Winterkrigen

Bildekilde: Bokelskere

Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, Winterkrigen, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket Fra Shakespeare til Knausgård fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot fra 2015 og Winter i verdens rikeste land fra 2016. Winterkrigen kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i Winterferie fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.

Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. 

Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer.  

Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?

Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?

Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik.  

Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer. 

Regn i november

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Da var det den litt sære, men utrolig fine romanen Stiklingen som blei lest, og fordi jeg likte den så godt, var det like etter klart for neste bok av samme forfatter. Da valgte jeg romanen som heter Regn i november, som jeg leste nettopp i november. Den kom på islandsk i 2004 under tittelen Rigning í nóvember, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2015.

Regn i november handler om ei førjulstid som virkelig ikke blir som førjulstider flest. Den kvinnelige hovedpersonen, som vi følger tett i førsteperson, kjører ved et uhell på ei gås, før hun opplever at både ektemannen og elskeren hennes slår opp med henne - på samme dag. Dette får henne til å ville ta en lang ferie - ei pause fra menn og oversetterarbeid, fra familie og venner og alt som er kjent. Men før hun kommer så langt, blir hun nødt til å ta vare på den fire år gamle sønnen til venninna, da hun plutselig blir innlagt på sjukehuset. Når sjukehusoppholdet blir langvarig, velger hun like greit å ta den vesle gutten, Tumi, med seg på reisa. For henne er det ikke et problem at han er døv - de forstår hverandre godt uten språk. 

Dessuten virker det som at uhell ett sted gir hell et annet sted: Hovedpersonen vinner både et sommerhus og tidenes største lottopremie! I og med at det er Tumi som velger tallene, deler hun gevinsten med han. Det siste hun gjør før de kjører, er å opprette en bankkonto i hans navn med halvparten av summen. Deretter putter hun to millioner i hanskerommet og kjører av sted på den islandske ringveien. Det som i utgangspunktet skulle bli en rolig ferie på et sted langt unna, med sol og varme og late dager, blir en lang og uforutsigbar biltur rundt på Island i det som kun kan beskrives som drittvær. Det er regn, regn og atter regn, så mye regn at veien regner vekk og det flommer over både her og der. I tillegg er det mørkt, kaldt og tåkete.

Men det stopper ikke dette noe underlige følget. Med sjokomelk til Tumi og et digert kart i passasjersetet, er det bare å kjøre i vei. Unntatt når det er sau i veibanen, og det er det ganske ofte. Det blir mange stopp på veien, de møter mange underlige mennesker, og det er en del uventa krumspring, som får meg til å assosiere mot eventyrene og det fabulerende. De treffer blant anna et estisk mannskor, bønder som sverger på å dyrke agurker, det er strikkhopping med dårlig utfall og de møter en falk, de tar inn på underlige steder, får besøk av en litt for ivrig eksmann som skal ha barn med elskerinna, har snåle telefonsamtaler og får små glimt inn i andres liv gjennom tilfeldige samtaler ved frokostbordet eller over disken. Fireåringen skriver ord i doggen på bakvinduet og følger med mens de kjører mot havet og sommerhuset midt i mørketida.

Den kvinnelige hovedpersonen er ei svært spesiell dame. Jeg liker henne og alle særhetene hennes, og jeg liker at forfatteren skildrer henne slik hun er, uten å legge skjul på noe, og uten å forsøke å klemme henne inn i ei kvinnerolle som ikke passer. For dette er ei kvinne som har sine egne standarder. Hun har kjølig avstand til det meste, inkludert menn, hun har svært gode analytiske ferdigheter, hun er pragmatisk, praktisk og instrumentell, og veldig opptatt av språk - hun snakker svært mange og framstår som ikke bare intelligent, men skarp. Flere ganger underveis eksemplifiseres det faglige og profesjonelle, noe som gjør at leseren tror på henne og yrket hun har. Det er helhetlig og godt skildra. Videre vil hun ikke ha barn, men på samme tid tar hun ansvar for og bryr seg om Tumi uten å klage på noe som helst. Hun bare tar han til seg, som den naturligste ting i verden. Hun kjøper strømpebukser og parkdresser og puslespill, leser bøker og koker grøt og lar han sove med seg. 

Men også denne kvinna har ei fortid og ei historie. Ei fortid som fortelles i biter, gjennom kursiverte tekstpartier innimellom reisa rundt på Island, reisa hjemover, reisa bakover i tid. Det er ei fortid som forklarer litt om hvorfor hun er som hun er, ei trist og viktig historie som konsentrerer seg rundt ei vond periode av livet hennes. Utløst av lukt, minner, assosiasjoner, lys eller ord, tas vi med tilbake, hyppigere og hyppigere etter hvert som vi leser. Tilbake til legekontoret. Til det som helt plutselig skjedde på loftet. Til begravelsen. Til fetterne. Igjen til begravelsen. Til alt som er mørkt og trist og som må presses ned. Eller må det det? Kanskje det er ganske lurt å dra på tur med en fireåring - da tvinges en i alle fall ut av det sjølfikserte.

Regn i november er ei sær bok, men på en helt annen måte enn Stiklingen. I Stiklingen er det situasjonen og håndteringa av den som er spesiell, her er det både personen, situasjonen og humoren. Og det er masse humor her! Hovedpersonen tar for eksempel med seg den påkjørte gåsa hjem, og lager et bedre måltid ut av den. Hun er redd det skal kunne smakes at den er påkjørt, derfor må hun lage en skikkelig god saus til. De mange oppskriftene er samla bakerst i boka. Der går forfatteren igjennom løst og fast knytta til ulike retter som det vises til i teksten. I tillegg er det fornøyelig med alt dette rare som skjer i romanen. Forholdet mellom jeg-personen og Tumi kjennetegnes både av praktiske løsninger, andre måter å kommunisere på, stor tillit og stor omsorg. Det er rørende uten å være sentimentalt og humoristisk uten å drite ut.

Men først og fremst er det stemninga i begge disse romanene som gjør de så særegne, og som gjør at Auður Ava Ólafsdóttir ligger an til å bli en ny favoritt. Det er så utrolig godt gjort å skape en slik intens, nærmest dirrende tilstedeværelse. Og den veit jeg virkelig ikke hvordan forfatteren får til. Det er både ydmykhet og respekt, stor klokskap og troverdige personer i disse tekstene. Men Regn i november har også litt fandenivoldskhet og snert, og det både kler fortellinga og hovedpersonen. I tillegg er det befriende å lese om ei kvinne som ikke først og fremst knytter identiteten sin opp til det å være ei kvinne og å tilfredsstille forventninger til kvinner, som det å få barn. Hun er først og fremst sin egen person, sitt eget menneske, og hun både vil og kan definere seg sjøl. Slikt heier jeg alltid på, og jeg heier også på Auður Ava Ólafsdóttir og neste bok.

Leseplaner 2024

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2024 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 30 titler. Jeg leste 25 bøker i løpet av året som gikk, i året som kommer høyner jeg til 30. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 25 av bøkene jeg leser i 2024 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg har ikke hatt ønskebøker på noen år, rett og slett fordi jeg har lest så lite. Men nå forsøker jeg meg på å vende tilbake til lista, og henter fram den jeg hadde i 2021: 

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Den store Gatsby

  8. Noe av Shakespeare

  9. Bøkene om Dina (er halvveis)

10. Falkejakt

11. Historien av Elsa Morante

12. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, Bodvars saga, er lest. Flere punkter blir stående, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med det har jeg på mange måter gitt meg sjøl ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2024 endelig sparka i gang!

Leseåret 2023

Så er det igjen blitt et nytt år, og mens vi allerede er på god vei inn i 2024, er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2023?

I 2023 fant jeg veien tilbake til bøkene igjen, etter å ha hatt ufrivillige, nesten lesefrie år både i 2021 og i 2022 grunnet stillingsbytte og påfølgende oppstart i en ny og krevende jobb. Etter et turbulent førsteår og et intenst andreår har jeg nå blitt litt mer varm i trøya på jobben, og kan derfor bruke mer tid på det jeg liker, som lesing. Det var godt å få komme tilbake i eget tempo, og ikke minst la leselyst og humør finne fram til bøkene, framfor å være styrt av lister, pliktfølelse og tvangslesing. Jeg har jo en tendens til de tre siste, da det gir veldig mye struktur, så det var befriende å være uten! I begynnelsen valgte jeg også å kun ha fokus på lesinga, ikke skrivinga. Den fikk komme etter hvert, som en eventuell bonus, tenkte jeg, og det gjorde den.

Antall leste bøker i 2023 ender på 25 titler. I tillegg har jeg to halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, en rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om antallet bøker er lavt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 25 titler er akkurat litt mindre enn ei bok annenhver uke, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er langt mer enn i fjor, da jeg kun leste fire bøker, og en god del mer enn i 2021, da jeg endte på ni bøker. Det viser det jeg har kjent på sjøl også - at jeg er på vei tilbake til litteraturen, lesinga og skrivinga. Herlig!

Til sammen blei det 29 blogginnlegg i løpet av 2023. Det er ikke så mye, men igjen: Mer enn året før! Det får bare være at det er mitt tredje dårligste bloggår - jeg tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til så mye mer. Derfor er jeg helt tilfreds med det jeg har fått til.

Videre er fjorårets bokfordeling er slik:

- 19 av 25 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 16 romaner

- 6 av 25 bøker er sakprosautgivelser

- 16 titler er skrevet av kvinner, 9 titler er skrevet av menn

- 24 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ei bok blei kjøpt

Og med det gjenstår det bare å takke for 2023! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Tre menn til Vilma

Bildekilde: Bokelskere

Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, Tre menn til Vilma (2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.

Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.

På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.

Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?

Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i Tre menn til Vilma er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.

Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. 

På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.

Tre menn til Vilma blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.