Fagbokoppdatering

Februar blei en uvanlig seig lesemåned, og antallet leste fagbøker var bare seks. Men nå i mars har jeg, samtidig med at sola oftere og oftere har titta fram og gitt energi og glede, skrudd opp farta og kommet igjennom nesten fire ganger så mye. Og det er godt, for da veit jeg at jeg henger med når det kommer til arbeidet med masteroppgava, sjøl om jeg egentlig henger litt etter på emnene ellers. Men det er enda nesten to måneder igjen før jeg skal i ilden med vårens eksamener, så det godt med tid til å ta igjen alt. Tror jeg.

Det er sjelden jeg har hatt anledning til å lese så mye faglitteratur på en gang, og jeg må innrømme at jeg koser meg veldig, sjøl om det til tider er både tungt, treigt og uforståelig. Det meste lar seg jo dekode om en bare ser det på rett måte, så fasiten er som regel å prøve igjen. Og på den måten er det befriende å lese faglitteratur, fordi forfatterne utelukkende er opptatt av å vise fram sine funn eller argumentere for sitt eget syn på en gitt sak, både med og uten empiri. Her fins ingen hemmelige agendaer, som en så ofte kan støte på i skjønnlitteraturen, der en for eksempel kan bli sittende å lure på om noe var humoristisk ment eller ikke i lange tider, nettopp fordi det er uklart, og av viktighet fordi det endrer hele teksten. Humor er her stort sett totalt fraværende, bøkene baserer seg på inngående analyser, empiriske funn, granskinger av eldgamle gjenstander, tørre og svært saklige debatter, nitidig, intens kverulering og av og til direkte flisespikkeri for å avdekke så mange genealogisk-semantiske lag som mulig, nødvendig begrepsfesting og grundige definisjoner, tilbakevisning av gode og mindre gode påstander, hypoteser og teorier, bevisførsel som kan minne om det en finner i en rettssak, men likevel: ofte høyst usikre konklusjoner. I historia må alt tas med et visst forbehold, særlig innafor eldre historie, for det er så mye vi rett og slett aldri kommer til å få vite noe sikkert om. Derfor er det ikke noe anna enn veldig imponerende med alle disse forskerne, professorene og forfatterne, som gjennomfører de mest kronglete og nærmest umulige undersøkelsene, rett og slett fordi de har et stort engasjement for fagområdet sitt. Hurra for det!

I mars har jeg vært gjennom følgende:
- Society and Culture in Early Modern France av Natalie Zemon Davis
- Barndommens historie av Claus Clausen (red.)
- Svangerskap og fødsel i nyere norsk tradisjon av Lily Weiser-Aall
- The History of Childhood av Lloyd deMause (red.)
- Kniven, ølet og æren av Jørn Sandnes
- Voldssamfunnets undergang av Erling Sandmo
- Kjødets lyst av Nils Johan Stoa
- Norsk sogukunst av Rikard Berge (red.)
- Besovede kvindfolk og ukærlige barnefædre av Nina Javette Koefoed
- Murdering Mothers av Peter C. Hoffer og N.E.H. Hull
- Blodskam og leiermål i forbudne ledd av Harriet Marie Terjesen
- Personalhistoriske sagn av Bjarne Hodne
- Barnets kulturhistorie i Norden av Birgit Hansen m.fl. (red.)
- Barnets kulturhistorie i Norden. Supplement av Mette Alkærsig m.fl.
- "Avlet i synd og ondskap" av Randi Holden Hoff
- Barn av sin tid av Bjarne Hodne og Sølvi Sogner (red.)
- Kvinnekår i det gamle samfunn ca. 1500-1850 - Anna Tranberg og Harald Winge (red.)
- Vår gamle trolldomsmedisin av Ingjald Reichborn-Kjennerud
- NORVEG 21, 1978 av Bjarne Hodne, Knut Kolsrud og Ragnar Pedersen (red.)
- Barnebegrensning - synd eller sunn fornuft av Ida Blom
- Skuld och oskuld av Eva Bergenlöv
- Historiebruk - att använda det förflutna av Peter Aronsson
- Barneutbering av Else Mundal

Og nå leser jeg:
- Forgotten Children av Linda A. Pollock
- Heimskringla av Snorre Sturlason
- Vikingkvinnen av Valdis Zwilgmeyer
- Childhood in the Middle Ages av Shulamith Shahar
- The Kindness of Strangers av John Boswell
- Child Murderess and Dead Child Traditions av Anne O'Connor

Og når jeg kommer i mål med disse, har jeg en stabel på om lag førti bøker ventende like ved sida av skrivebordet, samt tre fulle poser i gangen, som jeg henta fra biblioteket på høgskolen forrige uke. Måtte april bli en ordentlig god lesemåned for oss alle!

Favorittforfattere: W

Jeg har kommet til W i denne favorittforfatterkåringa, og skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde så mange alternativer å velge i mellom, i alle fall ikke på kvinnesida. Både Virginia Woolf og Herbjørg Wassmo har jeg allerede skrevet om, og Minette Walters er strengt tatt ingen favoritt. Ergo skjønte jeg fort at bokstaven W blei mannfolkdominert. Sjøl om det er mange gode menn på W, bestemte jeg meg for bare en mann. Og det blei ingen ringere enn William Shakespeare.

Bildekilde: Wikipedia

William Shakespeare (1564-1616)
William Shakespeare trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men her kommer en kort en likevel. Han blei født i Stratford-upon-Avon i England i 1564 og var barn nummer tre av totalt åtte. Faren John var hanskemaker og mora Mary var en velstående bondedatter. Vi veit lite om Shakespeares barndom og oppvekst, men de fleste regner med at han gikk på King's New School i Stratford, der han blant anna lærte å lese og skrive, fikk en solid innføring i latin og dessuten fikk lest alle klassikerne. 18 år gammel gifta han seg med den åtte år eldre Anne Hathaway, som da allerede var gravid med dattera Susanna. Seinere fikk de ett sett tvillinger. Så blir William Shakespeare rett og slett "borte". Mellom 1585 og 1592 veit vi ingenting om hva han foretar seg, hvor han er, hvem han menger seg med og hva han jobber med. Men så, i 1592, dukker han opp igjen, i full sving som dramatiker i London.

Biografene regner med at Shakespeare starta som skuespiller, regissør og dramatiker i løpet av 1580-tallet. Allerede fra 1594 veit vi at han har sin egen skuespillertrupp, og i 1599 bygges det sagnomsuste Globe Theatre - seinere kjent som The Globe. Deretter går det slag i slag - truppen blir bl.a. hetende King's Men fra 1603, og får også økonomisk støtte derfra, mens Shakespeare blir stadig mer velholden og berømt. Men i 1606-07 blir produksjonen gradvis mindre omfattende. De tre siste skuespilla skriver Shakespeare i samarbeid med andre, og har skriver ikke etter 1613. William Shakespeare, som ettertida skal komme til å se på som en av tidenes aller viktigste og beste dramatikere, om ikke den desidert største av alle, dør i 1616, 52 år gammel.

I løpet av sin karrière skreiv Shakespeare minst 38 skuespill (tragedier og komedier) og 154 sonetter - sannsynligvis mer (sjøl om noen mener at det må ha vært mindre). Det er vanlig å dele opp forfatterskapet i fire tematiske epoker - litt som Holbergs raptuser, uten sammenligning forøvrig: Fra 1589-1594 var Shakespeare inspirert av britisk historie, og skreiv både komedier og tragedier over kjente hendelser, som oftest kongeliv og kriger. Mellom 1594 til 1599 kommer det i tillegg til historiske skuespill (britiske og antikke) også flere av hans beste og mest komplekse komedier. Fra 1599 til 1608 konsentrerer han seg om de episke tragediene som i dag er allemannseie i i alle fall vestlig kultur, mens han mellom 1608 og 1613 skreiv tyngre, mer symbolske og psykologiske dramaer, ofte kalt eventyrspill, hvor både tragiske og komiske elementer er vesentlige deler av handlinga. Samtlige stykker blir satt opp over hele verden, sjøl om forfatteren i sin samtid var mest kjent for sonettene sine. I dag kan jeg nevne i fleng for eksempel Richard III (1592-93), Romeo og Julie (1595-96), Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Troll kan temmes (1593-94), En midtsommernattsdrøm (1595-96) og Stormen (1611), og de fleste vil nikke gjenkjennende. Han skulle bare visst!

Spekulasjoner om hvem William Shakespeare egentlig var, om han skreiv alt sjøl eller rappa ideer, tekster og skikkelser fra andre, om navnet var et pseudonym eller et alter ego, hvem som finansierte hva (truppen, Globen, Blackfriars, husene, eiendommene) og hvordan det hele egentlig henger sammen, har dukka opp med jevne mellomrom, og vil mest sannsynlig også fortsette å dukke opp helt til emnet Shakespeare er utsnakka (og sjansene for det er vel relativt små). Noen mener det egentlig var dronninga som skreiv, andre påpeker den litt for nære sammenhengen mellom Shakespeare og Christopher Marlowe (1564-1593). Atter andre er tilhengere av Francis Bacon-teorien (1561-1626) eller den mindre anerkjente konspirasjonsteorien hvor hoffpoeten Edwars de Vere, 17. jarl av Oxford (1550-1604) krediteres for Shakespeares dramatikk.

Like fullt besitter William Shakespeare sin posisjon den dag i dag, som en av de fremste dramatikerne i verdenshistoria. Han er umulig å komme forbi i ethvert litteraturstudium, med rette, og burde også være mer innflytelsesrik enn han er per nå i poesien, for de fleste av sonettene er velforma, vakre og byr på djup innsikt til den som vil ta i mot. Interessa for han er nærmest ubegrensa, kanskje mest fordi det er så mange spørsmål vi aldri får svar på. Han skaper spenning og stemning, karakteriserer og psykologiserer, er effektiv og dvelende, drømmende og konkret, og er, mer enn noen annen dramatiker jeg har vært borti - for ikke å si forfatter - utrolig humoristisk, på så mange ulike nivåer og måter. Det går fra fysiske "practical jokes" til tørr, britisk understatement - og alt i mellom. Å lese Shakespeare er derfor inspirerende, utfordrende, tankevekkende, interessant og veldig morsomt.

En av hans mest kjente sonetter er sonett 18, her i gjendiktning ved Erik Bystad (f. 1952):

Skal jeg si du er lik en sommerdag?
Du har mer ynde og mer harmoni.
Hver maiknopp skakes bryskt av vindens jag,
og sommerens lånte tid er fort forbi.
For het iblant er himmeløyets glød,
og ofte blir dets gylne glans obskur.
Alt skjønt går fra det skjønne og mot død,
på grunn av skjebne eller streng natur.
Men alltid skal din sommer finnes her,
din skjønnhet skal bestå, du skal forbli,
og ikke gå hvor dødens skygge er:
Av diktet, evig, oppstår du i tid.
     Så lenge menn kan ånde, øyne se,
     har diktet liv. Og du får liv ved det.

Hvem er dine favoritter på W?
Blir det Shakespeare på deg også, eller heller du mer mot en annen? Jan Wiese er det jo mange som liker, og Kjell Westö er aktuell med Svik 1938 nå. Ola Wikander er fin for alle som er over middels interesserte i språk, mens Oscar Wilde er og blir en helt for både forfattere og homofile. De to damene jeg nevnte innledningsvis er ikke til å kimse av, og om du liker krim, er vel heller ikke den tredje så ille. Shakespeare er jo dessuten også så heldig at han har opptil flere navnebrødre, hvis etternavn er alt fra Golding og Heinesen til Faulkner og Blake. Eller har du kanskje et helt annet favorittforfatternavn på tunga?

Jeg ønsker dere alle ei fin leseuke - hvis dere klarer å lese i det herlige vårværet!

Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen

Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.

Med livet foran seg

Bildekilde:
Agora Publishing

Det som er litt kjipt med leseplaner, er at de ikke alltid følges til punkt og prikke. Nå i mars for eksempel, skulle jeg lese både Margaret Atwood og Doris Lessing. Men det skjedde jo ikke, for jeg fant ikke tonen med noen av dem, trass i flere ivrige forsøk. I stedet leita jeg meg fram til en for meg helt ny forfatter, som jeg bare har hørt om noen få ganger tidligere. Han er et nokså ubeskrevet blad her i Norge, men ruver godt i Frankrike: Han er nemlig den eneste forfatteren noensinne som har mottatt den prestisjetunge Goncourtprisen to ganger.

Boka jeg har lest heter Med livet foran seg (1975, oversatt av Anne Elligers i 1976, min utgave Agora Publishing, 2013) og forfatteren er Émile Ajar (1914-1980). Det er Momo, egentlig Mohammed, som er hovedpersonen i boka. Når han begynner sin erindring, forteller han fra da han var omtrent tre-fire år. Det han husker kommer om hverandre: skriking etter oppmerksomhet, gåing i trapper, vondt i magen, avføring på golvet, store, gamle Madame Rosa, Madame Lola noen etasjer under, dårlig mat og lite tilsyn. Han er ikke helt sikker på hvor gammel han er og kjenner ikke foreldrene sine. Det han veit, får vi lese litt seinere, er at han er en pen arabisk gutt, og at han er omtrent ti år. Han vokser opp med den jødiske, tidligere prostituerte Madame Rosa, og hun er alt han har i verden. Hun er ikke mammaen hans, heller ikke bestemora, mer en slags permanent dagmamma eller ikke-lovlig verge: Da hun mottok Momo ga hun en kvittering, og med den kvitteringa kan foreldrene, begge antageligvis i tvilsomme yrker eller døde, når som helst komme for å hente gutten. Hun tar vare på ungene så lenge postanvisningene med penger kommer, og har som regel seks-sju barn hos seg, på det meste ti-tolv. Alle er barn av kvinner i tvilsomme yrker som ikke har hatt tilgang på "hygiene" og som ikke kan ta vare på ungene sine sjøl, for da kommer Forsorgen og tar dem. Men slikt kan ordnes nå, forteller Momo, med ei pille. Damene har derfor ingen unnskyldning lenger. Madame Rosa og alle barna bor på to rom og kjøkken i sjuende etasje i ei diger blokk uten heis. Strøket er svært dårlig og fattig; det bor bare et par etnisk franske der, resten kommer fra andre steder. Det er jøder, negere og arabere om hverandre, og horer, halliker, transvestitter, doplangere og kriminelle.

Vi befinner oss i Paris på begynnelsen av 1970-tallet, absolutt i bunnen av den sosiale rangstigen. Momo er en av de eldste hos Madame Rosa, og fordi Madame Rosa begynner å bli ganske gammel, sliten, stygg og i tillegg veier 95 kilo og har store problemer med å gå i trappene, er det han som må ta ansvaret. Han hjelper til med det han kan; handler mat, tørker og vasker, passer på Kakao og Moses og de andre barna og ordner det han får til. Når han har "fri", eller tar seg fri, driver han rundt i Paris. Han glaner i butikkvinduene, særlig på klovnene, nasker, oppsøker kafeer og horestrøk for å få en slant og ser fram til å bli hallik når han blir stor. For alle pene damer trenger jo noen til å passe på seg og Momo er god til å passe på. Han går i en fotsid herrefrakk med store lommer, og har ofte med seg en paraply som han har kledd ut som en liten mann. Når han er i godt humør kan han og Arthur, som bestevennparaplyen heter, opptre på gatehjørnene. Men han må passe på, for slikt er ikke lov, og mang en gang må Momo løpe fra politiet. Ofte løper han midt i veien også, blant bilene, for de kan jo ikke kjøre på små gutter som løper. Da ville de jo dø, og det går ikke.

Momo får høre fra Madame Rosa og doktor Katz at han er en følsom gutt. For eksempel prøver han seg på skolen, men det går ikke helt bra, og han ender opp med å måtte være hjemme. De falske papirene Madame Rosa hadde fått laga til han, tok ikke helt høyde for Momos egentlige alder. Momo synes egentlig det er like greit, for han lærer vel så mye av gamle Monsieur Hamil nede på hjørnet. Han er også araber, og en av de klokeste Momo veit om. Han lærer Momo arabisk, og de leser både fra Koranen og Hamils store helt, Victor Hugo. Av Madame Rosa lærer han også arabisk, for hun har tjent til livets opphold i Marokko og Algerie, som han sier, men også noe jødisk, og språket til Momo blir til slutt en salig blanding. Først og fremst bærer det preg av at Momo omgir seg med voksne som ikke tar noe særlig hensyn til at han er et barn. Han har begreper om ting han ikke burde vite om, og framstår i perioder som svært veslevoksen. Det bekymrer Madame Rosa, og hun trekker han med til legen for stort og smått. Av og til ender det med at hun blir utskjelt. Den jødiske doktor Katz ser Momo, men han ser Madame Rosa også, begge på måter som får leseren til å tenke at doktoren veit mer enn oss. Men han røper ingenting. Hun får beroligende medisiner, Momo får en klapp på skuldra.

Etter hvert skjønner vi at den versjonen av historia vi blir fortalt, er en sannhet med store modifikasjoner. Det er både fordi Momo ikke helt veit hva som egentlig foregår, fordi han forteller ukronologisk og fordi han iherdig glatter over det han veit er ille. Han verken vil eller kan forstå det som skjer, men forstår så alt for godt likevel. Og han klarer ikke holde tett, det siver gradvis fram hva som faktisk skjer i leiligheten, hvorfor Momo er nødt til å løpe ut i gatene, hvorfor han gråter av klovnene i butikkvinduet, hvorfor han drømmer om løvinna som beskytter barna sine og slikker han i ansiktet, hvorfor han øver seg på å ta vare på seg sjøl, hvorfor det stadig er færre barn hos Madame Rosa. Og så blir det bare så mye, mye verre.

   "Jeg tenkte på Madame Rosa, jeg nølte litt og så spurte jeg:
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     Han svarte ikke. Han tok en slurk peppermyntete som er så sunt. Monsieur Hamil gikk alltid kledd i en grå burnus nå, for ikke å bli overrasket i bare jakka om han skulle bli innkalt. Han så på meg og sa stadig ikke noe. Han tenkte vel at jeg var forbudt for mindreårige ennå og at det var ting jeg ikke burde vite. På den tiden var jeg vel sju år eller kanskje åtte, jeg kan ikke si det sikkert for jeg er ikke datert, som du vil forstå når vi blir bedre kjent, hvis du synes det er umaken verd.
     - Monsieur Hamil, hvorfor svarer du meg ikke?
     - Du er svært så ung, og når man er så ung er det ting som det er bedre ikke å vite.
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     - Ja, sa han, og han hang med hodet som om han skammet seg.
     Da måtte jeg gråte."
                                                                                                                                           (Fra side 8)

Jeg har ikke lyst til å røpe hva som skjer, men synes det er vanskelig å skrive om boka uten å si for mye. Derfor vil jeg nøye meg med dette: Det er mildt sagt en fæl fortelling Ajar skriver fram. Det begynner ille, men det er ingenting mot sånn det slutter. Språket er formidabelt - intelligent, vittig, annerledes, friskt, jeg har aldri lest noe lignende - og er en voldsom kontrast til det skitne, nedrige, vanskelige og håpløse livet Momo forsøker å leve. Tittelen er i beste fall ironisk. Men Momo, han er nydelig. Han er tvers igjennom optimistisk og empatisk, han lar seg verken kue eller stoppe. Alt han gjør, gjør han av ubegrensa, betingelsesløs kjærlighet. Han er prisgitt sine omgivelser, men han er lykkelig for dem, sjøl om de er så elendige. Han ser noe godt i alt og alle, transvestitten Madame Lola, egentlig senegaleser og tidligere bokser, nå prostituert, er for eksempel et herlig menneske i følge Momo. Han sier mange ganger i boka at Madame Rosa er så stygg, med de trettifem håra hun har igjen på hodet, eller med parykk og horribel sminke, men hun har de vakreste øya han veit om. Det blir mye humor av slikt, men alltid med et alvor og en sårhet som er til å grine av.

Ajar har skapt et realistisk univers i Med livet foran seg og skildrer uten filter det som skjer, sett fra Momos ståsted. Boka er skrevet i førsteperson, er kort og intens, spennende og vanskelig. Den spenningsskapende og interessante dynamikken ligger i kontrastene, som for eksempel mellom språk og handling, skildring og tematikk, språklig stil og tone og emosjonene som dekkes til. Det er utrolig solid og elegant gjennomført, sjøl om det tar noen sider å bli vant til det. Det er vanskelig å beskrive boka ytterligere, men jeg tror et dekkende begrep er at den er styggvakker - noe som også blei brukt om Per Olov Enquists lille perle Styrtet engel da den kom i 1985. Bøkene har egentlig en del til felles, mørke og triste, nærmest desperate kjærlighetsromaner som de er, og begge fortjener flere lesere og mye mer oppmerksomhet. Lest på riktig tidspunkt, er det historier som sitter i livet ut.  

Og det gjør også fortellinga om Émile Ajar. Forfatteren blei født som Romain Kacew i Vilnius i Sovjet (dagens Litauen) i 1914. Han flytta til Frankrike med mora i 1928, og fikk trykt sine første noveller som 19-åring i 1933. Videre studerte han jus i flere år. Under krigen deltok han på de alliertes side og var blant anna pilot i Europa og Nord-Afrika. Det var også i denne sammenhengen at han endra etternavnet til det mindre jødiskklingende Gary. I 1945 kom hans første roman, og i åra som fulgte, kombinerte han forfatteryrket med diplomatyrket. Han jobba blant anna for FN og som konsul i USA. Etter hvert blei han også manusforfatter og regissør. I 1956 mottok han Frankrikes gjeveste bokpris for romanen Himmelens røtter. I 1958, fordi han var lei av seg sjøl, publiserte han en roman under pseudonymet Fosco Sinibaldi. Seinere kom både Rene Deville og Sharan Bogat til, og i 1974 oppstod Émile Ajar. I 1975 kom Med livet foran seg, og Romain Gary mottok Goncourtprisen for andre gang, uten at noen visste at det var han. I følge tradisjonen var det fram til 1980 Frankrikes best bevarte hemmelighet. Men da Gary tok sitt eget liv den 2. desember, angivelig fordi han ikke kunne skrive noe godt lenger, avslørte han i et brev at Émilie Ajar var hans pseudonym.

En stor takk til Agora Publishing for tilsendt lesereksemplar.

La stå

Bildekilde: Gyldendal

Et av de første innlegga på denne bokbloggen omhandla Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelledebut La stå fra 2007 (innlegget er nå sletta). Sjøl om jeg ikke leste boka før omlag halvannet år etter utgivelsen, var den fortsatt en populær "snakkis" så lenge etterpå, og for en gangs skyld følte jeg at jeg hang litt med i de litterære svingene. Men da jeg hadde lest boka, blei jeg usikker. For hva var det egentlig å henge med på?

Først avskreiv jeg usikkerheten totalt, og tenkte at jeg ikke var ferdig med den lille boka, med de sju mer eller mindre vellykka novellene i samlinga. Jeg tenkte at jeg trengte mer tid, til å bearbeide alt sammen, komme ordentlig igjennom fortellingene, ikke bare med øya, men med huet også. Hun skriver jo om de store, viktige temaene, som sorg, smerte, savn og svik. Det er ikke lett å ta til seg sånt, tenkte jeg. Men jo lengre jeg venta, jo sikrere blei jeg. Her var det ikke så mye å henge med på. De skamroste novellene var egentlig ganske flate, og de var ikke mer enn helt greit skrevet. Jeg var rett og slett litt skuffa over hele greia, for det var jo ikke ei gjennomsnittlig novellesamling jeg forventa meg. Det var ikke det et samla mediekorps hadde tuta i vei om.

Men boka er nå sånn den er, det er lite å få gjort med det. Og det at jeg ikke likte den noe særlig, kunne jeg heller ikke gjøre så mye med. Jeg tok meg derfor i å lure på hvem disse tekstene egentlig var skrevet for, ment for, annet enn for Rishøi sjøl. Ved første blikk minner nemlig La stå mer enn noe annet om ymse skriveøvelser, noe det kanskje ikke er, men det ville forklart bruken av ulike og utradisjonelle "virkemidler" i tekstene i boka - som brev, hyttebøker, journaler og kladder, og måten Rishøi bryter opp tekstene på, eller lar personene komme til ordet. Det kan naturligvis også settes på en eksperimentell eller kunstnerisk konto. Egentlig er det ikke så farlig hva en kaller det, for det fungerer ganske greit. Men for meg blei det for mye utforsking og litt lite tradisjonell novelle.

Boka er utgitt av Gyldendal og er for voksne, men er såpass enkel i stil, språk, framstilling av tematikk og komposisjon at den helt fint kunne vært utgitt for ungdom. Og med sine mange referanser til populærkultur, mimring om ungdomsskoletida på nittitallet, ei tid da det å henge og å sykle var kult, tittelen i seg sjøl - som jo oftest er å se på tavler rundt forbi - og med skildringer av en drøss skakkjørte og egosentriske ungdommer i en verden uten pipende mobiltelefoner og susende datamaskiner, burde den kanskje vært det. Men så er det jo slik at det ikke er dagens oppvoksende generasjon som husker alt dette, hvordan verden var før internett, det er noe som appellerer til de litt eldre. Blir La stå da ei slags ungdomsbok for voksne, på grunn av de felles og tidsriktige referansene? Er det da greit at litterær kvalitet svekkes til fordel for nostalgi? Som vi ser av mange andre utgivelser på totusentallet, så er mimring om oppvekst, barndom og ungdomstid blitt populære tema i mange voksenbøker, også når det er fortalt så banalt som for eksempel i Anna Bache-Wiigs (f. 1975) Det aller fineste (Tiden, 2003). Også Johan Harstad (f. 1979) og Mirjam Kristensen (f. 1978) skriver om oppvekst på enkle måter, uten at innholdet egentlig er enkelt. Det får meg til å lure på om det er en generasjonsgreie.

Jeg husker at jeg i grunn likte fortellerstemmen i La stå. Sjøl om tekstene er ulike og forskjellige mennesker skrives fram, er det en jevn, fast tone i boka, en stemning, ett perspektiv som alt er komponert utfra. Det kan være en styrke, særlig når tekstene er så sammenvevd som her, men det kan også være en svakhet. For så ulike personer skal vel ikke ha likt temperament, like tankerekker? Konklusjonen her er at en aksepterer det, med mindre en begynner å henge seg opp i alt som er feil. Men da kommer en jo skeivt ut med det meste.

Jeg var veldig opptatt av "Hilsen Julie" ei stund etter endt lesing. Her er Julie på ei hytte langt fra folk, og vi følger historia hennes gjennom hytteboka, lapper og andre skriftlige detaljer rundt i hytta, og når hun forsøker å skrive brev til Emma på sprialblokka. Jeg syntes ideen om et isolert menneske som forsøker å skrive seg tilbake til samfunnet var god, og måten Rishøi lar oss få vite stadig mer av fortida gjennom hytteboka fungerte. Her er det både oppbygging av ei stor historie, som vi kun får vite litt av (som det skal være i noveller), og en del spenning. Vi veit jo ikke hvorfor Julie er på hytta, vi veit ikke hva som har skjedd. Men plutselig slutter teksten. Det kommer brått på, og resultatet er at en som leser blir misfornøyd. Teksten virker jo uforløst! Så er det novella "Jimmy sa". Hvilken leser er det som ikke tar poenget etter bare noen få sider? Hvorfor må nettopp denne novella være tretti sider lang? Her opplever jeg at Rishøi kverner i vei på ei lita historie, som kunne vært mer vellykka om den endte tidlig. Med andre ord det motsatte av det som skjer i "Hilsen Julie". Jeg husker at jeg lurte på hvor forlaget hadde vært i prosessen her, hvorfor hadde de ikke bedt forfatteren om å stramme inn teksten eller legge til? Akkurat "Jimmy sa" har en annen viktig kvalitet i det at den problematiserer flere sider ved dagens samfunn. Men det kunne gjerne vært gjort på en mer særegen måte, mer bestemt, mer drastisk.

Så falt det seg sånn at jeg møtte Rishøi ved en anledning der hun både leste fra og fortalte om boka. Jeg fikk også anledning til å spørre litt. Og noen av de svara jeg fikk, gjorde at jeg virkelig måtte revurdere lesinga mi. Hadde jeg lest slurvete, hadde jeg vært veldig ukonsentrert? Klarte jeg ikke å plukke opp underteksten? Rishøi kunne nemlig fortelle at hennes tanke om Julie i "Hilsen Julie" var at Julie var alkoholiker, og at det var derfor hun hadde isolert seg på hytta. Men det kommer ikke fram i teksten i det hele tatt, Rishøi har ikke lagt ut så mye som et hint. Hvordan skal leserne forstå slikt, når det ikke står noe? Også akkurat dette da, som er så viktig for vår helhetsforståelse av historia? Jeg kan ikke forestille meg at denne hemmeligheten er noe som redaktøren har forstått helt av seg sjøl, ut av det blå; så hvorfor er det ikke tatt tak i?

Jeg mener slike ting, slurv, er et økende problem i norsk bokbransje. Redaktørene er så opptatte av å se etter den neste bestselgeren at de ikke legger merke til viktige elementer i tekstene de faktisk arbeider med, de glemmer å stille viktige spørsmål, eller kanskje de ikke tenker på det overhodet. Konsulentene er så oppleste på europeiske klassikere og litteraturteori at de knapt klarer å legge fra seg sine egne lesebriller og vurdere en norsk tekst på dens egne premisser. Korrekturleserne er en utdøende rase, og er, når de fins, ofte tilfeldige studenter under utdanning, som jobber for luselønn. Oversetterne, med om mulig enda dårligere lønn målt etter innsats og kunnskap, jobber under stadig økende tidspress. Hele denne prosessen, med alle feil som kan skje og skjer, bærer naturligvis bøkene preg av. La stå også.

Og forfatterne? Vel, de norske forfatterne som ikke selger i hopetall har store problemer med å bli utgitt i det hele tatt. Kravet om inntjening er så enormt. Og blir de utgitt, er det jammen ikke lett å bli lagt merke til. Bare tenk på det ekstremt digre Nesbø-maskineriet som settes i gang hver gang fyren skriver handleliste. Sånn sett er det fint at Rishøi blei utgitt, fordi det er ingenting ved boka hennes som skriker om kommersiell suksess. Men så blei det en suksess likevel, og fordi det jevnt over er en ganske grei debut, er det noe jeg unner henne. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at hun debuterte på bekostning av noen andre, og at hun fortsetter å bli utgitt med samme konsekvens. Kanskje denne andre er en dyktigere forfatter? Slikt får vi aldri vite når forlagene, sjølmotsigende nok, vil sikre seg før de tar sjanser. Jeg tror mye ville vært bedre, i bokbransjen og i La stå, om tempoet blei satt ned i alle ledd, og fokuset igjen blei tekst og ikke penger. Da ville kanskje viktige spørsmål blitt stilt, og blundere som i "Hilsen Julie" ville vært unngått.

Nobelprisen, 1908

Vi har kommet fram til 1908, og Nobelprisen i litteratur skal deles ut for åttende gang. Den franske poeten Sully F. Prudhomme mottok prisen som førstemann i 1901, den tyske historikeren Christian Matthias Theodor Mommsen fikk den i 1902. For 1903 var det den allsidige nordmannen Bjørnstjerne Bjørnson som stakk av med prispenger, heder og ære, mens prisen blei delt for første gang i 1904, mellom franskmannen Frédéric Mistral og spanske José Echegaray y Eizaguirre. I 1905 gikk prisen til polske Henryk Sienkiewicz, i 1906 til italienske Giosuè Carducci og i 1907 til britiske Rudyard Kipling. Men hvem får prisen i 1908? Fortsetter De Aderton å spre prisene på flest mulig nasjonaliteter, eller vil vi allerede nå se at noen nasjoner er mer foretrukne enn andre? Vil prisen snart gå til noen utafor Europa? Og når vil ei kvinne motta den gjeveste utmerkelsen?

De nominerte i 1908 var:

6. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
2. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
6. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. Joseph V. Widmann (1842-1911), sveitsisk forfatter
1. Adolf von Harnack (1851-1930), tysk professor
3. Theodor Zahn (1838-1933), tysk teolog og professor
1. Edmondo de Amicis (1846-1908), italiensk forfatter
5. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
5. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
1. Julio Calcaño (1840-1919), venezuelansk forfatter
2. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
3. George L. Raymond (1839-1929), amerikansk forfatter
1. Rudolf C. Eucken (1846-1926), tysk filosof
5. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter
1. Alfred L. Hutchinson (1859-?), amerikansk forfatter

I 1908 kom det inn 23 offisielle nominasjoner fordelt på 16 kandidater, noe som er helt i det nedre sjiktet av antall forfattere som synes verdige en Nobelpris (i 1905 var det 15 kandidater). Men disse svingningene i hvor mange kandidater som innstilles til prisen, er kanskje egentlig ikke så viktige. Det er viktigere hvem de nominerte er, og, ikke minst, hva de har skrevet. Det er i alle fall slik jeg forstår prisen, både i prosess hos Svenska Akademien og den faktiske utdelinga. Men av og til er nettopp dette, altså kriteriene som legges til grunn for kåring og utdeling, så utrolig kontekstavhengige. Hva hendte i 1908? Hva, eller hvem, var De Aderton påvirka av, akkurat da? Hvilke ideologier, forestillinger og framtidstanker levde de med? Hvordan resonnerte de? Slikt vil vi aldri få vite. Vi ser kun resultatet, nemlig prisvinneren, og av og til er det tydelig at bindeleddet, forklaringa, mangler.

I år er det første gang at en fra Venezuela er nominert. I tillegg fins det en amerikaner på lista. Da må en kunne si at komiteen fortsetter å utvide repertoaret med tanke på ulike nasjonaliteter, sjøl om det går langsomt. Men en nominasjon er tross alt ingen pris, så det er fortsatt en sjanse for sterk eurosentrisme. I det minste er spredninga god. Det er også tydelig at kunstnere fra de to sterkeste nasjonene i Europa stadig bifalles. Storbritannia har nemlig to nominasjoner i år, Tyskland hele fire. Men, underlig nok, for aller første gang uteblir Frankrike. Hvis en går igjennom tidligere nominasjonslister, ser en at omlag halvparten av de franske kandidatene faktisk er døde innen 1908, og at to allerede har mottatt Nobelprisen. Er manglende kandidater et uttrykk for falsk beskjedenhet? Eller fins det faktisk ingen reelle kandidater? Eller er ikke søknadene blitt godkjent? Eller er det noe helt anna som ligger bak?

Uansett skal prisen deles ut. Og jeg lurer på:
1. Er det sjanse for at prisen går til ei dame denne gangen?
2. Hvor mange ganger har John Morley vært nominert?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1908?