Soga om Tristram og Isond

Soga om Tristram og Isond frå 1226 er ifølgje mange litteratur-historikarar den første norske roman, i tydinga at boka er omsett til norrønt og ikkje skrive på norrønt av ein nordmann. For ho er opprinneleg fransk, soga, og det er den språkmektige broder Robert, som etter ordre frå den intellektuelle og kontinentalt orienterte kong Håkon Håkonsson, gjer omsetjinga.

Dei fleste veit litt om kva soga handlar om. Tristram er ein god og edel riddar som ofte går i kamp for andre. Han vinn mot kjemper og drakar og frir både jomfruer, kongar og byar frå dårlege tider. Isond er den vakre og kloke dottera til kongen og dronninga i Irland. Av mor si har ho lært mykje gode lækjarråd. Ein ven av Tristram, kong Markis, ynskjer seg Isond som dronning. Tristram vert sendt for å fri og å hente kongsdottera til England. På veg heim drikk dei båe, utan at dei veit det, av ein kjærleiksdrikk som mor til Isond har laga til Markis og Isond. Drikken vart laga for at kongen og Isond skulle få eit lukkeleg ekteskap. Men no vert i staden Tristram og Isond fanga i ein kraftfull kjærleik, og dei klarar ikkje å rive seg laus. Isond giftar seg med kong Markis, men held framleis Tristram som elskar og hjarteven. Sjølvsagt lagar dette problem for dei alle tre, og for dei andre menneska ved hoffet til kong Markis.

Trekantdramaet er eit av dei eldste litterære motiva som finst. Ein finn dei i gamle antikke drama, i legendene om kong Artur (mellom Artur, Guniver og Lancelot), i forteljingane om Robin Hood (det er meir enn ein mann som ynskjer å gifte seg med Marian), i norrøne ættesagaer, i middelaldertekstar som Ivens saga, i balladar og folkedikting, i eventyr, og sjølvsagt i romanar, tekstar, drama, film og tv, opp til vår tid. Men til forskjell frå mykje av dagens litteratur, som handlar om menn som har meir enn ei kvinne, handlar desse to middelalderforteljingane om kvinner, dronningar, som har meir enn ein mann. Det synes eg er spanande. Kva tankar ligg bak nett dette? Har dei geistlege som skriv ned tekstane ein idé om at kvinner er svakare, i sjel og moral og handling, enn menn, og at dei difor syndar? Eller er desse dronningane særs tiltrekkjande for riddarane?

Felles for både Isond og Guniver er at dei nektar for kva dei har gjort, offentleg, og at dei får tilgjeving frå mannen sin (kong Markis og kong Artur) og Gud. Isond ber jernbyrd, medan Guniver vert truga med brenning - men Lancelot reddar ho. Kva kongane tenkjer, er forresten ikkje viktig i det heile. Markis vert skildra som litt dum og godtruande, medan Artur tek det tyngre, men vel å ikkje skilje seg ifrå Guniver. Men skuldingane sirkulerer ved hoffet. Det er riddarane som tek på seg skylda, som vert sendt vekk, som hamnar i krig med kongen, som forsvarar æra til dronninga, som må gjere bot til Gud. Kvifor er det slik?

Jo, for i båe tilfelle er det kva som er sømmeleg og høveleg forfattaren ynskjer å syne oss. Det er den høviske kjærleiken som er viktig, ikkje attrå og nyting, desse lekamlege lystene som gjer ein svak i sjela. Tekstane har ein tydeleg oppdragande funksjon for middelalder-mennesket, og inneheld difor mange skildringar av kva ein skal gjere i ein slik vanskeleg situasjon. Men riddarane klarar ikkje halde fingrane frå fatet, og etter ein god stund utan si kjære, må dei sjå ho (og kvinnene er ikkje noko betre, dei). Kjærleiken deira er så sterk at sjølv Gud må vike! Er det fordi kjærleiken er skapt av noko magisk (kjærleiksdrikken), og ikkje Gud? I Soga om Tristram og Isond vert det særleg tydeleg heilt til slutt, medan både Guniver og Lancelot får tilgjeving etter å ha vore lengje i kloster.

Soga er spanande, av di ho undersøkjer problem som alltid er aktuelle hjå menneska.
Ho handlar om etikk og moral, om tru og tilgjeving, om ære og dygd. Og ikkje minst om kjærleik. Tristram og Isond gjer kva som helst for kvarandre, men dei vil ikkje "stå fram" som elskarar av di det vil såre kong Markis og Isodd, kona til Tristram. Dei vil og verte stempla som syndarar av frendene sine og av Gud, og Tristram vil jagast frå riket. Men dei er ikkje lukkelege viss dei ikkje kan vere i lag. Difor held dei på, i løyndom, frå seglturen til England og til dei døyr. Soga er romantisk, med mange søte situasjonar og gode ord, dramatisk med fleire handlingstoppar og viktige dialogar, og tragisk av di ho ender så forferdeleg trist.

Sommerstatus

Sommerferie? Nei, ikke her. Jeg begynte med høstens pensumlesing allerede i begynnelsen av juli, men mellom flytting, mangel på egen pc og at alle bøkene mine fortsatt ligger nedpakka i pappeskene midt i stua, blir det lite "bokkos" og mindre blogging. Jeg ser jo ikke bøkene mine, og sjøl om jeg leser, er det litt "ute av syne, ute av sinn" - det er noe annet med alle pappeskene... Men nå er de mange, nye hyllene endelig på plass og det nymalte arbeidsrommet mitt er på god vei fra kaos til orden. Denne helga skal jeg rydde og komme på plass, noe jeg gleder meg veldig til.

Den som har fulgt med her på bloggen, veit at jeg i løpet av sommeren har lest deler av det felleseuropeiske tekstkorpuset, som blant anna består av legender om kong Artur og fortellinger om Robin Hood, gude- og heltedikt, ættesagaer, ballader, historier, eventyr, sanger, religiøse forestillinger, overtro med mye mer. Det er et veldig sammensatt og spennende tekstkorpus som kan fortelle oss mye om middelalderens Europa, og da særlig Vest-Europa, med kjerneområdene Frankrike, England, Tyskland, Italia, Spania og Skandinavia. Det er ikke uten grunn at jeg leser dette nå. Bortsett fra at det er utrolig interessant og at jeg lenge har hatt lyst til å lese mange av disse gamle tekstene, skal jeg i høst ta et emne som fokuserer på mye av dette. Derfor har jeg nylig lest Soga om Tristram og Isond, og seinere i høst vil jeg blant anna få bryne meg på den imponerende Edda-diktinga.

Jeg skal fortsette med historie i høst også, denne gangen nyere verdenshistorie. Jeg gruer meg litt, fordi jeg er så glad i antikken, romertida og middelalderen, men ikke så begeistra for industrialisering, kolonisering og de grusomme verdenskrigene. Det er vel bare et onde jeg må komme igjennom... Jeg håper boka er god, sjøl om foreleserne har valgt å bruke ei gammal amerikansk pensumbok. Jeg skal også ha spesialisering, denne gangen kommer det til å dreie seg om Midtøsten. Det er ikke et område jeg kjenner så alt for godt fra før, så det blir interessant å se hva som blir fokus i faget. I tilfelle det absolutt ikke er noe jeg finner engasjerende, har jeg enda et emne å kose meg med (men som også kan by på store utfordringer, frykter jeg); nemlig Ex. Phil. Jeg har studert i mange år nå, men aldri surra meg til å ta forberedende! Bedre seint enn aldri, så nå er jeg godt i gang med de gamle grekerne, igjen.

Innimellom at jeg har kommet i gang med alt dette, har jeg også fått tid til å kose meg litt. Jeg har med andre ord ikke bare lest pensum i sommer, jeg har lest enkelte bøker av fritt valg også. En av dem er Sommarboken av Tove Jansson. Men mer om den, og Tristan og Isolde, og alt anna som jeg har lest, tenkt og sett, kommer seinere. Inntil da: fortsatt god sommer!

Favorittforfattere: E

Endelig var det utrolig enkelt å velge favorittforfattere. På E var det nesten sjølsagt for meg hvem det skulle bli, sjøl om jeg måtte tenke meg om en ekstra gang, bare for å være sikker. Men jeg er sikker. Så, uten noe mer vissvass, her er mine favorittforfattere med fornavn på E.

Emily Brontë (1818 - 1848)
Jeg kan ikke noe for det, men jeg er utrolig glad i de britiske damene på heden og deres spesielle blanding av lyrikk, romaner og kortere tekster, av realisme og det overnaturlige, av humor og determinisme, av psykologi og gotikk, av liv og død og at det ikke er noen vei utenom å mestre, overkomme eller bekjempe. De tre søstrene Anne, Charlotte og Emily Brontë er kanskje ikke verdensmestere i skrivekunst, men de var beleste, godt utdanna i forhold til mange andre kvinner på den tida, og hadde et intenst og lidenskapelig forhold til litteratur, og jeg mistenker også til hverandre og til naturen, som spiller en så viktig rolle i alles bøker og særlig i romanen Wuthering Heights fra 1847.

Jeg har lenge vært fascinert av den eneste romanen til Emily, jeg synes den har mange interessante mennesker og historier, mange lag og mange tolkningsmuligheter. Forfatteren har skapt en slektstragedie med mye mørke og hat, med den voldsomme Heathcliff som sjølve personifikasjonen på sorg og smerte. Som person kan han være vanskelig å få has på, både for leser og for de andre romanfigurene, han prater lite og straffer hardt for små ting. Brontë er blitt kritisert for at han blant annet er endimensjonal og urealistisk. Det er jeg helt uenig i, for meg er han en lidende antihelt som endelig får fred. Hans historie, og hans forhold til Catherine, styrter alt og alle, gården, familiene, pengene. Og til slutt også han sjøl. Heathcliff er full av indre demoner, men det er mening i både demonene og sjølplaginga, og hans massive mørke er en viktig kontrast til det lyse i boka; som Linton-familien og den lykkelige kjærligheten.

Catherine har også fått sin del av kritikken opp igjennom åra, for at hun er overfladisk og overdramatisk. For meg er det igjen såre enkelt: Heathcliff og Catherine deler en utrolig sterk, til tider destruktiv kjærlighet. Hun ofrer seg for at de begge skal ha muligheten til å leve normale liv, men går likevel ikke opp i offerrolla. Hun er sterk og nekter å la seg styre, hun er vill, utemt. Den eneste som har makt over henne, er Heathcliff, men hun makter å frigjøre seg, sjøl om det koster henne livet. Kanskje hun undervurderte båndet dem i mellom, som er som en slags naturkraft? Når hun gifter seg med Edgar Linton, blir det uansett hennes "dødsdom", fordi hun dør i barsel. Dette blir også Heathcliffs bane, fordi en stor del av han dør med henne. Heathcliff gis mange utveier og nye sjanser, men "velger" på mange måter å bli i tungsinnet, velger å lide. Han er jo ikke uten skyld, han heller.

Stormfulle høyder er utrolig forskjellig fra Jane Eyre, men de har også likheter. Det er tydelig at forfatterne levde tett på hverandre, leste hverandres tekster og ga hverandre tilbakemeldinger. Verkene har mange av de samme styrkene og svakhetene. Enkelte partier i Stormfulle høyder går så det suser, andre steder er det mer hakkete. Mange situasjoner og vendinger er det vi i dag vil kalle klisjeer, men vi må huske på at slik var det ikke på 1840-tallet, da søstrene Brontë skreiv sine bøker. Det var ei tid da kvinner knapt fikk utgitt noe, hvilket de mannlige pseudonymene Acton, Currer og Ellis Bell gjenspeiler. Charlotte Brontë er den som har finpussa bøkene sine mest, rett og slett fordi hun levde lengst. Hun har også revidert søstrenes bøker. Det synes jeg er leit, for Charlotte har en tyngre og mer omstendelig rytme enn Emily, som er full av luft og pust og alt som beveger seg rundt og i teksten. Hun gir plass og rom, mens Charlotte hardpakker. Jeg vil derfor anbefale Collector's Library Edition, som ligger nærmere Emilys originaltekst, men synes også at den norske oversettelsen til Ragnfrid Stokke er knallbra. Stormfulle høyder er et viktig litteraturhistorisk verk på grunn av at det er så sammensatt og speiler mange ulike aspekter av forfatterens samtid. Boka viser også at enkeltmennesker i stor grad kan være underlagt sterke emosjoner og instinkter, noe som gir psykologisk innsikt for leseren. For mange seinere forfattere er boka en av de viktigste inspirasjonskildene for gotisk litteratur. Og i tillegg er det en besettende og intens historie. Les!  

Ernest Hemingway (1899 - 1961)
Og det var denne unge mannen jeg var en smule usikker på, deretter så absolutt ikke. Jeg har ikke lest så forferdelig mye av Hemingway enda, men ser fram til å supplere Den gamle mannen og havet og en del noveller og artikler med enda flere noveller og romaner. Der Brontë appellerer til leseglede og sansninger, er Hemingway en drivende god stilist. Han er nøktern og knapp, og bedriver til stadighet antydningas kunst, i følge mange. Jeg synes ikke han er fullt så mystisk og hemmelighetsfull som de skal ha det til, men innrømmer likevel at det kanskje kan bli litt mye (eller lite, alt ettersom) i lengden. Det er da det er greit med ei lita pause før en gyver løs på ny. For han er så absolutt verdt det.

Jeg likte Den gamle mannen og havet fra 1952 overraskende godt. Boka er på mange måter stillestående, men likevel nærmest dirrende, intens på en helt annen måte enn Brontë. For stillestående er her virkelig ikke det samme som uten innhold! En kan kanskje si at Brontë er klassisk kvinnelig, der er det følelsene som er viktige. Ingen av Brontës romanfigurer er seg sjøl tro om det går i mot ens indre liv - både Heathcliff og Jane Eyre er gode eksempler på det. Hemingway er reindyrka maskulin, både i verdensoppfatning, skildringer og språk. Han formidler de krevende indre kampene, som hos Santiago, i et språk som er blotta for nettopp følelser. Han skildrer ikke livet og utfordringene, han lever seg ikke inn i det, han er kjølig til stede og sanser alt, som i sakte film. Tempoet skrus aldri opp. Det er imponerende. Og det kan være krevende å lese. For sjøl om ikke jeg hittil har hatt den samme opplevelsen som så mange andre, at ni tideler av romanen foregår mellom linjene, må en være i Hemingway-modus. Han blir liksom aldri berørt, der han sitter. Og det blir heller ikke jeg. Men jeg blir engasjert likevel, fordi Hemingway makter å formidle så mye indre liv, opplevelser, tanker, med så lite språk, så få ord. (Det skal jo også nevnes at dette "lille" er svært nøye utvalgt og finpussa mange ganger.) Det er skrivekyndighet, det.

Hvem er dine favorittforfattere på E?
Ja, er du enig med meg? Eller har du noen helt andre favoritter? Og hva er i så fall grunnen til at du foretrekker disse over mine eminente kandidater? Med fornavn på E er det faktisk mange mulige favoritter, fra Elizabeth Gaskell, Elizabeth George og Elizabeth Gilbert, til Erich Maria Remarque og Erik Fosnes Hansen. Eller noen helt andre.

Fortsatt god leseuke!

Lykka er ein sjeldan fugl

Den tjukke og store, men samstundes lette romanen Lykka er ein sjeldan fugl frå 2010, er så langt den nest siste boka til den franske forfattaren Anna Gavalda (f. 1970). Eg har nett lese ho ut, men har for ein gongs skuld ikkje så mange tankar kring det eg har lese. Det er mest som om slutten, utan ein einaste laus tråd, er så motstandslaus og konfliktfri og intetsigande at det ikkje er så mykje å tenkje over. Litt meir slik: jaja, slik gjekk no denne soga. Vonar Charles vert lykkeleg, for han plaga vettet av meg fram til side 350 med ei detaljert utgreiing om heile midtlivskrisa si, og deretter plaga han vettet av meg med alt anna. Han skravla i eitt, og forfattaren med han. Nokre ville kanskje kalla det heile for eit slag upretensiøst "ordgyteri", og dei tek absolutt ikkje feil. Men trass i alle orda, har både Charles og Gavalda si sjarm. Ho vert berre lett kamuflert.

Det er arkitekten Charles på 47 år som er hovudpersonen, og han har eit traurig liv. Ikkje noko går eigentleg hans veg, og han arbeider og reiser heile tida. Resultatet er ei kone som er utro, og ei stetenåringsdotter som må kjøpast, samt sterke problem med å få sove og kvile. Han er stressa og utkøyrd på same tid, men finn ikkje ro. Når har får eit brev med orda "Anouk er død", går det frå gale til verre. Livet susar gjennom hovudet hans, store og små episodar gjenskapast, og den indre uroa vert kraftigare og villare å temje. Charles veit ikkje kva han skal gjere, og tenkjer på Anouk heile tida. Kva hendte? Er ho verkeleg død? Kvar er ho? Og kven sendte brevet?

Dei første 200 sidene handlar berre om Charles som vimar rundt i sitt eige og tenkjer på Anouk og ei tid som for lengst er vekke. Han skjønar at han må gjere noko, og dei neste hundre sidene handlar om kva han skal eller bør gjere, korleis og når. Her er både Charles og Gavalda useieleg treige, dei får liksom aldri ut fingeren, og det er berre dumt, for både lesar og forfattar veit at Charles må dra. Endeleg kjem han av garde. Men det er ikkje ei rask reise (hugs at boka er på ca 620 sider). Og ho er ikkje spanande, for forlaget har skrive mykje av kva som hender bak på boka (lite visste eg at desse hendingane ikkje hendte før etter side 350).

Gavalda skapar eit verkeleg og sant univers i boka. Ho er full av omsorg for karakterane sine, og ho sjarmerar lesaren med humor, ein del naturleg og truverdig dialog, konkrete skildringar og ein drøss med populærkulturelle referansar, slik at alle kan kjenne seg "med". Alt vert fortalt, ikkje noko ligg under eller mellom eller kring linene. Det er særs ordrikt, ikkje noko kan hende i løyndom, Charles og forfattaren ser og skildrar, høyrer, kjenner, rapporterar og kommenterar alt. Dei viktigaste delane av boka vert fortalt frå ein person til ein annan (oftast vår mann Charles), i nærast endelause monologar med stor detaljrikdom og kronologisk orden. Framstellinga av desse passasjane trur eg ikkje så mykje på, eg venta berre på at dei skulle kome til poenget. Og då gjekk det fort førti sider.

Gavalda er aldri nøysam i denne boka. For meg vert alle desse orda, som alltid var der, som ei tvangstrøye. Det kan synast som om forfattaren ynskjer at lesarane skal slusast inn i eit særskilt modus, og berre vere der, for då funkar boka hennar. Men for meg vert det for mykje, og eg fekk ikkje plass eller rom til å tenkje. Ho har rett og slett inga pauserom i boka, sjølv om ho er bombardert med eit utal prikkar (. . .) og særs hyppige lineskift. Boka er tettpakka, full, og rommar berre hennar historie, ikkje lesaranes eigne assosiasjonar. Romanen skal lesast frå perm til perm, mest i eitt, så ein ikkje rekkjer å ande i mellomtida.

Og slikt likar ikkje eg. Eg meiner at ein god forfattar skapar nett dette rommet, der ein kan tenkje og assosiere. Ein del av boka skal vere der, noko, eller mykje, skal ein tenkje seg fram til sjølve. Elles er det inga spenning, og boka vert blotta for emosjonelt engasjement hjå lesaren. Når ein eigentleg ikkje bryr seg om dei ein les om, når dei like fullt berre susar rundt på garden med alle dyra og blomane og ungane og tinga og forteljingane og tårene og spriten, og forfattaren samstundes kommenterer lukkeleg og medvite, utan å tenkje på kva effekt det gir (nei, det er ikkje nyskapande eller stilig), så vert leseropplevinga tam, sjølv om ho er hyggjeleg.

The Dark Knight Rises

Jeg har vært på kino. For første gang på veldig, veldig lenge, har jeg vært på kino. Og det var ikke tilfeldig hvilken film jeg valgte meg: jeg er svak for superhelter med sjel og humor, som har symatiske hjelpere og får bøttevis med motstand, som de alltid klarer å bekjempe, doble identiteter og dobbelt spill, jeg svak for Christian Bales intense nærvær, svak for den nærmest geniale regissøren Christopher Nolan. Ja, så det blei tredje film i sistenevntes Batman-univers, med førstenevnte i hovedrolla. Det blei The Dark Knight Rises.

Jeg er ikke noe særlig kjent med tegneserieuniverset eller de tidligere filmene (jeg har kun sett korte klipp), det er først med denne trilogien at jeg har fått øya opp for superhelten Batman (som om jålebukken Val Kilmer liksom er et godt alternativ), alter egoet Bruce Wayne og alle hans kvaler. Og det er vel nettopp slik helten skapes: gjennom kvalene, sorgen, smertene og den djupe urettferdigheten som rammer en sjøl og andre, våkner aggresjonen og behovet for å ta igjen. I Bruce Waynes tilfelle blir han tidlig foreldreløs, fordi hjembyen Gotham mer eller mindre er styrt av skurker. Han lover sine foreldre at han skal ta hevn. Seinere mister han det nærmeste han kommer til en kjæreste, barndomsvennen Rachel Dawes. Nedbrutt av sorg tar Batman på seg skylda for et drap han ikke har begått, og trekker seg tilbake til Wayne Manor, skada, aleine og totalt nedbrutt. Men under jorda ulmer det igjen med forbrytere og skumle planer. Og her starter The Dark Knight Rises.

Det sier seg sjøl at Bruce Wayne atter må trekke på seg de svarte hosene, den stramme maska og den matchende kappa for å bekjempe organisert kriminalitet av verste slag.
I nesten tre timer holder han og resten av gjengen det gående, det er aldri et kjedelig minutt, knapt en replikk er uten relevans for historia, plottet er fast og helt og uten hull, uforutsigbart og med fiffige overraskelser underveis. I tillegg kommer jo alle effektene som får gutta til å måpe, men jeg er ikke så interessert i dem. Jeg er mer interessert i dynamikken underveis, utviklinga til hovedpersonene, de indre og ytre kampene, forhistoria som påvirker nåtida, og den endelige slutten, som ikke er så endelig likevel. Det er spennende, på grensa til skummelt, det er bittersøtt og trist og litt fint allikevel.

Jeg er imponert over avslutninga på trilogien og satser på at alle holder seg for gode til å lage en film til, og dermed ødelegge det skjøre håpet en sitter igjen med. Jeg er imponert over Christian Bale, igjen, som er menneskelig og nær i alle kostymer, som makter å la meg kjenne på fortvilelsen hans, der han er aleine eller krangler med Alfred, eller der han sloss for livet i fangenskap. Jeg føler med de kjempende politimennene, som verken lar seg bestikke eller skremme, men som bare vil ha frihet og rettferdighet. Og ikke minst var det fint å se skuespiller Anne Hathaway i sving, med stort alvor, høye forsvarsmurer og nesten upåvirkelig vilje, sjøl om hun er på grensa til ufrivillig komisk. Tidligere har jeg bare sett henne i slappe Disney-produksjoner, og den stilen har hun definitivt lagt fra seg nå. Marion Cotillard har nesten alltid dette rolige og varme, og her passer det perfekt. Superskurken Tom Hardy var så fæl at jeg vrei meg i setet, mens Fox og Alfred er som fast inventar å regne.

Alle skuespillerne, manuset, den gode historia som stadig eskalerer, den bestemte regien, filminga, klippinga, som balanserer mellom det rolige og såre og det hektiske og rå, og den effektfulle musikken, gjør dette til mye mer enn en tynn superheltfilm. Her finner en stor dramatikk og viktig humor, det er eventyrlig og utrolig, og i all sin virkelighetsfjerne slåssing, likevel litt realistisk. For vi føler vel alle at vi av og til kjemper mot hele verden, kjemper umulige kamper. Lykkes vi, føler vi oss nokså supre. Og det er vel her en finner kjernen i Nolans suksessoppskrift.

Mitt liv i litteratur

Denne vesle greia, en slags litterær sjølmelding over leste bøker, går som er farsott på ymse bokblogger akkurat nå, og jeg slenger meg på for moro skyld. Poenget er at svarene man gir er boktitler fra inneværende år. Kan altså bli en del snåle svar...

Beskriv deg sjøl: Ein fritenkjar

Hvordan føler du deg: I døde språks selskap

Beskriv stedet du bor: Nyryddinga

Hvis du kunne reist hvor som helst, hvor ville du dratt: Inn i eventyret

Det fremkomstmiddelet du liker best: Kaptein Corellis mandolin

Din beste venn er: Haugtussa

Du og dine venner er: Norske kongar og regentar

Hvordan er været: Brennbart

Din frykt: Vikingene

Det beste rådet du kan gi: Fortida er ikke hva den en gang var

Tanke for dagen: Lykka er ein sjeldan fugl

Hvordan kunne du tenke deg å dø: Harpe og dolk

Min sjels nåværende tilstand: Draumkvedet


Slik ser det altså ut for meg - hva blir dine svar?