Dagens leseliste

Jonny Halberg - All verdens ulykker

Om forfatteren Jonny Halberg som tumler rundt i Romania i forbindelse med lanseringa av sin egen bok Potopul (på norsk Flommen). I begynnelsen er de innfødte nokså fiendtlige, men det går seg til etterhvert, på en mer eller mindre skakkjørt måte. Boka er overfladisk og overdreven.

Hans Bertens - Literary theory

En nederlandsk litteraturviters innføring i moderne litteratur, dens hovedstrømninger, avstikkere og små og store teorier. Boka er ført i et enkelt språk, har mange eksempler og er oppdelt i passe lange kapitler.

Arne Garborg - Bondestudentar

Bygdegutten Daniel Braut har vett i skallen og baner seg vei, opp og fram. Men det er virkelig ikke lett når han stadig kommer i klem mellom hvor han kommer fra, hvem han er og hva andre vil han skal være. Boka kan være en smule vanskelig å komme inn i på grunn av språket, men det går seg til etter noen sider.

C. S. Lewis - Prins Caspian

De fire Pevensie-søsknene kommer nok en gang til Narnia, og denne gangen må de hjelpe den unge prins Caspian med å ta tilbake tronen fra slemme onkel Miraz. Det er duka for en ny krig uti skauen; barn, fabeldyr og snakkende dyr mot voksne mannfolk. Boka er fantasifull og gammeldags.

Lettbeint og sjarmerende

I It's complicated møter vi Jane Adler (Meryl Streep), som blir aleine i det store huset når yngstejenta flytter hjemmefra. Hun har jobba hardt hele livet og eier sitt eget bakeri. Nå er det tid for å bygge ut huset så hun endelig kan få det kjøkkenet hun har drømt om. Arkitekten Adam (Steve Martin) er lydhør, snill og veldig interessert i Jane. Men Jane er litt tilbakeholden. Hun er fortsatt ikke helt ferdig med skilsmissa og omgås eksmannen Jake Adler (Alec Baldwin) kun når hun må. Og når sønnen er ferdig med college, vil både Jane og Jake overvære seremonien. Det fører til at de omgås litt mer enn de strengt tatt burde, og vips er affæren et faktum.

Meryl Streep er vanligvis ei dame som leverer sterke og gode skuespillerprestasjoner på det store lerretet. Men i It's complicated er hun veik og unnvikende nesten hele veien. Er det virkelig sånn at kvinner er konstant svake for menn de har vært sammen med før? Jeg tror ikke det. Men Jane gir etter for eksmannens press flere ganger før hun endelig sier ifra. Og da er det endelig helt over, men uten at Streep har overbevist. Dessverre.

Streeps motspillere, Alec Baldwin og Steve Martin, er kanskje ikke de beste (verken generelt eller for henne). Begge to har komiske talenter og er vant til å bruke det for alt det er verdt. I denne filmen, som er en komedie med flere alvorlige og dramatiske partier, når ingen av dem helt opp. Streep trenger motspillere med mer tyngde, med mer sjølsikkerhet og med mer å spille på.

Alec Baldwin er og blir en, for meg, b-skuespiller. I denne filmen er han stort sett bare innsmigrende, pågående og tungnem - han forstår ikke at han ikke skal legge seg etter ekskona når han er gift på ny. Likevel får jeg litt sympati med fyren, han er egentlig bare ulykkelig og angrer på at han skilte seg fra Jane. Men det gjør det ikke rett å være utro av den grunn. Advokaten Jake argumenterer likevel ivrig flere ganger, ikke helt troverdige (og derfor litt latterlige) monologer. Det skal også sies at aldersforskjellen mellom Baldwin (f. 1958) og Streep (f. 1949) er veldig tydelig.

Steve Martin, komikongen fra søtti- og åttitallet, er behagelig rolig og nesten ikke morsom denne gangen. Det er greit å vite at han kan det også, sjøl om han er nokså matt i forhold til Streep. Assosiasjonene går mot ordet "tøffelhelt". Arkitekten Adam har likevel noen fordeler: han er veldig snill. Og han er ærlig. Og han er interessert uten å være desperat. Streep og Martin har flere helt greie scener sammen, og de kler hverandre på en søt måte. Martin (f. 1945) er også nærmere Streep i alder enn Baldwin, noe som i denne sammenhengen er en fordel.

John Krasiniski gjør en veldig søt og sjarmerende figur som eldstedatter Lauren Adlers forlovede. Og alle de tre Adler-ungene er egentlig sympatiske, men de gjør stort sett ikke mer enn å ha lyst hår, smile stort og mot slutten gråte en skvett, noe som er temmelig endimensjonalt. Ellers var det flott å høre at komponist Hans Zimmer kan lage fin musikk til denne typen filmer også, ikke bare til krigs-, spennings- og grøsserfilmer. Her var det i samarbeid med komponist og musiker Heitor Pereira.

Nancy Meyers, som både har skrevet og regissert It's complicated og flere andre lignende filmer, har, i mine øyne, gjort sin hittil beste prestasjon. It's complicated er stram og velregissert i forhold til den ekstremt overdrevne og dårlig regisserte Something's gotta give og den lite troverdige og evigvarende The Holiday. Felles for alle filmene er at de handler om middelaldrende kvinner, og det er prisverdig at Meyers kan, vil og gjør: gode filmroller til kvinner over 30 er det som kjent for lite av i Hollywood. Men jeg synes at alle tre filmene er for skravlete. Mye kunne vært usagt, for det er der allerede.

Herre min hatt, for en debatt

I Aftenposten har det lenge gått en forsøksvis debatt om barnelitteratur, og jeg blir stadig mer irritert over hva avisa velger å trykke og ikke. Debatten, som kunne holdt et høyt nivå med godt informerte og overkvalifiserte debattanter, dreier seg nå mest om hva enkeltmennesket mener, og da er det ikke et spesielt opplyst enkeltmenneske det er snakk om heller. Eksempler fra avisa kommer lenger ned.

I sommer (5. august) kunne vi lese at dagens barnelitteratur ikke er stort bedre enn den var på femtitallet når det kommer til kjønnsrollemønstrene som formidles via tekst, tematikk, illustrasjoner og forsider. Bøkene blir derfor kalt "rosa" og "blå". Allerede her, i avisas eget oppslag, ligger første feil: det skilles ikke mellom underholdningslitteratur og ordentlig litteratur. Hvordan kan det forventes at voksne bokkjøpere og små barnelesere gjør det da?

Dag Larsen ytrer seg så over ei halvside, og like etterpå kommer et utspill signert Sverre Henmo og Ingelin Røssland. Men ingen responderer. Det er som om Larsen, Henmo og Røssland er for mjuke i ord og vendinger, for pinglete, rett og slett. Riktignok skriver de mye vettugt, men det er pakka inn på en måte som gjør at ingen føler seg støtt, anklaga, tråkka på eller fornærma. Og hvis ingen har et territorium å beskytte, blir det ingen stillingskrig. En kan jo spørre seg hvorfor. Er barnelitteraturen uinteressant?

I det øyeblikket Loveleen Riehl Brenda over ei halvside den 12. august skriver at barnelitteraturen, og spesielt underholdningsindustrien, formidler dårlige forbilder, særlig for jenter (eksemplene hun bruker er Hannah Montana og Bratz - hun ønsker seg flere Pippier), braker det løs. Margrethe Geelmuyden forsvarer den 15. august Hannah Montana og skriver at hun er glad for at hennes egen datter, som går i tredjeklasse, har Hannah Montana som sitt forbilde - og ikke Pippi. Jeg hadde blitt skikkelig flau hvis denne replikken kom fra noen jeg kjente. Hvem vil bytte ut Pippi?

Men så kommer det ikke noe direkte svar på hennes utspill. Isteden kommer den 18. august noe enda verre: en ytring fra de homo-, bi- og transseksuelles leir. En høyst personlig ytring, hjemlet i ingenting, signert Sara Azmeh Rasmussen (som vil være mann, men som egentlig ikke er det). Hun/han synes det finnes alt for få barnebøker, nesten ingen, faktisk, som tar hensyn til de moderne samlivsformene: kvinne og kvinne, mann og mann, kvinne som var mann som nå er med kvinne eller mann og omvendt, eller kvinne og mann som bare kler seg ut som mann og kvinne. Her er et lite utdrag fra hennes argumentasjon: "En forutsetning for god barnelitteratur er å ta barn alvorlig som kvalifiserte lesere. (...) Barnebokforfattere som er allvitende bør etter min mening finne seg en annen syssel (...)".

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Og at disse setningene skal være et argument for å utgi barnebøker med ymse kjønnsrollemønstre, skjønner jeg ikke. Tør jeg minne om at det faktisk fortsatt er absolutt flest barn her i Norge som vokser opp med mamma og pappa som har et tradisjonelt samliv? Barnebøkene bør vel gjenspeile barnas virkelighet? Og er det virkelig riktig at fire-, seks- eller åtteåringen skal få de voksnes identitetsproblemer og vekslende legninger tredd nedover huet? Da synes jeg barnebøkene like gjerne kan handle om alt for dyre huskjøp, mye lån, kasting av grønnsaker, ny innboforsikring, manglende ereksjoner og time hos gynekologen, som også er elementer fra de voksnes verden.

Jeg håpa på at innlegget skulle forbigås i stillhet. Men den 20. august svarer faktisk to redaktørdamer fra Gyldendals barne- og ungdomsavdeling på Rasmussens utfall. De forsvarer forlaget sitt, og skriver at det ikke kommer inn noen gode manus med utradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og de kan faktisk ikke "utgi halvgode manus fordi de er politisk korrekte". Det er jeg enig i. Men så skriver damene: men "kan det hende at Rasmussen selv har et slikt manus liggende på vent?" Gyldendal bedriver altså et kvalmende publikumsfrieri via Aftenposten. Hvis det er sånn de skaffer seg forfattere, vil jeg ikke vite hvordan de jobber redaksjonelt. Er det ingen som eier skam lenger?

Hvem skal avrunde debatten? Eller er den avgjort nå? Jeg venter i spenning.

Gjenlesing, del II

Det er rart hva tida gjør med erindringa. For eksempel erindringa om ei bok. En leik. Ei fortelling. En hendelse. Det virker klart, minnene har til og med farger, lukter, lyder. Du husker hvor du satt. Hvem du var med. Hva du tenkte. Om du lo. Men så går det lang tid. Flere år. Kanskje ti-tolv år. Eller enda lenger. Du husker alt, klart og tydelig. Men når du åpner boka og leser den på nytt, når du spør broren din om han husker det samme, når du kikker i albumet etter fotodokumentasjonen, så skjønner du at noe er endra. Kjolen var ikke grønn, sånn som du huska. Og det var ikke nabojenta du satt ved sida av, men tante. Og det var ikke 11-årsdagen din, men lillebrors 8-årsdag.

Jeg hadde helt klare minner. Jeg så jo alt inni huet. Jeg var sikker på at det var sånn det var. Også begynte jeg å lese. Først Drømmen om Narnia. Den var ganske annerledes enn jeg forventa. Jeg forventa nemlig noe som passa med mine egne indre bilder. Men de bildene er gamle og tydeligvis utdaterte. Men, tenkte jeg, Løven og heksa og klesskapet blir som jeg husker. Jeg kan jo ikke huske feil. Jeg har lest den, sett den. Mange ganger!

Men hvis jeg skal være ærlig: den var annerledes, den også. Mine bilder har blanda seg med bildene fra BBCs filmatisering fra 1988, som igjen er rørt sammen med elementer fra den nyeste spillefilmen (2005). I det hele tatt var det ei stund litt forvirrende. Men bøkene er heldigvis såpass solide at de står støtt, aleine, uten erindringer om tidligere leseropplevelser og universer. Og de er like fine. Nesten. Det lille drysset av magi som var så fantastisk da jeg var lita, er ikke lenger der. Eller kanskje det er som med landet Narnia, at voksne ikke kan komme inn gjennom klesskapet.

Likevel skulle jeg ønske at bare ett indre bilde stemte helt overens med boka. For bildet er så flott, så detaljert, så intenst. Jeg må jo ha fått det fra et sted?

Tanker om bokhøsten, del I

Det er bokhøst. I alle fall om jeg skal tro på Aftenposten. I det siste har de hatt dobbeltsider og lange artikler om både bøker og forfattere, ofte også ei side eller to med anmeldelser. Det er fint. Det er bare utvalget jeg reagerer på.

Herman Lindqvist får oppmerksomhet for sin nye bok; biografien om Karl Johan med samme tittel. Dobbeltsideoppslaget gir både intervju og anmeldelse, men går egentlig ikke i dybden. Jeg sitter igjen med et relativt likegyldig inntrykk. Lars Saabye Christensen får først ett oppslag og noen dager seinere ett oppslag til i forbindelse med den nye romanen hans, Bernhard Hvals forsnakkelser. Boka handler, som de alltid gjør, om rare mennesker som ikke har helt styring. Sjøl om boka har fått få gode omtaler, blir den likevel fokusert på, gitt spalteplass, løfta fram. Litt godsnakking fra forlagets side, kanskje?

Haruki Murakami får mye oppmerksomhet i forbindelse med sitt norgesbesøk og Murakamifestivalen på Litteraturhuset i Oslo. Den nye boka hans, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, blir omtalt, i likhet med forfatteren sjøl. Det kvasiintellektuelle intervjuet tilfører svært lite nytt. Så kjører Aftenposten fram Mala Wang-Naveen, som faktisk jobber som journalist i Aftenposten, til og med i kulturdelen. Hun debuterer i høst med romanen Desiland. Det er helt greit for meg at hun får omtale, men det er urettferdig. Hva med alle de andre debutantene som ikke jobber hos Aftenposten eller i ei anna riksdekkende avis? Det er like stort for dem å debutere som for henne. Hvordan kan det forsvares at nettopp disse forfatterne er valgt ut? Jeg har en dårlig følelse av at det ikke er snakk om valg, det mer bare blir sånn.

Av anmeldelser er det smått og stort om hverandre, det virker ikke som det finnes noen tenkt sammenheng bak skriveriene. Debutanter drukner, gamle travere blir ikke målt opp mot hverandre eller tidligere utgivelser, barne- og ungdomslitteraturen eksisterer ikke, lyrikken framheves sjelden og da nærmest av plikt i likhet med årets krigsbøker. Hva får vi lese om? Jo, krim og oversatt underholdning, samt de tradisjonelle norske mellomromanene. I tillegg er anmeldelsene så små at de egentlig ikke er anmeldelser. Det er omtaler: de er delt i to, skeivt, to tredjedeler er innholdsreferat, en tredjedel er anmelderens mer eller mindre kvalifiserte synsing. På de lengre omtalene finnes av og til litt djupere innhold, i det minste ei tankerekke som kan belyse flere sider enn underholdningsverdien.

Hvor er de gode anmeldelsene? Hvor er de gode anmelderne? Hvor er bøkene med godt språk, meningsfullt innhold, skildringer med dobbel adresse? Når skal de få den plassen de fortjener? Når skal boka bli sett? Når skal mediene slutte å redusere bøkene til noen få, raske og ofte uriktige kriterier (som slett ikke er anvendelige, heller), som egentlig ikke gir oss noe, som ikke sier noe, som kun speiler hvor overfladiske vi er blitt?

Langtekkelig drama uten dramatikk

Ja, da har jeg endelig, etter å ha eid filmen lenge og vel, sett The Curious Case of Benjamin Button (drama fra 2008 - regissert av David Fincher). Filmen er basert på ei novelle med samme navn, skrevet av F. Scott Fitzgerald i 1921. Jeg har ikke lest novella.

Hovedpersonen Benjamin Button blir født gammel og eldes baklengs. I tillegg vokser han opp på et gamlehjem, så han tror "alle" er sånn som han. Som tiåring har han pistrete grått hår, massevis av rynker, briller og han sitter i rullestol. Kroppen er søttifem. Som tjueåring har han kommet seg opp på beina, men det grå håret, brillene og rynkene vitner om en gammel mann. Filmen handler stort sett bare om hans liv og relasjoner, særlig til Daisy, ei jente han møter for første gang veldig tidlig i livet og skal komme til å ha et langt forhold til. Filmen fikk tre Oscarstatuetter ved utdelinga i 2009, for beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter.

Etter å ha sett filmen er jeg egentlig ganske likegyldig. Den var utrolig lang, to timer og førti minutter. Tempoet er langsomt hele veien, noen ganger nesten stillestående. Det er forsåvidt en fin verden å være i, den er rolig og behagelig. Men det er kanskje nettopp det som er problemet. Alt i filmen er dust og behagelig, sjøl om det dreier seg om livet, døden og den store kjærligheten. Jeg sier ikke at det skal være dramatisk, men det mangler inderlighet, følelser. Det er stort sett upersonlig og uengasjerende, det er kun noen få scener som jeg synes utmerker seg - hvor altså både manus, skuespill, musikk og filming virker sammen.

Filmens største problem er egentlig hovedrolleinnehaverne, som ikke har noe særlig god kjemi. Når de snakker, tror jeg ikke på dem. Cate Blanchett pleier å være god, men jeg synes hun gjør en anorektisk opptreden. Kanskje hun ikke fikk så mye å spille på? Jeg veit ikke. Daisy er en litt passiv figur. Brad Pitt, som er 47 år, tror fortsatt det holder med å presse ansiktet godt oppi kameraet og ikke røre en eneste ansiktsmuskel, ikke en gang blunke (velkjent positur fra blant annet Meet Joe Black, 1998). Og det holder ikke. De er pene mennesker, begge to, men de må faktisk spille.

Jeg synes heller ikke at manuset er særlig godt. Novella til Fitzgerald er helt sikkert et godt utgangspunkt, men det er ingen selvfølge at adaptasjonen blir god. Her er det mye prat som kunne vært kutta vekk; filminga taler for seg. Ved at praten litt for ofte er der, enten som en fortellerstemme eller i en dialog, blir eventuelle stemninger og spenninger ødelagt. Elementer som kunne skapt en slags undertekst, et dobbelt budskap, får ikke plass. Jeg skal også være ærlig å skrive at det ikke hadde gjort noe om filmen var redigert og kutta litt bedre - i tillegg til at den generelt sett kunne vært redusert med f.eks. tjue minutter.

Historia begynner i vår tid med ei dame som ligger på sjukehuset. Hun skal dø. Hos seg har hun datteren sin, og noen av tinga sine. I en av koffertene ligger det ei dagbok og mange brev, som hun får datteren til å lese høyt fra. Det har tilhørt Benjamin Button. Han blei født i New Orleans i 1918. Gjennom hele filmen hoppes det fram og tilbake mellom Benjamins liv og mellom de to på sjukehuset. Det er en veldig enkel ytre ramme, og det fungerer helt greit. Men jeg synes det er synd at forklaringa på hvem kvinna på sjukehuset er kommer så tidlig, det kunne vært et element som fikk seerne til å undre seg.

Det er en visuelt vakker film - mye vær, utsikter, pene bygninger, spennende steder. Og det er jo en veldig spennende periode - fra 1918 og fram til vår tid. Det er så mye som skjer! Likevel er det svært lite som blir tatt opp i filmen. Verdenskrigene nevnes, men egentlig ikke så mye mer. Det blir et stort problem for meg. Hvor er raseproblematikken? Kvinnekampen? Prevensjonsspørsmåla? Studentopprøret? Demonstrasjonene? Jeg savner en form for aktualitet, en forankring i vår tid, ett eller annet som gjør at jeg kan leve meg inn i samtida deres. Men det kan jeg ikke.

I tillegg er det mange detaljer jeg henger meg opp i. Cate Blanchett, over søtti år og fortsatt helt rødt hår? Brad Pitt som helt "glatt" tjueåring? Stort sett går det greit, men når det blir filma veldig nært, avsløres jo ujevnheter og farga øyebryn og så videre. Jeg tok meg sjøl i å regne etter stadig vekk, hvor gamle er de nå? (For de endrer nesten ikke utseende i filmens lange midtdel) Og det blei, mildt sagt, et irritasjonsmoment. I tillegg til å være langsom og udramatisk, er filmen totalt blotta for humor. Det synes jeg de i det minste kunne spandert.

Travle dager

Ny dag, nye utfordringer, ny bok: jeg skal nå prøve meg fram i Arne Garborgs forfatterskap. Jeg begynner forsiktig med Småstubber og Bondestudentar, så får jeg se hvor veien går videre etter det. Parallellt med Garborg skal jeg fortsette med gjenlesinga av de sju bøkene i serien Legenden om Narnia (typisk kveldslektyre), lese ferdig fagboka Lyrikkens liv (snart i mål), krøkke meg videre i Literary theory (tar tid), begynne på Sult for tredje gang (denne gangen med ambisjoner om å lese hele, ikke bare snuse) og av og til koselese i Syv fantastiske fortellinger (vender stadig tilbake til denne). Det er i alle fall planen (men det er ikke sikkert det skjer av den grunn).

Gjenlesing, del I

Det er nesten høst. Ikke i måneden, det er fremdeles august og det er en sommermåned, men i været, der ute, er det høst. Regnet sildrer ned langs vinduene ut mot veien, vinden suser og støyer i luftelukene. På verandaen treffer regndråpene de nybeisa plankene hardt og legger seg som ei ekstra hinne oppå trevirket. Sommerblomstene i verandakassene er matte og fargeløse, de henger vissent over de hvite kantene. En lang sommer med vekselvis sterk varme og veldig mye regn har gjort sitt.

Det er tolv grader og jeg må ta på meg jakke når jeg går ut. Gummistøvler også, sjøl om det er hull i dem. Noe annet blir gjennomvått med en gang. På den svarte asfalten renner vannet på skrå nedover gata og mot plenen. Der samler det seg små pytter. Det mørkt, skyene henger lavt. Klokka er snart elleve, på formiddagen, og det er mørkt. Jeg går en rask tur før jeg snur og går hjem. Inne tenner jeg stearinlys, koker kakao og finner fram ullteppet fra skapet. Tøflene er på. Jeg skal lese Drømmen om Narnia. Jeg trenger å drømme litt nå.

Av måneskinn gror det historier

Første pensumrelaterte roman er lest; Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas. Boka kom ut i 1947, men er lagt en del år tilbake i tid, til det jeg oppfatter som rundt 1920. Jeg skjønner at det ikke er uten grunn at boka og Torborg Nedreaas er en del av pensumet, boka er på mange måter noe av det beste norske jeg har lest. Den er helt særegen, teknisk overlegen, språklig interessant og med en veldig spesiell, suggererende rytme.

Boka åpner med at en jeg-person leiter etter et annet menneske. Det fortelles at jeg-personen har leita etter ei kvinne i tretten dager, og han forteller hvordan det var da de møttes første gang. Via hans erindring fortelles hennes historie, som om hun skulle fortalt den sjøl, en oppbrutt, i begynnelsen litt forvirrende og sterk historie om kjærlighet og svik, drømmer som aldri blir virkelighet og en intens og brutal vei mot det å bli voksen. Mot slutten åpnes det også for et mer politisk aspekt; utnyttelsen av arbeiderne og generelle menneskelige vilkår, men særlig kvinnenes.

Den alkoholiserte kvinna er 38 år, sjuk og sliten. Hun kommer fra et lite bygdesamfunn, Gruben, hvor arbeiderne er nederst på rangstigen og hvor hun, og de fleste andre jentene, opplever at de ikke er noe verdt som arbeiderdøtre. Men det hindrer henne ikke i å forelske seg. I løpet av noe som skal være ei natt, skisserer hun først raskt opp noen viktige elementer i hennes liv. Vi får vite at hun arva et flygel. At hun har vært på klinikk. At hun hadde en flink lærer på skolen. Og at hun gråt i kirka da hun var ung, men ikke hørte hva presten sa. Et par briller spiller en viktig rolle. Det gjør sedler på gulvet også, plukka opp av en som ikke har råd til å la være. Slik begynner historiene å komme fram i lyset, en etter en, sakte, men sikkert. Det er intenst og fullt av sansninger.

Jeg oppfatter den snakkende kvinna som hovedpersonen, i og med at alt omhandler henne. Hun drives framover av et sterkt behov: hun må snakke med noen. Ofte ligger det også en aggresjon under, en kraft. Før aggresjonen svinner hen og blir resignasjon. Da svimler hun, gjentar seg sjøl, drikker, røyker. Og hun iakttas med noen få linjer hist og her av jeg-personen. Hun sier det gjør vondt. Likevel fortsetter hun, hun må. Og han lytter. Og jeg leser.

I denne boka ligger det spenning både i handlinga, hva som kommer til å skje, hvordan det skjer og hvorfor det skjer, og i språket. Den særegne rytmen, et veldig muntlig språk, med mye "og", "ja" og "jeg" trekker teksten framover, ikke i en rullende bevegelse, mer i støtvise slag, som puls. Jeg opplever ikke at det er tungt, men det er heller ikke enkelt. Teksten puster, men er intens. Fortelleren trekker fram hendelsene fra livet sitt, kommer helt nær og forteller alt som kan sies, trekker seg ut og kommer tilbake et annet sted. Hva som hendte i mellom får vi ikke vite. Og det trenger vi ikke heller. Det hun forteller er det viktige.

Tittelen, Av måneskinn gror det ingenting, liker jeg veldig godt. Replikken gjentas også i boka flere ganger, som for å holde på en rød tråd. Og det fungerer. Disse orda har stor betydning for hovedpersonen. De blir sagt av hennes eneste venn, den alkoholiserte organisten Morck, som hun stadig vender tilbake til. Jeg tolker det dithen at hun bruker orda om han og at hun kanskje et sted veit at de passer på henne også. Forfatteren bruker orda mer generelt og i utvida betydning.

Boka er stilsikker, stram i formen og har flere novellistiske trekk. I begynnelsen syntes jeg det fungerte utrolig godt, mot midten begynte jeg å gå litt lei. Ikke lei av historiene eller personene, men grepet: at det er så monotont, ensidig, det er som et eneste langt utpust. Teksten hadde kanskje vært tjent med å bli brutt opp litt mer - eller kanskje det bare er jeg som er bortskjemt som leser? Jeg kom uansett tilbake i rytmen igjen og leste ferdig. Og nå skal jeg lese mer av Torborg Nedreaas.

En moderne halvgud

Noen sier han er arvtakeren til Harry Potter. Andre sier han ikke kan måle seg med Harry Potter. Noen mener at det ikke spiller noen rolle, for han kommer til å bli enda mer populær enn Harry Potter. Noen sier han er en tam helt som suser på Harry Potters suksess, og som snart forsvinner og blir glemt. Bokserien, som i følge forfatter Rick Riordan skal bestå av fem bøker, er såvidt i sving (på norsk, altså. På engelsk er hele serien utgitt). Jeg hinter til bøkene (og filmene) om Percy Jackson.

Jeg har ikke lest noen av bøkene, som er i Norge blir utgitt av Schibsted, men likevel veit jeg såpass: Rick Riordans enkle suksessoppskrift fungerer tydeligvis i store deler av den vestlige verden. Han kombinerer gresk mytologi med moderne ungdommers problemer. Hovedpersonen for eksempel, Percy, har vår tids moderne diagnoser dysleksi og ADHD. Og, som han snart skal finne ut av: han er Poseidons sønn. Det som i vår tid er diagnoser blir et uttrykk for "guddommelighet": dysleksien er ikke egentlig dysleksi - hjernen hans er innstilt på gammelgresk. Og rastløsheten, som er en følge av ADHD, er hans naturlige kampinstinkter. Dette er enkelt, overfladisk og veldig kommersielt.

Jeg har akkurat sett filmversjonen av den første boka; Percy Jackson og lyntyven. Den er rask og effektiv og setter ikke akkurat av mye tid til personkarakteristikker, bakgrunnshistorie eller emosjonelle (forsåvidt ikke filmatiske, heller) hvilepunkter. En kan liksom ikke komme i sving med det som skal skje fort nok, noe som fører til en hektisk grunnpuls og at jeg som seer ikke kjenner karakterene. Det spiller egentlig ingen rolle for meg om Percy stryker med på vei ned til Hades (men jeg veit jo at han ikke gjør det). Med et så fengende stoff, så blir jeg hengende etter? Litt skuffelse ovenfor regissør Chris Columbus der, altså. Og om bøkene er likedan, noe det kan virke som, har jeg ingen interesse av å lese dem.

Det som er positivt med Percy Jackson er nettopp den greske mytologien. Det er jo interessant og spennende! Riktignok byr Riordan på en og annen vri som kanskje ikke alltid er like heldig, men for en ukritisk seer eller leser, forsvinner nok det ut i det store intet. Foruten litt talentløse hovedrolleinnehavere, en heseblesende actionstemning og usannsynlige varianter av både det ene og det andre (trenger jeg å si mer enn Medusa, Hydra, Hades, Olympen og den skrekkelig sjølhøytidelige Pierce Brosnan som kentauren Chiron), er dette underholdning som antageligvis fungerer godt for dagens tenåringer, men med relativt mye rusk i motoren (som om de bryr seg. Han Percy er jo så kjekk).

Jeg tror jeg holder med utsagn nummer to. Skal det være underholdning kan det like greit være skikkelig underholdning.

Gladnyhet!

Endelig! Endelig kom det beskjed fra Litteraturhuset om at den britiske forfatteren Ian McEwan kommer til Norge i forbindelse med lanseringa av den nye romanen hans, Solar. Hurra!

Den satiriske romanen Solar, med klima, energikrise og miljøutfordringer som hovedtema, er i salg fra 5. september, og det er altså ti dager seinere, klokka 19.00, at McEwan dukker opp på Litteraturhuset i Oslo. Temaet for kvelden er "McEwans menn", og han skal intervjues av forfatter Linn Ullmann.

Ian McEwan (f. 1948 i Aldershot i England) har hittil skrevet to novellesamlinger, flere filmmanus, barnebøker, skuespill, to librettoer og ti romaner, hvor de mest kjente er Amsterdam (1998), Om forlatelse (2001) og Lørdag (2005). Årets roman, Solar, er roman nummer elleve. Forfatteren har mottatt priser som Deutscher Bücherpreis, National Book Critics Circle Fiction Award, WH Smith Literary Award, Commonwealth Writers Award, Los Angeles Times Book Prize, James Tait Black Memorial Award og Booker-prisen.

I og med at arrangementet allerede er utsolgt får jeg ikke vært der. Men jeg skal uansett lese Solar, og det gleder jeg meg veldig til.

Og så var høsten her, igjen

Og vips! var ferien over. I alle fall nesten. Jeg har uansett begynt å gjøre meg klar til ett nytt semester med studier. Flere pensumbøker er bestilt, noen av dem har jeg allerede. Jeg har til og med tatt dem fram, de ligger her på kontoret med sine glansa omslag, tjukke boksider og omfattende innhold. Etterhvert får jeg vel begynne å lese i dem også.

Årets sommerferiebøker er jeg ikke helt i mål med, men jeg gir meg sjøl litt bedre tid og håper jeg får lest noen av dem utover høsten - ved siden av all pensumlitteraturen. Det er nemlig ikke mye som gjenstår; Karen Blixen, Arne Garborg, Alf Prøysen og Torborg Nedreaas. Sistnevnte skal jeg også lese i løpet av året uansett; Av måneskinn gror det ingenting er en del av pensum.

Her er et utvalg av noen andre forfattere jeg skal lese i høst (omtrent førti forfattere er representert med romaner, noveller, skuespill og dikt, i tillegg kommer forfattere av essays, artikler og flerfoldige fagbøker):

Amalie Skram

Knut Hamsun

Ludvig Holberg

Jonny Halberg

Camilla Collett

Bjørnstjerne Bjørnson

Liv Køltzow

Henrik Ibsen

Tarjei Vesaas

Johan Borgen

Selma Lagerlöf

Jon Fosse

Jeg veit ikke med dere, men jeg gleder meg i alle fall til å begynne. God studiestart!

Honoré og hans hær

Etter at jeg nylig leste min første bok av Balzac, Eugénie Grandet, har jeg lest så mye om forfatteren som overhodet mulig. Jeg er rett og slett imponert og veldig fascinert, og synes han i stor grad er blitt forbigått - i alle fall her i Norge. Derfor vil jeg dele litt av det jeg har lest om Balzac.

Honoré de Balzac blei født i Tours i Frankrike, 20. mai 1799. Han bestemte seg tidlig (1819) for at han ville bli forfatter, og levde mange år i Paris mens han forsøkte å få utgitt det han skreiv under forskjellige pseudonym. Til en viss grad lyktes han - men han blei totalt ignorert av kritikerne. Fordi suksessen lot vente på seg, begynte han å kombinere skrivinga med andre sysler: han jobba som skribent for en romanfabrikk, han starta et forlag og kjøpte etterhvert et trykkeri, prøvde seg som kritiker, politiker og trehandler. Tilslutt kjøpte han også et skriftstøperi. I 1828 gikk han konkurs og satt ikke igjen med noe annet enn gjeld (til og med 50 000 francs til sin egen mor) og ufullstendige manuskripter. Likevel tillot han seg å leve luksuriøst - tankene mine går til Pip i Charles Dickens-romanen Store forventninger.

Året etter reiste han til Bretagne, hvor han fikk tid til å skrive Les Chousans, som ga han oppmerksomhet i pressa. I 1832, etter ytterligere fem utgivelser, fikk han ideen som kom til å dominere hele hans forfatterskap: han ville skrive ei bokserie som skulle portrettere alle sidene av det franske samfunnet. Planen var at serien skulle romme 140 bøker. Og tittelen? Ingen ringere enn La Comédie Humaine, som åpenbart spiller på Dantes Den guddommelige komedie. Bøkene skulle deles inn i tre kategorier; "Samfunnsstudier", "Filosofiske studier" og "Analytiske studier".

Balzac jobba ofte atten timer i døgnet. Han stod opp rundt midnatt og skreiv helt til han ikke klarte mer eller gikk tom for svart, sterk kaffe. Store deler av arbeidet var nylesinger og korrektur, redigeringer og forbedringer av tidligere romaner. Han blei aldri ferdig, det var alltid noe som kunne føyes til, strykes, gjøres bedre.

På begynnelsen av 1830-tallet (med Eugénie Grandet) var suksessen et faktum, men sjøl om Balzac endelig tjente godt, var han konstant i gjeld. De økonomiske problemene plaga han hele livet og gjorde at han følte seg ufri. Kritikerne var nådeløse; etter at han først var blitt populær og fått et godt rykte, blei han beskyldt for å skrive for mye, for å skrive for penger. Dermed sank han i anseelse og fikk merkelappen "industrilitteratur" festa til seg.

I løpet av en tjueårsperiode skreiv Balzac nærmere hundre romaner og noveller. Helsa blei stadig dårligere, men han ga ikke opp. Han gifta seg i mars 1850, og fram mot august hadde han, på tross av sitt dårlige hjerte, skrevet to romaner om ekteskapet, i tillegg til alt arbeidet med La Comédie Humaine. Men den blei aldri ferdig. 18. august 1850 dør Honoré de Balzac, helt utslitt. Om arbeidsøktene sine skriver han: Alt settes i bevegelse. Ideene kommer stormende til slagmarken som bataljonene i Napoleons hær, og slaget begynner.

Jesus, Maria og Tom Hanks

Det er en mørk og stormfull kveld, og symbolforskeren Robert Langdon blir avbrutt midt i en boksignering på det amerikanske universitetet i Paris. Han blir eskortert av fransk politi til Louvre, hvor Langdons franske fagkollega, Jaques Saunière, er funnet drept. Like etter ankommer politikryptolog Sophie Neveu, og sammen begynner de å leite etter spor som Saunière har etterlatt like før han døde. Hva vil han si dem? Hvem er morderen? Og hvorfor er Langdon mistenkt? Av en eller annen grunn setter Langdon og Neveu avgårde, og jakten på den hellige gral er i gang.

Høres det litt klisjéfylt ut? Som de fleste kanskje skjønner har jeg sett filmversjonen av Da Vinci-koden, som blei utgitt i Norge på Bazar forlag i 2003. Filmen, som kom tre år seinere, mottok, som boka, både gode og dårlige kritikker.

Jeg så filmen for første gang jula 2006, og syntes da det var en langdryg og heller unødvendig opplevelse. Eller; jeg forventa egentlig noe annet enn film, omslag, omtaler og bok lova. Jeg forventa en interessant og spennende film som kanskje kunne kaste nytt lys over historiske hendelser. Men det var, og er, jo slettes ikke interessant, heller ikke så veldig spennende. Ordet konspirasjonsteori dukker av en eller annen grunn opp i hodet mitt, og det hadde vært greit, om teorien hadde hengt i hop og vært basert på fakta og ikke fantasi (det blir et irritasjonsmoment når forfatteren ikke kan sine saker).

Uansett, hvis en legger til overtydelighet og forutsigbarhet, slett skuespill og mange scener hvor disse to kjemiløse hovedpersonene fomler rundt i mørket, noen ganger med en sjølpinende albino iført munkekutte pesende i nakken, så kan resultatet av og til bli ufrivillig komisk. Tankene går her til de andre pesende munkene jeg nylig har sett, i den litt stusselige filmversjonen av Rosens navn. Det hjelper ikke på saken.

Denne gangen, altså nesten fire år etter, var jeg klar over at dette ikke var en interessant og spennende film. Jeg visste også at manuset var dårlig (dårlig råstoff gir ofte dårlig resultat), og at skuespillerne ikke helt finner tonen. Jeg leste til og med litt fakta på forhånd, for å liksom kunne "ta" Tom Hanks der han står og lirer av seg de mest utrolige og usannsynlige sammenhenger uten endringer i ansiktet ("Du er Jesu etterkommer, Sophie."). Men jeg fikk meg en overraskelse: Jeg likte filmen mye bedre nå enn sist! Jeg kosa meg det visuelle; malerier, statuer, gamle bygg og vakre landskap. Det andre var egentlig ikke så farlig, jeg hadde jo sett det før og visste at det ikke hang på greip. Og da var det jo ikke noe å stresse med. Men, bare for å være litt usaklig: Tom Hanks er ikke direkte pen.

Forøvrig har jeg ikke lest boka, og ikke har jeg planer om det heller. Dan Brown kan seile sin egen sjø. Helst i stillhet.

Frankrikes Charles Dickens

Jeg hadde ikke lest noe av Honoré de Balzac (1799 - 1850) før jeg her om dagen brått fant fram Eugénie Grandet og begynte å lese. Boka har jeg hatt i fire år, alltid nederst i en bunke, sammen med andre bøker som stadig blir utsatt og nedprioritert av uvisse og svært varierende grunner. Men av en eller annen grunn dukka den opp og lå lagelig til da jeg var innom kontoret for å hente neste bok. Og den var helt rett for meg akkurat nå.

Å lese den var fort gjort. Boka er ikke lang, i underkant av to hundre sider, den er lettlest og velkomponert, med dvelende og effektive partier om hverandre. Kun i begynnelsen gikk jeg litt i surr - og det var på grunn av at flere heter det samme. Det er tydelig hva som er Balzacs prosjekt, hva han forsøker å vise fram. I det hele tatt er det imponerende at det er så klart og tydelig, uten at det blir sagt i romanen! Jeg er fascinert - både av boka og av Balzac. Aller mest av Balzac.

I Eugénie Grandet er det penger som er det viktige, eller skal jeg si omdreiningspunktet? Først er det far Grandet, bøkker og seinere vinbonde, som spinker og sparer hele livet. Han blir utrolig rik, og sitter inne på sitt kontor og koser seg med gullmyntene sine når han ikke er ute og gjør forretninger. Han holder seg sjøl, kona og dattera, Eugénie, på randen av sult og sjukdom, fyrer så sjeldent som mulig og unnlater å pusse opp huset. Når hans bror tar sitt eget liv og står i fare for å ødelegge familiens navn og ære, benytter Grandet seg av sjansen til å lure alle brorens kreditorer, mens han på utsida framstår som en helt, fordi han redder broren fra fallitt. Grandet er Saumurs rikeste mann og inviterer gjester til middag tre ganger i løpet av sitt liv.

Dattera, som han over flere år trener opp til å gjøre hans forretninger, er på mange måter faren lik: sjøl etter at begge foreldra er døde, fortsetter hun det sparsommelige livet i det samme gamle huset. Mot slutten av boka snakker hun som faren og hun legger seg til den vanen å ha et kjølig ytre som aldri avslører hva hun tenker og føler. Men for henne betyr pengene ingenting, hun koser seg ikke med dem, hun lengter ikke etter å tjene mer. Hun donerer stadig til kirker, skoler og bibliotek, noe som ville vært utenkelig for far Grandet. For Eugénie Grandet var det noe helt annet enn pengene som var viktig. Men på grunn av pengene, hennes og andres, på grunn av gjerrighet og grådighet, må det vike. Farens livsførsel og krav har satt djupe spor. Og det er nettopp det boka handler om.

Til alle som enda ikke har lest Balzac: Eugénie Grandet er et godt sted å begynne. Boka er humoristisk og visuell, men samtidig alvorlig og oppriktig. Boka gir også et interessant og korrekt bilde av provinslivet utafor Paris mellom 1819 og 1829 og kan med fordel leses som en observasjon og kritikk av datidas nyrike - som igjen kan settes i sammenheng med vår egen jappetid.

Redd den gode boka!

Når det gjelder oppslaga om barne- og ungdomslitteraturen i Norge, som Aftenposten har skrevet så mye om i det siste, synes jeg det er på tide å rydde litt i bokhylla og klargjøre både begreper og innhold. Jeg opplever at Aftenposten, samt mange andre aviser, ikke er tydelige nok når det kommer til refleksjoner omkring underholdningslitteratur og kvalitetslitteratur.

For meg kan barne- og ungdomslitteraturen deles inn i to hovedkategorier. Den ene er underholdningslitteraturen med stor U. Her er det bøker for massemarkedet, med glorete omslag og tydelig kjønnsbestemt appell. For jenter er det hester, ponnier og prinsesser, intriger, litt mystikk og spenning og mye kjærlighet. Gutta får traktor, tog og bil, kanskje en kul hund og en rampete gutt, og videre racerbiler, eksplosjoner og andre actionfilmingredienser. I tillegg kommer mye av fantasylitteraturen som har store fanskarer hos begge kjønn. Det er med andre ord en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold.

Store deler av denne lette litteraturen er oversatt, men stadig flere norske forfattere har navnet sitt også på denne typen bøker. Bøkene finnes som regel alltid i bokhandelen, de ligger faktisk i høye stabler på torg og bord. Bøkene får også ofte behørig omtale i media. Dette er bøker som, om ikke de skrives for å selge, så utgis de i alle fall for å selge.

Den andre kategorien er mer ullen med tanke på navn, kjært barn og så videre, det er kunstlitteraturen, de gode bøkene, kvalitetslitteraturen, de seriøse utgivelsene. Disse bøkene sender ikke fullt så tydelige signaler med tanke på innhold. Omslaga kan være både duse, kunstneriske, spennende, annerledes, minimalistiske. Det er ikke alltid greit å se hvem boka er ment for, gutt eller jente? Ofte har det heller ikke så mye å si. Disse bøkene opplever jeg, både som leser og som bokhandler, at det er vanskeligere å kategorisere med tanke på innhold. Disse bøkene favner vidt, fra de nydelige, innsiktsfulle billedbøkene for fireåringen med dobbel adresse, til de undersøkende, stille, tenkende romanene for unge voksne i en sårbar fase av livet. Her finnes alt – eller fantes. Det blir stadig færre av dem.

Kvalitetslitteraturen er litteratur som ikke nødvendigvis har en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold – i alle fall ikke før du har lest boka. Denne litteraturen krever mer av en leser, og boka er i svært mange tilfeller norsk. Bøkene finnes i bokhandelen, men står aller helst i hylla med ryggen ut. Når førsteeksemplaret er solgt blir den sjelden tatt inn på ny. Bøkene får noen ganger litt omtale i enkelte aviser, men som regel ikke mer enn i lokalavisa. Dette er bøkene som skrives og utgis fordi de er viktige.

En kan sjølsagt kverulere og si at en sånn grovinndeling ikke er korrekt og at det er mange likestilte grupper her, men for meg er det ikke det. Ja, enkelte barne- og ungdomsbøker befinner seg i grenseland, men det er ikke viktig nå. Det som er viktig, er: den gode boka forsvinner. Den blir stadig mer vanskelig å finne, for det blir stadig færre av dem, den stilles ikke ut, den omtales ikke, den markedsføres ikke. Boka lever forhåpentligvis et langt og godt liv på biblioteket, men det vises ikke på bestselgerlistene. Det som heller ikke vises der, er bøkenes egentlige verdi.

Hva slags mennesker skapes av denne lette litteraturen? Hvis barn hele tida blir gitt serielitteratur, prinsessebøker og bilbøker, hvis ungene ustanselig lever i denne kommersielle rosa og blå bobla, hvor skal de da lære å tenke sjøl? Tenke kritisk? Kjenne etter? Ordentlige bøker er ikke underholdning! Ordentlige bøker krever at du tenker! Men når de kommersielle bøkene blir så mange at det kreves at en potensiell leser sjøl må leite seg vei gjennom hundrevis av andre bøker, sier det seg sjøl at kvalitetslitteraturen mister mange lesere. De faller av underveis og blir igjen i underholdningshelvetet.

Fordi underholdningsromanene og kvalitetslitteraturen vurderes på lik linje i for eksempel en omtale, er det underholdninga som nesten hver gang kommer seirende ut av det. Der skjer det jo noe hele tida, ungene blir garantert underholdt, til og med den voksne anmelderen synes det er litt spennende. Det som mangler blir sjeldent kommentert, som om kritikeren er redd for å støte massemarkedets lettvinte smak. Det virker som om det er fantastisk at en slipper å tenke sjøl! At alt står! Da framstår de andre bøkene fort som vanskelige eller langsomme, ikke umiddelbart medrivende, til og med uviktige. Undertekster, tematikk, metaforer og bilder, et godt språk og originale skildringer er brått ikke så viktig lenger.

Svært mange underholdningsromaner burde vært forbigått i stillhet. Jeg etterspør at journalister og kritikere er mer tydelige i sine omtaler, sånn at leserne ikke ledes på ville veier. For å bruke et lettfattelig bilde; en Fjordlandmiddag er ikke hjemmelaga, selv om den metter, den er heller ingen gourmetmiddag, selv om mange liker smaken. Smak må også læres.

Min kritikk er retta mot hele det litterære kretsløp: forlagene, som skal tjene penger og derfor satser på lettvinte løsninger, bokhandelen, som også vil tjene penger og følger opp med utstillinger og digre bunker, pressa, som ikke tør å være kjerringa mot strømmen og ta tak i gode, norske utgivelser med svart-hvitt omslag og sjukdom som tema, bøker som er viktige, men ikke kommersielle!, og tilslutt forfatterne, som føler seg pressa til å skrive lettere og mer kommersielt for å i det hele tatt blir utgitt. Hva slags kunst får grobunn i en så pressa situasjon?

Hva er dette for slags nedadgående spiral? Når skal noen ta tak og få skuta til å snu? Og det helst før det er for seint! For meg blir dette med kjønn annenrangs, for det spiller nemlig ingen rolle om underholdningslitteraturen utelukkende kjører rosa og blått hvis vi ikke har et alternativ. Vi trenger et reelt mangfold. Kunst og underholdning er ikke det samme.

Kjedelige, snille Betty

I det siste har jeg fått med meg noen episoder av den amerikanske tv-serien Ugly Betty, som hadde premiere i 2006 og som blei avslutta nå i april. Serien var en stor snakkis da den kom, og blei raskt populær. Etterhvert sank populariteten, og over halvparten av seerne forsvant i løpet av to år.

For å si det sånn: antydningens tid er tydeligvis forbi. I denne serien er alt oppi dagen, det er forutsigbart, mangler spenning og det er fint lite å lure på for en seer. Undertekst er et fremmedord, såkalte "cliffhangere" forekommer ikke, og all informasjon blir som regel gjentatt så mange ganger at en skulle tro serien var laga for demente. I tillegg er serien skrekkelig overfladisk, både tematisk og i utforming: når Betty gråter eller har det vondt på skjermen, blir jeg ikke rørt til tårer hjemme i sofaen. Jeg venter på at hun skal bli ferdig, det hele er nemlig for fjernt til at jeg kan leve meg inn i det og synes det er trist. Serien er med andre ord ikke emosjonelt engasjerende - og det er det jo ganske viktig for en dramaserie å være. Jeg er ikke veldig imponert av hovedrolleinnehaver America Ferreras innsats heller, og hun er den beste av dem.

Serien handler i korte trekk om snille og naive Betty Suarez som begynner å jobbe for Meade, et digert bladkonsern. Der er det vanskelig for henne å føle seg hjemme. Hun er annerledes og blir ofte gjort narr av, uten at det er morsomt. Hun forsøker å balansere livet som assistent for den blærete skjørtejegeren Daniel Meade (redaktør for motebladet Mode), sønn av direktør Meade, og som søster, datter, tante og kjæreste hjemme i Queens. Det er ikke alltid like greit, men Betty gir hundre prosent hele veien, med striper, prikker, blomster, belter, regulering, utgnidd sminke og andre mer eller mindre ukledelige antrekk.

Kulturkonflikten mellom Betty fra Queens og de andre i motebladet Mode, som hører til på Manhattan, er blant de overtydelige elementene. Det markeres konstant visuelt, i replikker, i reaksjoner, i handlinger. I tillegg virker det som om om skuespillere og manusforfattere aldri blir lei av å fokusere på denne konflikten, i og med at den er med i hver bidige episode. Etter et par episoder får jeg det helt oppi halsen. Finnes det virkelig ikke noe mer å spille på her? Svaret er foreløpig nei. Men Betty klorer seg fast likevel.

Ugly Betty skulle være den nye kjappe, morsomme og rørende dramaserien, basert på den colombianske telenovelaen Betty la fea. Men dette er ikke kjapt og morsomt, og heller ikke rørende. Jeg synes både karakterer og serie er kjedelig endimensjonale. Flere av konfliktene som dukker opp drar uti det uendelige; enkelte episoder venter jeg på skal bli ferdige. Det er også et tankekors at Bettys familiære kriser er mye mindre viktigere enn bladet Modes små kriser: for eksempel blir det faktum at papi Suarez har drept en mann aldri diskutert i familien, heller ikke er det viktig når søstera Hilda blir svindla av en advokat.

Det eneste positive jeg kan si er at dette er fargerikt, og litt annerledes enn den tradisjonelle amerikanske såpeoperaen. Noen replikkvekslinger, særlig mellom Marc og Amanda, byr på et hurtigere tempo og svartere humor, som av og til fungerer som en kontrast mot naive Betty. Andre ganger blir det for banalt. Jeg tror det vil ta tid å bli sjarmert av Betty, sjøl om hennes, og til dels seriens, budskap er viktig: det nytter ikke å være heit hvis du er teit som ei geit. Det viktigste er å være snill.

I Egalia, der kan alt gå an

Det tredje forsøket funka! Jeg er nå munter og fornøyd etter å ha lest ut Egalias døtre av Gerd Brantenberg, en satirisk roman det suser av. I landet Egalia er nemlig kjønnsrollene og -idealene snudd opp-ned; kvinnene har kort hår, løse pupper og er ikke redde for å gå i bar overkropp, de brøler og drikker øl og har alle sjefsjobbene. Mennene løper rundt med sjampo i skjegget, napper brysthår, passer barn, retter på PH-en og har de dårlige jobbene. Og de er sjølsagt ikke fornøyde med det. I boka, som strekker seg over flere år og er delt inn i to deler, skildres blant annet ei opprørstid. Mennene er lei av å bare være avlsdyr og barnepassere, de er lei av å være annenrangs fordi de ikke kan føde barn. De vil ha flere jobber å velge i, de vil tjene bedre, og de vil slippe serk og PH. De organiserer seg for å bli sterkere.

Språket er det som kanskje vekker mest oppmerksomhet for en ny leser, for her er det mange nyskapninger: det heter ikke menneske, men kvinneske, det heter ikke man, men dam, det heter ikke sjømann, men sjøkvinne, ikke satan, men lucia. Videre heter det blant annet befruelsen, herken, gud moder, jomherr, svenndommen, fruedømmet, fruemåltid, mone, mødrelandet og så videre. Absolutt alt er tilpassa et dominerende og lite tolerant matriarkat. Det er svært godt gjennomført og veldig underholdende.

Jeg syntes det var herlig å være med på denne turen til Bakvendtland. Tenk at to så enkele virkemidler, nemlig satire og utskifting av ord, får hundretusenvis av lesere til å se hvor skeivt det er! Jeg er glad for at Brantenberg har skrevet denne boka, for at den fortsatt utgis og fortsatt leses, og for at jeg endelig har lest den. Den gir et fornya perspektiv og noen friske tanker, den minner om at kampene fortsatt ikke er over, det er enda en vei å gå før vi har full likestilling og likelønn. Ikke minst er den totale frigjøringa, særlig fra skjønnhetstyranniet, enda lenger unna nå enn det den var da Brantenberg skreiv boka i 1977. Og det er jo et tankekors. Det skal jo liksom gå framover, skal det ikke?

Dra på Blaafarveværket!

Jeg har vært på Blaafarveværket på Åmot i Modum, og vil anbefale alle å ta turen innom for å se på årets sommerutstilling. I samleutstillinga Sammen presenteres utvalgte malerier og fotografier fra tre kunstnerpars karrierer. De er svært forskjellige i fargebruk, tematikk, teknikk og uttrykk. Likevel har de mye til felles. Ta deg en tur innom og få gjerne med deg en omvisning med guide!

Jeg er spesielt fascinert av bildene til Oda Krohg (1860 - 1935) og Christian Krohg (1852 - 1925), men blei også positivt overraska over Sverre Bjertnæs (f. 1976) sine store malerier, som jeg synes var veldig sterke, både i farger og tematikk. Jeg blei stående lenge foran både "Treet" og "Korset", men kunne helt sikkert like gjerne blitt stående dobbelt så lenge. Utstillinga inkluderer også Xan Krohn (1882 - 1959), som var Christian Krohgs elev, Julie de Holmberg Krohn (1882 - 1956) og Unni Askeland (f. 1962).

Vandreutstillinga det BLÅ på Nyfossum anbefales også for dem som er interessert i mer generell kulturhistorie. Det er også vel verdt å ta turen innom direktørboligen på Nyfossum når du først er der, hvor du finner de stemningsfulle bildene til Ida Lorentzen.

Les mer her. Husk at sesongen er over 19. september.

Uten peiling på kvinner og krim

Ja, så var det Aftenposten igjen, da. Og denne gangen er det Terje Stemland som i søndagens kulturbilag lekser opp om kriminallitteraturen fra Edgar Allan Poe og framover til våre dager. Artikkelen, om den kan kalles så, viser en smal og personlig vinkling - ikke et objektivt overblikk som en redaktør og kulturopplyser skal ha.

Ett element som jeg irriterer meg over, er at han unnlater å nevne Maurits Hansen og hans kriminalfortelling fra 1839. Mordet på Maskinbygger Rolfsen kom faktisk to år før Mordene i Rue Morgue av Poe, og har vært vesentlig i utviklinga av den norske kriminalromanen. Vel, sånt kan kanskje kalles for slurv, og det bør ikke forekomme, men kan unnskyldes. Det som ikke kan unnskyldes er den nesten totale forbigåelsen av kvinner som er helt systematisk gjennomført.

Terje Stemland ramser opp. Det er faktisk det han gjør, han ramser opp - uten å gi leseren innsikt og kunnskap, og helt uten å vekke leseglede eller nysgjerrighet. Først gjør han rede for alle de forskjellige underkategoriene det finnes i kriminallitteraturen (ett avsnitt), så understreker han viktigheten av at en kriminalroman tilfredsstiller leserens forventninger (to avsnitt). Deretter følger en rask kategorisering av Arthur Conan Doyle og Agatha Christie, som jo ikke er til å se bort ifra (ett avsnitt). Så hopper Stemland mindre elegant over til USA og vier to lange avsnitt til amerikansk krim og amerikanske forfattere. Videre følger britisk krim (ett og et halvt avsnitt) før Sjöwall og Wahlöö blir nevnt med noen linjer, heller ikke de er til å komme utenom. To tredjedeler av artikkelen er altså lest, og kun to kvinner er nevnt - av nødvendighet.

Etter å ha vært i utlandet retter Stemland blikket mot Norge. Alle de mannlige, norske krimforfatterne får navnet sitt på trykk, på rad og rekke. Ei kvinne, Kim Småge, blir nevnt, igjen av nødvendighet. Så lekses det opp, og hele tre kvinner blir inkludert blant sine overherrer. For å ta en rask oppsummering: i artikkelen nevnes 33 menn og 6 kvinner.

Jeg må spørre: hvorfor i all verden er ikke Dorothy Leigh Sayers nevnt? P. D. James? Minette Walters? Elizabeth George? Patricia Cornwell? Sue Grafton? Val McDermid? Ruth Rendell? Liza Marklund? Stemland unnlater til og med å nevne John Dickson Carr, Georges Simenon og vår norske hardkokte helt, Arthur Omre. Menn!

Artikkelen fremstår som en guide til Stemlands personlige preferanser og er på ingen måte en innføring i kriminallitteraturen. Det skulle den kanskje heller ikke være. Men hva i alle dager er det Stemland skriver for da, hvis han ikke skal opplyse? Denne artikkelen er for meg et tegn på at Stemland har svært liten innsikt i og dårlig oversikt over kriminallitteraturen som felt - både over det skrevet av menn, men særlig over det skrevet av kvinner. Som redaktør har også Stemland et visst ansvar for å presentere det som faktisk er viktig innafor kriminallitteraturen som sjanger, ikke det han sjøl har på nattbordet. Å ikke gjøre det er vranglære.

Ukritiske til ukultur

I Aftenposten har det store deler av sommeren vært fokus på underholdningslitteratur, både for barn, ungdom og voksne, og kulturinvasjonen fra Amerika generelt (særlig via skjerm). Det skrives side opp og side ned om vampyrer og bitchende jenter, krim og drap, homofile og lesbiske, mjuke og barske menn og en rekke tv-serier. Jeg lurer på hvorfor det er sånn i Norge; at fokuset ligger i USA.

Jeg lurer også på hvorfor majoriteten av alt fra journalister og bibliotekarer til bokhandelansatte og forlagsfolk er med på å spre denne kulturimperialismen - og det helt ukritisk. Ved gjennomlest kulturbilag er det så å si ingen kritiske røster, det er en allmenn aksept: "sånn er det", "det er kommet for å bli", "folk strømmer til kinoene" og "ungdommen elsker det". Isteden for å gi barn og unge ordentlig litteratur, får de Twilight og andre salgssuksesser som er skrevet nettopp for det formål; å selge. Isteden for å gi voksne og barn ordentlige kulturopplevelser, omtales tv-seriene Gossip Girl og Mad Men, som om de er gode alternativer. Isteden for å omtale og oppfordre til besøk på hjemlige begivenheter, attraksjoner og muligheter, settes søkelyset mot hva som foregår av smått og stort i junaiten. Og nesten utelukkende i Los Angeles. Og i nyhetsbilaget i samme avis undres det på hvorfor sofapartiet er så stort.

Hvorfor er det viktigere med trendene i USA enn det som skjer her hjemme? Hvorfor er det viktig hva Oprah sier og gjør? Hvorfor skal en tv-serie eller en filmserie bli hausa opp som "banebrytende" når det kun er dyr underholdning? Hvorfor skal alt være "nyheter", "fenomener" og "skjulte skatter" når det verken er nytt, fenomenalt eller hemmelig? Hvorfor er det så stas å kalle en spade for en gravemaskin?