Sylvias kamp

Desember, 1962: Sylvia står i telefonkiosken, det er midt i desember, det er en av Englands kaldeste vintre noensinne. Butikkvinduene er pynta, i gatene er det snø. Nicholas gråter og Frieda slikker på glassdørene. Sylvia blar fram og tilbake i adresseboka. Hun må ringe noen, finne noen. Hun må ha hjelp. Nicholas hyler, han er rød i ansiktet, sint, trøtt, lei; hun holder han fast med den ene handa, blar videre. Hun vil ikke ringe Ted. Kan ikke. Men hun må. Hun har ingen annen utvei. Hun må sove, han kan passe ungene så hun får sove. Hun må slappe av. Bare litt. Hun må hvile, spise. Hun klarer ikke mer, ikke aleine. Ikke mer.

Mindre enn tre måneder etter dette tar Sylvia Plath sitt eget liv. Ungene ligger i rommet ved sida av. Ektemannen, Ted Hughes, som hun har brutt med, hjelper henne ikke. Sylvia Plath sloss mot depresjoner og angstanfall hele livet. I tillegg var hun i perioder alvorlig fysisk sjuk. Likevel klarer hun å finne en vei, hun kanaliserer angsten sin, depresjonene, raseriet, frykten, savn og lengsler - og hun skaper litteratur. Men suksessen som forfatter var ikke nok til å holde henne levende. I februar er det nok. Hun har klamra seg fast til livet. 30 år gammel slipper hun taket.

I Overvintring tegnes et ordrikt og usentimentalt portrett av ei kvinne som konstant er i konflikt med seg sjøl, har for lite tid og ikke klarer å mestre alle rollene hun føler hun må mestre. Hun er kvinne, et eget, tenkende, levende vesen med behov for rom og ro. Hun er heltidsmamma til to små barn. Hun er heltidsforfatter med en diktutgivelse bak seg, en ny bok i butikkene om få uker og en ny diktsamling i tankene. Hun er datter av en svært krevende mor. Hun er nyseparert fra en utro ektemann som har vært hele hennes verden i mange år. Hun er husmor med høye krav til hjemmets utseende og maten hun lager. Hun kjenner moras blikk på seg. Teds blikk. Og ikke minst, sitt eget. Mange netter på rad i flere omganger er hun søvnløs, desperat og årvåken. Hun tar seg av sin korrespondanse. Hun maler stoler og bord, skrubber gulv og lager mat. Hun skriver dikt og søknader og redigerer Glassklokken. Hun tenker. Hun er redd og klarer ikke sove.

Jeg opplever at jeg har lest om Sylvia, romanfiguren Sylvia. Hun er nødvendigvis ikke den samme som Sylvia Plath, men svært tydelig inspirert av henne. Men etter å ha lest boka spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem det skrives om. Universet Sylvia lever og sloss i er fascinerende, spennende og unikt. Kate Moses skaper luft i romanen med hyppig bruk av kolon og semikolon, så sjøl om setningene hennes ofte er mange linjer lange og ikke alltid like rytmiske, illustrerer hun Sylvias kaotiske sinn på en god måte og binder hele fortellinga sammen, bit for bit.

Boka består av 41 kapitler, like mange som Sylvia Plaths diktsamling Ariel, diktene hun jobber med i Overvintring, som blei redigert av Ted Hughes og utgitt etter hennes død. Kapitteltitlene er de samme som Sylvias dikt. Romantittelen Overvintring spiller blant annet på Sylvias kunnskaper om og respekt for bier, noe hun også brukte symbolsk i mange dikt. En annen tolking av tittelen er nettopp det å overvintre - å klare seg fra vinter til vår, som for enkelte, svært følsomme mennesker, kan være vanskelig. Tidskoloritten opplever jeg som svært presis. Og jeg synes det er spennende å være med i hagen, på innhøsting av honning, gående gjennom gatene i London, i ekteskapets ordløshet, på våkenetter med influensasjuke unger og med på den krevende skapelsesprosessen til en tekst. Sylvia Plath vant, gang på gang. Hun skulle bare visst det sjøl.

Ut på tur, igjen...

Jeg har vært i bokhandelen igjen, jeg da (absolutt ikke den samme bokhandelen som omtales i innlegget fra 20. juni!). Og i tillegg til en rekke fagbøker kom jeg hjem med følgende

I døde språks selskap

Dagene er gjennomsiktige

Fuglane

Den tvilende Thomas

Rebecca

Kjærlighet ved første blikk

Lykka er ein sjeldan fugl

Nyryddinga

Veke 53

Det blir vanskelig å velge årets ferielektyre... Men en god lesesommer blir det uansett!

Et tenåringsdrama

Mora til Sara dør i ei bilulykke, og Sara, som må flytte til en far hun ikke kjenner i Chicago, slutter å danse ballett. I Chicago møter hun Derek, som får henne til å danse igjen. Så enkelt (og klisjéfylt) kan Save the last dance fra 2001 oppsummeres. Og ytre sett er det akkurat det som skjer. Men jeg opplever at en sånn oppsummering er reduserende. For i Save the last dance, som er et søtt og forutsigbart, drømmende og lett tenåringsdrama, er det veldig mye mer som skjer.

En liten utbrodering: Sara er hvit. Det hun vil er å være en profesjonell ballettdanser. Hun vil gå på Julliard. Mora hennes gjør alt hun kan for at Sara skal få leve ut drømmen sin. Men så dør hun. Og Sara må flytte. I Chicago begynner hun på ny frisk med den litt usikre musikerfaren. Og hun begynner på ny skole med nesten bare svarte elever. Derek, en ung, dansende gutt som vil bli lege, trekkes mellom fortid og framtid. Han inspirerer Sara så hun begynner å danse igjen. Etterhvert blir de kjærester.

Det kan vel ikke skjules: uten miljøskildringer hadde dette vært en platt og nokså dårlig film. Men Save the last dance er full av skildringer og konflikter. Filmen gir et interessant og tidsriktig bilde av en storby med en stadig voksende og uregjerlig underklasse, av ungdom som slites mellom viljer og drømmer, av konflikter mellom svart og hvit, mellom klassisk dannelse og nye moter, mellom kjønn og mellom klasser. Og det er det jeg synes er interessant, og jeg blei positivt overraska over at filmen hadde noe mer enn de vanlige klisjeene. På mange måter er filmen en mildere versjon av 8 mile fra året etter, som erstatter dans med rap og Chicago med Detroit og Sara med Jimmy.

Dansescenene, særlig de med hovedrolleinnehaver Julia Stiles aleine, er fascinerende. Skuespillet hennes, derimot, er i denne filmen nokså uferdig. Jeg synes hun gjør en heller anemisk opptreden, og antallet ganger jeg kjenner meg igjen i reaksjonene hennes kan telles på ei hand. Det samme gjelder forsåvidt Sean Patrick Thomas, som spiller Derek. Søstera til Derek, Chenille, som spilles av Kerry Washington, er mye tydeligere, både i personlighet, stil, hverdagsreplikker og konflikter. Filmen er ellers ganske "pratete" - jeg hadde likt det bedre om dansen, som er så viktig i denne filmen, hadde fått "snakke" i fred, og om kroppsspråket hadde fått mer fokus. Jeg synes også det er snålt at verken Sara eller Derek snakker om en mulig framtid sammen. De er jo kjærester, og de kommer inn på hver sin skole, skoler som ligger langt unna hverandre. Er det da mulig å ha et forhold? Eller har de aldri drømt lenger?

Fram og tilbake er dobbelt så langt

Jeg var nylig en tur i den lokale bokhandelen min på jakt etter gaver og noen nye godbiter, men kom tomhendt ut. Det skjer så å si aldri! Men det hendte nå. Og det er en enkel årsak: det var ingen godbiter der. På alle torg og alle bord, på vegger og i vinduene, ved disken og i hyllene, fant jeg bare krim og spenning, fantasy og såkalt chic-lit, altså underholdningslitteratur for damer, kort, bamser, filmer og hageutstyr.

Personalet anbefaler bare krim og underholdning og skjønner ikke hva jeg mener når jeg sier at jeg vil ha en ordentlig roman. De ser rart på meg hvis jeg sier at jeg ikke liker krim og ikke kunne tenke meg å lese Jo Nesbø. Og de rygger unna når jeg gjentar at jeg ikke er ute etter kioskromaner, men en vanlig, gjerne norsk, roman. Har de noe å anbefale? Hva med Drømmehjerte, svarer idioten bak disken. Spør jeg om de kan hjelpe meg med å finne en gave, kommer de med de samme forslagene gang på gang og blir sure hvis jeg ikke "slår til" på disse fantastiske bøkene. Det er jeg som er den rare fordi jeg ikke vil gi Little Bee eller Twilight til hvert eneste familiemedlem og fordi jeg vil ha med meg noe annet enn Sophie Kinsella på ferie!

Sjølsagt finnes det bøker der ute som jeg gjerne ville ha kjøpt. Men poenget mitt er at de stadig blir færre, i og med at det nesten bare utgis kommersielle underholdningsbøker nå om dagen. Og for meg som verken elsker Unni Lindell eller Anne B. Ragde blir det vanskeligere og vanskeligere. Personalet hører ikke om disse "vanlige" bøkene, de har huet fylt med salgssuksesser og amerikanske tåreperser. Og hvis de har hørt om dem er de gjerne usikre på både forfatter og tittel og innhold og forveksla det egentlig med ei bok av Jill Mansell som de akkurat har lest. De ordentlige bøkene blir stappa inn i ei overfylt og usortert hylle, lengst bak i lokalet, gjerne bak et forheng, eller på pauserommet. De blir ikke funnet når jeg spør, og det er heller ikke noe informasjon å oppdrive. Om jeg ønsker at butikken skal bestille til meg, må jeg aktivt ta kontakt med personalet, for de spør ikke. De er mest opptatt av håret sitt, skoa eller det nyeste bindet i Knausgårds flausesaga.

Bøkene blir stua vekk, gjemt og glemt, ikke bestilt. De er vanskelige å oppdage i bokhandelen, hvis de i det hele tatt finnes der. Løsninga blir altså nettet. Men for meg er det en stor glede å gå i butikken, leite meg fram, se på omslaga, bla i bøkene, lese noen avsnitt, tenke. Men det får jeg jo ikke anledning til uansett når personalet henger over meg for å tvinge på meg den siste boka til Marian Keyes. Da er det like greit å gå hjem.

I landskapet mellom virkelighet og fantasi

Jeg har begynt å lese ei bok som heter Overvintring, skrevet av den amerikanske forfatteren Kate Moses, som handler om livet og sjølmordet til en annen amerikansk forfatter, Sylvia Plath. Sjøl om jeg ikke har kommet så langt har jeg allerede problemer. Problemene er ikke konkret knytta til forfatteren eller boka eller noen bestemte virkemidler eller mangelen på sådan, men sjangeren. Moses insisterer på at det er en roman, men det er jo egentlig en slags biografi, et portrett, en framstilling. For meg faller det innunder noe jeg velger å kalle en "fiksjonsbiografi" - altså ei historie om ekte mennesker hvor grensa mellom sant og usant, virkelighet og fantasi, er utviska.

Kate Moses oppgir mange kilder og har sikkert gjort et solid forarbeid, men når det virkelige mennesket Sylvia Plath fikk sine sammenbrudd på femti- og sekstitallet og seinere skreiv om dem, både i lyrikk og prosa, tror jeg på det. Det er virkelig. Nært. Sant. Sinnet hennes er ikke svart/hvitt, det er fylt med gråsoner og nyanser. Og når det bikker over i galskapen, skjer det på et rolig, tilforlatelig og sympatisk vis. Brått er vi liksom der, i galskapen, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. For alt gikk jo bra. Det var bare litt annerledes, litt snålt, litt sært. Sånn som i romanen Glassklokken, som jeg leste for noen år tilbake. Brått er alt feil og vondt, og det virker ikke som om det finnes noen utvei.

Når Kate Moses skriver om og skildrer Plaths sammenbrudd, kan jeg ikke la være å tenke at det må ha føltes annerledes enn det Kate Moses insisterer på. For jeg veit at det kjentes annerledes da jeg leste det med Plaths egne ord. Jeg tror ikke på det Moses skriver. Det er ikke virkelig. Og jeg vil så gjerne tro på det, jeg vil så gjerne lese boka og se Sylvia Plath for meg, der hun triller sønnen sin i hagen er mild sommerdag, der hun sitter foran skrivebordet i den tynne nattkjolen mens det gråblå morgenlyset siver inn av vinduet en gang i desember, der hun tvinger galskapen ned igjen, vekk, der hun ikke klarer å tvinge den vekk. Men jeg tror ikke jeg kan.

Sommertips

Nå som sommeren er rett rundt hjørnet og behovet for å slappe av, kose seg, lese og tenke melder seg for mange, vil jeg gjerne anbefale noen bøker som jeg synes passer uansett om du er på stranda, på fjellet, i hagen, på toget, på flyet, på hytta, på hotellet, på sengekanten eller et helt annet sted. Her finnes kloke ord og gode skildringer som mange kan kjenne seg igjen i:

Overtalelse av Jane Austen

Den afrikanske farm av Karen Blixen

Store forventninger av Charles Dickens

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda

Ping pong luftballong av Frøydis Kvåle

Kejsarn av Portugallien av Selma Lagerlöf

Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl

Ut og stjæle hester av Per Petterson

Riktig god sommer!

Lørdag 15. februar 2003

Henry Perowne, en 48 år gammel nevrokirurg fra London, våkner grytidlig en lørdag morgen i februar 2003 for å se et brennende fly suse gjennom lufta og forsvinne i retning Heathrow. Han blir urolig med en gang og tankene går i retning av både terrorangrep, en flystyrt midt i byen og en alvorlig ulykke, kanskje hundrevis av mennesker kommer til å dø? Vil han bli oppringt fra sjukehuset? Han lytter etter sirener, men kan ikke høre noe, sjekker nyhetene for mer informasjon, men får ingen svar. Etter ei stund legger han seg igjen, men uroa bærer han med seg resten av dagen.

Lørdag er ei samfunnskritisk og kompakt bok, som verken virker tettpakka eller argumenterende underveis i lesinga. Men her finnes det meste et moderne menneske i den vestlige verden før eller seinere kjenner på kroppen: fremmedfrykt og terrorangst, fordommer og hjelpeløshet, frustrasjon og aggresjon. For hva kan du egentlig gjøre, som et lite menneske i en vrimmel av mange tusen, mange millioner? Kan du bli hørt? Kan du gjøre noen forskjell? Demonstrantene som samles i London denne dagen, for å forhindre krig, blir ikke hørt.

Ian McEwan skildrer en svært uvanlig dag i en svært vanlig manns liv, og det hele framstår med få unntak som troverdig og sant. Henry Perowne tenker på kona og ungene, på jobben, på pasientene, han opererer, besøker den sjuke mora si, lager mat, kjører den nye bilen sin, spiller squash med en kollega og havner i et litt uventa selskap. Hele tida vandrer tankene, det er farger og nyanser, lukter og eimer, smaker og lyder, det er stadig noe som fanger oppmerksomheten til Perowne og vi som lesere får være med, ikke bare rundt i London en kald vinterdag, ikke bare rundt i et digert hus midt i byen, og ikke bare som kikkere fra et vindu i fjerde etasje - observatører over en grønn lunge midt i det travle bybildet, hvor folk spiser lunsj, krangler, går tur og klapper bikkja, men også i en manns tanker. Henry Perowne er en enkel, men sammensatt mann, som tenker om stort og smått. Forfatteren ligger så tett opptil at det nesten bare er Henry som finnes i denne boka, sjøl om persongalleriet langsomt utbroderes og det hele blir fortalt i tredjeperson.

Jeg venta lenge med å lese denne boka, fordi Ian McEwan har en særegen og litt krevende måte å skrive på. Han er så bestemt i skildringa av sinnsstemninger, så konkret og presis at det aller meste, sjøl hjernens blodårer, vener, bein, brusk og hinner, blir mer enn visuelt. Jeg var redd jeg ikke skulle like boka, men det gjorde jeg, sjøl om den er nokså annerledes enn hans tidligere: her mangler for eksempel det makabre og morbide som han er så kjent for, og høydepunktet, som så ofte hos McEwan kommer mot slutten, er her plassert mer mot midten. Det gjør igjen at jeg oppfatter boka som litt lang, jeg veit jo at slutten kommer, det tar bare ekstra lang tid å komme dit, som om både forfatter og hovedperson har et behov for å avrunde boka med å atter en gang kikke ut av vinduet.

Lørdag er, som for eksempel Havets stjerne, ei bok forfatteren har brukt mye tid på å samle inn informasjon og opplysninger til (McEwan har visstnok brukt omtrent to år, mens O'Connor brukte sju). Det gjør at resultatet er svært solid, men kanskje litt ufritt? Jeg setter stor pris på arbeidet og undersøkelsene forfatterne har gjort, og for at de tillegger forskjellige mennesker ulike yrker og mye kunnskap om disse yrkene, det er ofte absolutt nødvendig (og er svært savna når det ikke er på plass), men likevel: Henry Perowne er, midt oppi alle sine digresjoner, litt stiv. Det virker som om han henger fast i noe jeg ikke veit hva er, men som jeg mistenker er forfatteren.

Sorgmuntert og virkelig

Midt oppi all lesinga tar jeg meg innimellom tid til å gjøre andre ting også, som for eksempel å se på film. Ofte er det ikke en særlig veloverveid avgjørelse og filmen er ikke så bra som jeg hadde håpa på, andre ganger blir jeg positivt overraska. Og det blei jeg av filmen Sunshine cleaning.

Hovedpersonen Rose jobber som vaskehjelp. Hun har en sju år gammel sønn som har litt problemer på skolen. Når han atter en gang blir utvist, bestemmer hun seg for å få han inn på en privatskole. Men det har hun ikke penger til. Mannen som hun har et forhold til, Mac, som var kjæresten hennes på high school, men som nå er gift med en annen, tipser henne om en type vaskejobb som er bedre betalt: å rydde opp og vaske på diverse åsteder. Sammen med søstera Norah, som også har sin del med problemer, starter hun et vaskefirma. Med sønnen Oscar løpende rundt og en eksentrisk og oppfinnsom bestefar som barnevakt, prøver søstrene seg fram i det nye yrket.

Det er en typisk dysfunksjonell familie som er i fokus, og alle er sære på hvert sitt vis. Men de er ikke så sære at det ikke er troverdig, og de er i tillegg såpass normale i reaksjonsmønster, handlinger og replikker at det er lett å kjenne seg igjen og å føle med dem. Både Amy Adams og Emily Blunt, som spiller søstrene Rose og Norah, er kjempesøte, men akkurat i denne filmen synes jeg Adams er litt kunstig i noen scener og Blunt er litt umotivert - særlig når hun reiser på slutten. Jason Spevack er veldig fin som sønnen Oscar, Alan Arkin er passe sprø som far og bestefar Joe, og Clifton Collins Jr. er følsom og solid i rolla som Winston på vaskebutikken.

Rose kjøper en firmabil som er utstyrt med en radiosender, og både hun og sønnen Oscar bruker radiosenderen til å snakke ut om tanker og følelser. Oscar filosoferer konkret over livet og stiller spørsmål som det ikke finnes svar på, mens Rose snakker til sin egen mor, som tok sitt eget liv da hun og Norah var små. Jeg skulle ønske at den radiosenderen bare er Oscars, og at Rose har en annen måte å kommunisere på som er særegen for henne - akkurat som Norah har.

Det sier seg sjøl at ikke alt går som det skal i denne filmen, men at det likevel ordner seg tilslutt. Historia er befriende fri for skurker, men karakterene er sammensatte: både Rose, Mac, Joe og Norah juger og bedrar, og de kommer på sett og vis unna med det. Rose og Norah konfronteres med seg sjøl og må aktivt ta et valg for å endre på livsstilen, og Joe er den som ordner opp når alt går galt. Den som slipper all form for oppgjør er Mac.

Filmen har en nokså samla slutt, men det er to ting jeg lurer på: hvor skal Norah? Det hadde vært fint å vite om hun endelig har en retning, og hvor den går. Og kommer hun hjem igjen? Det andre spørsmålet er: hvem er faren til Oscar? Er det Mac? Det hadde vært greit å vite, men er ikke avgjørende. Men hvis Mac er faren forklares det ikke hvorfor han gifta seg med ei anna.

Sunshine cleaning er en veldig søt og rolig film, hvis budskap er at vi alle er mennesker, vi har alle gode og dårlige sider, vi mestrer sorg på ulikt vis, og vi har behov for å bli sett som den vi er.

Øsende regn, pøsende regn

I dag er det ikke lenger sommer. Ikke vår heller. Det er skikkelig høst. Vinden er sur, himmelen grå. Det er trykkende og klamt, det lukter av vått gress, råtne blader, jord. Og det bare regner. Fra de ørsmå lette dråpene som såvidt tapper på vinduet, til de klinkekulestore dråpene som hamrer hardt mot ruta. Vinden rusker i tretoppene. Regndråpene fyker sidelengs avgårde, stadig lenger inn på den overbygde verandaen. Det glimter skarpt og plutselig over åsen. Langt om lenge ruller et tordenskrall over himmelen. Jeg sitter inne og tenker på Sigbjørn Obstfelder, på hvordan været var da han skreiv Regn, på hvor han var og hva han tenkte. Satt han ute på en benk og kjente regndråpene mot den tynne huden i nakken? Satt han inne og kjente trekket fra vinduene, hørte vinden suse rundt hushjørnet, mens han lyttende så ut? Stod han i et portrom, opp mot en kald murvegg, mens bytrafikken hasta forbi på en kjølig oktoberkveld? Eller lå han i gresset under et epletre en varm sommer og drømte om høst? Tikk takk, det regner i dag.

Så länge skutan kan gå, så länge hjärtat kan slå

Det kjennes som om golvet under meg duver. Som om jeg ikke står på de matte flisene på badet, men på breie, grove planker. Skurt og skrubba med saltvann og sand, noen ganger opptil tre ganger om dagen. Borda er sleipe og glatte nå i kulda. Det stikker kaldt i nesa. Tåka kommer snikende, beveger seg som en skygge gjennom natta, nesten usynlig like over havoverflata. Jeg står på dekk. Langt unna blinker det fra et fyr. Det er i begynnelsen av desember, 1847. Etter nesten en måned på sjøen har jeg kommet fram til New York. Rundt meg er det nesten stille.

Skipet har reist fra England, via Irland og over til Amerika. Det har vært en lang og vanskelig overfart. Nittifire mennesker på tredje klasse har dødd underveis, på grunn av sult, feilernæring, tyfus, kolera, lungebetennelse. Legen har ikke hatt mulighet til å hjelpe alle sammen, det finnes ikke medisiner, mat eller drikke. De døde har blitt begrava i havet og kryssa av fra passasjerlista. Før de når fram til New York, skal i alle fall enda ett menneske dø. Men hvem?

Men det finnes fortsatt mange mennesker på skipet. Fattige og rike, troende og ikke-troende. Sjuke, friske, gamle, unge. Mennesker som bærer på hemmeligheter, på løgner. Mennesker som har vært nødt til å drepe for å overleve. Mennesker som skal fortsette med å drepe for å overleve. De aller fleste kjenner ikke hverandre. Men noen gjør det likevel, sjøl om de er overbeviste om at de er aleine, om at de er glemte, om at de har sluppet unna. Det eneste de alle har til felles, er at de er fanga på skipet.

Irske Joseph O'Connor har skrevet en historiskdokumentarisk roman, en roman basert på virkelige hendelser og de mange tragiske skjebnene fra Irland på 1840-tallet. Et land plaga av potetpest og sjukdom, hardt og kaldt vær, dyr mat, lite arbeid og lave lønninger. Et land hvor de aller fleste er bønder, leilendinger, som slaver for britiske, protestantiske lorder. Det er kummerlige forhold over hele Irland. Over en millon irer dør i løpet fire-fem år. Over to millioner forsøker å komme seg til Amerika. Men langt ifra alle når fram.

I boka Havets stjerne skildres mennesker fra alle sosiale lag. De har sine livshistorier, tanker, følelser. De har tatt vanskelige valg og overlevd hittil. Nå gjelder det bare å klamre seg fast til de kommer i land. Blant passasjerene er lord Merridith, som ikke klarer å ha en nær relasjon til familien sin. Han er en drømmer, og han drømmer til stadighet om den fattige ungdomskjæresten Mary. Han er alvorlig sjuk, noe familien ikke veit. Han har også gått konkurs og har høy gjeld. De siste to åra har han prøvd å redde så mange leilendinger som mulig fra døden, og sendt hundrevis med skip over til Amerika.

Ungdomskjæresten Mary jobber for familien Merridith. Hun er helt aleine, foreldrene og søsknene er døde, og mannen hennes drukna både dattera og seg sjøl for kort tid sida. Hun har ingenting, bortsett fra hemmeligheter og løgner. Og hun sloss for å gjøre det rette. Pius Mulvey sloss også, men mest mot seg sjøl. Han velger sjelden det rette og bærer preg av det. Fortida hans er lang og vond. Blant dem på første klasse er også den amerikanske journalisten Dixon. Han er en idealistisk ildsjel som kjemper for menneskers rettigheter, samtidig som han ønsker å slå igjennom som journalist og aller helst forfatter. Han venter bare på den riktige historia.

Havets stjerne er langt ifra en underholdende og morsom bok. Det er mer enn nok av grusomheter, men forfatteren velter seg aldri i dem, han skildrer ikke rottenes ivrige krafsing på panelet eller stanken av likene i lasterommet, heller ikke drap eller overgrep. Hendelsene blir skrevet fram på en usentimental måte, med rom for leserens egne tanker. Språket er fargerikt og fullt av nyanser, det er konkret og svært godt. Personene er veldig virkelige, både i sin lidelse, sin glede og i sin kamp for å overleve. Det at de alle har så forskjellige historier, som er fletta inn i hverandre på en finurlig måte, gjør boka spennende; her er det stadig tråder å ta tak i, biter som kan legges på plass i puslespillet. Et annet viktig element er at alle personene i boka er svært sammensatte. De er ikke enten eller. Sjøl morderen får leserne sympati med.

Joseph O'Connor tar opp mange problemer og fokuserer på både motsetninger, paralleller og nyanser i Havets stjerne. Det er ei viktig bok, som viser fram ei verdenshistorie som stadig gjentar seg sjøl; at rike land og rike mennesker ikke klarer å gjøre noe med fattigdom, sult og mennesker som dør. 1840-tallet er en svært viktig del av den vestlige verdens historie, og denne boka er flott både for de som vil vite mer, for de som ønsker en saklig og virkelig skildring av forholdene på den tida, og for de som vil lese en god historie. Kildelista til O'Connor er på flere sider, og han sier sjøl at han begynte med forarbeidet til romanen i 1995. Boka bærer preg av å være godt uttenkt, gjennomarbeida og veldokumentert - nesten litt for solid. Men bare nesten.

Havets stjerne er ei vond bok, men det gjør ikke vondt å lese den. Forfatteren har beholdt en veldig komfortabel avstand og kommer ikke for tett på noen eller noe. Det veksles stadig mellom hvem som forteller sjøl om det i store deler av boka er Dixon som fører ordet; det er utdrag fra kapteinens logg, fra brev, artikler, leserbrev og viser. Det er illustrasjoner i svart-hvitt nokså regelmessig, som alle er med på å visualisere tida, menneskene og lidelsene. Det er mange grusomme hendelser som blir skildra, men det er ikke ei grusom bok. Det er ei veldig menneskelig bok. Og Inger Gjelsvik har gjort en god oversettelse.

For mange ubesvarte spørsmål

Da Audrey Niffenegger debuterte i 2003 med den triste underholdningsromanen Den tidsreisendes kvinne, var det nok ikke mange som hadde forestilt seg hvilken suksess boka skulle komme til å få. Og enda færre kunne vite at boka også skulle bli film, i 2009. Men hvorfor blei nettopp denne boka film? Det er egentlig bare en tradisjonell amerikansk kjærlighetshistorie. Tittelen er grusom. Språket er ikke særlig godt. Skildringene er helt ordinære. Karakterene er nokså livløse. Det er lange partier som er forvirrende. Og andre partier som er absolutt unødvendige. Det handler bare om kjærlighet, på en overfladisk måte. Men: den ene hovedpersonen, Henry, reiser i tid. Det er det som gjør det interessant. Eller burde gjøre det interessant. Men boka er ikke det. Den er monoton, langtekkelig og forutsigbar.

Men det blei film likevel. Et sentimentalt romantisk drama. De to hovedpersonene Clare og Henry har fått skuespillere som kler å være på skjermen, men som har pent lite å spille på (og med). Rachel McAdams er veldig pen, men det er det. Eric Bana ser konstant lidende ut. Det hele er stillestående, ufritt. Stramt på en ubehagelig, kroppsnær måte. De påståtte følelsene ligger utapå skuespillerne hele veien, som folie, uten at det helt setter seg. Det er som om de bare venter på det som skal skje mot slutten av filmen, holder pusten, for det kommer til å skje snart. Så er det over.

Historia er som følger: Clare har elska Henry hele livet. Han reiser i tid, og gjør deres samliv vanskelig. Likevel insisterer hun på at de skal ha et liv sammen, og de gifter seg. Reisene hans er uforutsigbare og uforklarlige. Clare gjør sitt beste, både for å dekke over at han stadig forsvinner, og for å hjelpe. Kan det finnes en kur? Clare og Henry får et barn sammen. Tilslutt dør Henry, noe som de alle har visst, men stadig dytta unna.

Jeg synes verken boka eller filmen er vellykka, men filmen er uten tvil bedre enn boka. Der er tidsreisene løst på en akseptabel måte, mens det i boka er kaotisk og uoversiktlig. Det fineste med filmen er likevel det som ikke har så mye med historia eller forfatteren å gjøre; nemlig landskapet. Det er en visuelt pen film, mange detaljer, mye farger, mye lys. Men det jeg savner i begge versjonene er: hvem er egentlig Clare og Henry? For meg er det ikke nok å vite at han reiser i tid, at hun er kunstner og at de elsker hverandre. Hvem er de? Hva tenker de, hva føler de? I filmen kommer ikke dette fram i det hele tatt. I boka får en et noe bedre innblikk - avsnittene i boka veksler nemlig mellom Clare og Henry. Uansett sitter jeg likevel igjen med spørsmål. Hvem er de? Og særlig; hvem er Clare? Hvorfor utsetter hun seg sjøl for dette?

Antiklimaks og usammenhengende vrøvl

Da var den første av årets sommerbøker lest, og det var absolutt ingen fornøyelse. Stephenie Meyer kliner på med blod, gørr, tårer, begjær, kyssing, sex, sjalusi og forviklinger i siste bind av Twilight-serien. Ved daggry oppnår, i forhold til de tidligere tre titlene, et nytt nivå: den er rett og slett enda dårligere enn sine forgjengere. Og avslutninga på serien, som er hausa opp som forrykende og sitrende spennende, er et eneste digert antiklimaks.

I Ved daggry deles fortellerstemmen mellom Bella og Jacob. Totalt ulogisk og uforklarlig - min teori er at det er for å gjøre boka mer interessant. Om Bella; den sutrende, sytende, grinende Bella, hadde hatt fortellerstemmen hele veien, ville boka vært ekstremt langtekkelig og kjedelig og hatt fokus nesten bare på Edward (topasøynene, fløyelsstemmen, granittbrystet, de kjølige leppene, begjæret). Jacob bringer variasjon inn i sagaen. Det er bare synd han forsvinner så fort, og at det overhodet ikke fungerer.

Handlinga i Ved daggry holder seg i fantasiens verden: Bella og Edward gifter seg, drar på bryllupsreise og har sex. Bella blir gravid (husk at Bella fortsatt er menneske, og Edward, som kjent, er vampyr. Meget troverdig). Hybridbarnet vokser ekstremt fort og blir født etter omtrent en måned. Det tar nesten livet av Bella, som da blir gjort til vampyr. Datteren, Renesmee, har et hjerte som slår, men foretrekker å drikke blod. Hun utvikler seg i et vanvittig tempo og kan snakke og gå etter bare noen måneder. Varulven Jacob innprenter seg med Renesmee (altså: gjør henne til sin framtidige make). Her finnes kun overflate og ytre spenning, sjøl om det blir gjort et forsøk på å gi et psykologisk portrett av både Bella og Jacob (funker ikke).

En "nyfødt" vampyr er visstnok et ustyrlig, blodtørstig, sterkt og aggressivt vesen. Men Bella er ikke sånn i det hele tatt, hun har en mental kraft som gjør at hun undertrykker egne behov, fortrenger smerte og kan beskytte seg (og andre) fra tankelesing og "mentale angrep". Sånn redder hun hele situasjonen når Volturivampyrene kommer for å drepe Cullenfamilien. Og det var det. 782 sider som slutter med ordet "Slutt.".

I denne sagaen som helhet, og i denne boka spesielt, er det ekstremt mye som ikke henger på greip. Og det hadde vært greit om det hadde vært godt skrevet! Hvis det bare hadde vært sannsynlig innafor de gitte rammene! Men det er det ikke. Ved daggry bærer preg av at det er et hastverksarbeid, både fra forfatteren og oversetterens side (skrivefeil, ortografiske feil, manglende bokstaver, dårlig syntaks). Samtidig er midtpartiet, på omtrent tre hundre sider, bare fyllmasse uten noe nytt, tydeligvis skrevet for å "dra ut tida". Det effektive fra Evighetens kyss er borte. Restene er en halvdårlig sentimental suppe, en ekte kioskroman for tenåringer. Det er den amerikanske drømmen, med vampyrer.

Stephenie Meyer har ingen grenser. Universet hennes, som var nokså klart avgrensa i første bok, bygger seg stadig mer og mer ut, uten å ta hensyn til de elementene som allerede er etablert. Gjentakelsene fungerer absolutt ikke på samme måte i underholdningsromaner som i lyrikk eller hos Jon Fosse - det blir uengasjerende. Det er tydelig at forfatteren prøver å komme med overraskende endringer i handlinga, men det er ikke overraskende når åtet like digert som en hval og ligger smurt utover de foregående hundre sidene. Språket er dårlig og svært muntlig. Det er lite variasjon. Ordforrådet er like stort som hos en gjennomsnittlig tenåring uten særskilte kunnskaper eller interesser. Boka er skrevet for tenåringer, av en som antageligvis fortsatt er en tenåring i huet. Aldri mer Stephenie Meyer.

Sommerplaner

Endelig ferdig med eksamen! Endelig ferie! Det er herlig. Nå skal jeg bare kose meg! Sjøl om det har vært mye lesing, arbeid og oppgaver nå de siste månedene, med nordisk litteraturhistorie og norrøne tekster, tror jeg ikke at jeg kommer til å savne pensumlitteraturen noe særlig. Jeg har nemlig mer enn nok å ta av i bokhylla!

Jeg har noen planer for sommeren, som stort sett involverer bøker, lesing og skriving. Jeg vil lese - masse! Det finnes ingen bedre måte å slappe av på enn å lese. Samtidig er ofte det å lese for meg en inngang til nye tanker og ideer, og ikke minst, nye perspektiver. Og det liker jeg. Bøkene ligger allerede klare i hylla, og det ser ut som om det blir "lett blanding". Her er noen eksempler på forfattere jeg ønsker å lese i sommer: Ian McEwan, Karen Blixen, Torborg Nedreaas, Joseph O'Connor, Rose Tremain, Per Petterson, Kate Moses, Alf Prøysen, Gerd Brantenberg, Arne Garborg. Målet er å klare et sted mellom tolv og femten titler før skolen begynner igjen i slutten av august. Ikke ekstremt mye, kanskje, men så er mange av bøkene vel så gode som drapsvåpen som lesestoff. Så jeg får vel bare henge i...