kommer hjem. Det må være noe som holder på konsentrasjonen i den tynne lufta, og som ikke til stadighet utkonkurreres av en tidlig frokost på verandaen eller sein grilling hos naboen. Samtidig må den ikke være så lett at den tas av vinden, ligge så tilgjengelig at den spises av de forbipasserende sauene eller rives i stykker av noen frekke barnebarn. Kanskje greit å la praktutgaven av Kristin Lavransdatter ligge hjemme?

Strandferie er muligens enda verre. En kan jo ikke være glad i de bøkene en tar med seg. For når du kommer hjem har sandkorna gnissa opp og ned mellom de tynne sidene så enkelte ord er bortimot uleselige, luftfuktigheten har gjort papiret krøllete og den sterke sola har falma forsida. Underveis på turen er i tillegg risikoen for at hele boka havner i vannet, være seg i det salte havet eller det klora bassengbadevannet. Balansegangen er viktig også her, det må være noe som holder på den lille konsentrasjonen en har i varmen, men som ikke er så komplisert at en glemmer hva en har lest etter å ha tatt en dukkert. Ikke den nyeste til Margaret Atwood, altså.

Storbyferier byr også på utfordringer. Når jeg skal på museum, utstillinger, en omvisning eller bare en rusletur i nabolaget, er bøker aldri noe jeg tar med meg i veska med mindre det er ei lita kartbok eller en parlør. Jeg er nemlig ikke særlig interessert i å bære rundt på ei bok også, ved sida av vannflaske og mat, paraply, jakke og et annet par sko, samt alt det andre dilldallet som hører hjemme i veska. Bøkene risikerer å bli liggende i kofferten under hele ferien, tilfeldig slengt rundt etter flyselskapets ikke akkurat skånsomme håndtering, og vil være langt styggere når jeg pakker opp kofferten hjemme enn da jeg pakka den før avreise, i tillegg til å være uleste. Og hvis jeg først skal lese, må det være noe som kan kombineres med de mange inntrykka en har etter en hel dag i en ny by. Ikke Robert Musil, med andre ord.

Av erfaring leser jeg aller mest underveis på turen, altså på toget eller på flyet, ikke på sjølve destinasjonen. Men også det avhenger av mye, nemlig reisefølget. Prøvd å lese med en ivrig turkamerat ved sida av deg? Reint lesemessig er det aller beste som finnes en rolig hjemmeferie. Alle bøkene er tilgjengelige i hylla til enhver tid og du kan velge hva du vil. Du tar den med inn når det regner, og redder den fort fra klissete barnehender. Sauer er som regel ikke en reell trussel i normale boligstrøk, ei heller småstein, sandkorn eller ubarmhjertige sjauegutter. Tror jeg.

Morsom misantrop

Sommerlesing kan være så mangt, og i år er det Veke 53 (utgitt på Samlaget i 2007) av Agnes Ravatn (f. 1983) som virkelig slår an tonen for meg. Ja, for hvem trenger tam, oversatt og virkelighetsfjern chick-lit når en har en tørrvittig vestlendings debut i hylla? Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg plukka fram boka etter å ha eid den i omtrent to år. Kunne denne romanen, som foregår på ei øy i slutten av desember, passe for meg akkurat nå, midt på sommeren? Det viste seg at Veke 53 absolutt ikke var noen typisk julebok, så det var en teit bekymring.

Georg Ulveset er snart femti år, og de aspektene ved livet hans som ikke er helt passe, er i grunn ganske dårlige. Han blei skilt for to år sida, og ekskona Ingunn har allerede rukket å gifte seg igjen. Hun og mannen bor, til Georgs irritasjon, fremdeles på øya og dukker opp fra tid til annen. Den voksne dattera Kjersti ser han lite til. Lærerjobben er den samme som da han begynte for over tjue år sida, og kollegaene er i Georgs øyne stort sett enerverende, tørrpratende og kjedelige. Det eneste lyspunktet er bestekompisen Ottar, som deler Georgs nesten misantropiske syn på det meste. Når de får drikke øl og snakke skit, er ikke livet så ille likevel.

Georg er på et stadie i livet hvor mange gjør opp en slags status: Hvem er jeg? Er jeg blitt den jeg ville bli? Har jeg nådd de måla jeg satte meg? Har jeg fått til det jeg ønska? Hvor går veien videre? Georgs problem er at han ikke er så fornøyd med sin egen status, og at han til stadighet benytter seg av flytende rusmidler for å glemme, mores, slå i hjel tid og fortrenge ensomheten. Kanskje det er derfor han ofte minnes Marlene, ei jente han blei vanvittig forelska i mens Ingunn gikk gravid med Kjersti. Hun er lyspunktet i de mange erindringene. Hvor blei det av henne? Kunne det blitt de to?

I et variert, godt og levende språk skildrer Agnes Ravatn Georgs desemberdager. Innimellom hans nåtidsopplevelser, hyppige fyllekuler og tilbakeblikk ligger mange dagligdagse hendelser og snåle (og svært underholdende) bifigurer, som for eksempel ekteparet Meyer og Arthur Wentzel. Georg kommenterer tørt og ironisk om stort og smått, mennesker og hendelser. Jeg synes det er stilig at Ravatn har latt Georg ha en indre monolog samtidig som han deltar i bokas dialog - kombinert med at hun har valgt å skrive i tredjeperson. Det gir fortellinga en helt annen stemning og et ganske annerledes perspektiv enn det en treffer på i romaner flest.

Mange personer, som Trygve og Kjersti, rektoren og flere av lærerkollegaene, er tatt på kornet, og dialogene er noen ganger så godt gjengitt at Georgs irritasjon over blant anna Sissel smitter over på meg. Det virker som om Ravatn nærmest refererer virkelige situasjoner og skriver det folk faktisk sier framfor å dikte noe. Det gjør at boka blir realistisk på et mellommenneskelig, småpludrende plan. Det er mye morsomt også, noen steder nesten litt for mye. Men likevel kommer det alvorlige og triste godt fram, og forfatteren balanserer stødig mellom ytterpunktene.

Og om det er noe negativt ved Veke 53? Tja, det kommer vel, som vanlig, an på leseren. For min del tok det litt tid før jeg syntes forfatteren tillot at leseren kunne bli kjent med Georg, og det kunne gjerne kommet tidligere. Jeg fikk i alle fall raskt behov for noe mer enn overflate, det holder ikke bare med humor. Jeg synes også at det er litt for mange tilfeldigheter i historia - regnestykket går på mystisk vis stadig opp. Her kunne det for min del vært noen løse tråder. I tillegg er ikke romanen veldig spennende, særlig fordi forlaget også i dette tilfellet gjengir en del handling på bokas bakside. Jeg liker heller ikke slutten - både fordi jeg synes den er litt tam og u-Georgsk, samtidig som jeg likte å være i Ravatns univers såpass godt at jeg kunne lest hundre sider til. Men det er nok like greit at forfatteren holdt fortellinga stram og ga seg mens leken var god og det fortsatt var desember.

Kjøpegalskap

De siste dagene har jeg hatt store ambisjoner om å lese masse, men i steden har det blitt til at jeg har kjøpt en masse - helt ekstremt mye på kort tid til meg å være. Jeg har nemlig i lang tid hatt lyst til å kjøpe en rekke bøker både fra bokhandelen i byen her jeg bor og fra ymse nettbutikker. Og nå er endelig lommeboka dratt opp og fram, bøkene er henta og betalt, eventuelt bestilt og betalt, og jeg venter bare på at resten av de digre bokpakkene skal komme i posten.

Blant herlighetene som venter meg, er noen titler i Bokklubbens serie Verdensbiblioteket. Jeg må innrømme at jeg på mange måter er en glimrende Bokklubbkunde, eller bokkunde i det hele tatt: jeg er forferdelig glad i serieutgivelser av klassiskere, og ender ofte opp med å "måtte" kjøpe hele serien, sjøl om jeg kanskje har noen av titlene i en annen utgave i bokhylla allerede. Jeg har i alle fall alltid fryktelig lyst til å kjøpe hele serien, og bruker mye tid og krefter på å vingle mellom skal - skal ikke og på å leite fram de mest aktuelle titlene. Ofte vingler jeg såpass lenge at flere titler kommer på tilbud (det er tilfelle nå), og da går jeg av og til litt amok. De nyeste tilskuddene til boksamlinga mi denne sommeren er blant anna Njåls saga, Sin egen herre og Til fyret. Ingen av dem hadde jeg fra før, så jeg kjøpte dem med god samvittighet. Men det er fortsatt mange bøker i serien på tilbud...

Andre bøker jeg har pelt med meg hjem fra bokhandelen er den franske klassikeren Far Goriot av Honoré de Balzac, Hunden frå Baskerville i en ny oversettelse av Ragnar Hovland, Gjennom kjøttet av Espen Stueland og Magnetisørens siste vinter av Per Olov Enquist, ei bok som kom på norsk i vinter og som i min lokale bokhandel allerede var å finne på tilbud (enkelte bør ikke jobbe i bokhandel, rett og slett, for det er jo ikke lov å selge årets bøker til tilbudspris). Og underveis i posten kommer blant anna Trygve Gulbranssens trilogi om folket fra Bjørndal, flere bøker fra Tove Janssons Mummiunivers, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna, enda ei utgave av Store forventninger (skal gis bort som gave), Klovnen Shalimar av Salman Rushdie og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis og Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord av Sigrid Undset. Jeg gleder meg!