Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.

Hvilken bok vil du ha i Happy Meal-en?

Ei smal spalte i Aftenposten kunne for to dager sida fortelle meg at nå skal plastlekene på McDonalds byttes ut - med barnebøker. Min første reaksjon var å riste på huet. En helt forferdelig dum idé! Skal virkelig bøker reduseres til noe en får når en kjøper mat? Noe som gis vekk fordi du spiser ett gitt sted, som en premie? Boka skal ikke lenger bare være et produkt og en kommersiell vare, men en gratisvare.

Hvilke signaler om litteratur og bøker blir da sendt til barn og unge? Jo, at bøker er noe en får. Noe en ikke behøver å betale for. Noe en kan bla i med fettete fingre mens pommes frittesen er halvkald og burgern er spist opp. Noe som det ikke er så farlig med, den kan gjerne ligge igjen på bordet sammen med ketsjupflekker og tomme saltposer når du går, eller den kan kastes i søpla sammen med smelta ost, sylteagurk og klissete papir. Og hvorfor følger det ikke med bøker når en kjøper burgere rett fra frysedisken, egentlig? Barn og unge som venner seg til at bøker er gratis, at bøker kan kastes, at bøker er en forbruksvare, rein underholdning, tidsfordriv mens du spiser; disse barna vil aldri gi 398 kroner for ei bok som voksne.

Så kom min andre tanke: ved å gi bort bøker som en del av Happy Meal-ene kan en vekke leselyst hos barn og unge som kanskje ikke kommer seg så ofte på biblioteket eller til bokhandelen (altså et barn med foreldre sånn omtrent som Matilda i Roald Dahls bok med samme navn). Og i de få tilfellene kan boka, eller bøkene, som mottas sammen med usunn ferdigmat, være avgjørende. Å lese er noe av det absolutt viktigste vi lærer, og å lære og sette pris på bøker, historier og fortellinger er den største gave.

Men, tenkte jeg så, det er svært sjelden at sånne begavelser finnes, og enda sjeldnere at to nokså uskolerte og lite litterære mennesker får et våkent og kunnskapstørst barn - i alle fall har jeg utallige eksempler på familier hvor barna blir omtrent like kloke som foreldrene (men for all del, det skjer). Disse menneskene er ikke interesserte i bøker. De veit ikke forskjellen på høy og lav litteratur. De setter ikke pris på kunst. De vil ha underholdning, det skal være kjapt og spennende og helst skal en slippe å bruke hjernen underveis. Leser de noe, er det kioskromaner og av og til en krim. Men de vil helst se på tv. Barn som vokser opp med slike foreldre og som vil noe mer, finner ikke løsninga på et grisete spisested med steikeos, fettflekker og plastmøbler. Utveien deres blir et menneske de kan relatere seg til og snakke med, en god lærer, ei klok bestemor, en hyggelig nabo. Mennesker. Ikke McDonalds.

En massiv mediekarusell

I Aftenpostens kulturbilag onsdag 20. oktober vies det et dobbeltsideoppslag til anmeldelser av høstens nye barnebøker. Riktignok innrammer annonser og reklame tre av fire sider rundt disse såkalte anmeldelsene, så i faktisk spalteplass får barnelitteraturen akkurat litt mer enn ei helside. Raust.

Uansett, anmelderne Morten Haugen og Mette Hofsødegård deler likt; tre bøker til hver (om jeg legger til omtalen av den nyeste Pitbull-Terje-boka på side 13). I antall ord virker det også som om det er jevnt. Men hva er det som egentlig omtales? Og hva er det som sies? Overskrifta er Gjensyn med gamle helter og i ingressen hevdes det at "Lykken er å finne en seriefigur å oppslukes av." For hvem?

Første bok ut er Bendik og Maria. Mesterskapet, intet mindre enn bok fem i serien om Bendik og Maria, skrevet av Sverre Henmo, utgitt av Cappelen Damm. Bok nummer to er Kirkegårdsboken av Neil Gaiman, utgitt av Schibsted. Boka omtales som spøkelses-varianten av Rudyard Kiplings Jungelboken, og er på forlagets hjemmesider kategorisert som en ungdomsbok. Videre finner jeg bok seks om Markus, den nevrotiske og usikre helten til forfatteren Klaus Hagerup. Boka har fått tittelen Markus er konge, og er som vanlig utgitt av Aschehoug. Bok fire er Stavangermysteriet, enda en heseblesende Kunstdetektivbok av Bjørn Sortland, som helt klart har funnet sin nisje. Også utgitt av Aschehoug. Siste bok på dobbeltsideoppslaget er Erlend Loes siste Kurtbok, Kurt kurér, som er utigtt av Cappelen Damm. Boka er forøvrig en slags moderne variant av Jules Vernes Tsarens kurér. Og på side 13 kommer en sammenklemt omtale av Endre Lund Eriksens siste Pitbull-Terje-bok: På sporet av den tapte far. Det var det.

Her omtales altså seks mannlige forfattere, seks mannlige forfattere som gang på gang velger enkle utveier, holder seg til sitt etablerte univers, sine faste karakterer, intriger og løsninger (unntaket er Gaiman - som på mer enn en måte stiller i en annen klasse: han er nemlig den eneste oversatte hanen i kurven, de fem andre er norske). Anmelderne påpeker svakheter i kun to utgivelser (hos Henmo og Loe, altså én negativ replikk per anmelder), resten er bare fryd og gammen, virker det som. Det er jo spennende! Men hvorfor er det ingen som påpeker hva dette faktisk er? Hvorfor er det ingen som skriver at dette er billige løsninger, enkle utveier, kjipe versjoner av gamle klassikere, hvorfor er det ingen som skriver at dette er formellitteratur? Og hvorfor er det ingen som påpeker at forfattere bør holde seg for gode til å resirkulere verdenslitteratur på et så simpelt vis?

Jeg opplever at Aftenposten og deres anmeldere igjen er ukritiske, at de igjen lukker øya for hva de faktisk bør fokusere på og det de bør si. Seks bøker, som absolutt ikke er et representativt utvalg for høstens norske barnelitteratur, ei heller for høstens norske formellitteratur for barn, blir vist fram. Seks bøker får ufortjent gratisreklame. Hvorfor? Det er vel fordi forlagene har solgt dem inn til avisa. Det handler nemlig ikke lenger om kvalitet lenger, men om hvor godt ei bok kan selge, hvor stor inntjening boka står for hos forlaget, hvor mange enkle mennesker som kjøper boka fordi de har hørt om den før, dette er en slags litteraturbranding, altså merkevarebygging innen litteraturen, som ikke er til litteraturens beste! Og mediene, avisene, som før har stått for en kritisk innfallsvinkel, som før har rydda opp i godt og dårlig, som har ordna i rekkene og kalt en spade for en spade, de er nå med på mediekarusellen og villeder lesere og bokkjøpere til å igjen kjøpe noe simpelt, framfor noe godt.

Jeg synes dette er pinlig, både på litteraturens, forfatternes, avisas og "anmeldernes" vegne. Men det verste av alt er at dette blir akseptert. Det er ingen som får komme til i Aftenposten, som får si at dette er feil. Artikler, replikker og kronikker blir høflig, og noen ganger en smule arrogant, avvist. Denslags synspunkter ønsker redaksjonen ikke. Underholdningshelvetet er ikke bare et helvete, det er også udemokratisk og det knebler ytringsfriheten.

Overnaturlige og umulige forbrytelser

Mitt første møte med John Dickson Carr (1906 - 1977) kom denne høsten, og første bok ut var Sort messe (The Burning Court, 1937, på norsk i 1941). Jeg er ikke en som leser mye krim, og jeg er heller ikke forferdelig glad i krim, men akkurat Carr har jeg lenge hørt mye godt om. Han blei berømt mens han levde, særlig for å skrive og løse nesten uløselige mysterier, ("det lukkede roms mysterium"). Sort messe går for å være en av Carrs beste. I min utgave, som er en Gigantbok fra Aschehoug, har jeg også Stemmen som hvisket (He Who Whispers, 1945, på norsk i 1950) og Heksesabbat (Below Suspicion, 1949, på norsk i 1951).

I Sort messe er det ikke bare ett rom, men to, som framstår som lukkede (soverommet og krypten), og mysteriet kan på den måten nesten sies å være dobbelt så vanskelig å løse. Men det er det sjølsagt ikke, i alle fall ikke når eksperter, mot slutten av boka, kommer med sine vel uttenkte teorier. Vitner som har sett ei mystisk kvinne forsvinne ut gjennom en skjult dør i veggen, og et lik som er forsvunnet, viser seg å ha en naturlig forklaring. Men er det den korrekte løsninga?

Carr benytter seg av historiske elementer i Sort messe: flere ganger henvises det til Marie d'Aubray (Madame de Brinvilliers), hennes kompanjong Sainte-Croix og deres onde gjerninger på 1660-70-tallet. Giftmord og heksekunster på 1800-tallet blir også nevnt. Dette er med på å gi romanen, som er lagt til 1929, en mystisk og dunkel atmosfære, hvor spørsmål om svartekunster og hekseritualer fort melder seg. I Sort messe er det arsenikk-forgiftning som er dødsårsaken, men motivet er, for meg, ikke helt tydelig. Og det trenger det kanskje heller ikke være. Det mest interessante med boka er slutten - her vris nemlig hele historia fra ordinær til spesiell. Med den lille epilogen ser jeg brått alle hendelsene i et nytt lys.

I Stemmen som hvisket er det to nye mysterier som må løses, og denne gangen dukker en av Carrs helter opp, dr. Gideon Fell. Han er kriminolog, er belest og trimmer gjerne de små grå ved å løse umulige forbrytelser, både for Scotland Yard og på privaten. For Fell har det aller meste en logisk årsak. Stemmen som hvisket går også for å være en av Carrs beste, men jeg synes helt tydelig at denne boka er svakere enn Sort messe. Det er både på grunn av intrigene (forbrytelsen før krigen er forutsigbar), personene (ikke alle er den de gir seg ut for å være) og måten det hele blir fortalt på (mot slutten av romanen er det mange sider sammenhengende med dialog/monolog som forklarer hva som har skjedd på en veldig lite spennende måte). Jeg synes også at sjølve forbrytelsen i Stemmen som hvisket er mindre fascinerende, og gjerningsmannen grenser til det karikerte.

I Stemmen som hvisket er dødsårsaken i forbrytelsen før krigen et djupt knivstikk, og etter krigen (ikke drap, men drapsforsøk) er rett og slett skremming, på en nokså utspekulert måte. Motivet er egoisme, aggresjon, det å ville være fri, og til slutt å skjule sin forhistorie.

I Heksesabbat er det også dr. Gideon Fell som må trå hjelpende til, men boka, som er den lengste av disse tre, domineres totalt av en blære av en advokat, Patrick Butler, som til stadighet sier "Jeg tar aldri feil". Han er mer opptatt av å vinne sakene sine enn hvem som har gjort hva, og bruker støtt sitt intellekt på å pønske ut alternative løsninger på forbrytelser slik at hans klienter kan gå fri. I Heksesabbat er det to giftmord, med en måneds mellomrom, som er til hodebry. Små hint, som dr. Fells omtale av det ene som død og det andre som drap kan være med på å gi tidlige ledetråder på hva som egentlig har skjedd. Motivet i denne boka er hevn og makt.

I disse tre bøkene ligger fokaliseringsinstansen som regel hos en mann. Disse mannfolka er sjølsentrerte, egoistiske, innbilske, forfengelige, litt enkle (men de tror de er utrolig glupe) og de er totalt uten sjølinnsikt. I tillegg lar de seg lett forføre av pene damer, som enten bare er pene eller som er pene og spiller offer. Jeg synes det er ille at Edvard Stevens, Miles Hammond og Patrick Butler er såpass like. Er virkelig det et godt utgangspunkt for en kriminalroman? På mange måter ja, i og med at den virkelige løsninga alltid kommer svært overraskende, men det blir endimensjonalt, på grensa til kjedelig og litt karikert. Alle bøkene har, på grunn av dette (velger i alle fall jeg å tro) samme mangel: humor. Jeg synes også det blir litt mye når hver eneste bok må spille på noe overnaturlig (spøkelser, gjenferd, svevende ansikter, vampyrer, hekser). Jeg kunne ønske at forlaget hadde tatt et annet utvalg for å vise fram mer av forfatterskapet; de overnaturlige elementene gjør bøkene enspora og litt teite.

Kvinnene i disse bøkene er som regel alltid pene (i alle fall hvis de befinner seg i fengsel eller er beskyldt for noe hårreisende), med mindre de er husholdersker, da er det liksom ikke så farlig. De jobber som regel ikke, men blir underholdt av sine ektemenn. Det konservative kjønnsrollemønsteret som Carr også privat var tilhenger av, er svært tydelig og helt gjennomført - men veldig sjarmløst og matt. I alle bøkene befinner vi oss også i en øvre middelklasse eller overklasse; mennesker som i mellomkrigstida og etter andre verdenskrig har råd til pels, hus på landet, flere biler eller privatsjåfør, smykker og som alltid har mye alkohol i hjemmet. Det er kun noen av personene som ikke deler denne bakgrunnen, blant annet to kvinner som i hver sin bok er svært sentrale når det kommer til kriminelle gjerninger. Tilfeldig?

Bøkene er skrevet i tredjeperson og er svært handlings- og dialogdrevet. Mye av det som tidligere har skjedd gjenfortelles av mer eller mindre upålitelige fortellere, noen ganger over flere kapitler. Gjenfortelling synes jeg er et godt grep, og det fungerer ganske bra her. Ellers er det teknisk veldig stramt, men enkelte avsnitt i alle bøkene bærer preg av hastverk eller upresishet; det er for eksempel flere totalt ulogiske og uforklarlige synsvinkel-brudd. Jeg er glad for at det er en del skildringer i disse bøkene, men savner faktisk enda mer; når en dialog først settes i gang kan den gå over flere sider nesten uten stopp. Bøkene hadde vært tjent med flere pauser.

Et annet element som er viktig å nevne, er at det er tre forskjellige oversettere. Sort messe (N. Chr. Brøgger) opplever jeg som stram og presis og med få formelle feil. Stemmen som hvisket (J. R. Sverdrup) er hakket slappere, mens i Heksesabbat (L. Strøm) går det enkelte steder over stokk og stein. Jeg er heller ikke helt komfortabel med den språklige rytma som Strøm har valgt. Om disse formelle feila utelukkende er oversetterens slurv veit ikke jeg, men jeg tipper at setting, trykking og manusvask også har mye med saken å gjøre. Det er uansett irriterende å lese feilstavinger og oppleve at det mangler punktum eller stor bokstav, samt at avsnittet kommer midt i setninga eller lignende. Det burde vært null feil! Reint språklig er det ett ord som går igjen i de tre bøkene: svelgjet. Hvorfor er ikke dette redigert?

Bøkene til Carr er nokså spennende, handlingsdrevne og stort sett godt håndverk. Det er solid underholdning, i alle fall om en ikke er så nøye på at det blir ensidig. Jeg synes også det er fint at bøkene er såpass lite blodige og groteske, verken forfatter eller hoved-personer velter seg i ekle hendelser. Distansen, som følger av synsvinkelvalget, er komfortabel. Likevel merker jeg at jeg har fått mer enn nok nå, og regner med at de blir svært lenge til jeg leser krim igjen.

Å pynte en gris...

I Aftenpostens kulturbilag onsdag 13. oktober har Mette Hofsødegård, som av en eller annen uforståelig grunn er bokanmelder i Aftenposten, et dobbeltoppslag med et utfall mot (eller for) «litteraturen i matbutikkene». Hennes lille innføring i kiosklitteratur på side 10 gir meg absolutt ingenting; hun verken avgrenser eller nyanserer, diskuterer eller kritiserer. Hun forsøker ikke en gang å si hvorfor underholdningslitteratur er og blir underholdningslitteratur, hun ramser bare opp det som er typisk for seriene som er utgitt på kommersforlaga Cappelen Damm og Schibsted. Det er snakk om bøkene som finnes på butikken, på kiosken, på bensinstasjonen og på flyplassene, helt konkret serielitteratur, som oftest skrevet av og for kvinner.

Resten av dobbeltsideoppslaget er brukt på en kjapp gjennomgang av fire romanserier, antagelig basert på en overfladisk lesing av første bok i de hver serie. Det er fire ulike serier med fire forskjellige forfattere, henholdsvis Frid Ingulstad med Sønnavind, Trine Angelsen med Hverdagshelter, Ellinor Rafaelsen med Polarnetter og Bente Sandberg med Gabriels hus. Hvorfor nettopp disse forfatterne og seriene er plukka ut vites ikke, da Hofsødegård verken begrunner eller forklarer noe som helst. Tenk på et tall, liksom.

Men hva er det som kommer fram? Og hva er det som bør komme fram? Aftenposten er en riksdekkende avis som tradisjonelt sett har hatt god dekning av ulikt kulturstoff. Men jeg skriver tradisjonelt, og det er bevisst: i de seinere åra har fokuset glidd mer og mer fra det som virkelig er kunst, som nå sjeldnere og sjeldnere får den spalteplassen det fortjener, til folkelig, kommersiell, overfladisk underholdning (og sporadisk kvasiintellektuell «performancekunst» og annet rask). Dette gjelder ikke bare litteratur, men også filmer, forestillinger, musikk og så videre – og det er ikke bare synlig i Aftenposten som skriftlig media, men også i andre aviser, på tv, i blader og ikke minst på nett. Hvorfor denne glidninga har funnet sted vites heller ikke, er det kanskje et ledd i Nasjonal Fordummingsplan?

Så hva vil Hofsødegård med sin meningsløse gjennomgang av fire tilfeldige seriebøker? Hun provoserer ingen. Det kan ikke kalles opplysning. Det er ikke interessant. Den ene tekstbolken hun påkoster hver bok under hvert sitt bilde av både forfatter og bok kvalifiserer absolutt ikke som en anmeldelse, snarere som en uformell og uskolert anbefaling, fra ei nabokjerring til ei anna. Eller som en veldig overfladisk og uengasjert «guide» i kiosklitteraturens mange likheter – som likevel dårlig skjuler Hofsødegårds egen begeistring for lettbeint litteratur.

Dette slipper Aftenposten til. Dette kommer på trykk over en dobbeltside. Dette tar plassen fra så mye anna som er bra, som det er verdt å skrive om! Budskapet er uklart, effekten er uviss, og hvis målet er å selge mer kiosklitteratur, synes jeg det er mye mer realt at forlaga må betale for annonseplass, som i alle andre tilfeller. Hvis målet derimot er å være en slapp «guide» synes jeg Hofsødegård kan søke jobb hos KK eller lignende med en gang – i steden for å plage Aftenpostens skolerte lesere med kvasiunderholdende oppgulp. Hun faktisk oppmuntrer til «en smaksprøve» og påpeker, som om det har så mye med kvalitetskravet å gjøre, at Ingulstad selger mer enn Jo Nesbø!

Et annet element som jeg synes det er verdt å sette fingeren på er Frid Ingulstads plutselige engasjement i Aftenposten. Hun uttaler seg vidt og breit om dette og hint, stadig på side to i kulturbilaget, uten at hennes meninger og synsinger på noen måte er dokumentert kvalifiserte. Hvis hun fortsatt fisker etter status hos Forfatterforeninga synes jeg det er patetisk. Om hun rett og slett bare har lite å gjøre og bombarderer Aftenposten med innlegg, synes jeg det er talentløst av redaksjonen å stadig benytte seg av disse. Og, bare for å ha stilt spørsmålet: er det en sammenheng mellom Ingulstads pr-kåte avistilstedeværelse og Hofsødegårds «tilfeldige» gjennomgang av aktuell serielitteratur?

Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen. Jeg må slutte å lese Aftenposten.

Døren i Budapest

Min første bok av en ungarsk forfatter blei Døren av Magda Szabó (1917 - 2007). Boka kom ut i Ungarn allerede i 1987, men ikke før i 2006 her i Norge. En kan jo spørre seg om hvorfor vi ligger så langt etter, det kan umulig ta 19 år å oversette en roman? Bøkene til Magda Szabó er oversatt til mer enn 30 språk og hun er utgitt i over 40 land.

Døren var interessant på flere måter, kanskje først og fremst fordi den formidler noe som for meg er nytt. Det er tydelig at en europeisk romantradisjon står sterkt i Ungarn, men det er noe fremmed her også, som kommer annet steds fra. Helt konkret hva det er veit jeg ikke, men tankene går til Orhan Pamuk. Jeg finner igjen noe av det samme med tanke på hvordan fortellingene og historiene blir fortalt, sjøl om skildringer, stemninger og personene er svært ulike.

Døren er en førstepersonsfortelling med et svært begrensa persongalleri. Det er den kvinnelige forfatteren, som både snakker, tenker og føler gjennom hele fortellinga, i tillegg til at hun formidler det hele, på sin måte. Hushjelpa Emerenc er hun jeg oppfatter som hovedperson, da stort sett alt dreier seg om henne: det er på mange måter kun hennes historier som blir fortalt. I tillegg til disse to kvinnene er det ektemannen til forfatteren, også forfatter, hannhunden Viola, samt noen skikkelser som dukker opp hist og her, med mer eller mindre begrensa funksjoner. Særlig disse bipersonene synes jeg er karikerte, men også hovedpersonene grenser opp mot det statiske. Jeg tror det er meninga at forholdet kvinnene i mellom skal være spennende, men fordi det går såpass langsomt og det nesten er uten progresjon, blir det isteden tamt, matt og ensidig.

Døren byr på mange henvisninger til klassisk litteratur, noen intertekstuelle referanser og mange direkte referanser (av typen "som det står i..."). Men jeg vipper mellom om det er en styrke eller en svakhet for boka: de bildene som oppstår ved henvisninger til antikke epos, f.eks. Aeneiden, utnyttes ikke, brukes ikke, blir bare nevnt. For meg blir det da litt tomt og meningsløst. Hvorfor kan hun ikke skrive mer om det, tenke om det? Er ikke det naturlig for en forfatter?

Døren er en kompakt og nokså intens bok. Den er ikke spesielt lang (min utgave er omtrent 250 sider), men den føles likevel lang. Det tror jeg både er fordi innholdet er så konsentrert rundt få hendelser og få mennesker, og det at jeg som leser får veldig mye informasjon, hele tida, både om gatene, huset, menneskene, arbeidet, reisene, byen (Budapest - men ett sted står det Odessa) og landet. Det er få hvilepunkter, det er aldri bare idyll, det er aldri bare én ting som skjer. Jeg-personens avhengighet av og redsel for Emerenc dominerer også lesetempoet - det blir hektisk og hakkete enkelte steder. Når historiene i tillegg kommer i bruddstykker og ikke i kronologisk rekkefølge, blir det et puslearbeid for en nøyaktig leser. Mangelen på flyt gir lesinga motstand, og jeg opplever at den motstanden kanskje ikke alltid er til det beste for romanen.

Mange avsnitt er spennende, jeg lurer på hva som kommer til å skje, samtidig som jeg ganske fort går lei av Emerencs humørsvingninger og jeg-personens pinglete, underdanige holdning. Hvem er det som kan holde ut med et traktormenneske som Emerenc? Hun skal bestemme alt, gjøre alt, vil aldri ha hjelp, gir deg ikke lov til å gi gaver, hun kontrollerer sine omgivelser, ikke bare hva en sier og gjør, men også hva en føler. På mange måter er boka fæl, fordi jeg ikke får sympati med Emerenc i det hele tatt, kun litt med jeg-personen. Å bli invadert av et annet, innsiktsløst menneske, er ingen forunt. At jeg-personen kneler for Emerenc finner jeg utroverdig, særlig når det er snakk om tjue år. Men jeg skjønner jo at en relasjon utvikles. Det er bare omfanget av og innholdet i den relasjonen jeg ikke tror på.

Språket i boka kan ikke unngå å ha blitt tappa og noe meningsinnhold kan ikke unngå å ha blitt borte i oversettelsen. Det er knapt og nøkternt, det er få språkblomster, men: språket, som da skal være jeg-personens, bygger heller opp om Emerencs levestil og utestengning av verden enn jeg-personens, altså fiksjonsforfatterens liv og virke. Det synes jeg er rart. Men det er klart, det kan tolkes: er jeg-personen så avhengig av Emerenc at hun etterhvert skriver og tenker som Emerenc lever? Er Emerenc en så sterk skikkelse at hun farger av?

Jeg kan ikke si at jeg likte denne boka utrolig godt, nettopp fordi jeg opplever at det er så mye som er problematisk. Men jeg synes det er flott å lese noe som er annerledes, og jeg likte at boka ga det jeg velger å tro er et ganske autentisk bilde av sin samtid og nære fortid.