Fantastiske Sigrid Undset

Mitt første møte med Undset: jeg var lita, husker ikke hvor gammel, men jeg satt i sofaen sammen med mamma, det var mørkt ute og lyst inne, jeg hadde et teppe rundt meg, boka var brun og mamma leste høyt. Elleve år. Det var så mye jeg ikke forstod at jeg blei litt skremt.

Jeg fikk en klar følelse av hva som var for voksne og hva som var for barn. Og jeg husker at jeg lurte på hvordan noen kunne huske sånn, så godt, tilbake til de var yngre enn to år, jeg prøvde febrilsk å komme på noe som jeg kunne vite var "gammelt", men som så ofte skjer når en prøver for hardt, blei det med anstrengelsen. Samtidig var det noe der som har liggi latent sida den gangen, antageligvis en fristelse, en nysgjerrighet, på å lese mer.

Nå har jeg gjort det. Nå har jeg lest Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet. Jeg har brukt lang tid. Jeg har kost meg og anstrengt meg, jeg har prøvd så hardt! For jeg vil så gjerne like Sigrid Undset, jeg vil drømme meg bort sammen med orda hennes og historiene hun maner fram. Og noen ganger funker det, for eksempel i Spliten av trollspeilet. Boka er delt i to og omhandler henholdsvis Fru Hjelde og Fru Waage. I begynnelsen av hver del nøkker det, det er uvant å lese noe så omstendelig og langsomt, men så faller jeg inn i hennes rytme og det driver, ikke fort og heller ikke sakte, jeg mister tidsfølelsen og det er orda som drar meg videre, situasjonene, menneskene, monologene, skildringene. Og brått har jeg lest seksti sider og klokka er sju på halv to, det er stumt og mørkt rundt meg, bortsett fra det beskjedne lampelyset jeg sitter i.

Jeg har innvendinger. Jeg liker ikke dialogene hennes så godt, de er lange, uten oppbrudd, jeg skulle ønske det var ei pause innimellom, en tanke om høstfargene eller om barna som leiker i gata, et slag i bordet eller en fikling med kjolen, det går mange sider før det endelig kommer en pause og jeg føler meg tvunget til å lese videre, til å ikke puste. Jeg opplever dialogene som en hakkete kontrast til den ellers flytende teksten, skildringene og monologene som glir inn i hverandre og vekk igjen, lydløst.

Sigrid Undset. En av landets aller beste forfattere - med internasjonal bekreftelse. Jeg er fascinert, nesten så fascinert at det er vanskelig å si noe, skrive noe. For første gang har jeg lyst til å lese Kristin Lavransdatter, et verk jeg lenge har følt meg for ung til å lese, for umoden kanskje, i alle fall for lite belest. Men nå!

Realisme og religion

Johan Falkberget blei født i 1879, debuterte i 1907 og er mest kjent for sine fire historiske romaner om An-Magritt; Nattens brød, som kom ut mellom 1940 og 1959. Han er fra Rugldalen ved Røros, jobba i gruvene fra han var guttunge og brukte lang tid på å finne ut av at han ville skrive. Med andre ord: på alle punkter er han fjernt fra meg. Likevel er det han skriver tidlig i forfatterskapet gjeldende for oss som lever i dag, kanskje til og med i enda større grad nå enn da. Og det treffer. Særlig i romanen Brennoffer fra 1917.

For hva skjer egentlig, når en roter seg vekk fra Gud, vekk fra sin barndoms tro, vekk fra alt en har kjært, vekk fra familie, venner og den trygge bygda - for å dra til byen? Og hva skjer der, når en skjønner at alle drømmer; om penger, suksess, kanskje til og med berømmelse, er enda lengre unna enn det var før du dro? Og når livet er et slit for å overleve som ikke gir deg noen lyspunkter, bare litt til å døyve smertene, hva skjer da med identitet, tro og din indre styrke? Hva skjer med de nære relasjonene, med kjærligheten? Og er det noen vei tilbake?

Jon Jernblåstr vokser opp som sønn av Ildri, ei melankolsk dame med trebein og Embret, en taus, sterk arbeidskar. For Ildri er hverdagen vanskelig, hun lever mest i drømmene om å engang få et korkbein, hun sparer og sparer for å nå målet, uten å forstå at det aldri vil skje. I tillegg har hun en hemmelighet, en hemmelighet som gnager på hennes samvittighet og på hennes forhold til Gud: Jon er ikke egentlig Embrets sønn. Samvittighetsnaget og den tvilende gudstroa arver Jon fra henne. Det tause, staute og arbeidsmoralen arver han fra Embret. Og fra sin egentlige far arver han opprørstrang, frihetstanker og en hang til brennevin. Dette tar han med seg til hovedstaden rundt år nittenhundre, sammen med ei eldre kone, deres to uektefødte tvillinger og en slunken pengepung. Jon Jernblåstr er dømt til undergang. Eller?

Det er så lett å bli fanga. I drømmer, av gode tanker, av ambisjoner. Det er så lett å ty til drømmene når en egentlig vil være alle andre steder enn på jobben og hjemme. Det er så lett å tro på drømmene, tro på deres forlokkende stemmer, deres mjuke, lave krav og deres løfter om et bedre liv. Vi kjenner vel alle noen som duver lett avsted mellom drøm og virkelighet? Og de fleste har nok vært litt der sjøl også, om så bare for en stund -.

Industrialiseringa er i gang. Overalt trengs det arbeidskraft, billig arbeidskraft. Overklassen skal da få det de ønsker! Landsbyfolk og bygdefolk siver inn til byene, plasseres i små stuer, hele familier på ett rom, i morkne bygårder, i illeluktende skur. Mange dør før de fyller førti år. Eller i dag: industialiseringa krever enda mer. Overalt trengs det ny arbeidskraft, mer arbeidskraft. Menneskene i den vestlige verden skal da få alt de peker på! I fattige land jobbes det, til og med småbarn hekler og vever, syr og klipper, arbeider i gruver og på plantasjer, familiene bor under tak av blikk eller bølgepapp, de sover på skift. Mange dør før de fyller førti år.

Johan Falkberget gir den realistiske fortellinga en ekstra dimensjon med å legge til det åndelige perspektivet. Jon Jernblåstr er aleine i hovedstaden, han er ensom enda han har kone og barn og noen arbeidskamerater å drikke med. Han er ensom fordi han er helt uten Gud, han forlot Gud i ungdommen og er for stolt til å vende tilbake, enda han vil og trenger det. Jon Jernblåstr vandrer i mørket. Han er en trell. Men kanskje en trell med en gnist i, sida han tenker sånne tanker.

Ulv i fåreklær

Det er lenge sida jeg leste ei bok av Anne B. Ragde. Faktisk har jeg bare lest ei bok av Anne B. Ragde, og det var ikke fordi jeg ville. Jeg fikk boka i gave av ei venninne som mente den var bra, og jeg tenkte at jeg fikk gi den en sjanse.

Jeg vinket ikke, jeg druknet. Det er da tittelen - som er reint tjuveri (hva er det med norske forfattere og holdninga til plagiat? Det er så mange som stjeler som ravner, som om det er greit!). Og tittelen er så og si det beste med hele boka. Men jeg begynte å lese. Om Emma, som er forfatter og som holder på med en fotobok fra Svalbard, hun er forelska i et tv-fjes fra Bergen, og er hos han på en slags sommerferie. Mellom Emma og Rikard skjer det ikke mer enn sex og krangling, som om de var tenåringer (men det er godt voksne mennesker, dette, noe som bare gjør det hele enda mer tragisk). Og Emma tar inn på hotell og drikker seg dritings og spyr og røyker og raver full rundt på Bryggen, drikker seg dritings og har sex med en fremmed og snakker med horer og spyr litt til.

Boka kan egentlig oppsummeres enkelt og greit med disse orda: uappetittelig husmorporno. Språket er lett, trivielt, det er ingenting mellom linjene. Emma er utroverdig, lite flatterende og jeg får inntrykk av at hun liksom skal være en tøffere versjon av Margaret Moss (men Margaret Moss er mye tøffere enn Emma). Og det som skal være humoristisk er absolutt ikke det. Hovedintriga som boka spinner rundt er platt og veldig forutsigbar. Jeg synes det er flaut at denne boka er utgitt som en roman på et større forlag, og ikke som smøreri fra Bladkompaniet eller lignende. Da hadde jeg tross alt klart å styre unna.

Den neste boka fra venninna mi bytter jeg.

På et gods...

Noen ganger, etter at jeg har lest ei bok, blir jeg sittende å tenke. Tenke at her var det noe kjent, her var det noe jeg har lest før, sett før, opplevd før - uten at jeg egentlig har det. Men så er det denne følelsen da, som jeg ikke blir kvitt... Nå vil jeg gjøre alvor av det, tankene altså, klore dem ned på papiret (eventuelt knotte dem ned på tastaturet, og se at bokstavene blir ordormer som flimrer på skjermen), nå skal jeg sammenligne bøker som jeg mener rommer mye av det samme.

Tilbake til Riverton
Australske Kate Morton skriver om familiens krav, det å kjenne sin plass i hierarkiet i familien, samfunnet og verden, om urettferdighet og krig, kjærlighet og hemmeligheter. Hendelsene finner stort sett sted på et gods på landet og i en leilighet i byen. Den gamle kvinnen Grace forteller om sitt liv, og vi veksler mellom fortid og nåtid. Det politiske bakteppet er mellomkrigstid og kvinnefrigjøring.

Utskudd
Britiske Sadie Jones har i sentrum den dysfunksjonelle familien, mannfolka som ikke klarer å snakke om følelser, fysiske og psykiske sår og en barneforelskelse som vokser. Hendelsene finner igjen sted på et stort gods, et mindre hus litt lenger unna, på en pub og i en leilighet i byen. Her er ingen retrospektiv fortelling, vi som lesere er med Lewis hele veien (men samtidig ikke, for forfatteren har lagt inn ei hinne, plexiglass, is, kall det hva du vil, avstand er det i alle fall). Denne boka har heller ingen referanser fra nåtida. Politisk bakteppe er etterkrigstid og industrialisering.

Den trettende fortellingen
Britiske Diane Setterfield fokuserer på dysfunksjonelle familier, psykiske og fysiske lidelser, tilhørighet, ensomhet, overlevelses-taktikker, motsetninger (ondt-godt, frisk-sjuk, ung-gammel) og hemmeligheter. Enda en gang befinner vi oss for det meste på et stort gods, men også i en liten bokhandel og en enda mindre leilighet i etasjen over. Og igjen kommer store deler av fortellinga i retrospektiv: en gamling (Vida) forteller om sitt liv, men denne gangen til ei yngre kvinne (Margaret). Det politiske er så godt som fraværende.

Om forlatelse
Britiske Ian McEwan skriver om hendelser som forandrer liv, om naivitet, grusomhet, styrke og svakhet, innsikt, sorg, tilgivelse, ærlighet og stor kjærlighet - både til livet og andre mennesker. For n-te gang tar handlinga sted på et digert gods og litt i byen. Men: her er vi med Briony fra hun er tretten år til hun er godt voksen, og det er hun mange oppfatter som bokas hovedperson, men forfatteren hopper fra hode til hode og fra tanke til tanke for å avsløre hva som egentlig skjedde. Det politiske er veldig nært; først mellomkrigstid, så andre verdenskrig med dens konsekvenser. Og samfunnsendringene: kvinnene som dreiv samfunnet mens mannfolka dro i krig, og som brått må tilbake til kjøkkenbenken når mennene kommer hjem med ett bein mindre, splinter i armen og hull i hjertet.

Den blinde morderen
Canadiske Margaret Atwood fokuserer på drømmer, svik, sorg, sjalusi, hva det koster å holde fasaden oppe, motgang og død, kjærlighet til familien, til seg sjøl og sine egne ambisjoner. Boka begynner på et gods og fortsetter i både store og små hus - i takt med hovedpersonens vekst og fall. Og igjen får vi historiene i retrospektiv; gamle Iris forteller om sitt liv, og om sin søster Lauras liv. Og om hvorfor det gikk som det gikk. Det politiske er også her tydelig, og danner et bilde av et samfunn prega av depresjon, krig, og etterhvert, vilje til forsoning. Men også kvinnefrigjøring og industrialisering får sin plass.

Mye likt? Ja. Men det må nevnes at de tre kvinnene Morton, Jones og Setterfield debuterte med disse titlene. Det er som om de har sugd til seg det de tror er essensen fra andre store romaner, skrevet av velkjente og erfarne forfattere. Så koker de i hop sin egen miks - tror de. Men det blir for mye av det samme. Jeg liker veldig godt tematikken som blir presentert her, men ikke når den bare blir resirkulert, og heller ikke når de nye elementene som tilføres er banale, forutsigbare, malplasserte eller direkte dumme.
Jeg skal forsøke å komme med en oppsummering eller en slags konklusjon; jeg vil plassere romanene i forhold til hverandre:

Morton er uten tvil den som ligger nærmest kioskromanen, med sin uttalte og overfladiske fortelling. Hun dveler for lenge ved små uviktige detaljer og kunne med letthet kutta en femtedel, minst, og fortsatt ikke fått til noe bedre enn en litt under middels dårlig mellomroman. Det som er hemmelig for hovedpersonen er ikke hemmelig for leseren - et sånt sitcomgrep fungerer dårlig i litteraturen, det er for enkelt. Ellers ingen overraskende elementer, og inspirasjonskildene er lette å se.

Jones er ikke så veldig mye bedre, men hun er, av disse fem, den eneste med en (nesten konsekvent) mannlig hovedperson (de andre fire fokuserer handlinga rundt to søstre, eller tre...). Dette tilfører egentlig ikke historia noe spesielt, i og med at plexiglasset likevel er i veien. Hun har også flere logiske brister i sin fortelling enn det Morton har, og har skapt en fortelling som det er vanskeligere å leve seg inn i - jamfør det tidligere nevnte plexiglasset. Jones blir sammenligna med McEwan, noe som forøvrig er både pinlig og riv ruskende gæli.

Setterfield skriver seg helt vekk, uten at det nødvendigvis er så negativt; hun har med ytterst få referanser til et eksisterende ytre samfunn, det virker som om Vida og Margaret bor i sin egen verden. Og det gjør de kanskje også. Her er historia på plass, intrigene, dramatikken, men løsninga er dårlig, og nåtidsfiguren, Margaret, er overtydelig og platt og når absolutt ikke opp til andre litterære kvinneskikkelser i den tradisjonen Setterfield forsøker å skrive seg inn i. Likevel den mest engasjerende av disse tre første (ikke at det skal så mye til), og den eneste som jeg finner litt original.

McEwan, eneste hane i kurven og langt mer erfaren enn de tre foregående hønsa, hadde sitt store internasjonale gjennombrudd nummer to med denne boka, eller sagt på en annen måte: han markerte seg kraftig som en av vår tids beste forfattere. Historia hans er original og spennende på en helt annen måte enn hos debutantene; vi veit at noe skal skje, vi veit hvem som gjør det, og vi veit hvem det får konsekvenser for. Ergo kan vi kose oss med lesinga, med detaljene, med lyset, fargene, lydene... Hemmelighetene blir ikke avslørt som hemmeligheter før mot slutten. Kritikken mot samfunnet er kompromissløs. Knappheten i språket skaper enegi, driv. Og tittelen er den beste av disse fem.

Atwood. Det burde være nok, bare navnet. Men jeg får vel skrive litt likevel: av disse fem leverer hun i en klasse for seg. Det er lett å se at de tre debutantene er påvirka av McEwan, av Austen, Brontë, av det gotiskromantiske. Atwood har også sine idealer; det antikke, det klassiske, det bibelske. Men mest av alt er hun sin egen. Hennes roman er lengst, rikest og samtidig den mest presise. Hun legger lag på lag med informasjon, med tråder, og hun nøster gjennom hele boka uten at det blir for mange tråder å holde styr på, sjøl gjennom fortellinga i fortellinga i fortellinga. Jo flere kunnskaper du har om litteratur, kunst og kultur, jo mer får du ut av boka. Det er kanskje unødvendig å si at hun er Nobelpriskandidat?

Nolite te bastardes carborundorum

Canadiske Margaret Atwood er en helt særegen forfatter. Og litterært sett er hun en av dem jeg ser aller mest opp til. Hun har skrevet over femti bøker og beveger seg i de fleste sjangrene med stor suksess. I tillegg er hun oversatt til over tretti språk. Og det er det en god grunn til.

Fra før har jeg lest både Alias Grace, Den blinde morderen og Penelopiaden, og nå var det Tjenerinnens beretning som stod for tur. Ei bok totalt forskjellig fra de tre andre, og fullstendig ulik noen andre bøker jeg har lest! Den kan være vanskelig å plassere både sjangermessig og reint tematisk, men jeg skal gjøre et forsøk: Tjenerinnens beretning er en satire, en slags science fiction, en spenningsroman, en kjærlighetsroman, et framtidsdrama; skrevet i en stil som ligger tett opp til dagbokformatet men som likevel ikke er det. Og den handler om Offred, som har blitt fratatt sitt opprinnelige navn. Hun jakter på seg sjøl, en identitet, kjærlighet, sannhet, rettferdighet. Og en mulighet for å slippe unna.

I Gilead styrer en fanatisk religiøs gruppe som mener Bibelen er Sannhet. Tidligere strålingskatastrofer, lave fødselstall som skyldes prevensjon og muligheten til å ta abort, misdannelser på fostre, sjukdommer og ufruktbarhet har fått mannfolka til å ta over makta, til å skape et patriarkalsk diktatursamfunn for å tvinge sivilisasjonen til å overleve. Kvinner har ingen rettigheter. Og med mindre ei kvinne føder et friskt barn, har hun heller ingen verdi. Da er hun Ukvinne.

Offred er Tjenerinne. Tjenerinnenes eneste oppgave er å få barn med en Fører, som er en mannlig leder. Tjenerinnene bor i samme hus som Føreren og Førerens Hustru i inntil to år. Hvis Tjenerinnen og Føreren ikke har fått barn da, blir hun sendt videre til neste hus og neste Fører. Slik holder Tjenerinnene på til de enten får barn eller "går ut på dato" og blir erklært Ukvinner. Offred har akkurat ankommet et nytt hus. Hun kles i den røde drakta som Tjenerinnene skal gå med, får et rom uten lås, uten spisse gjenstander, uten fluktmuligheter. Mellom måltidene, handleturene og rituelle handlinger er hun overlatt til seg sjøl og sine egne tanker. Nolite te bastardes carborundorum. La ikke jævlene knuse deg.

Tjenerinnens beretning er grusom, fantastisk, urovekkende, smertefull, fascinerende, rørende. Utgangspunktet er det vestlige samfunnet, vårt samfunn, og det som er mest skremmende er at det hele er så forståelig. Det er lett å se hvorfor, og hvordan, det blir akkurat sånn i Gilead. Jeg velger å også lese boka som et varsel, en pekepinn for oss som lever våre egoistiske forbrukerliv. Vi tenker ikke når vi kjøper enda en genser, kjører til butikken eller sender enda en melding. Offreds største glede er blomstene i hagen, som hun ser nikke i vinden når hun går forbi, eller om kvelden, når hun sitter i vinduskarmen på rommet sitt og bøyer seg forsiktig fram mot glasset, de smale stilkene som lener seg mot hverandre, kronbladene, blåsvarte i skyggene, og den svake lukta av påskeliljer, tulipaner, den svake lukta av liv.

Mellom kiosk og roman

Debutboka til australske Kate Morton heter Tilbake til Riverton og er, i følge omslaget, en "besettende leseropplevelse". Nåvel. Alt med måte. Baksideteksten er videre (sånn omtrentlig) som følger:

Det er en rik familie på et gods, nærmere bestemt på Riverton. Året er 1924. Ved en innsjø står to vakre søstre, Emmeline og Hannah, en hushjelp og en ung, mannlig lyriker. Og den scenen som her utspiller seg endrer alles liv; søstrene snakker aldri med hverandre igjen og hushjelpen Grace forlater Riverton. Robbie Hunter dør.

Ja. Hørt det før? Noen som får den vibben? Det får jeg. Hørt det før, sett det før, lest det før. På mange forskjellige måter, med mange gode variasjoner. Men det er sjeldent overraskende bra. Når en velger seg trekantdramaer, familiehemmeligheter, dødsfall og skjult kjærlighet som ingredienser, befinner en seg brått i en liga hvor det er ekstremt mange spillere. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å skrive godt.

Ved hjelp av gamle og velbrukte virkemidler rulles historia (som også består av gamle og velbrukte elementer) opp. Det er den nå gamle hushjelpen Grace som har ordet. Hun skal snart dø og ønsker å fortelle det som hun hele livet har båret på til barnebarnet sitt, forfatteren Marcus, via kassettbånd. Språket er lett og ukomplisert, handlinga er enkel å følge med på (i og med at det stort sett er i kronologisk rekkefølge og hoppa mellom gammel og ung Grace er tydelig markert). Men det er altfor overtydelig. Jeg sitter og venter på det jeg veit skal skje, ofte over noen og tretti sider. Gjennom hele den 507 sider lange boka (kunne med fordel vært kutta ned til omtrent fire hundre) er det ingenting som er uforutsigbart, overraskende, plutselig.

Tilbake til Riverton er ikke ei spesielt dårlig bok. Men den er ikke spesielt god heller. Jeg skjønner at den er utgitt på Schibsted og ikke Aschehoug. Lista ligger rett og slett for høyt for kvalitetsforlaga (eller det som før var det, tida vil vise hva de har ofra i løpet av finanskrisa) og det kreves mye av forfatteren (mer enn Morton kunne tilby) - først og fremst ei original historie og en enestående fortellerstemme. Tjeneren som forteller om herskapet er brukt opp for lenge sida, i likhet med det gamle mennesket som ser tilbake på livet sitt og røper hemmeligheter etter søtti år. To kvinner som beiler etter samme mann er ikke lenger ferskt innafor litteraturen, og dessverre for Morton er heller ikke utfallet verken nyskapende eller forbausende.

Tilbake til min egen overskrift: i det store rommet mellom kiosklitteraturen og de "vanlige" romanene finnes mye som det er vanskelig å plassere som enten-eller. Men noe kan kanskje klassifiseres som mellomromaner. Dette er i såfall en typisk mellomroman. Den er underholdende, krever minimalt med egentanke (og ettertanke), er fin for dem som er opptatt av tidstypiske detaljer og spennende for dem som ikke tar hintet første gang (eller andre, eller tredje...). Og ikke minst: god for modne tenåringer som søker bøker i mellomsjiktet ungdom/voksen.