Redd den gode boka!

Når det gjelder oppslaga om barne- og ungdomslitteraturen i Norge, som Aftenposten har skrevet så mye om i det siste, synes jeg det er på tide å rydde litt i bokhylla og klargjøre både begreper og innhold. Jeg opplever at Aftenposten, samt mange andre aviser, ikke er tydelige nok når det kommer til refleksjoner omkring underholdningslitteratur og kvalitetslitteratur.

For meg kan barne- og ungdomslitteraturen deles inn i to hovedkategorier. Den ene er underholdningslitteraturen med stor U. Her er det bøker for massemarkedet, med glorete omslag og tydelig kjønnsbestemt appell. For jenter er det hester, ponnier og prinsesser, intriger, litt mystikk og spenning og mye kjærlighet. Gutta får traktor, tog og bil, kanskje en kul hund og en rampete gutt, og videre racerbiler, eksplosjoner og andre actionfilmingredienser. I tillegg kommer mye av fantasylitteraturen som har store fanskarer hos begge kjønn. Det er med andre ord en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold.

Store deler av denne lette litteraturen er oversatt, men stadig flere norske forfattere har navnet sitt også på denne typen bøker. Bøkene finnes som regel alltid i bokhandelen, de ligger faktisk i høye stabler på torg og bord. Bøkene får også ofte behørig omtale i media. Dette er bøker som, om ikke de skrives for å selge, så utgis de i alle fall for å selge.

Den andre kategorien er mer ullen med tanke på navn, kjært barn og så videre, det er kunstlitteraturen, de gode bøkene, kvalitetslitteraturen, de seriøse utgivelsene. Disse bøkene sender ikke fullt så tydelige signaler med tanke på innhold. Omslaga kan være både duse, kunstneriske, spennende, annerledes, minimalistiske. Det er ikke alltid greit å se hvem boka er ment for, gutt eller jente? Ofte har det heller ikke så mye å si. Disse bøkene opplever jeg, både som leser og som bokhandler, at det er vanskeligere å kategorisere med tanke på innhold. Disse bøkene favner vidt, fra de nydelige, innsiktsfulle billedbøkene for fireåringen med dobbel adresse, til de undersøkende, stille, tenkende romanene for unge voksne i en sårbar fase av livet. Her finnes alt – eller fantes. Det blir stadig færre av dem.

Kvalitetslitteraturen er litteratur som ikke nødvendigvis har en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold – i alle fall ikke før du har lest boka. Denne litteraturen krever mer av en leser, og boka er i svært mange tilfeller norsk. Bøkene finnes i bokhandelen, men står aller helst i hylla med ryggen ut. Når førsteeksemplaret er solgt blir den sjelden tatt inn på ny. Bøkene får noen ganger litt omtale i enkelte aviser, men som regel ikke mer enn i lokalavisa. Dette er bøkene som skrives og utgis fordi de er viktige.

En kan sjølsagt kverulere og si at en sånn grovinndeling ikke er korrekt og at det er mange likestilte grupper her, men for meg er det ikke det. Ja, enkelte barne- og ungdomsbøker befinner seg i grenseland, men det er ikke viktig nå. Det som er viktig, er: den gode boka forsvinner. Den blir stadig mer vanskelig å finne, for det blir stadig færre av dem, den stilles ikke ut, den omtales ikke, den markedsføres ikke. Boka lever forhåpentligvis et langt og godt liv på biblioteket, men det vises ikke på bestselgerlistene. Det som heller ikke vises der, er bøkenes egentlige verdi.

Hva slags mennesker skapes av denne lette litteraturen? Hvis barn hele tida blir gitt serielitteratur, prinsessebøker og bilbøker, hvis ungene ustanselig lever i denne kommersielle rosa og blå bobla, hvor skal de da lære å tenke sjøl? Tenke kritisk? Kjenne etter? Ordentlige bøker er ikke underholdning! Ordentlige bøker krever at du tenker! Men når de kommersielle bøkene blir så mange at det kreves at en potensiell leser sjøl må leite seg vei gjennom hundrevis av andre bøker, sier det seg sjøl at kvalitetslitteraturen mister mange lesere. De faller av underveis og blir igjen i underholdningshelvetet.

Fordi underholdningsromanene og kvalitetslitteraturen vurderes på lik linje i for eksempel en omtale, er det underholdninga som nesten hver gang kommer seirende ut av det. Der skjer det jo noe hele tida, ungene blir garantert underholdt, til og med den voksne anmelderen synes det er litt spennende. Det som mangler blir sjeldent kommentert, som om kritikeren er redd for å støte massemarkedets lettvinte smak. Det virker som om det er fantastisk at en slipper å tenke sjøl! At alt står! Da framstår de andre bøkene fort som vanskelige eller langsomme, ikke umiddelbart medrivende, til og med uviktige. Undertekster, tematikk, metaforer og bilder, et godt språk og originale skildringer er brått ikke så viktig lenger.

Svært mange underholdningsromaner burde vært forbigått i stillhet. Jeg etterspør at journalister og kritikere er mer tydelige i sine omtaler, sånn at leserne ikke ledes på ville veier. For å bruke et lettfattelig bilde; en Fjordlandmiddag er ikke hjemmelaga, selv om den metter, den er heller ingen gourmetmiddag, selv om mange liker smaken. Smak må også læres.

Min kritikk er retta mot hele det litterære kretsløp: forlagene, som skal tjene penger og derfor satser på lettvinte løsninger, bokhandelen, som også vil tjene penger og følger opp med utstillinger og digre bunker, pressa, som ikke tør å være kjerringa mot strømmen og ta tak i gode, norske utgivelser med svart-hvitt omslag og sjukdom som tema, bøker som er viktige, men ikke kommersielle!, og tilslutt forfatterne, som føler seg pressa til å skrive lettere og mer kommersielt for å i det hele tatt blir utgitt. Hva slags kunst får grobunn i en så pressa situasjon?

Hva er dette for slags nedadgående spiral? Når skal noen ta tak og få skuta til å snu? Og det helst før det er for seint! For meg blir dette med kjønn annenrangs, for det spiller nemlig ingen rolle om underholdningslitteraturen utelukkende kjører rosa og blått hvis vi ikke har et alternativ. Vi trenger et reelt mangfold. Kunst og underholdning er ikke det samme.

Kjedelige, snille Betty

I det siste har jeg fått med meg noen episoder av den amerikanske tv-serien Ugly Betty, som hadde premiere i 2006 og som blei avslutta nå i april. Serien var en stor snakkis da den kom, og blei raskt populær. Etterhvert sank populariteten, og over halvparten av seerne forsvant i løpet av to år.

For å si det sånn: antydningens tid er tydeligvis forbi. I denne serien er alt oppi dagen, det er forutsigbart, mangler spenning og det er fint lite å lure på for en seer. Undertekst er et fremmedord, såkalte "cliffhangere" forekommer ikke, og all informasjon blir som regel gjentatt så mange ganger at en skulle tro serien var laga for demente. I tillegg er serien skrekkelig overfladisk, både tematisk og i utforming: når Betty gråter eller har det vondt på skjermen, blir jeg ikke rørt til tårer hjemme i sofaen. Jeg venter på at hun skal bli ferdig, det hele er nemlig for fjernt til at jeg kan leve meg inn i det og synes det er trist. Serien er med andre ord ikke emosjonelt engasjerende - og det er det jo ganske viktig for en dramaserie å være. Jeg er ikke veldig imponert av hovedrolleinnehaver America Ferreras innsats heller, og hun er den beste av dem.

Serien handler i korte trekk om snille og naive Betty Suarez som begynner å jobbe for Meade, et digert bladkonsern. Der er det vanskelig for henne å føle seg hjemme. Hun er annerledes og blir ofte gjort narr av, uten at det er morsomt. Hun forsøker å balansere livet som assistent for den blærete skjørtejegeren Daniel Meade (redaktør for motebladet Mode), sønn av direktør Meade, og som søster, datter, tante og kjæreste hjemme i Queens. Det er ikke alltid like greit, men Betty gir hundre prosent hele veien, med striper, prikker, blomster, belter, regulering, utgnidd sminke og andre mer eller mindre ukledelige antrekk.

Kulturkonflikten mellom Betty fra Queens og de andre i motebladet Mode, som hører til på Manhattan, er blant de overtydelige elementene. Det markeres konstant visuelt, i replikker, i reaksjoner, i handlinger. I tillegg virker det som om om skuespillere og manusforfattere aldri blir lei av å fokusere på denne konflikten, i og med at den er med i hver bidige episode. Etter et par episoder får jeg det helt oppi halsen. Finnes det virkelig ikke noe mer å spille på her? Svaret er foreløpig nei. Men Betty klorer seg fast likevel.

Ugly Betty skulle være den nye kjappe, morsomme og rørende dramaserien, basert på den colombianske telenovelaen Betty la fea. Men dette er ikke kjapt og morsomt, og heller ikke rørende. Jeg synes både karakterer og serie er kjedelig endimensjonale. Flere av konfliktene som dukker opp drar uti det uendelige; enkelte episoder venter jeg på skal bli ferdige. Det er også et tankekors at Bettys familiære kriser er mye mindre viktigere enn bladet Modes små kriser: for eksempel blir det faktum at papi Suarez har drept en mann aldri diskutert i familien, heller ikke er det viktig når søstera Hilda blir svindla av en advokat.

Det eneste positive jeg kan si er at dette er fargerikt, og litt annerledes enn den tradisjonelle amerikanske såpeoperaen. Noen replikkvekslinger, særlig mellom Marc og Amanda, byr på et hurtigere tempo og svartere humor, som av og til fungerer som en kontrast mot naive Betty. Andre ganger blir det for banalt. Jeg tror det vil ta tid å bli sjarmert av Betty, sjøl om hennes, og til dels seriens, budskap er viktig: det nytter ikke å være heit hvis du er teit som ei geit. Det viktigste er å være snill.

I Egalia, der kan alt gå an

Det tredje forsøket funka! Jeg er nå munter og fornøyd etter å ha lest ut Egalias døtre av Gerd Brantenberg, en satirisk roman det suser av. I landet Egalia er nemlig kjønnsrollene og -idealene snudd opp-ned; kvinnene har kort hår, løse pupper og er ikke redde for å gå i bar overkropp, de brøler og drikker øl og har alle sjefsjobbene. Mennene løper rundt med sjampo i skjegget, napper brysthår, passer barn, retter på PH-en og har de dårlige jobbene. Og de er sjølsagt ikke fornøyde med det. I boka, som strekker seg over flere år og er delt inn i to deler, skildres blant annet ei opprørstid. Mennene er lei av å bare være avlsdyr og barnepassere, de er lei av å være annenrangs fordi de ikke kan føde barn. De vil ha flere jobber å velge i, de vil tjene bedre, og de vil slippe serk og PH. De organiserer seg for å bli sterkere.

Språket er det som kanskje vekker mest oppmerksomhet for en ny leser, for her er det mange nyskapninger: det heter ikke menneske, men kvinneske, det heter ikke man, men dam, det heter ikke sjømann, men sjøkvinne, ikke satan, men lucia. Videre heter det blant annet befruelsen, herken, gud moder, jomherr, svenndommen, fruedømmet, fruemåltid, mone, mødrelandet og så videre. Absolutt alt er tilpassa et dominerende og lite tolerant matriarkat. Det er svært godt gjennomført og veldig underholdende.

Jeg syntes det var herlig å være med på denne turen til Bakvendtland. Tenk at to så enkele virkemidler, nemlig satire og utskifting av ord, får hundretusenvis av lesere til å se hvor skeivt det er! Jeg er glad for at Brantenberg har skrevet denne boka, for at den fortsatt utgis og fortsatt leses, og for at jeg endelig har lest den. Den gir et fornya perspektiv og noen friske tanker, den minner om at kampene fortsatt ikke er over, det er enda en vei å gå før vi har full likestilling og likelønn. Ikke minst er den totale frigjøringa, særlig fra skjønnhetstyranniet, enda lenger unna nå enn det den var da Brantenberg skreiv boka i 1977. Og det er jo et tankekors. Det skal jo liksom gå framover, skal det ikke?

Dra på Blaafarveværket!

Jeg har vært på Blaafarveværket på Åmot i Modum, og vil anbefale alle å ta turen innom for å se på årets sommerutstilling. I samleutstillinga Sammen presenteres utvalgte malerier og fotografier fra tre kunstnerpars karrierer. De er svært forskjellige i fargebruk, tematikk, teknikk og uttrykk. Likevel har de mye til felles. Ta deg en tur innom og få gjerne med deg en omvisning med guide!

Jeg er spesielt fascinert av bildene til Oda Krohg (1860 - 1935) og Christian Krohg (1852 - 1925), men blei også positivt overraska over Sverre Bjertnæs (f. 1976) sine store malerier, som jeg synes var veldig sterke, både i farger og tematikk. Jeg blei stående lenge foran både "Treet" og "Korset", men kunne helt sikkert like gjerne blitt stående dobbelt så lenge. Utstillinga inkluderer også Xan Krohn (1882 - 1959), som var Christian Krohgs elev, Julie de Holmberg Krohn (1882 - 1956) og Unni Askeland (f. 1962).

Vandreutstillinga det BLÅ på Nyfossum anbefales også for dem som er interessert i mer generell kulturhistorie. Det er også vel verdt å ta turen innom direktørboligen på Nyfossum når du først er der, hvor du finner de stemningsfulle bildene til Ida Lorentzen.

Les mer her. Husk at sesongen er over 19. september.

Uten peiling på kvinner og krim

Ja, så var det Aftenposten igjen, da. Og denne gangen er det Terje Stemland som i søndagens kulturbilag lekser opp om kriminallitteraturen fra Edgar Allan Poe og framover til våre dager. Artikkelen, om den kan kalles så, viser en smal og personlig vinkling - ikke et objektivt overblikk som en redaktør og kulturopplyser skal ha.

Ett element som jeg irriterer meg over, er at han unnlater å nevne Maurits Hansen og hans kriminalfortelling fra 1839. Mordet på Maskinbygger Rolfsen kom faktisk to år før Mordene i Rue Morgue av Poe, og har vært vesentlig i utviklinga av den norske kriminalromanen. Vel, sånt kan kanskje kalles for slurv, og det bør ikke forekomme, men kan unnskyldes. Det som ikke kan unnskyldes er den nesten totale forbigåelsen av kvinner som er helt systematisk gjennomført.

Terje Stemland ramser opp. Det er faktisk det han gjør, han ramser opp - uten å gi leseren innsikt og kunnskap, og helt uten å vekke leseglede eller nysgjerrighet. Først gjør han rede for alle de forskjellige underkategoriene det finnes i kriminallitteraturen (ett avsnitt), så understreker han viktigheten av at en kriminalroman tilfredsstiller leserens forventninger (to avsnitt). Deretter følger en rask kategorisering av Arthur Conan Doyle og Agatha Christie, som jo ikke er til å se bort ifra (ett avsnitt). Så hopper Stemland mindre elegant over til USA og vier to lange avsnitt til amerikansk krim og amerikanske forfattere. Videre følger britisk krim (ett og et halvt avsnitt) før Sjöwall og Wahlöö blir nevnt med noen linjer, heller ikke de er til å komme utenom. To tredjedeler av artikkelen er altså lest, og kun to kvinner er nevnt - av nødvendighet.

Etter å ha vært i utlandet retter Stemland blikket mot Norge. Alle de mannlige, norske krimforfatterne får navnet sitt på trykk, på rad og rekke. Ei kvinne, Kim Småge, blir nevnt, igjen av nødvendighet. Så lekses det opp, og hele tre kvinner blir inkludert blant sine overherrer. For å ta en rask oppsummering: i artikkelen nevnes 33 menn og 6 kvinner.

Jeg må spørre: hvorfor i all verden er ikke Dorothy Leigh Sayers nevnt? P. D. James? Minette Walters? Elizabeth George? Patricia Cornwell? Sue Grafton? Val McDermid? Ruth Rendell? Liza Marklund? Stemland unnlater til og med å nevne John Dickson Carr, Georges Simenon og vår norske hardkokte helt, Arthur Omre. Menn!

Artikkelen fremstår som en guide til Stemlands personlige preferanser og er på ingen måte en innføring i kriminallitteraturen. Det skulle den kanskje heller ikke være. Men hva i alle dager er det Stemland skriver for da, hvis han ikke skal opplyse? Denne artikkelen er for meg et tegn på at Stemland har svært liten innsikt i og dårlig oversikt over kriminallitteraturen som felt - både over det skrevet av menn, men særlig over det skrevet av kvinner. Som redaktør har også Stemland et visst ansvar for å presentere det som faktisk er viktig innafor kriminallitteraturen som sjanger, ikke det han sjøl har på nattbordet. Å ikke gjøre det er vranglære.

Ukritiske til ukultur

I Aftenposten har det store deler av sommeren vært fokus på underholdningslitteratur, både for barn, ungdom og voksne, og kulturinvasjonen fra Amerika generelt (særlig via skjerm). Det skrives side opp og side ned om vampyrer og bitchende jenter, krim og drap, homofile og lesbiske, mjuke og barske menn og en rekke tv-serier. Jeg lurer på hvorfor det er sånn i Norge; at fokuset ligger i USA.

Jeg lurer også på hvorfor majoriteten av alt fra journalister og bibliotekarer til bokhandelansatte og forlagsfolk er med på å spre denne kulturimperialismen - og det helt ukritisk. Ved gjennomlest kulturbilag er det så å si ingen kritiske røster, det er en allmenn aksept: "sånn er det", "det er kommet for å bli", "folk strømmer til kinoene" og "ungdommen elsker det". Isteden for å gi barn og unge ordentlig litteratur, får de Twilight og andre salgssuksesser som er skrevet nettopp for det formål; å selge. Isteden for å gi voksne og barn ordentlige kulturopplevelser, omtales tv-seriene Gossip Girl og Mad Men, som om de er gode alternativer. Isteden for å omtale og oppfordre til besøk på hjemlige begivenheter, attraksjoner og muligheter, settes søkelyset mot hva som foregår av smått og stort i junaiten. Og nesten utelukkende i Los Angeles. Og i nyhetsbilaget i samme avis undres det på hvorfor sofapartiet er så stort.

Hvorfor er det viktigere med trendene i USA enn det som skjer her hjemme? Hvorfor er det viktig hva Oprah sier og gjør? Hvorfor skal en tv-serie eller en filmserie bli hausa opp som "banebrytende" når det kun er dyr underholdning? Hvorfor skal alt være "nyheter", "fenomener" og "skjulte skatter" når det verken er nytt, fenomenalt eller hemmelig? Hvorfor er det så stas å kalle en spade for en gravemaskin?